Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Håp22 skrev (1 minutt siden):

Jeg har fått en sterk fødselsdepresjon og angst. Begynte på cipralex for 6 dager siden og foreløpig går det bare mye verre. Angsten er grusom. Kan noen komme med noen erfaringer på tilvenning av denne medisinen?

Antidepressiva bruker desverre tid på å virke..

Anonymkode: 8dbd6...963

[Håp22]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Antidepressiva bruker desverre tid på å virke..

Anonymkode: 8dbd6...963

Hei, jeg vet. Bare lurte på om noen hadde noen erfaringer å dele på hvor lang tilvenningsfasen med økt angst varer. Jeg tror jeg må få resept på noe beroligende av legen for å klare å holde ut...

[Purple_Pixiedust]

Håp22 skrev (13 timer siden):

Jeg har fått en sterk fødselsdepresjon og angst. Begynte på cipralex for 6 dager siden og foreløpig går det bare mye verre. Angsten er grusom. Kan noen komme med noen erfaringer på tilvenning av denne medisinen?

Det kan nok som du sier være lurt med resept på beroligende. Hvis du ammer så bør det vel vurderes nøye, men samtidig så skal du jo fungere i hverdagen for den lille. 

[Purple_Pixiedust]

Det er virkelig svart nå. 

Jeg trodde jeg skulle hjem fra sykehus (psykiatrisk) på mandag. Min behandler ombestemmer seg omtrent aldri mtp utskrivelsesdato. Det pleier å være en uke uansett om jeg fortsatt er langt nede. Men hun kom et par timer etter samtalen i dag og sa hun tenkte jeg skulle bli litt lenger. Så da vises det vel veldig godt at det er verre enn til vanlig. 

At hun kom inn og sa jeg skulle være lenger, tror jeg reddet livet mitt. Fordi jeg ble jo "tvunget" med på trening av kontakten min I dag (jeg trener vanligvis mye, så når jeg ikke klarer/slutter å trene så er jeg virkelig dårlig), og vanligvis ville jeg til tross for depresjon følt meg bedre etterpå. Men jeg følte meg like jævlig. Og jeg satt og kjente på at der har jeg mistet det aller siste jeg kan miste. Det ble dråpen for min del. Innså at det er ikke mer håp, og ja. Bestemte meg for å gi opp. Den delen av meg som har prøvd å si at det har blitt bedre før, så det kan bli det igjen. Det er depresjonen som vil du skal dø. Ikke du. Sånn egentlig. Den delen av meg sluknet. Satt kun igjen med ønske om å dø, for jeg mistet siste gnist og så kun håpløshet. 

Men så kom min behandler og ville ha meg her lenger. Og det var noe med ordene hun brukte. Som gjorde at jeg skjønte at hun så meg, men at hun også mente at det er jo håp. Det har en hensikt å hjelpe meg litt mer opp. Så hun ville at jeg skal bruke helga konstruktivt. Og at jeg blir til slutten av neste uke. Det er ikke så lenge, men det kan kanskje hjelpe meg litt mer i gang. Og uansett viste det meg at selv om jeg ikke ser håp og mening selv, så gjør jo hun det. 

Hun klarte på en måte å stoppe planen min. Hun visste ikke en gang om den. Eventuelt skjønte hun det av seg selv, at det begynte å bli farlig. Jeg vet ikke. Men nå har jeg fått litt mer vilje igjen. Ikke mye. Men litt. 

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av livet og verden for tiden, og det er så urettferdig at det skal være så tilfeldig om man får hjelp eller ikke. Psykiatrien har gitt meg opp, og da kan jeg vel like gjerne gi meg selv opp.

Anonymkode: ea8a8...3dd

[Anonymburker]

Jeg har det generelt ganske greit for tiden, for jeg har gitt slipp på alle tingene jeg ønsker og forventer i livet.

Har innsett at utseendet mitt aldri vil kunne føre til at jeg får kjæreste. Jeg er tynn, snart skallet og har heller INGEN skjeggvekst til å kompensere for.

[Gjest Trøst]

Det hadde vært fint om sola aldri sto opp igjen, kan man si. 

[Anonymburker]

Trøst skrev (19 timer siden):

Det hadde vært fint om sola aldri sto opp igjen, kan man si. 

❤️

[Daryl Dixon]

Trøst skrev (19 timer siden):

Det hadde vært fint om sola aldri sto opp igjen, kan man si. 

Er ganske enig med deg. 

[Gjest Trøst]

Anonymburker skrev (16 minutter siden):

❤️

 

Daryl Dixon skrev (13 minutter siden):

Er ganske enig med deg. 

❤

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (På 28.1.2022 den 18.15):

Det er virkelig svart nå. 

Jeg trodde jeg skulle hjem fra sykehus (psykiatrisk) på mandag. Min behandler ombestemmer seg omtrent aldri mtp utskrivelsesdato. Det pleier å være en uke uansett om jeg fortsatt er langt nede. Men hun kom et par timer etter samtalen i dag og sa hun tenkte jeg skulle bli litt lenger. Så da vises det vel veldig godt at det er verre enn til vanlig. 

At hun kom inn og sa jeg skulle være lenger, tror jeg reddet livet mitt. Fordi jeg ble jo "tvunget" med på trening av kontakten min I dag (jeg trener vanligvis mye, så når jeg ikke klarer/slutter å trene så er jeg virkelig dårlig), og vanligvis ville jeg til tross for depresjon følt meg bedre etterpå. Men jeg følte meg like jævlig. Og jeg satt og kjente på at der har jeg mistet det aller siste jeg kan miste. Det ble dråpen for min del. Innså at det er ikke mer håp, og ja. Bestemte meg for å gi opp. Den delen av meg som har prøvd å si at det har blitt bedre før, så det kan bli det igjen. Det er depresjonen som vil du skal dø. Ikke du. Sånn egentlig. Den delen av meg sluknet. Satt kun igjen med ønske om å dø, for jeg mistet siste gnist og så kun håpløshet. 

Men så kom min behandler og ville ha meg her lenger. Og det var noe med ordene hun brukte. Som gjorde at jeg skjønte at hun så meg, men at hun også mente at det er jo håp. Det har en hensikt å hjelpe meg litt mer opp. Så hun ville at jeg skal bruke helga konstruktivt. Og at jeg blir til slutten av neste uke. Det er ikke så lenge, men det kan kanskje hjelpe meg litt mer i gang. Og uansett viste det meg at selv om jeg ikke ser håp og mening selv, så gjør jo hun det. 

Hun klarte på en måte å stoppe planen min. Hun visste ikke en gang om den. Eventuelt skjønte hun det av seg selv, at det begynte å bli farlig. Jeg vet ikke. Men nå har jeg fått litt mer vilje igjen. Ikke mye. Men litt. 

Så godt å lese at du ble sett! ❤️ Det er jeg utrolig glad for. Det er sååå utrolig viktig med gode hjelpere som vil bære håpet vårt når vi selv ikke greier det. 

Har du noen gang prøvd ECT? 

[Purple_Pixiedust]

Rainstorm skrev (28 minutter siden):

Så godt å lese at du ble sett! ❤️ Det er jeg utrolig glad for. Det er sååå utrolig viktig med gode hjelpere som vil bære håpet vårt når vi selv ikke greier det. 

Har du noen gang prøvd ECT? 

Ja, det var godt. Skal hjem i morgen da, uten at jeg er bedre. Men var godt uansett. Var noe symbolikk i det. Tok det som et tegn. Men ikke så lett å tenke sånn nå. 

Ja, i 2017, men hadde ikke effekt. Muligens fordi det i senere tid har vist seg å være bipolar? Har jo hatt depresjoner siden jeg var 9. Og tror kanskje jeg i tillegg har dystymi, for tungsinn har jeg utenom de periodene med klinisk depresjon. Eller er kanskje tungsinnet mitt pga borderline. Jeg vet egentlig ikke. Har jo Asperger også så det er liksom bare en saus av greier i tillegg er jeg litt atypisk på noen områder så selv om de virkelig virkelig gjør det de kan for å hjelpe meg, så er det liksom ikke mulig å bare følge typiske retningslinjer. Så vi falmer alle litt i blinde. 😛

Fikk også i dag beskjed om at de nå har besluttet at det ikke blir mer utprøving av medisiner fordi jeg reagerer unormalt og uheldig på omtrent alt som har blitt prøvd. De mener det er uforsvarlig. Så her sitter jeg da. Skikkelig deprimert og føler at slik kommer livet til å bli. Inn og ut av depresjoner som allerede nesten har kostet meg livet. Men hun er ikke klar til å gi meg opp sa hun. Da jeg idag sa at jeg klarer snart ikke mer. 

Huff dette var dystert. 

Endret 1. februar 2022 av Purple_Pixiedust

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (8 minutter siden):

Ja, det var godt. Skal hjem i morgen da, uten at jeg er bedre. Men var godt uansett. Var noe symbolikk i det. Tok det som et tegn. Men ikke så lett å tenke sånn nå. 

Ja, i 2017, men hadde ikke effekt. Muligens fordi det i senere tid har vist seg å være bipolar? Har jo hatt depresjoner siden jeg var 9. Og tror kanskje jeg i tillegg har dystymi, for tungsinn har jeg utenom de periodene med klinisk depresjon. Eller er kanskje tungsinnet mitt pga borderline. Jeg vet egentlig ikke. Har jo Asperger også så det er liksom bare en saus av greier i tillegg er jeg litt atypisk på noen områder så selv om de virkelig virkelig gjør det de kan for å hjelpe meg, så er det liksom ikke mulig å bare følge typiske retningslinjer. Så vi falmer alle litt i blinde. 😛

Fikk også i dag beskjed om at de nå har besluttet at det ikke blir mer utprøving av medisiner fordi jeg reagerer unormalt og uheldig på omtrent alt som har blitt prøvd. De mener det er uforsvarlig. Så her sitter jeg da. Skikkelig deprimert og føler at slik kommer livet til å bli. Inn og ut av depresjoner som allerede nesten har kostet meg livet. Men hun er ikke klar til å gi meg opp sa hun. Da jeg idag sa at jeg klarer snart ikke mer. 

Huff dette var dystert. 

Ja, det var dystert. 💔 Men også fint at du har noen i ditt hjørne som ikke vil gi deg opp. 

Jeg vet ikke med deg, men jeg har i alle fall vært mye feildiagnostisert og prøvd mye som ikke fungerte. Men sannheten er jo at jeg er traumatisert fra barndommen. Vet ikke om det gjelder deg. Samtidig så sier de jo at man bør være litt stabil før man begynner traumebehandling. Jeg bare føler at det er ikke rart at depresjonene kom tilbake og angsten var ekstremt ødeleggende når jeg hele tiden gikk og bar på masse drit. Gikk liksom ikke an å komme seg videre. Samt at jeg støtt var utsatt for en masse belastninger. Det å ha det sånn som du beskriver, ut og inn av sykehuset, er jo en belastning. Jeg synes ikke det er rart at det ikke er et miljø eller en situasjon man blir bedre i. Jeg er også diagnostisert med Aspergers, og nå når jeg er en del bedre ser jo alle at det ikke stemmer overhodet. Derfor forstår jeg ikke alltid helt at man gir den diagnosen på mennesker som sliter veldig, for tegnene kan likeså godt være pga traumer. Selvsagt er det viktig at man tilpasser behandlingen dersom det er Aspergers, men jeg tror jeg hadde fått bedre behandling om de våget å se at det IKKE var det. Selv om det var noe som passet med funksjonen min i barndommen. Det samme gjelder jo for at man lever med omsorgssvikt. Og så kan det jo selvsagt være at man ikke er nevrotypisk samtidig som man har traumer. 

Jeg har troen på at det finnes en mulighet for deg til å bli bedre, men jeg forstår også at på det stedet du er nå så er det utrolig, utålelig tungt å fortsette. 

Har du omsorgsbolig? Eller brukerstyrt personlig assistent? Dette er jo ting som kan gjøre at hverdagslivet blir mer stabilt. 

[Purple_Pixiedust]

Rainstorm skrev (10 minutter siden):

Ja, det var dystert. 💔 Men også fint at du har noen i ditt hjørne som ikke vil gi deg opp. 

Jeg vet ikke med deg, men jeg har i alle fall vært mye feildiagnostisert og prøvd mye som ikke fungerte. Men sannheten er jo at jeg er traumatisert fra barndommen. Vet ikke om det gjelder deg. Samtidig så sier de jo at man bør være litt stabil før man begynner traumebehandling. Jeg bare føler at det er ikke rart at depresjonene kom tilbake og angsten var ekstremt ødeleggende når jeg hele tiden gikk og bar på masse drit. Gikk liksom ikke an å komme seg videre. Samt at jeg støtt var utsatt for en masse belastninger. Det å ha det sånn som du beskriver, ut og inn av sykehuset, er jo en belastning. Jeg synes ikke det er rart at det ikke er et miljø eller en situasjon man blir bedre i. Jeg er også diagnostisert med Aspergers, og nå når jeg er en del bedre ser jo alle at det ikke stemmer overhodet. Derfor forstår jeg ikke alltid helt at man gir den diagnosen på mennesker som sliter veldig, for tegnene kan likeså godt være pga traumer. Selvsagt er det viktig at man tilpasser behandlingen dersom det er Aspergers, men jeg tror jeg hadde fått bedre behandling om de våget å se at det IKKE var det. Selv om det var noe som passet med funksjonen min i barndommen. Det samme gjelder jo for at man lever med omsorgssvikt. Og så kan det jo selvsagt være at man ikke er nevrotypisk samtidig som man har traumer. 

Jeg har troen på at det finnes en mulighet for deg til å bli bedre, men jeg forstår også at på det stedet du er nå så er det utrolig, utålelig tungt å fortsette. 

Har du omsorgsbolig? Eller brukerstyrt personlig assistent? Dette er jo ting som kan gjøre at hverdagslivet blir mer stabilt. 

Takk for langt svar. 

Ja det er jo ikke godt å si det du sier om Asperger. Jeg ble jo utredet av nevropsykolog og min mor og behandler synes å mene det er sånn. Jeg kjenner meg også mye igjen. Mine traumer begynte vel før jeg ble tenåring i hvert fall, men slitt sosialt fra tidlig av og for meg som redd og sårbart barn ble det nesten traumatisk å bli satt i barnehage da jeg var 4 år. Så jeg ble tatt ut etter seks måneder. Så ikke vet jeg. Men jeg er i hvert fall ikke hardt rammet av Asperger. Klarer å kompensere en del, men. 

Synes du at det går bedre nå da? 

Ja, det har vært store belastninger. Akkurat nå er jeg midt i en stor rettsak som fornærmet. Så det er jo tøft. Jeg var deprimert før rettsaken, men alle rundt meg mener den forsterker depresjonen. Vanskelig for meg å se egentlig da jeg alltid er skikkelig deprimert på denne årstiden. 

Jeg bor for meg selv, og har vedtak på to timer i uken fra kommunen. Periodevis er det for lite, mens periodevis føler jeg nesten det er for mye. Kanskje mest for at jeg blir lei av meg selv. Hvis du skjønner? 

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Takk for langt svar. 

Ja det er jo ikke godt å si det du sier om Asperger. Jeg ble jo utredet av nevropsykolog og min mor og behandler synes å mene det er sånn. Jeg kjenner meg også mye igjen. Mine traumer begynte vel før jeg ble tenåring i hvert fall, men slitt sosialt fra tidlig av og for meg som redd og sårbart barn ble det nesten traumatisk å bli satt i barnehage da jeg var 4 år. Så jeg ble tatt ut etter seks måneder. Så ikke vet jeg. Men jeg er i hvert fall ikke hardt rammet av Asperger. Klarer å kompensere en del, men. 

Synes du at det går bedre nå da? 

Ja, det har vært store belastninger. Akkurat nå er jeg midt i en stor rettsak som fornærmet. Så det er jo tøft. Jeg var deprimert før rettsaken, men alle rundt meg mener den forsterker depresjonen. Vanskelig for meg å se egentlig da jeg alltid er skikkelig deprimert på denne årstiden. 

Jeg bor for meg selv, og har vedtak på to timer i uken fra kommunen. Periodevis er det for lite, mens periodevis føler jeg nesten det er for mye. Kanskje mest for at jeg blir lei av meg selv. Hvis du skjønner? 

Jeg kjente meg også igjen i mye, det var ikke det. Men i ettertid ser jeg jo at alt kunne forklares med noe annet. Utredningen ble gjort av nevropsykolog som visste lite om min bagasje, og foreldrene mine tror jeg synes det var enklere å lande på at det var en nevrologisk utviklingsforstyrrelse heller enn at det var som følge av mangler i oppveksten. Jeg var også et redd og sårbart barn, og det handler jo nettopp om at jeg manglet den emosjonelle tilgjengeligheten hos mine foreldre. Det er jo også en form for relasjonstraume at ens forelder er skremmende. Selv om de aldri mente å skade eller svikte meg. 

Det går absolutt bedre nå! Jeg fikk endelig riktig diagnose (OCD) og nå kombineres den behandlingen med traumebehandling og jeg ser for første gang i mitt liv et ekte håp om at jeg også kan få det godt. Hadde aldri trodd det for noen år siden når jeg også var inn og ut av sykehuset. 

Klart den rettssaken er tøff. Vi er bare mennesker. Og ytre omstendigheter påvirker oss. Hvis livet er en eneste stor virvelvind så reagerer psyken og kroppen. 

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner det med at du blir lei av deg selv, er det fordi at når du har to timer så må dere liksom snakke sammen? Jeg kan også bli lei av å snakke, men det å være sammen med andre kan jo handle om ko-regulering, at nærværet av en rolig trygg person demper aktiveringen i det sympatiske nervesystemet. Du er jo opptatt av å trene, har du noen gang tenkt på at det kunne være godt å ha treningskontakt, eller lignende? 

[Daryl Dixon]

Jeg er sliten og mett av dage. Ødelagt, tynnslitt, oppbrukt, tom, hjemsøkt, meningsløs og håpløs. Jeg orker ikke kjempe mer. Det er helt svart. Jeg er egentlig ingenting lenger. Og virkeligheten er så fjern på en måte. Vakuum i et mørkt rom. 

[Gjest supernova_87]

Daryl Dixon skrev (38 minutter siden):

Jeg er sliten og mett av dage. Ødelagt, tynnslitt, oppbrukt, tom, hjemsøkt, meningsløs og håpløs. Jeg orker ikke kjempe mer. Det er helt svart. Jeg er egentlig ingenting lenger. Og virkeligheten er så fjern på en måte. Vakuum i et mørkt rom. 

❤️ Du er ikke ingenting for mennesker rundt deg. 

Hører at du har det skikkelig tungt nå. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Sender deg alle varme tanker.  

[Anonymburker]

I dag skjedde det noe som potensielt sett kunne trigget selvmordstanker. For bare noen måneder siden ville jeg gravd meg dypt ned i gjørma av noe slikt.

Men i dag bare trakk jeg på skuldrene av det, og la det bak meg med en gang.

[Purple_Pixiedust]

Rainstorm skrev (10 timer siden):

Jeg kjente meg også igjen i mye, det var ikke det. Men i ettertid ser jeg jo at alt kunne forklares med noe annet. Utredningen ble gjort av nevropsykolog som visste lite om min bagasje, og foreldrene mine tror jeg synes det var enklere å lande på at det var en nevrologisk utviklingsforstyrrelse heller enn at det var som følge av mangler i oppveksten. Jeg var også et redd og sårbart barn, og det handler jo nettopp om at jeg manglet den emosjonelle tilgjengeligheten hos mine foreldre. Det er jo også en form for relasjonstraume at ens forelder er skremmende. Selv om de aldri mente å skade eller svikte meg. 

Det går absolutt bedre nå! Jeg fikk endelig riktig diagnose (OCD) og nå kombineres den behandlingen med traumebehandling og jeg ser for første gang i mitt liv et ekte håp om at jeg også kan få det godt. Hadde aldri trodd det for noen år siden når jeg også var inn og ut av sykehuset. 

Klart den rettssaken er tøff. Vi er bare mennesker. Og ytre omstendigheter påvirker oss. Hvis livet er en eneste stor virvelvind så reagerer psyken og kroppen. 

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner det med at du blir lei av deg selv, er det fordi at når du har to timer så må dere liksom snakke sammen? Jeg kan også bli lei av å snakke, men det å være sammen med andre kan jo handle om ko-regulering, at nærværet av en rolig trygg person demper aktiveringen i det sympatiske nervesystemet. Du er jo opptatt av å trene, har du noen gang tenkt på at det kunne være godt å ha treningskontakt, eller lignende? 

Okei. Ja, jeg var i hvert fall utrygg på min far hele oppveksten. Det er ikke særlig fokus på den diagnosen da. Den blir bare sjeldent et tema. Mtp å feks være rigid og fastlåst. 

Så fint å høre at det går bedre og at du ser håp. Er jo viktig, eller avgjørende, med riktig behandling. 

Ja altså jeg blir lei av å prate om meg selv. Noen ganger prater vi jo om trivielle ting, men jeg er ikke så god på det. Så blir jo fort til at man prater om alt som er problematisk. 

Ja er jo egentlig glad i trening. Vet ikke hva en treningskontakt er? Jeg har dessverre en del skader etter et høyt fall, så har ikke kunnet dra på joggetur siden juni I fjor. Ryggen knakk og foten ble knust. Jobber med å trene den opp, men vet ikke om jeg vil få muligheten til jogging igjen og det er jo det jeg virkelig liker. Men jeg har spinningsykkel så får jo trent. Og kan nå gå 3 km tur, men skal lite til før foten blir overbelastet og da blir jeg halt i flere dager etterpå. Så føler meg innestengt på en måte. Joggingen var frihet for meg (og fengsel mtp tvang, men uansett). 

Endret 2. februar 2022 av Purple_Pixiedust

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (13 timer siden):

❤️ Du er ikke ingenting for mennesker rundt deg. 

Hører at du har det skikkelig tungt nå. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Sender deg alle varme tanker.  

 takk