Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

Daryl Dixon skrev (16 timer siden):

Det er så lett å se det positive hos andre. Andre er så flinke og reflekterte, alle andre i min situasjon er fine mennesker som sliter psykisk og at det er en grunn til det. Det ser jeg, og det har jeg så empati for. Men meg selv ser jeg på som en som er regel rett sjuk i hue, en sjuk jævel. Orker ikke prøve en gang å tenke uhensiktsmessige tanker. Ofte tenker jeg at jeg burde komme ut av et spor, ta meg sammen, få en omgang juling for at jeg er som jeg er. Holder ikke ut å være en byrde. Enten juling eller en skikkelig omgang elektrosjokk. Stropp meg fast, grill meg! Lobotomer meg. Bli kvitt dårlig samvittighet, hallusinasjoner, bilder i hodet, depresjoner. Bli kvitt meg. Rense opp i alt grums. Det må finnes en stopp knapp et eller annet sted, for denne karusellen vil jeg av. 

Dette kan jeg skrive under på til tusen. Og på en måte synes jeg det er så merkelig når jeg ser du skriver det. For jeg har jo tenkt sånn om deg. At "åh, jeg er deprimert og får ikke til noe, men Daryl Dixon er også deprimert og han får likevel til så mye og er så likandes og god osv". Så det er gjerne et trekk ved det depressive at vi undervurderer oss selv og overvurderer andre. 

Du er god, og du fortjener absolutt ikke alle de tankene av selvhat du beskriver. Sender deg masse varme tanker i dag og håper du får til å gjøre bare en liten god ting for deg selv, for du fortjener alt det gode. ❤

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Dette kan jeg skrive under på til tusen. Og på en måte synes jeg det er så merkelig når jeg ser du skriver det. For jeg har jo tenkt sånn om deg. At "åh, jeg er deprimert og får ikke til noe, men Daryl Dixon er også deprimert og han får likevel til så mye og er så likandes og god osv". Så det er gjerne et trekk ved det depressive at vi undervurderer oss selv og overvurderer andre. 

Du er god, og du fortjener absolutt ikke alle de tankene av selvhat du beskriver. Sender deg masse varme tanker i dag og håper du får til å gjøre bare en liten god ting for deg selv, for du fortjener alt det gode. ❤

 

Er nok ikke mye jeg får til i forhold til hva jeg ønsker å få til. Det virket som at du får gjort mye, og du er veldig reflektert i svarene dine. Veldig flink til å hjelpe, og er en god hjelp til så mange. 💕

[Gjest supernova_87]

Daryl Dixon skrev (9 minutter siden):

 

Er nok ikke mye jeg får til i forhold til hva jeg ønsker å få til. Det virket som at du får gjort mye, og du er veldig reflektert i svarene dine. Veldig flink til å hjelpe, og er en god hjelp til så mange. 💕

Åh, takk det var hyggelig å høre! ❤️ 

Jeg mente mest bare å poengtere at den tanken man har at "andre er flinkere som syk" enn seg selv, den tror jeg de man sammenligner seg med også har. Men til syvende og sist er det vel det du beskriver her som er bunnlinja: man får ikke levd det livet man ønsker å leve fordi man er syk. Den kjenner jeg også mye på. I dag er jeg fremdeles i sengen og klokka har passert 18 ... Jeg prøver å bare tenke "jaja" for jeg har det jo kjipt nok om ikke jeg skal ilegge det dømmende tanker i tillegg. 

[AnonymBruker]

Synes det er litt rart at det heter Depresjon for to ting som er så ulik. 1: Du har alt du kan ønske deg, likevel har du mørke tanker, og klarer ikke å være fornøyd og glede deg over det du har. (Det er vel denne formen man hører mest om.) 2: Du har trukket noen av de dårligste kortene, og møter livet som byr på motgang og problemer og sykdommer, og klarer ikke å helt se gleden i livet pga det. Disse to typene er jo helt forskjellige, men går begge under samme diagnose.

Anonymkode: a3b66...9c7

[Titania]

Daryl Dixon skrev (3 timer siden):

 

Jeg fikk trent idag, men det tok egentlig all energi (og det hjalp vel ikke på med hverken grining på trening, eller ca hele veien hjem heller 🙈). Kom hjem og la meg, og beveget meg fra senga til sofaen for en time siden - med "pitstop" innom kjøkkenet for middag. 

Vurderte la middagen bli brødskive med leverpostei, men det ble heller biff med potet og grønnsaker. Liten seier, men samtidig, ikke sulten før jeg spiste, og nå småkvalm etter å ha spist. 

Fikk snakket med ei venninne idag da - det hjalp jo litt. Men den jeg inviterte kunne ikke komme, og det er ganske vanskelig, merker jeg. Og begynner bli ganske sliten av all den griningen, for nå kommer den uten at jeg føler noe spesielt først. Så blir jeg frustrert over det - og tada, mer grining. 

 

Og selv om jeg vet hvor dumt det er, og egentlig aldri gjør det ellers heller, men idag blir det en liten "mgp-fest" med bamsen, og de to pyntefigurene i form av en drage og pingvin med nisselue - og en klunk alkohol i et forsøk på å klare å roe ned bittelitt. Men jeg er sliten. Og trenger å klare samle litt energi for neste uke, for det er fortsatt kaos på jobb, og jeg rakk ikke alt jeg skulle forrige uke... Som jo er stressende, for jeg vet sjefen blir ekstra masete og drittsekk da

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Synes det er litt rart at det heter Depresjon for to ting som er så ulik. 1: Du har alt du kan ønske deg, likevel har du mørke tanker, og klarer ikke å være fornøyd og glede deg over det du har. (Det er vel denne formen man hører mest om.) 2: Du har trukket noen av de dårligste kortene, og møter livet som byr på motgang og problemer og sykdommer, og klarer ikke å helt se gleden i livet pga det. Disse to typene er jo helt forskjellige, men går begge under samme diagnose.

Anonymkode: a3b66...9c7

Hm. Ja. Det er jo ganske mange som i løpet av livet som opplever en depresjon. Men spørsmålet er jo kanskje hvor dyp depresjon det ifølge statistikken da er snakk om? 

En annen ting er jo om det blir med den ene depresjonen, eller om det blir et tilbakevendende problem. 

For meg som har hatt depresjoner fra jeg var ni år, så er det ikke nødvendigvis depresjonen her og nå som er det verste. Den er ille nok den. Men det at den er tilbakevendende (har bipolar lidelse type 2) gjør meg for tiden ufattelig motløs. Jeg VET av erfaring at jeg vil komme ut av den verste depresjonen nå også. Men den kommer tilbake i gjennomsnitt to ganger per år. I tillegg til at jeg har mye tungsinn pga (antar jeg) borderline, evt pga dystymi. Vet ikke om man kan ha det i tillegg til bipolar. Men ja, jeg vet at i slutten av mars blir jeg bedre av årets verste runde (romjulen til slutten av mars), og at jeg nok får en god runde i august også. Men at ellers av året er jeg mer mildt deprimert også har jeg kanskje 1-2 korte perioder hvor jeg ikke har noe tungsinn. Gjerne fordi jeg først har vært hypoman. 

Men det er dette helvete med å vite at det kommer jo tilbake. Hvert år. Og nå har de til og med bestemt at jeg bare tåler ikke medisiner. Så jeg får ikke prøve mer. Det er grusomt.

Og for min del, så er jeg god på å tvinge meg til trening og slikt fordi jeg har så mye erfaring med hva som må til for å jobbe meg ut. Men akkurat nå om dagen, så kjenner jeg bare på at hvorfor i F skal jeg kjempe hvert eneste år? Hvis jeg kun var deprimert for første gang og ikke hadde noen tydelig grunn til å tro at det aldri ville bli bra igjen, så skulle jeg tåle det ganske ok. 

Men samtidig. De som er deprimert for første gang. Som ikke har lært hvordan kjempe i mot depresjon, som ikke har erfart at det verste går over, som kanskje ikke er vant til mye motgang og har andre "krav" til hva som er et verdig liv. For de vil nok en tung depresjon føles som fullstendig umulig for evig og alltid. 

Dette er ikke ment som et hvem har det verst. Det er ment som at vi har alle ulike utgangspunkt og ulike forutsetninger for å takle det. 

Jeg har vært innlagt I syv måneder i strekk på det meste, og det er ikke det at jeg ikke har blitt alvorlig deprimert i etterkant. Jeg bare har blitt flinkere til å nekte meg å bli sengeliggende slik jeg var. 

Men poenget mitt er da, at ja, depresjonsdiagnosen er et spekter og det innebærer store forskjeller. En person som er moderat deprimert for første gang, kan være i større fare mtp selvmord enn en person som er alvorlig deprimert for tiende år på rad. Og sånn sett bør vel nesten helsevesenet ta det mer seriøst med den første enn den tiende? Jeg vet ikke, men. Tenker bare at vi lærer jo alle å leve med vårt. 

Men det er vanskelig. Jeg må bruke alle mine teknikker akkurat nå for å holde meg i livet. Men en person som kanskje (ifølge skjema) egentlig er mindre deprimert, likevel har større risiko for død fordi den ikke har lært noe om å være deprimert. 

Men likevel er det den samme diagnosen. En person med mild depresjon kan i teorien ha større sjans for selvmord enn en med alvorlig depresjon. I teorien. 

Sorry hvis dette ble bare tull. Har drukket litt i kveld. I morgen er endelig ølsalget stengt så da skal jeg greie å ta antabus. 

Edit: Håper jeg ikke blir misforstått nå. Prøvde bare å forklare mine tanker om dette spekteret med depresjon. Det er jo alt fra litt tungsinn til å være så dårlig at en ikke klarer å snakke og den aller verste, også blir psykotisk. Men samtidig også belyse at mtp risiko for selvmord så KAN det være mer skummelt med en som er deprimert for første gang, enn en som har lært at det blir bedre. På samme tid, har jo jeg lært at selv om jeg vet det blir bedre hver gang, vet jeg jo også at det kommer tilbake. Akkurat nå gjør det at jeg har mistet håpet. For det blir jo jævlig igjen hvert år. Men parallelt med at jeg nå ikke orker tanken på framtiden, så har jeg lært å kjempe imot på en annen måte. Parallelt med at jeg planlegger å trykke på av-knappen, så har jeg lært at så lenge jeg lever, så skal jeg kjempe. Jeg kjempet inntil 10 timer før jeg faktisk gjorde noe sist. Jeg var nær å dø og ble istedet alvorlig skadd, men jeg har jo lært mye av å være deprimert. En som ikke har lært det samme vil kanskje ikke forsøke å kjempe imot helt til det siste. 

Det er jo problemet med meg også da. Jeg kan planlegge og jeg kan vente på dagen jeg skal gjøre noe. Men de rundt meg vet at jeg KAN klare å stoppe det. Har jo klart det før. Men at jeg overlevde sist var flaks. Gangen før også, 1,5 år før. Da ble mine foreldre bedt om å være klar til å komme på kort varsel fordi sykehuset som hadde meg på fastvakt trodde jeg kom til å dø. Det er jo fælt å tenke på mtp min familie. 

Så selv om jeg statistisk sett har større sjanse for å dø av selvmord pga depresjon, så vil jeg tro at hver isolerte depresjon har jeg lavere sjans fordi jeg er "vant" til å håndtere depresjon. 

Føler meg helt dust nå. Vet ikke om jeg gjør meg forstått. Men poenget mitt er at en førstegangs-depresjon av moderat art kan være mer farlig enn runde nr. 10 av alvorlig art. Sånn Akkurat der og da.

Endret 5. februar 2022 av Purple_Pixiedust

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (2 timer siden):

Åh, takk det var hyggelig å høre! ❤️ 

Jeg mente mest bare å poengtere at den tanken man har at "andre er flinkere som syk" enn seg selv, den tror jeg de man sammenligner seg med også har. Men til syvende og sist er det vel det du beskriver her som er bunnlinja: man får ikke levd det livet man ønsker å leve fordi man er syk. Den kjenner jeg også mye på. I dag er jeg fremdeles i sengen og klokka har passert 18 ... Jeg prøver å bare tenke "jaja" for jeg har det jo kjipt nok om ikke jeg skal ilegge det dømmende tanker i tillegg. 

Jeg skjønte det. 🌻 Forrige hadde jeg to døgn i senga, og jeg pleier alltid å komme meg opp. Men det var bare nødvendig. Synes du er tøff uansett jeg! Kunne ønske du hadde det bedre. 

[AnonymBruker]

Kom inn hit for å skrive, men nå orker jeg ikke allikevel .. Bare føler meg så sykt ensom

Titania skrev (31 minutter siden):

 

Jeg fikk trent idag, men det tok egentlig all energi (og det hjalp vel ikke på med hverken grining på trening, eller ca hele veien hjem heller 🙈). Kom hjem og la meg, og beveget meg fra senga til sofaen for en time siden - med "pitstop" innom kjøkkenet for middag. 

Vurderte la middagen bli brødskive med leverpostei, men det ble heller biff med potet og grønnsaker. Liten seier, men samtidig, ikke sulten før jeg spiste, og nå småkvalm etter å ha spist. 

Fikk snakket med ei venninne idag da - det hjalp jo litt. Men den jeg inviterte kunne ikke komme, og det er ganske vanskelig, merker jeg. Og begynner bli ganske sliten av all den griningen, for nå kommer den uten at jeg føler noe spesielt først. Så blir jeg frustrert over det - og tada, mer grining. 

 

Og selv om jeg vet hvor dumt det er, og egentlig aldri gjør det ellers heller, men idag blir det en liten "mgp-fest" med bamsen, og de to pyntefigurene i form av en drage og pingvin med nisselue - og en klunk alkohol i et forsøk på å klare å roe ned bittelitt. Men jeg er sliten. Og trenger å klare samle litt energi for neste uke, for det er fortsatt kaos på jobb, og jeg rakk ikke alt jeg skulle forrige uke... Som jo er stressende, for jeg vet sjefen blir ekstra masete og drittsekk da

Uff.. sender deg en STOR klem!💛 

 

Anonymkode: 17e7d...cad

[Titania]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kom inn hit for å skrive, men nå orker jeg ikke allikevel .. Bare føler meg så sykt ensom

Uff.. sender deg en STOR klem!💛 

 

Anonymkode: 17e7d...cad

Stor klem til deg også  Ensomhet er kjipt 😔

 

[AnonymBruker]

Titania skrev (4 minutter siden):

Stor klem til deg også  Ensomhet er kjipt 😔

 

Takk💛💛

Anonymkode: 17e7d...cad

[AnonymBruker]

Jeg føler ofte at livet var enklere før, selv om det var mer brutalt. Hjernen vår er ikke laget for denne verdenen. Impulser hele tiden, alle sine glansbilder trykt opp i trynet til en hver tid og en mal du må følge for å passe inn. 

Jeg har alt i malen, men det hjelper meg ingenting. Jeg er heldig da jeg får god hjelp og har ofte gode dager, men jeg føler egentlig det hadde vært best om jeg ikke ble født. 

De som klarer seg best er de som ikke bryr seg. De som tråkker på andre og ikke tenker over ting. Å være snill og hjelpsom er en sårbarhet du må avlære deg for å overleve. Å stole på andre et stort risikospill. 

Drevdal saken gikk inn på meg. Det kunne lett vært meg. Jeg føler jeg må føle meg heldig som ikke har blitt ordentlig voldtatt. Hvor sjukt er ikke det? Avisene fokuserer på at han er frikjent og alle roper at rettsikkerheten har feiret.

Bak kulissene har du jenter som meg. Som ikke takler livet på grunn av folk som han. Som må leve med skadene resten av livet. Jeg orker ikke mer. 

Jeg så mannen som overgrep seg på meg på demonstrasjonen mot overgrep på fredag og det ødela. Det er lenge siden, jeg hadde lagt det bak meg, glemt hvordan han så ut. Nå blusset alt opp. Ikke minner, bare følelsene. En overgriper som demonstrerer mot overgrep. Slik er samfunnet i dag. 

Jeg kan aldri vite hvem som er trygg. Jeg er tidvis konstant redd for 50% av befolkningen og hater de som tok fra meg tryggheten. Som viste meg hvor grusomme mennesker kan være. 

Jeg får ikke gjort noe heller. Å anmelde er ikke vits. Jeg husker ingenting. De lever nok et bedre liv enn meg noe som føles blodig urettferdig. Livet er ikke rettferdig. 

Jeg kommer meg ut av dette. Jeg vet det for jeg har overlevd verre før. Jeg er sterk som faen, men også ufattelig sårbar. Det folk rister av seg kan ødelegge meg i flere dager. 

Jeg skulle bare ønske filteret mitt var sterkere. At jeg ikke tok inn alt hele tiden. At jeg kunne skru av og få litt fred. Og at jeg fikk tilbake tryggheten som ble tatt fra meg. "De aller fleste er snille folk" får jeg høre, men det er ikke mulig for meg å tro på akkurat nå. 

Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn, men jeg har ikke noe valg. Jeg er for glad i de rundt meg. Jeg overlever for de, ikke meg selv. 

Anonymkode: 504a2...7f5

[Titania]

Dagens mestring får bli en dusj. Merker at alt fortsatt forblir et tiltak, og jeg må gjøre noe for å få det bedre. 
 

Som innebærer å konfrontere personen som skaper dette kaoset, med det som i stor grad er mine problemer, men som trigges av oppførselen hans. Er han en god venn som fortsatt vil ha meg som venn, så burde han også kunne forstå hva jeg mener, og kanskje forsøke gjøre ting litt lettere for meg frem til jeg klarer å håndtere ting. Selv om det føles som at jeg krever ting jeg ikke har krav på. 

Men samtidig - vi er vel to om vennskapet, så om han ikke er villig til å forsøke hjelpe meg med å håndtere ting, så får jeg heller bare grave meg enda litt lenger ned i kjelleren, frem til det er mulig å finne en måte å håndtere det på. 

 

For det er ganske vondt å ha følt seg som en viktig person i noens liv, til at oppførsel-endringen gjør at jeg heller føler det som at jeg har vært et tidsfordriv i 1,5 år, frem til han fant noe bedre… 

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg føler ofte at livet var enklere før, selv om det var mer brutalt. Hjernen vår er ikke laget for denne verdenen. Impulser hele tiden, alle sine glansbilder trykt opp i trynet til en hver tid og en mal du må følge for å passe inn. 

Jeg har alt i malen, men det hjelper meg ingenting. Jeg er heldig da jeg får god hjelp og har ofte gode dager, men jeg føler egentlig det hadde vært best om jeg ikke ble født. 

De som klarer seg best er de som ikke bryr seg. De som tråkker på andre og ikke tenker over ting. Å være snill og hjelpsom er en sårbarhet du må avlære deg for å overleve. Å stole på andre et stort risikospill. 

Drevdal saken gikk inn på meg. Det kunne lett vært meg. Jeg føler jeg må føle meg heldig som ikke har blitt ordentlig voldtatt. Hvor sjukt er ikke det? Avisene fokuserer på at han er frikjent og alle roper at rettsikkerheten har feiret.

Bak kulissene har du jenter som meg. Som ikke takler livet på grunn av folk som han. Som må leve med skadene resten av livet. Jeg orker ikke mer. 

Jeg så mannen som overgrep seg på meg på demonstrasjonen mot overgrep på fredag og det ødela. Det er lenge siden, jeg hadde lagt det bak meg, glemt hvordan han så ut. Nå blusset alt opp. Ikke minner, bare følelsene. En overgriper som demonstrerer mot overgrep. Slik er samfunnet i dag. 

Jeg kan aldri vite hvem som er trygg. Jeg er tidvis konstant redd for 50% av befolkningen og hater de som tok fra meg tryggheten. Som viste meg hvor grusomme mennesker kan være. 

Jeg får ikke gjort noe heller. Å anmelde er ikke vits. Jeg husker ingenting. De lever nok et bedre liv enn meg noe som føles blodig urettferdig. Livet er ikke rettferdig. 

Jeg kommer meg ut av dette. Jeg vet det for jeg har overlevd verre før. Jeg er sterk som faen, men også ufattelig sårbar. Det folk rister av seg kan ødelegge meg i flere dager. 

Jeg skulle bare ønske filteret mitt var sterkere. At jeg ikke tok inn alt hele tiden. At jeg kunne skru av og få litt fred. Og at jeg fikk tilbake tryggheten som ble tatt fra meg. "De aller fleste er snille folk" får jeg høre, men det er ikke mulig for meg å tro på akkurat nå. 

Jeg vil ikke leve i et slikt samfunn, men jeg har ikke noe valg. Jeg er for glad i de rundt meg. Jeg overlever for de, ikke meg selv. 

Anonymkode: 504a2...7f5

Sender deg varme tanker! ❤️

Det er utrolig tungt å leve i en verden der man føler man ikke kan stole på noen, og man minnes på traumene man har opplevd. Men det finnes også folk som kan forstå hvordan det er å ha det slik du har det, noe av det i alle fall. Jeg har tenkt en del på det i det siste at ingen kan forstå hva jeg har vært igjennom. Men så husker jeg at selv om ingen av mine venner eller kjente forstår, så finnes det folk der ute som kan relatere og forstå. Og det er noe godt i det. Et slags fellesskap i det som jeg føler som en støtte. 

Jeg er lei meg for å høre at du har måtte vært gjennom dette, og verken du, jeg eller noen fortjener å bli stjele fra den tryggheten. Men det er mulig å vinne den tryggheten tilbake. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Sender deg varme tanker! ❤️

Det er utrolig tungt å leve i en verden der man føler man ikke kan stole på noen, og man minnes på traumene man har opplevd. Men det finnes også folk som kan forstå hvordan det er å ha det slik du har det, noe av det i alle fall. Jeg har tenkt en del på det i det siste at ingen kan forstå hva jeg har vært igjennom. Men så husker jeg at selv om ingen av mine venner eller kjente forstår, så finnes det folk der ute som kan relatere og forstå. Og det er noe godt i det. Et slags fellesskap i det som jeg føler som en støtte. 

Jeg er lei meg for å høre at du har måtte vært gjennom dette, og verken du, jeg eller noen fortjener å bli stjele fra den tryggheten. Men det er mulig å vinne den tryggheten tilbake. 

Tusen takk for fint svar ❤️

Jeg skal få tryggheten tilbake. Gir meg aldri. 

Anonymkode: 504a2...7f5

[Titania]

Litt sånn ambivalent forhold til det meste akkurat nå. 

Som alltid har denne personen en beroligende effekt på meg, og etter 3 min telefonsamtale i går, hadde alle "planer" for hva jeg skulle si forduftet. Jeg er litt sånn som må planlegge alt, fordi jeg er så redd for at det skal komme ut feil. Men i dette tilfellet kommer det til å komme ut feil allikevel, når jeg ønsker at en person skal forsøke tenke over hvordan han oppfører seg for at jeg ikke skal gå i og under kjelleren hver helg. I ukedagene har jeg ca kontroll. Men jeg håper jo han er venn nok til å forstå at jeg ikke gjør det for å være kjip. Jeg setter ufattelig pris på han som venn, og må bare venne meg til at vi har mindre kontakt enn før - men det tar tid. 

Og etter praten(e) med han i går er humøret flatt. Jeg er ikke like langt nede, men alt er bare "meh". Og stress fra første stund på jobb gjør heller ikke noe som helst bedre. Og jeg stresser med hvordan jeg kan ta opp på en ordentlig måte hva jeg ønsker. Vi tenker nok forskjellig om vennskapet også - som trigger både hekten (som jeg virkelig jobber med å komme ut av) og separasjonsangsten, som gjør tingene enda vanskeligere for min del. Men jeg vil jo ikke være hun klengete dama heller - jeg vil ha et vennskap som fungerer normalt - men når vi har hatt unormalt mye kontakt i 1,5 år - så ER det sårt når kommunikasjonen både reduseres KRAFTIG og man tidvis føler seg oversett eller som en "plikt" å holde kontakt med. 

Men det som har skremt meg mest i helgen, er det jeg oppfatter som ubevisste handlinger og tanker. Det ene har forsåvidt skjedd noen ganger før - men samtidig er det ikke meg, og det er det som er skummelt. Jeg er ikke en person som drikker mye alkohol. Men når jeg ikke klarer å hindre meg selv fra å gå i kjøleskapet og ta en shot eller tre for å stoppe tankene mine, da blir jeg litt sånn "shit - hva skjedde nå?" - når handlingen gjøres like naturlig som å ta seg et glass vann. 

Men det som har skremt meg mest, var i går da tanken slo meg at jeg hadde et tau, og funderinger på hvor det kunne brukes. Det er ikke sånn at jeg vil dø heller, liksom. Men jeg er så sliten av alt, og at ting aldri kan føles bra. Eller når det først gjør det - så går det en uke eller to, også smeller ting til og blir enda verre enn det opprinnelig var. Og før dette jeg står i nå startet, hadde jeg to måneder der ting var omtrent bare bra. Så denne smellen kommer vel til å vare ett år føles det som. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (På 1.2.2022 den 21.41):

Ja, det var dystert. 💔 Men også fint at du har noen i ditt hjørne som ikke vil gi deg opp. 

Jeg vet ikke med deg, men jeg har i alle fall vært mye feildiagnostisert og prøvd mye som ikke fungerte. Men sannheten er jo at jeg er traumatisert fra barndommen. Vet ikke om det gjelder deg. Samtidig så sier de jo at man bør være litt stabil før man begynner traumebehandling. Jeg bare føler at det er ikke rart at depresjonene kom tilbake og angsten var ekstremt ødeleggende når jeg hele tiden gikk og bar på masse drit. Gikk liksom ikke an å komme seg videre. Samt at jeg støtt var utsatt for en masse belastninger. Det å ha det sånn som du beskriver, ut og inn av sykehuset, er jo en belastning. Jeg synes ikke det er rart at det ikke er et miljø eller en situasjon man blir bedre i. Jeg er også diagnostisert med Aspergers, og nå når jeg er en del bedre ser jo alle at det ikke stemmer overhodet. Derfor forstår jeg ikke alltid helt at man gir den diagnosen på mennesker som sliter veldig, for tegnene kan likeså godt være pga traumer. Selvsagt er det viktig at man tilpasser behandlingen dersom det er Aspergers, men jeg tror jeg hadde fått bedre behandling om de våget å se at det IKKE var det. Selv om det var noe som passet med funksjonen min i barndommen. Det samme gjelder jo for at man lever med omsorgssvikt. Og så kan det jo selvsagt være at man ikke er nevrotypisk samtidig som man har traumer. 

Jeg har troen på at det finnes en mulighet for deg til å bli bedre, men jeg forstår også at på det stedet du er nå så er det utrolig, utålelig tungt å fortsette. 

Har du omsorgsbolig? Eller brukerstyrt personlig assistent? Dette er jo ting som kan gjøre at hverdagslivet blir mer stabilt. 

Tusen, tusen takk for at du deler dette❤️ Jeg ble diagnostisert med Asperger som liten jente(som noen mener ikke er mulig for små jenter å bli...), men har aldri følt at diagnosen har passet veldig godt, og det har vel snarere vært en belastning å ha diagnosen, både på grunn av stigmaet, og at "alt" i livet tillegges Asperger når jeg kanskje burde vært utredet for andre ting.

Føler at jeg svømmer skikkelig motstrøms når så mange kvinner brått får diagnosen, og virker til å finne det veldig hjelpsomt... Var det du eller andre som tok initiativet til å utfordre diagnosen? Hvor gammel var du da du ble diagnostisert, og da du ble rediagnostisert(hvis jeg kan spørre om det)? Har ting blitt bedre for deg nå?

Anonymkode: 82e0e...e01

[Anonymburker]

Lite søvn + dårlig dag på jobb= kjipe og negative tanker.

[Gjest Ghostface]

Misunnder de som har noen de er glade i, i denne perioden. De aner ikke hvor heldige de er.

[Titania]

Uken har vært ok, men allerede idag merker jeg at oppbygging av dritt er i gang igjen, slik som det var forrige fredag. Ikke like hardt eller like fort, men jeg er redd for hvordan helgen blir... 

 

Vær så snill høyere makter, eller noe sånt, finn ett eller annet lyspunkt? Jeg orker snart ikke mer. 

[AnonymBruker]

Vil bare dø.

Anonymkode: a7bac...aaf