Den store depresjonstråden

[Besina]

Fantastica skrev (1 time siden):

Det gir veldig mening, og er nok essensen i de fleste suicidale tanker. Det er så ufattelig vondt å leve med de psykiske smertene at man lengter etter å få slippe. Og da er nok døden det som lokke mest. At man slipper å lide mer. 

Dog er det sånn at det er få som faktisk velger å ta det drastiske steget det er å ta sitt eget liv, og bra er det. Livet vil alltid gå i bølgedaler og det er ikke sånn at man for alltid må stå i de lidelsene. Livet er underfundig og kan snu, så det er håp om at det vil gå bedre etter hvert. Tar man sitt eget liv får man aldri vite, og det vil alltid være mennesker som mister noen de er veldig glade i. Det er en permanent løsning på et midlertidig problem. Som Sigrid synger: "It's just a bad day, not a bad day-" 

Hold ut, gjør gode ting for deg selv, fortell deg selv at du er verdifull, selv om du føler deg verdiløs. Lukta av nykvernet kaffe, en katts myke pels, vidunderlige solnedganger og høstfarget løv.

Du utgjør en forskjell i noens liv. Husk det. ❤️

For noen fine ord. Tusen takk ❤ 

Heldigvis har jeg folk rundt meg som betyr for mye for meg til at jeg hadde klart å ta livet mitt. Av og til gjør det meg sint, fordi jeg føler meg begrenset og "låst", men jeg vet at det er irrasjonelt. 

Bipolar handler nettopp om de bølgedalene, og de gode periodene kommer alltids tilbake. Jeg har bare ikke lært meg helt å håndtere det. Prøver ut forskjellige medisiner nå, men det tar tid. Alt tar tid, og det er nok det verste! Men én dag snur det. Kanskje jeg burde prøve å sette mer pris på de små tingene, som du nevner. 

[Fantastica]

Godt å høre.

Jeg siterte Sigrid feil da, "It's just a bad day, not a bad LIFE."

[Gjest DeprimertMann]

Vet ikke om jeg får noe ut av å gå til psykolog, vet ikke om jeg ønsker å få noe ut av å gå til psykolog og vet ikke om jeg ønsker å fortsette å gå til psykolog. 

Endret 19. september 2022 av DeprimertMann

[Fantastica]

Kan jeg få lov til å si litt om hvordan jeg har det nå? For elleve år siden var jeg på det laveste, jeg kavet rundt i en gjørme og så ikke en fremtid i det hele tatt. Det gikk så langt som at jeg kutta håndleddet mitt og håpet jeg skulle dø, men jeg ble reddet. Tiden etter det var forferdelig, men jeg jobbet meg gjennom det (ikke uten et visst antall innleggelser), men jeg kom sterkere ut av det. Og i løpet av de siste fire årene har jeg kommet så langt som til at jeg har startet min egen bedrift med overveldende resultat. Jeg har det SÅ bra nå! Og jeg er så takknemlig for at jeg ikke lyktes med forsøket mitt den gang.

Bare sånn til info.

[Sheik]

Alt føles motløst akkurat nå. Det er så mye jobb med livet og jeg har ikke overskudd. Sliter med dagligdagse ting, også har jeg en hel del andre ting på toppen pluss at helsa mi rakner. Det er ille. Har heller ikke råd til å leie inn folk til å ta seg av det som stresser meg mest. Det skal så lite til for at jeg blir deprimert og det føles som om jeg drukner. Jeg får ikke puste ordentlig, jeg skjelver og gråter. Får ikke sove. Jeg er så sliten nå. 21 år med depresjon er ganske lang tid å ha det vondt med svært få oppturer i mellom slagene. Hadde jeg bare visst NÅR ting vil snu seg for meg, hadde det vært lettere å leve med. 

Uansett hva jeg gjør blir jeg kritisert. Jeg prøver å være snill og hjelpsom, men det slår tilbake på meg. Både på helsa og det psykiske. Klarer ikke si nei til noe. 

[AnonymBruker]

Har bare erfaring av fra mild til moderat depresjon tidligere. Er så vandt til å forbinde depresjon med gråt og panikkanfall, store følelser, spesielt sinne som går innover. Veldig store følelser i sving hele tiden, samtidig som at jeg er langt nede og mister alt av glede og fremtidshåp men samtidig så har jeg evnen til å bare legge meg ned og vente til det går over.
Nå er jeg så fysisk og psykisk utslitt at jeg er hovedsakelig apatisk, nummen, kald, tomhet og føler ikke så mange store følelser. Alt er helt svart. Er det vanlig ved alvorlig depresjon? Trodde at ved alvorlig depresjon så var man mer smertefulle store følelser.... men jeg har jo ingen.
Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan alt bare har sagt stopp. Det er ingen i morgen, ingenting betyr noe mer. Det føles ikke feil eller skummelt heller, men det eneste riktige... og det føles ikke så alvorlig som diagnosen tilsier. Er jeg da egentlig så alvorlig deprimert når jeg ikke har store følelser? 

Anonymkode: db5a0...42a

[Daryl Dixon]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har bare erfaring av fra mild til moderat depresjon tidligere. Er så vandt til å forbinde depresjon med gråt og panikkanfall, store følelser, spesielt sinne som går innover. Veldig store følelser i sving hele tiden, samtidig som at jeg er langt nede og mister alt av glede og fremtidshåp men samtidig så har jeg evnen til å bare legge meg ned og vente til det går over.
Nå er jeg så fysisk og psykisk utslitt at jeg er hovedsakelig apatisk, nummen, kald, tomhet og føler ikke så mange store følelser. Alt er helt svart. Er det vanlig ved alvorlig depresjon? Trodde at ved alvorlig depresjon så var man mer smertefulle store følelser.... men jeg har jo ingen.
Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan alt bare har sagt stopp. Det er ingen i morgen, ingenting betyr noe mer. Det føles ikke feil eller skummelt heller, men det eneste riktige... og det føles ikke så alvorlig som diagnosen tilsier. Er jeg da egentlig så alvorlig deprimert når jeg ikke har store følelser? 

Anonymkode: db5a0...42a

Det er veldig individuelt, men å bli helt nummen er ikke uvanlig. 

[Gjest DeprimertMann]

Lurer på om det blir en dråpe som får begeret til å renne over.

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Har bare erfaring av fra mild til moderat depresjon tidligere. Er så vandt til å forbinde depresjon med gråt og panikkanfall, store følelser, spesielt sinne som går innover. Veldig store følelser i sving hele tiden, samtidig som at jeg er langt nede og mister alt av glede og fremtidshåp men samtidig så har jeg evnen til å bare legge meg ned og vente til det går over.
Nå er jeg så fysisk og psykisk utslitt at jeg er hovedsakelig apatisk, nummen, kald, tomhet og føler ikke så mange store følelser. Alt er helt svart. Er det vanlig ved alvorlig depresjon? Trodde at ved alvorlig depresjon så var man mer smertefulle store følelser.... men jeg har jo ingen.
Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan alt bare har sagt stopp. Det er ingen i morgen, ingenting betyr noe mer. Det føles ikke feil eller skummelt heller, men det eneste riktige... og det føles ikke så alvorlig som diagnosen tilsier. Er jeg da egentlig så alvorlig deprimert når jeg ikke har store følelser? 

Anonymkode: db5a0...42a

Om du googler finner du skjemaer som graderer depresjon.

Anonymkode: 31a86...9d1

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2022 den 11.45):

Så leit å høre hvor tøft du har det. Hvordan gikk det for deg i dag? ❤️

Anonymkode: 745f4...d32

Jeg ble faktisk hørt. De hadde egentlig tenkt å skrive meg ut, men noe fikk de til å snu. Jeg er så dårlig jeg har frysninger og hetetokter om hverandre og jeg er kvalm og sliter med matlyst og alt sånt. Men for 12 timer siden hadde jeg tenkt å dø ca akkurat nå. For jeg regnet ikke med å få hjelp og håpet var ute. Men jeg fikk hjelp likevel og det er jeg takknemlig for. Likevel gjør jo dette vondt. Det har ikke gått over, men jeg skal med denne hjelpen virkelig prøve. Jeg har fått utgang alene nå også så i morgen skal jeg prøve å gå litt ut alene. 

Men jeg vet ikke. Det føles rart å være her jeg er, når jeg egentlig regnet med å bli skrevet ut og hadde den planen jeg hadde. Det er vondt og godt på samme tid. Jeg trodde virkelig min siste dag var kommet. 

[Daryl Dixon]

Purple_Pixiedust skrev (45 minutter siden):

Jeg ble faktisk hørt. De hadde egentlig tenkt å skrive meg ut, men noe fikk de til å snu. Jeg er så dårlig jeg har frysninger og hetetokter om hverandre og jeg er kvalm og sliter med matlyst og alt sånt. Men for 12 timer siden hadde jeg tenkt å dø ca akkurat nå. For jeg regnet ikke med å få hjelp og håpet var ute. Men jeg fikk hjelp likevel og det er jeg takknemlig for. Likevel gjør jo dette vondt. Det har ikke gått over, men jeg skal med denne hjelpen virkelig prøve. Jeg har fått utgang alene nå også så i morgen skal jeg prøve å gå litt ut alene. 

Men jeg vet ikke. Det føles rart å være her jeg er, når jeg egentlig regnet med å bli skrevet ut og hadde den planen jeg hadde. Det er vondt og godt på samme tid. Jeg trodde virkelig min siste dag var kommet. 

Så godt du ble hørt, håper du får det du trenger nå! 🤞

[AnonymBruker]

Andre som har dissosiert i time med psykologen? Og hvordan uttarta det seg?

Anonymkode: 6f45e...6d5

[Purple_Pixiedust]

Daryl Dixon skrev (13 timer siden):

Så godt du ble hørt, håper du får det du trenger nå! 🤞

Takk. Håper det.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Andre som har dissosiert i time med psykologen? Og hvordan uttarta det seg?

Anonymkode: 6f45e...6d5

Jeg tror det. Jeg bare faller litt ut og kroppen føles fremmed og hele situasjonen kan føles uekte. Ser på hendene mine og det ser ikke ut som mine. 

Det er ikke den sterkeste formen for disposisjon da. Noen faller jo fullstendig ut.

[Gjest DeprimertMann]

Er sliten i hodet av å være deprimert.

[Daryl Dixon]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Andre som har dissosiert i time med psykologen? Og hvordan uttarta det seg?

Anonymkode: 6f45e...6d5

Kjenner jeg har lyst å spørre hva det er og hvordan kjennes det ut.

Jeg ble fortalt at jeg gjorde det, av en psykolog første gang jeg var innlagt, men jeg fikk aldri helt greie på hva det var, og ikke satt meg inn i det. Jeg faller ut av situasjonen og virkeligheten, ting blir borte under samtalen, hører ikke alt som blir sagt osv, men har inntrykk av at det må være mer enn det. Ingen har brukt det ordet til meg senere. Men når jeg faller ut henter de meg inn igjen, utenom han jeg nevnte, han kastet ting på meg for å "vekke" meg igjen, det var provoserende. 

 

[AnonymBruker]

Er i samlivsbrudd, tok test på nett; moderat depresjon. Bør jeg bestille time til fastlegen nå? 

Anonymkode: 07d44...e82

[Gjest DeprimertMann]

Det er så vanskelig vanskelig å akseptere hvor mye jeg har ødelagt livet.  Jeg skjønner ikke at det går an.

Endret 21. september 2022 av DeprimertMann

[bluedot]

DeprimertMann skrev (50 minutter siden):

Det er så vanskelig vanskelig å akseptere hvor mye jeg har ødelagt livet.  Jeg skjønner ikke at det går an.

Det er så enkelt å se at andre er for harde mot seg selv, men så vanskelig å innse at en selv er for hard mot seg selv.❤️ 

[Besina]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2022 den 21.39):

Andre som har dissosiert i time med psykologen? Og hvordan uttarta det seg?

Anonymkode: 6f45e...6d5

Jepp. Det kom gradvis en gang jeg snakket om noe fra fortiden. Jeg fikk "bomull i ørene", hele kroppen ble nummen og det føltes virkelig som om jeg forlot kroppen min. Hørte meg selv prate videre, men var ikke tilstede i det hele tatt. Man føler kroppen går på autopilot og hodet skrur seg av. Helt rart.. Jeg har slitt veldig med det, spesielt i fjor vinter. I går skjedde det igjen. 

Har du opplevd det?

[Besina]

Jeg har prøvd å gjøre små endringer for å kanskje snu denne depresjonen, som å kutte ned på sukker, trene, freshe meg opp litt osv.. Men i går fikk jeg det slaget i magen og havnet helt nede igjen. 

Sendte en melding til min aller beste venninne og ba om unnskyldning for at jeg har vært en dårlig venn, som ikke har tatt kontakt på lenge og vært helt borte. Hun "dumpet" meg basically... så nå har jeg mistet en av mine aller nærmeste på grunn av denne bobla jeg lever i. På grunn av mine psykiske lidelser og min ræva evne til å se andre enn meg selv, har gjort at min bestevenn ikke orker meg mer. Det er en hard pille å svelge, for å si det mildt. 

Jeg føler meg helt helt nummen. Har ikke klart å gråte på evigheter. Det er så tomt, men samtidig gjør det så jævlig vondt. Jeg venter bare på at flere skal forlate meg. Kona må jo snart være drittlei av å bo med en sånn negativ og psyk kjerring som meg. Det har pågått lenge nok, men jeg er fortsatt så langt unna målet.. Jeg trenger så inderlig en pause.