Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er ekstremt viktig å skrive ned ting mellom timene. Når man sitter der overfor psykologen er det vanskelig å få ting ut, så det å kunne levere en lapp er veldig viktig. Hvorfor sitte der overfor behandler og ikke si noen ting? En ting er at det ikke hjelper deg der og da, en annen ting er at du tar opp plassen til noen andre som virkelig vil jobbe for å få behandling.

Anonymkode: 65076...31a

Mye av arbeidet som skjer i behandling for mennesker som sliter med tilknytning og relasjoner trenger jo ikke å være å si akkurat mekanisk at ditt og datt sliter man med. Ja, det er et godt og praktisk råd du kommer med dette å skrive det ned, og innimellom er det helt essensielt å bruke det. Men å ikke klare å snakke eller fortelle ting i terapi betyr aldeles ikke at man ikke jobber i behandling. For mange er nettopp det å øve seg på å dele og opne opp og å klare å gjøre det med stemmen og med følelser, våge å gråte foran noen, viktigere enn å mekanisk fremsiden refleksjoner og problematiske tankerekker. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at jeg sliter mer nå enn før. Fordi det går fremover. Jeg er mer til stede, jeg kjenner smerten og hører på de mørke tankene. Før så koblet jeg alt ut, jeg var ikke til stede i mitt eget liv. Jeg har mange år med svarte hull. Selv om at det føles ut som at jeg er psykere nå enn for 2 år siden. Så vet jeg så inderlig godt at det er et godt tegn. Jeg er på riktig spor, selv om at jeg sliter veldig i timene hos psykologen. Jeg stoppet aldri opp og tvilte på det jeg gjorde, tenkte og følte. Det var bare sånn. Jeg hater meg selv, ok, er nå bare sånn da. Nå så stopper jeg opp og tenker mer over ting, analyserer, graver og føler. 

Anonymkode: 02b68...f39

Men det er så bra at du samtidig som det er skikkelig vondt så ser du at det er fremgang. Du utfordrer deg stadig og i stedet for å presse for mye så du risikerer livet eller at du bakker unna og gir opp så fortsetter du litt etter litt. Det krever mye tålmodighet og styrke. 

Jeg tenker et sånt bilde av det er at man er midt inni en sånn stor skog, langt fra folk og farger. Men der er det en lysning som man står. Men alt er grått, og kaldt og ingenting. Kjedelig, mørkt, ubehagelig og ukomfortabelt, men samtidig greit. Men så for å komme til "det friske", til de andre menneskene til tilknytningen og til friske farger så må man gjennom skogen. Og problemet er at den er tett som fy, du vet ikke alltid hvilken retning du skal gå, det er storm og vind og skumle dyr, og ikke minst du vet ikke hvor langt det er til utkanten av den! Sånn er bedringsprosessen. Man kan lene seg tilbake til apati,  eller våge å gå inn i denne skogen, der man i overgangen vil få det skumlere. Å slippe noen inn betyr å åpne opp for enda en avvisning. Man er redd for at man skal gå til grunne da, om den kommer.  Men hvis man kommer seg ut av den skogen så er det ikke bare en mørk og grå lysning fylt med ingenting. Det er alt mulig der ute! Det syke blir det trygge for det kjenner man. Men med en god terapeut på veien kan man kanskje få en støtte på turen gjennom denne skogen. Og det kan også da handle om å vite at denne terapeuten er der og gir relasjonen tid til å vokse seg trygg, da som sagt relasjonen er det virksomme. 

[Severin]

Jeg kjenner litt ekstra på det nå, som det er ferie og høytid. Bekjente er opptatt, familie er jo der, men det går mye i den samme tralten som til vanlig. Jeg liker ikke så godt å ha fri fra jobb og ha lange dager.

I tillegg sliter jeg veldig med søvnen for tiden. Skal til lege i morgen for å snakke om blant annet dette med søvnen. Håper det løser seg da. Men ferier og slikt er en tid hvor jeg kjenner mye på ensomheten. Jeg har ikke så mange nære venner her, og da kjenner jeg vel ekstra på det?

Jeg har ikke time med psykologen heller denne uken, så det er da greit å få snakke litt med fastlegen i alle fall.

Endret 26. mars 2018 av Severin

[SesameStreet]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 02b68...f39

Takk  Det er ikke det eneste jeg har ødelagt med kroppen min de siste årene. 

Jeg har egentlig bestemt meg for at jeg skal avstå fra alt som heter stevnemøter og intim kontakt frem til jeg føler meg litt mer komfortabel med kroppen min igjen. Jeg har snart fire år uten noen form for intim kontakt, så å legge på litt til burde vel ikke egentlig være det store problemet. Jeg føler meg verken vakker eller pen, føler meg bare som et krøllete ark som noen har kastet vekk i søppelkassen og som ikke tør å komme frem. 

[AnonymBruker]

Føler at jeg bryter inn i en samtale hvor jeg ikke hører hjemme her, men jeg har ingen andre steder hvor jeg kan få dette ut.

Akkurat nå føles tiden som et fengsel hvor jeg er innelåst på ubestemt tid. Går i behandling for ettervirnninger av en brutal voldtekt som skjedde da jeg var barn. Det er over 10 år siden nå, men jeg har ikke snakket ordentlig om det før forrige uke. Etter den timen har jeg blitt et helt annet menneske. Kroppen min føles trang og fremmed, hver gang jeg lukker øynene så er han der over meg. Alle lyder, lys, bevegelser rundt meg gir meg "støt" i kroppen. Jeg reagerer så enormt sterkt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette er veldig uvant for meg som har fortrengt dette og forholdt meg veldig kaldt og rasjonelt til hele greia i så lang tid.

Det eneste som hjelper akkurat nå er alkohol og/eller bevegelse. Da vinner jeg kontrollen tilbake, samtidig som at jeg bedøver følelsen av kroppen min. Gir det mening i det hele tatt? Går dette over? Er det andre her som har gått/går gjennom noe lignende?

Anonymkode: d94d8...dab

[Warum]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler at jeg bryter inn i en samtale hvor jeg ikke hører hjemme her, men jeg har ingen andre steder hvor jeg kan få dette ut.

Akkurat nå føles tiden som et fengsel hvor jeg er innelåst på ubestemt tid. Går i behandling for ettervirnninger av en brutal voldtekt som skjedde da jeg var barn. Det er over 10 år siden nå, men jeg har ikke snakket ordentlig om det før forrige uke. Etter den timen har jeg blitt et helt annet menneske. Kroppen min føles trang og fremmed, hver gang jeg lukker øynene så er han der over meg. Alle lyder, lys, bevegelser rundt meg gir meg "støt" i kroppen. Jeg reagerer så enormt sterkt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette er veldig uvant for meg som har fortrengt dette og forholdt meg veldig kaldt og rasjonelt til hele greia i så lang tid.

Det eneste som hjelper akkurat nå er alkohol og/eller bevegelse. Da vinner jeg kontrollen tilbake, samtidig som at jeg bedøver følelsen av kroppen min. Gir det mening i det hele tatt? Går dette over? Er det andre her som har gått/går gjennom noe lignende?

Anonymkode: d94d8...dab

Jeg har PTSD, og det høres ut som du også har det, søk det opp og les litt om det. Å snakke om traumet kan føre til retraumatisering, og det du opplever er helt vanlig. Er det lenge til neste psykologtime? I såfall syns jeg du skal ringe og be om en ekstra time. 

Når jeg har det vanskelig syns jeg det hjelper å høre på podcast, gjerne samtidig som jeg gjør husarbeid eller går tur. Har du familie eller venner som kan støtte deg og som du kan tilbringe tid med? Lag konkrete dagsplaner hvor du skriver inn alt du skal gjøre hver dag, måltider osv. Det er viktig å ha oversikt og forutsigbarhet.

Ønsker deg masse lykke til! Det du går gjennom nå er kjempeviktig! Men ta en ekstra tur til psykologen, evt bare en telefonsamtale<3

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Warum skrev:

Jeg har PTSD, og det høres ut som du også har det, søk det opp og les litt om det. Å snakke om traumet kan føre til retraumatisering, og det du opplever er helt vanlig. Er det lenge til neste psykologtime? I såfall syns jeg du skal ringe og be om en ekstra time. 

Når jeg har det vanskelig syns jeg det hjelper å høre på podcast, gjerne samtidig som jeg gjør husarbeid eller går tur. Har du familie eller venner som kan støtte deg og som du kan tilbringe tid med? Lag konkrete dagsplaner hvor du skriver inn alt du skal gjøre hver dag, måltider osv. Det er viktig å ha oversikt og forutsigbarhet.

Ønsker deg masse lykke til! Det du går gjennom nå er kjempeviktig! Men ta en ekstra tur til psykologen, evt bare en telefonsamtale<3

Tusen, tusen takk for svar. Du aner ikke hvor mye det betyr.

Jeg har lest en del om PTSD og psykologen min har fortalt meg en del om det. Vi har også snakket litt om hvordan tiden etter selve den traumatiske hendelsen kan påvirke følelser og reaksjoner negativt (jeg ble veldig dårlig ivaretatt i etterkant av hendelsen, som er grunnen til at jeg har brukt så lang tid på behandlingen).

Tror ikke at vi har snakket om retraumatisering, i hvert fall ikke utover det jeg beskriver ovenfor. Er dette en vanlig følge av behandling av PTSD?

Jeg har ny time etter påske. Ønsker helst ikke å ringe og be om en tidligere time, både fordi jeg tror h*n har ferie, men også fordi jeg ønsker å komme meg gjennom dette uten hjelp fra h*n. Familien min er uaktuell som støtte, og ingen av vennene mine vet om dette. Men jeg har en fantastisk samboer som ønsker å støtte meg. Problemet er bare det at jeg aner ikke hva jeg trenger.

Trening hjelper i stor grad, men jeg er veldig sliten i kroppen. Trøtt, vondt i hodet, svimmel. Podcast og husarbeid hjelper veldig for meg også.

Jeg blir bare så uendelig sliten av hele greia, og blir så usikker på om dette er noe som går over eller om jeg har tatt feil beslutning om behandling.

Anonymkode: d94d8...dab

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler at jeg bryter inn i en samtale hvor jeg ikke hører hjemme her, men jeg har ingen andre steder hvor jeg kan få dette ut.

Akkurat nå føles tiden som et fengsel hvor jeg er innelåst på ubestemt tid. Går i behandling for ettervirnninger av en brutal voldtekt som skjedde da jeg var barn. Det er over 10 år siden nå, men jeg har ikke snakket ordentlig om det før forrige uke. Etter den timen har jeg blitt et helt annet menneske. Kroppen min føles trang og fremmed, hver gang jeg lukker øynene så er han der over meg. Alle lyder, lys, bevegelser rundt meg gir meg "støt" i kroppen. Jeg reagerer så enormt sterkt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dette er veldig uvant for meg som har fortrengt dette og forholdt meg veldig kaldt og rasjonelt til hele greia i så lang tid.

Det eneste som hjelper akkurat nå er alkohol og/eller bevegelse. Da vinner jeg kontrollen tilbake, samtidig som at jeg bedøver følelsen av kroppen min. Gir det mening i det hele tatt? Går dette over? Er det andre her som har gått/går gjennom noe lignende?

Anonymkode: d94d8...dab

Du hører absolutt hjemme her! Tråden er for alle som sliter med sitt. 

Har hatt ptsd i et par år av noe annet enn deg. Så usikker på hvordan du kan bli kvitt det. Men min erfaring er; ikke løp fra det. Når du får flashback og panikk, stopp og pust. Så prøv å tenk. Ikke stikk av, ikke distraher deg selv med noe annet. Det gjør det bare verre. Om du tenker, sier noe høyt eller skriver noe ned; det er det viktigste. Hva tenker du, hva føler du, hvorfor tenker du slik, hva er du redd for, hvorfor er du redd, hva trigget det etc. Stopp og tenk. Ikke stikk av, stå i det. 
Andre skritt er å se symptomene. Si det høyt som du merker det, hjertebank, svetting, pustebesvær, skjelving osv. Så må du kjenne på symptomene uten å fokusere på at du blir skremt eller annet negativ. Bare kjenn på dem og legg merke til dem, ikke prøv å stikk av. 

Dette er for å få tilbake kontrollen over kroppen og situasjonen. Du tar tilbake kontrollen og anfallene vil bli svakere jo mer kontroll du har. Det å trigge en reaksjon er ofte en positiv måte å jobbe på, men i din situasjon så kan det nok bli vanskelig. 
For meg så var det 2 sanger som blant annet trigget panikkanfallene. Fordi de to sangene var knyttet til hendelsen og trigget en sterk reaksjon. Jeg hørte først på cover-versjon, så den ekte. Litt etter litt, høyere og høyere volum. Nå så blunker jeg ikke en gang om en av de to sangene kommer på radio. Før så fikk jeg full panikk med flashback og hele greia. Mamma måtte stoppen bilen på E6 en gang, fordi jeg fikk sånn panikk på grunn av radioen. Var nær på å hoppe utav bilen i fart og mamma var halvveis til akutten før jeg fikk roet meg selv ned. I flere år så måtte vi slå av radio i bilen, fordi jeg var livredd for å møte de to sangene. Så jeg er nå frisk, etter flere år med tortur. Min start på "helbredelsen" startet da jeg fant ut at jeg hadde ptsd. Før det så ante jeg ikke hva som skjedde med meg eller hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. 

Disse sangene var for meg en form for eksponeringsterapi. Hos deg kan det være noe annet. Alt fra lyd, lukt, tanke, bilde, film etc. Eller bare det å snakke om det eller tenke på det. Det som trigger symptomene, det er din trigger. 
Ofte så er det fint å gjøre dette med en behandler.. men jeg gjorde alt på egenhånd. Kunnskap er makt når det kommer til ptsd. Det å forstå hva som skjer i kroppen din, er viktig for å ufarliggjøre det. Samme med det å vite at du dør ikke av et panikkanfall, du dør ikke av symptomene og du er trygg nå. Selv om at kroppen reagerer som om at du står midt i det. 
PTSD er skummelt når du ikke vet at du har ptsd. Det med alt over, er med på å ufarliggjøre det og ta tilbake kontrollen over din egen kropp og hode. Ptsd kan gå over av seg selv, men for noen så må det jobbes med. 
Mitt råd er; slutt å stikk av fra plagene, stopp opp og ta tilbake kontrollen. 

Anonymkode: 02b68...f39

[Gjest Daryl Dixon]

90 intensive minutter, det kjentes intensivt ut i allefall. Har gått bare noen ganger til psykolog hittil. Og har egentlig tenk at hun ikke har fattet noe interesse, jeg var ikke veldig dårlig når jeg begynte, om jeg kan bruke ordet dårlig. Hadde akkurat vært igjennom en periode med "nede tid". Det jeg ønsket ut av behandlingen kom liksom ikke frem til henne, selv om jeg sa hva jeg ønsket og forventet av behandlingen. Nå kjenner jeg meg verre enn noen sinne, hun så det  og det tente vist gnisten hos henne. Hun skrev under hele timen, aner ikke hva, og fikk meg ikke til å spørre. Pleier å ha veldig problemer med å vite hva jeg skal si, men fikk litt hjelp i dag når hun var mer konkret i spørsmålene. Det var litt lettere å holde litt fokus, hun kan stille litt diffuse spørsmål og da er det så vanskelig å lete i kaoset, så da går jeg meg litt bort og gir opp. Allikevel synes jeg ikke at det var mye å rope hurra for. Ble skikkelig sliten, satt ganske anspent under hele greia, og hadde grua meg før. Sovnet tungt når jeg kom hjem. Har sovet ekstremt mye i det siste. Jeg som aldri sover mer enn 4 timer sammenhengende, har begynt å sove tungt og lenge, og ha mye hodepine. Vet ikke om det har noen sammenheng, det viste ikke hun heller, men ba meg ta det med legen. Har time der i morgen. Kjenner meg litt dum og sytete, kunne ønske det bare var å skjærpe seg. Så føler meg skikkelig skamfull. I tillegg er det nå flere som vet om at jeg sliter, flere som vil stille opp. Det er veldig snilt gjort, og jeg setter pris på det. Men det kan bli litt mye. Og jeg overhørte partneren min si at han var i tvil om det han gjorde var bra nok. Jeg vil absolutt ikke at han skal føle det på den måten. Nevnte det i dag, psykologen sa at hvis jeg ville kunne jeg ta han med på en time. Det hørtes litt vel "skummelt" ut. Vet ikke jeg er er komfortabel med det. Er ikke komfortabel med noe egentlig. Dette ble langt og rotete.. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du hører absolutt hjemme her! Tråden er for alle som sliter med sitt. 

Har hatt ptsd i et par år av noe annet enn deg. Så usikker på hvordan du kan bli kvitt det. Men min erfaring er; ikke løp fra det. Når du får flashback og panikk, stopp og pust. Så prøv å tenk. Ikke stikk av, ikke distraher deg selv med noe annet. Det gjør det bare verre. Om du tenker, sier noe høyt eller skriver noe ned; det er det viktigste. Hva tenker du, hva føler du, hvorfor tenker du slik, hva er du redd for, hvorfor er du redd, hva trigget det etc. Stopp og tenk. Ikke stikk av, stå i det. 
Andre skritt er å se symptomene. Si det høyt som du merker det, hjertebank, svetting, pustebesvær, skjelving osv. Så må du kjenne på symptomene uten å fokusere på at du blir skremt eller annet negativ. Bare kjenn på dem og legg merke til dem, ikke prøv å stikk av. 

Dette er for å få tilbake kontrollen over kroppen og situasjonen. Du tar tilbake kontrollen og anfallene vil bli svakere jo mer kontroll du har. Det å trigge en reaksjon er ofte en positiv måte å jobbe på, men i din situasjon så kan det nok bli vanskelig. 
For meg så var det 2 sanger som blant annet trigget panikkanfallene. Fordi de to sangene var knyttet til hendelsen og trigget en sterk reaksjon. Jeg hørte først på cover-versjon, så den ekte. Litt etter litt, høyere og høyere volum. Nå så blunker jeg ikke en gang om en av de to sangene kommer på radio. Før så fikk jeg full panikk med flashback og hele greia. Mamma måtte stoppen bilen på E6 en gang, fordi jeg fikk sånn panikk på grunn av radioen. Var nær på å hoppe utav bilen i fart og mamma var halvveis til akutten før jeg fikk roet meg selv ned. I flere år så måtte vi slå av radio i bilen, fordi jeg var livredd for å møte de to sangene. Så jeg er nå frisk, etter flere år med tortur. Min start på "helbredelsen" startet da jeg fant ut at jeg hadde ptsd. Før det så ante jeg ikke hva som skjedde med meg eller hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. 

Disse sangene var for meg en form for eksponeringsterapi. Hos deg kan det være noe annet. Alt fra lyd, lukt, tanke, bilde, film etc. Eller bare det å snakke om det eller tenke på det. Det som trigger symptomene, det er din trigger. 
Ofte så er det fint å gjøre dette med en behandler.. men jeg gjorde alt på egenhånd. Kunnskap er makt når det kommer til ptsd. Det å forstå hva som skjer i kroppen din, er viktig for å ufarliggjøre det. Samme med det å vite at du dør ikke av et panikkanfall, du dør ikke av symptomene og du er trygg nå. Selv om at kroppen reagerer som om at du står midt i det. 
PTSD er skummelt når du ikke vet at du har ptsd. Det med alt over, er med på å ufarliggjøre det og ta tilbake kontrollen over din egen kropp og hode. Ptsd kan gå over av seg selv, men for noen så må det jobbes med. 
Mitt råd er; slutt å stikk av fra plagene, stopp opp og ta tilbake kontrollen. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg skal lese svaret ditt ordentlig i morgen, men akkurat nå er jeg for langt borte til å kunne ta det innover meg. Ville bare si det slik at du vet at jeg setter pris på at du svarer.

Anonymkode: d94d8...dab

[SesameStreet]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler at jeg bryter inn i en samtale hvor jeg ikke hører hjemme her, men jeg har ingen andre steder hvor jeg kan få dette ut.

Anonymkode: d94d8...dab

Alle hører hjemme her!

Velkommen skal du være!

[Warum]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen, tusen takk for svar. Du aner ikke hvor mye det betyr.

Jeg har lest en del om PTSD og psykologen min har fortalt meg en del om det. Vi har også snakket litt om hvordan tiden etter selve den traumatiske hendelsen kan påvirke følelser og reaksjoner negativt (jeg ble veldig dårlig ivaretatt i etterkant av hendelsen, som er grunnen til at jeg har brukt så lang tid på behandlingen).

Tror ikke at vi har snakket om retraumatisering, i hvert fall ikke utover det jeg beskriver ovenfor. Er dette en vanlig følge av behandling av PTSD?

Jeg har ny time etter påske. Ønsker helst ikke å ringe og be om en tidligere time, både fordi jeg tror h*n har ferie, men også fordi jeg ønsker å komme meg gjennom dette uten hjelp fra h*n. Familien min er uaktuell som støtte, og ingen av vennene mine vet om dette. Men jeg har en fantastisk samboer som ønsker å støtte meg. Problemet er bare det at jeg aner ikke hva jeg trenger.

Trening hjelper i stor grad, men jeg er veldig sliten i kroppen. Trøtt, vondt i hodet, svimmel. Podcast og husarbeid hjelper veldig for meg også.

Jeg blir bare så uendelig sliten av hele greia, og blir så usikker på om dette er noe som går over eller om jeg har tatt feil beslutning om behandling.

Anonymkode: d94d8...dab

Jeg tenkte ikke at du måtte dele problemene dine med venner og familie, men prøve å være sosial og legge litt planer med dem. Feks avtale å gå tur med en venninne i morgen, gå på kino med noen osv. 

Jeg syns det hjelper å prøve å se på det hele som en sykdom på lik linje med feks kreft. Hadde du blitt kraftig forverret av kreftsymptomene etter en legetime hadde du nok tatt en telefon og hørt litt hva du skulle gjøre og hvorfor det ble sånn. Du hadde jo ikke tenkt at du var for avhengig av legen av den grunn? Vi må prøve å ikke skamme oss så mye<3

Jeg tror det er kjempelurt at du tar tak i dette og får behandling nå. Er bare litt uflaks at det kom midt oppi påskeferien. Har selv litt problemer med at det ble påskeferie nå.

[BerntHulken]

.

Endret 22. april 2018 av stf

[Thyme]

2 timer siden, Warum skrev:

Jeg tenkte ikke at du måtte dele problemene dine med venner og familie, men prøve å være sosial og legge litt planer med dem. Feks avtale å gå tur med en venninne i morgen, gå på kino med noen osv. 

Jeg syns det hjelper å prøve å se på det hele som en sykdom på lik linje med feks kreft. Hadde du blitt kraftig forverret av kreftsymptomene etter en legetime hadde du nok tatt en telefon og hørt litt hva du skulle gjøre og hvorfor det ble sånn. Du hadde jo ikke tenkt at du var for avhengig av legen av den grunn? Vi må prøve å ikke skamme oss så mye<3

Jeg tror det er kjempelurt at du tar tak i dette og får behandling nå. Er bare litt uflaks at det kom midt oppi påskeferien. Har selv litt problemer med at det ble påskeferie nå.

Jeg er AB...dab som du svarte. Jeg har opprettet en annen brukerkonto slik at det blir enklere å skrive her.

Ah, jeg skjønner. Familien min bor langt unna, så det er uansett ikke mulig for meg å gjøre ting med de. Men jeg har lagt litt planer for ting jeg ønsker å gjøre i påska sammen med samboeren min og noen venner. Helt ærlig føles det som et ork, men jeg må bare pushe meg litt så går det vel på et vis.

Takk for oppmuntringen. Jeg gjør dette i stor grad på egen hånd, noe jeg har valgt og som jeg trives best med, men det er likevel godt å få høre fra andre at det man gjør er rett.

Vi kommer oss gjennom påska ❤ Den er ikke så lang, vi er allerede nesten halvveis.

[Thyme]

14 timer siden, SesameStreet skrev:

Alle hører hjemme her!

Velkommen skal du være!

Tusen takk ❤

[Thyme]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du hører absolutt hjemme her! Tråden er for alle som sliter med sitt. 
(...)

PTSD er skummelt når du ikke vet at du har ptsd. Det med alt over, er med på å ufarliggjøre det og ta tilbake kontrollen over din egen kropp og hode. Ptsd kan gå over av seg selv, men for noen så må det jobbes med. 
Mitt råd er; slutt å stikk av fra plagene, stopp opp og ta tilbake kontrollen. 

Anonymkode: 02b68...f39

Jeg er AB...dab som du har svart. Har opprettet en annen bruker slik at det blir lettere å skrive her.

Takk for at du delte med meg ❤ Du har så rett og innerst inne vet jeg alt dette, at jeg må stå i det og ta kontrollen. Jeg har blitt så vant til å skyve alt unna, både minner, vonde følelser, angst og panikkanfall. Det har for meg blitt det samme som å ha kontroll.

De siste dagene, mer den siste uka, har det bare blitt altfor mye. Føler at jeg har mistet kontrollen totalt. Drikker nesten hver dag. Ikke mye, men nok til å glemme. Spiser dårlig, enten ingenting eller altfor mye som kommer opp igjen rett etterpå. Vanligvis trener jeg hver dag, er opptatt av matlaging, leser, jobber, er sosial og aktiv. Nå er jeg fornøyd bare jeg kommer meg i dusjen.

Nei, jeg må komme meg opp igjen herfra. Denne grøfta er ikke liv laga. Det er faen meg ikke synd på meg. I dag er det litt for sent, men i morgen ryker alkoholen, jeg skal komme meg ut og på trening og jeg skal slutte å rømme. Jeg skriver det her, nå, og jeg skal komme tilbake i morgen og si "ja, jeg klarte det".

[BerntHulken]

.

Endret 22. april 2018 av stf

[Elán]

Wow... nå altså... nå har jeg skrevet husleiekontrakt og det begynner å gå inn på meg at jeg, om en uke, vil være helt alene...

[AnonymBruker]

20 minutter siden, stf skrev:

Skulle så inderlig ønske at noen "så" meg, ikke bare her men i virkeligheten. At noen ser at jeg sliter, og bare ser tvers igjennom meg. Få litt anerkjennelse, og kjenne at noen bryr seg litt. At noen ber meg ut på ting.

Føler meg som luft for andre mennesker. Eller folk snakker med meg, men jeg kommer aldri inn på noen mennesker. Jeg er veldig villig til å la noen komme inn på meg, men ingen er noengang interesserte. Jeg er en støtteperson for en på jobben, hun kommer alltid og snakker om dritten sin til meg. Men hun er enveiskjørt og virker ikke i å ha interesse for mine ting.

Jeg føler livet er for hardt og kynisk for meg til å tåle det. Lengter etter en utvei, snarere enn å fortsette alle disse nedturene. Jeg ser bare lykkelige mennesker med mange vennskap og relasjoner overalt.

Anonymkode: 02b68...f39

[SesameStreet]

Nå skjer det igjen. OMG, OMG, OMG! Ting bare, av en eller annen, helvetes grunn har en tendens til å falle på den samme dagen. Hvordan i helvete skal jeg fikse det? Hjertet mitt har dundret en som en forbannet tromme i hele dag. Faen, faen, faen. Jeg fikser dette, jeg fikser dette, jeg fikser dette. 

Og, bare for å ha hatt et skikkelig teit øyeblikk i stad. Jeg gikk på butikken. Skulle handle. Plukket med meg to ting. Gikk til kassen. La de på båndet. Tok ut lommeboken. For å oppdage.. at bankkortet ikke lå der. Legger tingene på plass. Løper hjem, finner det. Begynner å gråte. 

Edit: Og jeg er usikker på om jeg ble invitert på et stevnemøte? Ikke interessert i det der i det hele tatt. Skal jeg være så høy på meg selv og legge til at det blir på et vennskapelig nivå? 

Endret 29. mars 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg. Jeg må slutte med sevlskadning. Jeg må slutte før det blir et enda større problem. Det har gått for langt, det har glidd utav kontroll! Har alltid ignorert problemet, fordi 1-5 aktive sår var nok. Det mettet trangen. Nå så har jeg så mange at jeg kan ikke telle dem. Minst 17 som jeg kan telle, men det er mange under dem også. Har googlet meg blå. Ang dette problemet og barnevern. Er så redd for å få BV på døra om jeg blir gravid. Også bruker de dette imot meg. Men finner ingen historier hvor dette stemmer. Har lest en del blogger, hvor folk har armer og bein dekket av arr. Jeg vil ikke ende opp slik. Vet også at jeg trenger profesjonell hjelp. Fordi dette er noe jeg slitt med siden jeg var barn. Tidligste jeg husker var i 6 års alderen. Har endret metoder, hyppighet, alvorlighet og styrke på trang. Men det har vært et problem siden tidlig barneskolen. Nok er nok. Jeg må få hjelp. Jeg har innsett at jeg er ikke i stand til å fikse dette alene. Det har gått for langt, jeg må stoppe det før det går enda lengre.

Gruer meg allerede. Angrer allerede. Men jeg må! Jeg har ingen valg. 

Anonymkode: 02b68...f39