Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror ikke profesjonell hjelp kan hjelpe meg til å få fast jobb, bolig eller partner. Psykologer kan ikke si meg noe jeg ikke vet fra før, tydeligvis. Har ikke erfart noen gode råd eller tips for å forandre tankemønstre i de to periodene jeg har gått til psykolog. Tankemønstre kan jeg jobbe med selv, like godt. Dessverre er fast jobb, bolig og partner avhengig av mange andre ting enn endring i tankemønster. Jobb er avhengig av sosial kompetanse, det samme er det å få partner i tillegg til å være attraktiv utseendemessig.

Syns det blir feil å nærmest si at det å ikke gå jevnlig til psykolog over mange år er det samme som å gi opp. Det er ikke løsningen for alle. Så jeg lever for èn dag av gangen og ser om jeg kommer gjennom den.

Jeg ser heller ikke poenget i å kjempe 10 x hardere enn "alle" andre fordi jeg har fått utdelt uheldige kort. Jeg har aldri vært en fighter.

Jeg er dønn sliten etter jobb, og har ikke energi til flere mennesker resten av dagen. Derfor vet jeg innerst inne at jeg ikke vil ha kapasitet til kjæreste eller barn. For jeg blir fort stresset av mas og kjas, og så kommer migrenen. Så enkelt er det, samtidig så meningsløst.

I tillegg har jeg motstridende følelser rundt det å ha barn i 2021. Jeg tror jeg ser på det som et glansbilde, mens realiteten er at det er beinhardt mesteparten av tida. Men når jeg ser foreldre med barna i de fine øyeblikkene, er det vanskelig å innse at det aldri blir meg.

Alt i alt; livet er for avansert. For vanskelig og for krevende. Godt mulig jeg er middels smart, og ikke direkte dum, men jeg har ikke de egenskapene som trengs for å lykkes. Sosiale egenskaper, knytte bånd til folk og heller ikke noe jobb eller karrieremessig jeg brenner for eller har peiling på.

Jeg har et rotete hode som kan komplisere den minste ting. Et eksempel; på jobb har vi et kjøkken hvor ting har sin faste plass. Jeg lærer ALDRI hvor enkelte ting står. Vi har en kopimaskin hvor jeg sikkert 10 ganger har blitt fortalt hvordan man skriver ut en dobbelside (A3). Spør du meg i dag, så aner jeg ikke.

Oppstår det en plutselig situasjon/problemstilling på jobb, må jeg ofte fundere på hvordan jeg skal løse den. Andre kolleger tar dette bare på instinkt og løser den samme situasjonen på et blunk.

Jeg har aldri sagt at fordi du ikke er villig til å gå til psykolog at du har gitt opp. Jeg sier det fordi du igjen og igjen sier at du aldri vil lykkes, at ting aldri vil forandre seg. Du har bestemt ditt utfall. Det høres ut som å gi opp i mine ører. Du har også sagt at du ikke våger å ta livet ditt. Som jo absolutt er bra, men når du samtidig sier at ingenting noensinne kommer til å bli bra kan du vel ikke være særlig overrasket over at det høres ut som at du gir opp? 

Synes også det er merkelig at du undergraver kompetansen til psykologer basert på noen få timer, der du selv sier du ikke har åpnet deg om det som er vanskelig. 

Å ikke ha evne til å bygge relasjoner, hukommelsessvikt eller hjernetåke, ikke ha lyst til noe er alle ting man kan jobbe med. Ingen ble født med gode evner til å knytte bånd. Har man ikke lært det i barndommen kan man lære det som voksen. Men man trenger å gjøre det nettopp i en relasjon til noen. 

Du har jobbet med deg selv i årevis og fått til mye. Likevel er du der at du helst vil dø. For alle rundt som leser innleggene dine så er det da åpenbart at du fortjener profesjonell hjelp. 

Du sier at sosial kompetanse er en av de store manglene for å få fast jobb, og partner, hvordan kan man få det uten å øve? Jeg tror det er der en psykolog kommer inn i bildet. Du har tidligere dessuten beskrevet muligheter sosialt, både med kvinner og i arbeidslivet, som du har avvist. Hvordan kan du endre dette alene? 

Hva er det å si at du umulig kan få til endring, og nekte profesjonell hjelp til dette (som er veldig vanskelig), annet enn å gi opp? 

Jeg spurte deg tidligere hva du er redd for. Du svarte mange ting. Jeg mente hva du er redd for med å gi deg selv sjansen til å få det til med en psykolog (som innebærer mer enn 3 timer med noen du har null kjemi med)? Sjansen for å være alene for alltid er stor om ingenting endres, og du har sagt det er umulig...

[Purple_Pixiedust]

Jeg har hatt en hypoman periode. Da hadde jeg det selvsagt veldig fint. På søndag som var, var første dagen jeg var "normal" igjen. Nå er jeg redd for å havne ned i kjelleren igjen. Er bare tre uker siden forrige alvorlige episode med selvskading som krevde ambulanse og umiddelbar operasjon, så er jo ikke det at jeg har vært lenge oppe. 

Jeg klarer meg sånn passelig nå, men innser jo at jeg egentlig har det mer vanskelig enn jeg vil innrømme da spiseforstyrrelsen har blusset veldig opp. Jeg tenker liksom at det bare er fordi jeg vil gå ned de tre kg jeg la på meg i høst (men da blir jeg akkurat innenfor undervektig), men så besatt som jeg er nå, så handler det nok om mer enn det. Jeg tenker på mat, kropp og vekt sikkert 90% av min våkne tid. Det er det siste jeg tenker på når jeg legger meg, og det første jeg tenker på når jeg våkner. 

Jeg var i et møte i går hvor vi gikk gjennom en type kartlegging i går og hun måtte bare avbryte den for jeg ble så trigget (spørsmål om vold blant annet) og begynte å gråte og slikt. Tok meg lang tid å summe meg etterpå. 

Så alt i alt har jeg det nok ikke så fraværende av det vonde som jeg går rundt og tror, og risikoen for at jeg plutselig blir å kræsjlande er vel ganske stor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å forebygge at jeg kræsjer heller. Jeg gjør alt jeg kan ved å ha gode rutiner, dagslys, aktivitet hver dag, selv om jeg spiser litt for lite (gått ned 1,2 kg på tre uker), så spiser jeg veldig sunt, jeg gjør det koselig rundt meg ved å tenne lys og alt sånt der. Så har liksom ikke så mye mer jeg kan gjøre. Annet enn å følge oppfordringen om at når det blir vanskelig så ber jeg om innleggelse selv framfor å bli så destruktivt at det ender med tvangsinnleggelse. Det forutsetter da at jeg klarer å gjenkjenne de største faresignalene, for jeg kan gå fra å ha kontroll til å miste den veldig raskt. Jeg har så lyst til å klare hele desember uten innleggelse, men jeg er redd jeg begynner å nærme meg et sammenbrudd. 

[Gjest supernova_87]

Purple_Pixiedust skrev (6 timer siden):

Jeg har hatt en hypoman periode. Da hadde jeg det selvsagt veldig fint. På søndag som var, var første dagen jeg var "normal" igjen. Nå er jeg redd for å havne ned i kjelleren igjen. Er bare tre uker siden forrige alvorlige episode med selvskading som krevde ambulanse og umiddelbar operasjon, så er jo ikke det at jeg har vært lenge oppe. 

Jeg klarer meg sånn passelig nå, men innser jo at jeg egentlig har det mer vanskelig enn jeg vil innrømme da spiseforstyrrelsen har blusset veldig opp. Jeg tenker liksom at det bare er fordi jeg vil gå ned de tre kg jeg la på meg i høst (men da blir jeg akkurat innenfor undervektig), men så besatt som jeg er nå, så handler det nok om mer enn det. Jeg tenker på mat, kropp og vekt sikkert 90% av min våkne tid. Det er det siste jeg tenker på når jeg legger meg, og det første jeg tenker på når jeg våkner. 

Jeg var i et møte i går hvor vi gikk gjennom en type kartlegging i går og hun måtte bare avbryte den for jeg ble så trigget (spørsmål om vold blant annet) og begynte å gråte og slikt. Tok meg lang tid å summe meg etterpå. 

Så alt i alt har jeg det nok ikke så fraværende av det vonde som jeg går rundt og tror, og risikoen for at jeg plutselig blir å kræsjlande er vel ganske stor. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å forebygge at jeg kræsjer heller. Jeg gjør alt jeg kan ved å ha gode rutiner, dagslys, aktivitet hver dag, selv om jeg spiser litt for lite (gått ned 1,2 kg på tre uker), så spiser jeg veldig sunt, jeg gjør det koselig rundt meg ved å tenne lys og alt sånt der. Så har liksom ikke så mye mer jeg kan gjøre. Annet enn å følge oppfordringen om at når det blir vanskelig så ber jeg om innleggelse selv framfor å bli så destruktivt at det ender med tvangsinnleggelse. Det forutsetter da at jeg klarer å gjenkjenne de største faresignalene, for jeg kan gå fra å ha kontroll til å miste den veldig raskt. Jeg har så lyst til å klare hele desember uten innleggelse, men jeg er redd jeg begynner å nærme meg et sammenbrudd. 

❤️ Skjønner at du har lyst å greie hele desember uten innleggelse, men samtidig så er det som du sier mye bedre å legges inn frivillig enn på tvang, og det ville jeg også sett som en stor seier om du greier! Selv om det blir innleggelse. 

Jeg fikk høre en metafor her om dagen fra en behandler. Det handler om to fyrtårn (fyrlys?). Husker ikke helt hvordan han forklarte det, jeg har nok endret det litt, men det gir like mye mening sånn her: Det ene står langt til sjøs på en øy uten særlig andre ressurser, mens det andre står på fastlandet. Når man er midt ute i havet så gjør man det man kan for å overleve. Men hvis man ror mot fyrlyset til sjøs så vil man overleve men ikke egentlig bygge seg et godt liv. Mens om man ror mot fyrlyset på land vil man på sikt komme til et sted med andre mennesker og ressurser. Altså bygge seg litt og litt det livet man ønsker. Jeg syntes det var en god metafor for å hjelpe meg å velge konstruktive løsninger på mine problemer. Altså at jeg velger å gjøre den tingen som jeg vet er å ro mot land. For ofte så blir jeg stuck i en spiral der jeg ikke helt vet hva som er sunt/riktig. Men brukte jeg denne metaforen, så er det jo åpenbart for meg at x og y var enten konstruktivt eller destruktivt. Vet ikke om denne metaforen kan gi mening for deg også, men jeg ville dele den i tilfelle. 

Som du sier, det å gå ned de kiloene, det tar deg nok ikke nærmere det livet du ønsker deg å leve på sikt. Det er for å overleve her og nå, men du ror mot et fyrlys som ikke har noe liv ved seg. 

Jeg heier på deg, og sender varme tanker gjennom webben.  

[Purple_Pixiedust]

Rainstorm skrev (4 timer siden):

❤️ Skjønner at du har lyst å greie hele desember uten innleggelse, men samtidig så er det som du sier mye bedre å legges inn frivillig enn på tvang, og det ville jeg også sett som en stor seier om du greier! Selv om det blir innleggelse. 

Jeg fikk høre en metafor her om dagen fra en behandler. Det handler om to fyrtårn (fyrlys?). Husker ikke helt hvordan han forklarte det, jeg har nok endret det litt, men det gir like mye mening sånn her: Det ene står langt til sjøs på en øy uten særlig andre ressurser, mens det andre står på fastlandet. Når man er midt ute i havet så gjør man det man kan for å overleve. Men hvis man ror mot fyrlyset til sjøs så vil man overleve men ikke egentlig bygge seg et godt liv. Mens om man ror mot fyrlyset på land vil man på sikt komme til et sted med andre mennesker og ressurser. Altså bygge seg litt og litt det livet man ønsker. Jeg syntes det var en god metafor for å hjelpe meg å velge konstruktive løsninger på mine problemer. Altså at jeg velger å gjøre den tingen som jeg vet er å ro mot land. For ofte så blir jeg stuck i en spiral der jeg ikke helt vet hva som er sunt/riktig. Men brukte jeg denne metaforen, så er det jo åpenbart for meg at x og y var enten konstruktivt eller destruktivt. Vet ikke om denne metaforen kan gi mening for deg også, men jeg ville dele den i tilfelle. 

Som du sier, det å gå ned de kiloene, det tar deg nok ikke nærmere det livet du ønsker deg å leve på sikt. Det er for å overleve her og nå, men du ror mot et fyrlys som ikke har noe liv ved seg. 

Jeg heier på deg, og sender varme tanker gjennom webben.  

Tusen takk.

Ja, det gav jo på en måte mening. Jeg griper liksom etter det som gir rask lindring, eller som gjør at jeg føler jeg holder hodet over vannet. Men det er jo faktisk ikke det som tar meg dit jeg egentlig vil. 

Det er jo så rart det der. For selv om jeg vet slike ting, så er det så vanskelig å gjøre noe med det. 

Men jeg skal i hvert fall ikke gjøre så jeg blir tvangsinnlagt med politiet og hele det helvete der. Jeg SKAL klare å gå stille og rolig inn selv hvis det blir nødvendig. Den biten har sklidd ut de siste 7-8 mnd. Men nå er det nok av det der. 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (På 30.11.2021 den 23.48):

Jeg har aldri sagt at fordi du ikke er villig til å gå til psykolog at du har gitt opp. Jeg sier det fordi du igjen og igjen sier at du aldri vil lykkes, at ting aldri vil forandre seg. Du har bestemt ditt utfall. Det høres ut som å gi opp i mine ører. Du har også sagt at du ikke våger å ta livet ditt. Som jo absolutt er bra, men når du samtidig sier at ingenting noensinne kommer til å bli bra kan du vel ikke være særlig overrasket over at det høres ut som at du gir opp? 

Synes også det er merkelig at du undergraver kompetansen til psykologer basert på noen få timer, der du selv sier du ikke har åpnet deg om det som er vanskelig. 

Å ikke ha evne til å bygge relasjoner, hukommelsessvikt eller hjernetåke, ikke ha lyst til noe er alle ting man kan jobbe med. Ingen ble født med gode evner til å knytte bånd. Har man ikke lært det i barndommen kan man lære det som voksen. Men man trenger å gjøre det nettopp i en relasjon til noen. 

Du har jobbet med deg selv i årevis og fått til mye. Likevel er du der at du helst vil dø. For alle rundt som leser innleggene dine så er det da åpenbart at du fortjener profesjonell hjelp. 

Du sier at sosial kompetanse er en av de store manglene for å få fast jobb, og partner, hvordan kan man få det uten å øve? Jeg tror det er der en psykolog kommer inn i bildet. Du har tidligere dessuten beskrevet muligheter sosialt, både med kvinner og i arbeidslivet, som du har avvist. Hvordan kan du endre dette alene? 

Hva er det å si at du umulig kan få til endring, og nekte profesjonell hjelp til dette (som er veldig vanskelig), annet enn å gi opp? 

Jeg spurte deg tidligere hva du er redd for. Du svarte mange ting. Jeg mente hva du er redd for med å gi deg selv sjansen til å få det til med en psykolog (som innebærer mer enn 3 timer med noen du har null kjemi med)? Sjansen for å være alene for alltid er stor om ingenting endres, og du har sagt det er umulig...

Alle har sitt "breaking point". Sannsynligvis kan jeg klare å lure meg selv til å tro at ting kan ordne seg så lenge jeg er i 30-åra. Altså snaut fire og et halvt år igjen. Om jeg orker 40-åra gjenstår å se når den tid kommer. "40, feit og ferdig" høres ikke så fristende ut når man ikke er kommet i gang med livet engang.

Hva slags muligheter er det jeg har avvist ved kvinner og arbeidsliv? Noen sosiale settinger som inneholder drikking av alkohol kanskje, ja. Hvor jeg av erfaring alltid har fått forsterket alt det negative jeg tenker om meg selv. At jeg ikke duger sosialt, og aldri er noens førsteprioritet å snakke med/bli kjent med. I tillegg til forsterket angst pga alkohol i dagene etter.

Kvinner har stort sett avvist meg, ikke omvendt. Jeg sa nei til èn mulighet, men det var ikke liv laga når èn vil ha barn og den andre ikke kan. Jeg har da rett til å ikke velge den første og beste som vil ha meg, som alle andre. Uten at det betyr at jeg kan takke meg selv for at jeg er singel fordi jeg sa fra meg en mulighet.

At jeg sier jeg helst vil dø når jeg på ingen måte er deprimert 24/7 så er det kanskje rasjonelt? Fordi jeg skjønner noe om mitt eget liv ingen andre noen gang kan forstå?

Jeg har gått til psykolog en gang tidligere også, da prøvde jeg ca 4 ganger. Samme som sist, null kjemi, alt føltes bare rart og feil.

[Daryl Dixon]

Jeg klarer ikke formulere meg helt riktig nå, vet liksom ikke helt hva jeg vil heller. For noen dager siden var jeg på samtale med behandler, jeg ble ikke satt ut eller noe, men ordene kverner i hodet. Du og alle de som sliter med å stå i livet, du som lever et smertefullt liv, du som sliter med livet i seg selv..  sånne ting, det er positivt at det kan prates om, men jeg kjente at det var en stor trigger for meg. Det har surret og gått i bakhodet. Det er over 3 år siden jeg hadde forsøk, jeg vil ikke tilbake dit. Og gjør et forsøk på å få det ut, jeg vet ikke hvem jeg kan si det til, uten å skape frykt, og uten om lege og behandler, og det skal jeg, men til den tid.. Jeg vet ikke. 

[Humle Brumle]

Humle Brumle skrev (På 30.11.2021 den 14.04):

Jeg skal be om innleggelse når jeg har time hos fastlegen på fredag. Noen tips for å bli hørt og tatt på alvor? Jeg kjenner meg og min depresjon jeg trenger virkelig en akuttinnleggelse. 

Jeg ville bare oppdatere. Jeg er innlagt nå på lukket affektiv avdeling. Jeg ble tatt på alvor og føler meg trygg. Forhåpentligvis så får jeg nye medisiner som kan hjelpe meg videre.

[Humle Brumle]

Daryl Dixon skrev (På 5.12.2021 den 1.02):

Jeg klarer ikke formulere meg helt riktig nå, vet liksom ikke helt hva jeg vil heller. For noen dager siden var jeg på samtale med behandler, jeg ble ikke satt ut eller noe, men ordene kverner i hodet. Du og alle de som sliter med å stå i livet, du som lever et smertefullt liv, du som sliter med livet i seg selv..  sånne ting, det er positivt at det kan prates om, men jeg kjente at det var en stor trigger for meg. Det har surret og gått i bakhodet. Det er over 3 år siden jeg hadde forsøk, jeg vil ikke tilbake dit. Og gjør et forsøk på å få det ut, jeg vet ikke hvem jeg kan si det til, uten å skape frykt, og uten om lege og behandler, og det skal jeg, men til den tid.. Jeg vet ikke. 

Vet det er skummelt men behandlere og leger er trent på å håndtere slikt. De blir neppe skrem. De kan bli bekymret med det er jo bare for å passe på deg. ❤️

[Gjest supernova_87]

Daryl Dixon skrev (På 5.12.2021 den 1.02):

Jeg klarer ikke formulere meg helt riktig nå, vet liksom ikke helt hva jeg vil heller. For noen dager siden var jeg på samtale med behandler, jeg ble ikke satt ut eller noe, men ordene kverner i hodet. Du og alle de som sliter med å stå i livet, du som lever et smertefullt liv, du som sliter med livet i seg selv..  sånne ting, det er positivt at det kan prates om, men jeg kjente at det var en stor trigger for meg. Det har surret og gått i bakhodet. Det er over 3 år siden jeg hadde forsøk, jeg vil ikke tilbake dit. Og gjør et forsøk på å få det ut, jeg vet ikke hvem jeg kan si det til, uten å skape frykt, og uten om lege og behandler, og det skal jeg, men til den tid.. Jeg vet ikke. 

❤️ Godt du føler du kan si litt om det her i alle fall. 

[Gjest supernova_87]

Nå er jeg innmari nedstemt. Jeg er fysisk uvel, svimmel og smerter i hele kroppen. Skal få i meg noe mat, får håpe det hjelper. Burde slutte å overspise, og tilføre kroppen bare sunne ting. 

Jeg får tanker om at "ingen hadde merket det om jeg hadde råtnet på dette rommet". Ingen bryr seg om jeg møter opp. Jeg er alene. Mutters alene. 

Rasjonelt tror jeg ikke det er sant. Men faen så plagsomme de tankene er. 

Ingen tar kontakt med meg. (men det er vel relativt vanlig?) Tvangstankene hiver seg på, pusher meg til å gjøre tvangshandlinger, men jeg skal stå i mot. Jeg burde dø, sier tvangen. Ingen bryr seg om du er borte. 

Faen så slitsomt. 

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (7 minutter siden):

Nå er jeg innmari nedstemt. Jeg er fysisk uvel, svimmel og smerter i hele kroppen. Skal få i meg noe mat, får håpe det hjelper. Burde slutte å overspise, og tilføre kroppen bare sunne ting. 

Jeg får tanker om at "ingen hadde merket det om jeg hadde råtnet på dette rommet". Ingen bryr seg om jeg møter opp. Jeg er alene. Mutters alene. 

Rasjonelt tror jeg ikke det er sant. Men faen så plagsomme de tankene er. 

Ingen tar kontakt med meg. (men det er vel relativt vanlig?) Tvangstankene hiver seg på, pusher meg til å gjøre tvangshandlinger, men jeg skal stå i mot. Jeg burde dø, sier tvangen. Ingen bryr seg om du er borte. 

Faen så slitsomt. 

 Jeg har ingen gode ord akkurat nå, men ville legge igjen bevis på at det du skriver blir sett! 

[Daryl Dixon]

Humle Brumle skrev (22 minutter siden):

Jeg ville bare oppdatere. Jeg er innlagt nå på lukket affektiv avdeling. Jeg ble tatt på alvor og føler meg trygg. Forhåpentligvis så får jeg nye medisiner som kan hjelpe meg videre.

Lykke til! Håper det hjelper!

[Humle Brumle]

Daryl Dixon skrev (14 minutter siden):

Lykke til! Håper det hjelper!

Tusen takk! Håper du også føler det bedre snart❤️

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (På 6.12.2021 den 18.50):

Nå er jeg innmari nedstemt. Jeg er fysisk uvel, svimmel og smerter i hele kroppen. Skal få i meg noe mat, får håpe det hjelper. Burde slutte å overspise, og tilføre kroppen bare sunne ting. 

Jeg får tanker om at "ingen hadde merket det om jeg hadde råtnet på dette rommet". Ingen bryr seg om jeg møter opp. Jeg er alene. Mutters alene. 

Rasjonelt tror jeg ikke det er sant. Men faen så plagsomme de tankene er. 

Ingen tar kontakt med meg. (men det er vel relativt vanlig?) Tvangstankene hiver seg på, pusher meg til å gjøre tvangshandlinger, men jeg skal stå i mot. Jeg burde dø, sier tvangen. Ingen bryr seg om du er borte. 

Faen så slitsomt. 

❤️

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg føler meg tom. Men når jeg leser alt her inne så føles det hvertfall ikke som jeg er helt alene om å ha det slik.

Anonymkode: 6ed60...919

[Sheik]

Her kommer et langt innlegg fra meg. Trenger et sted å sortere tankene før jeg skal forsøke å ta kveld. Se om det hjelper å tømme hodet litt slik at jeg slipper å gruble for meg selv hele natta.

Hver dag føler jeg at jeg kommer til bunnen. Likevel skjer det noe hver bidige dag som gjør at bunnen blir dypere og dypere og det blir vanskeligere å komme seg opp igjen. Det er desember. Det er min verste måned, får panikk hvert år når jeg ser juleting komme ut i butikkene, som ofte skjer i slutten av september. Og i tillegg driver jeg og flytter. Snart innflytningsdato, men jeg har knapt klart å gjøre noe som helst her. Jeg har pakket noen esker og jeg har kastet noe dritt jeg har samla på, og like raskt forsvinner motivasjonen fordi depresjonen kommer og drukner meg. Jeg er fullstendig utmatta og jeg får ikke sove, selv med sovemedisin. Har knapt ryddet, og har ikke vasket leiligheta siden juli, kanskje støvsugeren har vært framme én gang siden da. Fy faen for et ekkelt svin jeg er.

Nå kommer det jo fram, noe som gjør at jeg vil slite veldig mye framover. Jeg vil ikke gå for dypt inn på det her i frykt for å bli gjenkjent, men jeg kjenner at dette kommer til å bli en veldig vanskelig jul. Jeg kunne selvsagt dratt til legen, men da kommer jo spørsmålet: "hva skal til for at du skal få det bedre? Hva trenger du? Hvordan kan jeg hjelpe deg?" - hvordan skal jeg svare på dette når jeg selv ikke vet? Joda, du kan fjerne de ytre faktorene, som søvn og det som kommer til å skje rundt nyttår. Jeg kunne valgt å legges inn, men av tidligere erfaring gjør det meg verre og mer stressa.

Jeg sliter mer for hver dag som går med å komme gjennom dagene, jeg har jo null å gå på. Dagene blir ekstremt lange når man knapt får sove. 

Økonomisk er det også utfordrende. Jeg klarer meg greit her og nå, altså i desember. Men jeg har sjekka estimert strømregning for januar, som da er dobbelt så høy som det jeg forventet at jeg skulle få i og med at jeg fryser vanvittig og orker ikke dusje lenger enn 5 minutter fordi "jeg må spare strøm!". Ikke får jeg bostøtte heller, slik at med denne ville strømprisen nå, så får jeg ingenting ekstra og jeg må omtrent leve på brød og vann, og knapt nok det.

Så har jeg hatt tilbakefall med dumme ting som jeg egentlig har hatt en ganske lang pause fra. Jeg kan ikke fortelle noen om det, jeg orker ikke styret med det. Orker ikke svare på spørsmål som jeg ikke klarer å finne svar på. Og selvfølgelig det første spørsmålet alle vanligvis stiller: "hvordan går det?" - hvor ærlig kan man svare? Skal jeg si at verden min raser sammen og jeg kjenner på hvor vanskelig det er å leve noen dager? Folk trekker vekk i avsky og frykt, så ærlig kan man jo heller ikke svare, så det ender jo alltid med at "neida, det går fint!" og stiller spørsmål tilbake for å dra fokuset vekk fra meg. Det gjør det jo vanskeligere å være ærlig med behandler og lege. 

[Anonymburker]

Må holde meg i live frem til over jul, er alt jeg klarer å tenke.

Omgivelsene rundt meg er klare på at jeg ikke duger her i verden. 

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (22 minutter siden):

Må holde meg i live frem til over jul, er alt jeg klarer å tenke.

Omgivelsene rundt meg er klare på at jeg ikke duger her i verden. 

Har du lyst å bli med å feire nyttår i utlandet? 😄

 

[Gjest supernova_87]

Sheik skrev (15 timer siden):

Her kommer et langt innlegg fra meg. Trenger et sted å sortere tankene før jeg skal forsøke å ta kveld. Se om det hjelper å tømme hodet litt slik at jeg slipper å gruble for meg selv hele natta.

Hver dag føler jeg at jeg kommer til bunnen. Likevel skjer det noe hver bidige dag som gjør at bunnen blir dypere og dypere og det blir vanskeligere å komme seg opp igjen. Det er desember. Det er min verste måned, får panikk hvert år når jeg ser juleting komme ut i butikkene, som ofte skjer i slutten av september. Og i tillegg driver jeg og flytter. Snart innflytningsdato, men jeg har knapt klart å gjøre noe som helst her. Jeg har pakket noen esker og jeg har kastet noe dritt jeg har samla på, og like raskt forsvinner motivasjonen fordi depresjonen kommer og drukner meg. Jeg er fullstendig utmatta og jeg får ikke sove, selv med sovemedisin. Har knapt ryddet, og har ikke vasket leiligheta siden juli, kanskje støvsugeren har vært framme én gang siden da. Fy faen for et ekkelt svin jeg er.

Nå kommer det jo fram, noe som gjør at jeg vil slite veldig mye framover. Jeg vil ikke gå for dypt inn på det her i frykt for å bli gjenkjent, men jeg kjenner at dette kommer til å bli en veldig vanskelig jul. Jeg kunne selvsagt dratt til legen, men da kommer jo spørsmålet: "hva skal til for at du skal få det bedre? Hva trenger du? Hvordan kan jeg hjelpe deg?" - hvordan skal jeg svare på dette når jeg selv ikke vet? Joda, du kan fjerne de ytre faktorene, som søvn og det som kommer til å skje rundt nyttår. Jeg kunne valgt å legges inn, men av tidligere erfaring gjør det meg verre og mer stressa.

Jeg sliter mer for hver dag som går med å komme gjennom dagene, jeg har jo null å gå på. Dagene blir ekstremt lange når man knapt får sove. 

Økonomisk er det også utfordrende. Jeg klarer meg greit her og nå, altså i desember. Men jeg har sjekka estimert strømregning for januar, som da er dobbelt så høy som det jeg forventet at jeg skulle få i og med at jeg fryser vanvittig og orker ikke dusje lenger enn 5 minutter fordi "jeg må spare strøm!". Ikke får jeg bostøtte heller, slik at med denne ville strømprisen nå, så får jeg ingenting ekstra og jeg må omtrent leve på brød og vann, og knapt nok det.

Så har jeg hatt tilbakefall med dumme ting som jeg egentlig har hatt en ganske lang pause fra. Jeg kan ikke fortelle noen om det, jeg orker ikke styret med det. Orker ikke svare på spørsmål som jeg ikke klarer å finne svar på. Og selvfølgelig det første spørsmålet alle vanligvis stiller: "hvordan går det?" - hvor ærlig kan man svare? Skal jeg si at verden min raser sammen og jeg kjenner på hvor vanskelig det er å leve noen dager? Folk trekker vekk i avsky og frykt, så ærlig kan man jo heller ikke svare, så det ender jo alltid med at "neida, det går fint!" og stiller spørsmål tilbake for å dra fokuset vekk fra meg. Det gjør det jo vanskeligere å være ærlig med behandler og lege. 

Høres ut som du har det skikkelig tungt for tiden, med mange stressorer på samme tid! 

Folk synes nok det er slitsom med mennesker som er syke, de vet ikke hvordan de skal bidra og støtte. Men når det gjelder behandler og lege så er det nettopp for å bidra og støtte de er der, så jeg håper du greier å være litt mer ærlig der enn med folk flest. 

Jeg skjønner godt hvor plagsomt det spørsmålet kan være "hva trenger du nå?", men samtidig så kommer det bare av et ønske om å hjelpe. Et ønske om at i denne hverdagen der hver dag byr på en enda dypere bunn, så skal du få noe som gir deg litt lettelse, litt oppsig i hverdagen. Klarer du å tenke tilbake til en annen tid, da ting ikke var som de var nå, var det noe da som gjorde at du ble glad? Og så kanskje prøve å gjøre de tingene likevel? 

 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Har du lyst å bli med å feire nyttår i utlandet? 😄

 

Skal du ut og reise?🙂