Gå til innhold

Den store depresjonstråden


dillyduzit

Anbefalte innlegg

På 6/20/2017 den 0.19, Steffieboy skrev:

Hei! 

Jeg har ikke skrevet i denne tråden før. Vet ikke om jeg vil kalle meg selv for deprimert, men jeg har mange tunge tanker. Eller jo, jeg er deprimert. Ganske ofte.

Jeg slites mellom mange tanker. Jeg føler jeg må kjempe for å skape meg et liv, fordi det forventes av alle andre. Det er ikke ok å gi opp. Men ofte er det det jeg aller helst vil. Bare ikke være mer. Tanken er befriende, og jeg tenker helt ærlig ofte på dette. Lager masse fristende scenarier. En person mindre i verden kan vel ikke være så farlig, tenker jeg.

Jeg syns livet er vanskelig å se noe poeng med. Jeg har egentlig ikke troen på fremtiden, hverken min egen eller for menneskehetens del. Alt er så dystert og deprimerende. Hele verdensbildet.

Selv sliter jeg med det sosiale, med jobb/utdannelse, har angst for all slags rare ting og er generelt sett en kjedelig person. Jeg føler meg ikke bra nok, og jeg føler ikke jeg har noen plass i livet, hverken i jobbsammenheng eller som partner. Jeg er ikke interessant, blir ikke sett.. Familien min er generelt ganske likegyldige, som meg.

Føler at jeg er ekstremt svak. Jeg skal være en mann, og de skal jo være sterke. Ha god utdannelse og jobb, trygg økonomi, skaffe seg en flott kone, få noen unger, kjøpe seg hus til 3 mill og et par biler, kanskje en båt og hytte ved sjøen. De må ha interesse for bil, og like å mekke, og kunne gjøre alt praktisk i hjemmet. Det ble ca 0/12 på meg..

Hva alt mine jevnaldrende får til, gjør meg motløs. Hvorfor klarer ikke jeg dette? Hvorfor ble ikke jeg utstyrt med noen fine evner fra naturens side? Hvorfor fikk jeg alle de dårlige egenskapene?

Hvorfor har jeg så tunge tanker, er det fysiske årsaker til det? Det er klin umulig å styre tankene, så jeg tenker at det må være det. En eller annen uheldig kjemisk sammensetning.

 

Kompis, tro meg. Hvis du hadde hatt evner, så ville du fortsatt vært deprimert.

Jeg er et overfølsomt geni, og livet mitt er et helvete. Kronisk deprimert, men det er en del av gavepakken. Fordelen er jo at jeg klarer ting andre mennesker bare kunne drømme om.

Lytt til deg selv og hva du vil gjøre. Selv så har jeg bare bestemt meg for å melde meg ut av samfunnet, og unngå ytre stimuli i størst mulig grad. Det holder meg faktisk mindre deprimert. Du må finne hva du syns gjør deg lykkelig. 

Lev for deg selv og husk at ingen andre enn du fortjener din kjærlighet og omtanke. Du fortjener å være lykkelig som alle andre. Bare gi slipp på alle forventninger og bygg deg et lykkelig liv, bit for bit.

Ønsker deg masse lykke til. Og ja, jeg har lest postene dine på KG. Damer er uhyre oppskrytt. Bare så du vet det. 

Anonymkode: cf2ff...4ec

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Velger å være anonym her 

Flere som synes sommeren er ekstra tøff? Jeg synes det. Føler alle har gøye planer, er sosiale og gjør mye forskjellig. Siden jeg er tungt deprimert, så klarer jeg ikke noen ting. Jeg føler meg som et dårlig selskap og synes det er vanskelig å late som alt er greit når det ikke er det. Er kun mamma og min søster som vet det. Jeg er så sliten og ikke ork til noe. Føler jeg går glipp av alt :( At jeg egentlig ikke har noe liv.

Jeg venter på å komme til psykolog, men får nok ikke time før til høsten. Å snakke med mine nærmeste gjør jeg ikke, for føler meg ikke komfortabel med det. 

Anonymkode: 71ec7...6db

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

25 minutter siden, Katten.2.0 skrev:

Belteseng må jeg ha til dungeonen min!

Men for å være alvorlig: Hedtig kveld. Alkohol har en tendens til å kun gjøre ting verre.

Hva er en dungeonen? :P

Ja nå for tiden gjør det nok bare ting verre. Eller ikke hver gang jeg drikker, men når jeg drikker rundt en liter bacardi. Holder jeg meg til mer fornuftige mengder går det langt bedre. Jeg er bare ikke motivert for å slutte helt. Vil heller være flinkere til å redusere mengden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Hva er en dungeonen? :P

Ja nå for tiden gjør det nok bare ting verre. Eller ikke hver gang jeg drikker, men når jeg drikker rundt en liter bacardi. Holder jeg meg til mer fornuftige mengder går det langt bedre. Jeg er bare ikke motivert for å slutte helt. Vil heller være flinkere til å redusere mengden. 

Dungeon er som regel et sted hvor man har røff sex med masse utstyr!

Ja, mengdereduksjon er bra. Evt skipp sprit og hold deg til øl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Katten.2.0 skrev:

Dungeon er som regel et sted hvor man har røff sex med masse utstyr!

Ja, mengdereduksjon er bra. Evt skipp sprit og hold deg til øl.

Ååja. Haha ja du kommer ikke løs i alle fall. :ler:

Jeg drikker vanligvis kun øl, men pga medisiner kan jeg verken drikke øl, cider eller vin. Så ender opp med rom da jeg ikke liker sprit. Rusbrus smaker bare søtt og er jo uansett bacardi med brus bare mye svakere blandet. Men skal feks ikke ta med hele flaska neste gang jeg skal på vors. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Parkeringsvakt
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kompis, tro meg. Hvis du hadde hatt evner, så ville du fortsatt vært deprimert.

Jeg er et overfølsomt geni, og livet mitt er et helvete. Kronisk deprimert, men det er en del av gavepakken. Fordelen er jo at jeg klarer ting andre mennesker bare kunne drømme om.

Lytt til deg selv og hva du vil gjøre. Selv så har jeg bare bestemt meg for å melde meg ut av samfunnet, og unngå ytre stimuli i størst mulig grad. Det holder meg faktisk mindre deprimert. Du må finne hva du syns gjør deg lykkelig. 

Lev for deg selv og husk at ingen andre enn du fortjener din kjærlighet og omtanke. Du fortjener å være lykkelig som alle andre. Bare gi slipp på alle forventninger og bygg deg et lykkelig liv, bit for bit.

Ønsker deg masse lykke til. Og ja, jeg har lest postene dine på KG. Damer er uhyre oppskrytt. Bare så du vet det. 

Anonymkode: cf2ff...4ec

Jeg har møtt en person i virkeligheten jeg kunne karakterisert som geni (om man definerer geni som noe ala en person hvis intelligensspektrum på alle områder ligger høyt over andre mennesker). Han er den som lærte meg håndtere egne følelser og sinnstilstander på en måte der jeg klarte komme meg ut av depresjon etter sånn 17 år (bare nevner at dette selvsagt ikke skjedde over natten, men var en gradvis prosess der jeg ble bedre over flere måneder og år). Og livet mitt er ifølge majoriteten ganske dårlig med ingen jobb, ingen venner, ingen utdanning, sykdom, dårlig økonomi. Jeg (og mine omgivelser for den saks skyld) hadde veldig høye forventninger til livet mitt. Kan nevne at livet hans var kjipt ifølge de antatte sannheter om hva som skal til for at menneske kan være lykkelig også. 

Poenget mitt er at det er mulig å finne aksept i egens situasjon, men det kan være ganske vanskelig. Om man klarer komme seg ut på den andre siden er det verdt det. Følelser er ganske merkelige, du kan ha to identiske personer i samme situasjon- og den ene kan synes ting er ok mens den andre syns ting er dritt (satt på spissen). Det menneskelige perspektiv kan endres og manipuleres. Dess smartere og mer åpen du er, dess mer kan du gjøre dette på en genuin måte der du endrer din egen grunnstruktur til noe bedre (eller ihvertfall mer konstruktivt) enn det du var. Hovedproblemet slik jeg ser det er at samfunnet i sin helhet mangler de riktige type veilederne som kunne hjulpet med dette. Vi bruker psykologer og den slags, men for noen er ikke dette nok eller i det hele tatt positivt. Jeg tror også at psykiatrien mangler mye før den er i nærheten av komplett. Vår forståelse av mennesker og hva som skal til for å hjelpe er meget begrenset. 

For meg var noe av vendepunktet at jeg innså at en depresjon aldri ville jobbe for meg, at om jeg skulle fortsette leve i 50 år til, så var livet bedre brukt på å forsøke finne en måte å akseptere livet mitt og føle meg ok på, enn å være deprimert og lei. Skal sies at jeg ble veldig mye verre før jeg ble bedre, noe som er naturlig når du blir nødt å akseptere de sannhetene ved deg selv og livet ditt du ikke vil se ansikt til ansikt. 

Så er det selvsagt både fysiske og psykiske sykdommer som påvirker hvordan hjernen fungerer, signalstoffer og den slags, der mennesker kan være deprimert ene og alene grunnet sykdom uansett hva de gjør for å forsøke bedre eget liv. Det er for eks noen nevrologiske sykdommer som påvirker produksjon av tryptofan som til gjengjeld gjør en deprimert uansett hva man tenker eller føler (for eks MS og lupus, om jeg husker riktig). Depresjon er generelt en kompleks sykdom, jeg lurer noen ganger på om medisiner forenkler eller kompliserer den. 

Slik er livet som parkeringsvakt 

Endret av Parkeringsvakt
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, Parkeringsvakt skrev:

For meg var noe av vendepunktet at jeg innså at en depresjon aldri ville jobbe for meg, at om jeg skulle fortsette leve i 50 år til, så var livet bedre brukt på å forsøke finne en måte å akseptere livet mitt og føle meg ok på, enn å være deprimert og lei. Skal sies at jeg ble veldig mye verre før jeg ble bedre, noe som er naturlig når du blir nødt å akseptere de sannhetene ved deg selv og livet ditt du ikke vil se ansikt til ansikt. 

 

Dette er selve essensen i det å skulle bli frisk. Jeg husker at jeg pleide å bli rasende over å høre det sitatet som straks følger, men jeg har lært at det faktisk ER sånn at det ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det. Helt sant.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt depresjon i mange år, kronisk depresjon. I det siste har jeg hatt flere tunge dager. Alle er tunge, men noen dager klarer jeg å samle sammen nok krefter, til å skjule det. Også for meg selv. Vanskelig å forklare hvordan det er.. men det er som å gå rundt med en klump i halsen, en trang til å gråte konstant. Alt er bare mørkt og lyset i enden av tunnelen har slukket. Jeg vet det, kjenner det på kroppen, men jeg nekter å se opp for å få en bekreftelse. I slike perioder slutter jeg å eksistere. Er bare til, men samtidig så er jeg ikke her. Er på en måte i en benektelse-modus, vil ikke innse hvor lang nede jeg faktisk er. Jeg tar ikke til meg noe, verken det vonde eller det gode. Samtidig så blir det vonde registrert og lagret i bakhodet. Så smeller det, jeg møter veggen. Alt kommer rasende ned på meg, alt det vonde jeg har samlet opp i lengre tid.

I går sa det stopp, kroppen klarte ikke mere. Hodet klarte ikke mer. Angstanfall, tårer og følelsen av null håp. Jeg så enden av tunnelen, og det er det bare mørket. Har en hangover i dag, tyr lett til tårene, håpløshet, selvforakt.. følelsen av at alt er meningsløst, jeg er verdiløs. Jeg ser alt det negative med meg og mitt liv, og alt det positive ved andre. Alt det jeg aldri vil få her i livet. Alt det alle de andre har. Sommeren er tøff, fødsler, reiser, forlovelser, opplevelser med venner og familie, bryllup... her sitter jeg, mutters alene i mørket. 
 
Et av problemene som henger over meg nå.. jeg vet det ikke er riktig å tenke slik, jeg at jeg ikke må bry meg. Men depresjonen har funnet sin styrke og det er nettopp dette. Min største fiende, mobber fra barne og ungdomskolen har det livet jeg alltid ønsket meg. Mannen jeg var forelsket i i hele min barndom. De møttes som voksne og falt for hverandre, det gjør vondt. Selv om at jeg ikke er forelsket i han i dag, faktisk så er han en premium drittsekk. De to passer perfekt for hverandre. Allikevel gjør det vondt. Rart hva depresjonen får deg til å tenke.  Hun har barn med de kjønnene og aldersforskjellen som jeg alltid har drømt om. Den ene har også det navnet jeg har tenkt på siden jeg var 5 år. Hun har den jobben jeg alltid har drømt om. Den jobben jeg aldri har turt å forfølge, på grunn av sykdommen i hodet. Hun har alt jeg alltid har ønsket meg. Og det gjør vondt, det er så urettferdig. Den største bitchen i byen har alt, jeg har ingenting. Det er så urettferdig at jeg blir kvalm av å tenke på det. Jeg blir sint, på henne, på meg selv. For jeg er så ubrukelig og verdiløs. Jeg fortjener ikke bedre, og det gjør meg sint på meg selv. Hater meg selv. Jeg vet at det er depresjonen som snakker, men jeg kan ikke for det. Det er ikke håp for meg, for livet. 

Derfor går jeg å legger meg, å vil ikke våkne før monsteret i hodet mitt forsvinner igjen. 

Anonymkode: 02b68...f39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Parkeringsvakt
23 minutter siden, Fantastica skrev:

Dette er selve essensen i det å skulle bli frisk. Jeg husker at jeg pleide å bli rasende over å høre det sitatet som straks følger, men jeg har lært at det faktisk ER sånn at det ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det. Helt sant.

Jeg skrev dette i en annen tråd. Men depresjon i seg selv har en forsvarsmekanisme som hindrer fremgang. Forsvarsmekanismen handler gjerne om at man tror at dersom det er mulig å bli frisk, så har aldri depresjonen vært alvorlig. Det at det er umulig å bli bedre er et bevis på at depresjonen er alvorlig. Om man begynner å bli bedre, så kan dette være "bevis" på at depresjonen man har hatt var en løgn, bedrag, overdrivelse. Om man har vært deprimert lenge så kan også symptomene som følger med føles som en del av personligheten man har. 

Når det er sagt, så er ikke løsningen å fortelle deprimerte at livet handler om "hvordan man tar det". Den setningen er en forenkelse fra noen som har vunnet over depresjonen. Det er alt for enkelt å glemme hvor vanskelig det er å være deprimert når man er frisk, og det som er så logisk når man er frisk er ikke det når man er deprimert. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver egentlig å holde meg unna denne tråden, for når dere svarer og gir meg råd, så har jeg ikke krefter igjen til å svare. 

Jeg har sovet på soffaen de siste dagene, eller sovet blir feil ord. Jeg har ligget våken de siste nettene på soffaen, tankene om å skuffe andre har nå gått forbi underliggende, og svever nå i fritt fall. "Vil du ikke bli frisk, da?" spurte hun ene psykologen som jeg har snakket med de siste ukene, og hva slags spørsmål er det? Tror du jeg virkelig digger denne følelsen av å føle meg som en fullstendig taper, en som ikke klarer å få seg en helvetes jobb og være en skuffelse for alle rundt meg? 

Hvem er jeg til å kunne elske andre, når jeg ikke en gang klarer å se meg selv i speilet? Hvem er jeg til å elske andre når jeg for faen ikke klarer å like meg selv en gang? Det er som stemmer inne i hodet som forteller meg om hvor stor en skuffelse jeg er, ikke bare for familie, men også for samfunnet. 

Jeg prøver å framstille meg som tøff, det er ingenting som kan bryte meg ned, og jeg tror nå det er den eneste forsvarsmekanismen jeg har. Jeg kan være en svært hyggelig person å ha med å gjøre, men opplever jeg situasjonen som noe annet enn positiv, så skjer det, den lille flammen i magen bryter fram og er svært sjeldent redd. Det blir på en måte som et showtime, en pause og et avbrekk fra en ellers mørk realitet. 

Jeg har ikke gitt utløp for de psykiske plagene fysisk på et halvt år, jeg stod med den sylskarpe saksen som jeg hadde skarpet klar til bruk, tenkte ut hvor denne gangen, så det ikke ville syntes for andre. Jeg la forsiktig ned saksen og kjempet en hard kamp. Den samme kampen måtte jeg kjempe i dag også. 

Noen ganger skulle jeg ønske at mamma hadde valgt å bare beholde én av oss, og latt meg få slippe å leve i dette smertehelvete. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, dillyduzit skrev:

Jeg prøver egentlig å holde meg unna denne tråden, for når dere svarer og gir meg råd, så har jeg ikke krefter igjen til å svare. 

Jeg har sovet på soffaen de siste dagene, eller sovet blir feil ord. Jeg har ligget våken de siste nettene på soffaen, tankene om å skuffe andre har nå gått forbi underliggende, og svever nå i fritt fall. "Vil du ikke bli frisk, da?" spurte hun ene psykologen som jeg har snakket med de siste ukene, og hva slags spørsmål er det? Tror du jeg virkelig digger denne følelsen av å føle meg som en fullstendig taper, en som ikke klarer å få seg en helvetes jobb og være en skuffelse for alle rundt meg? 

Hvem er jeg til å kunne elske andre, når jeg ikke en gang klarer å se meg selv i speilet? Hvem er jeg til å elske andre når jeg for faen ikke klarer å like meg selv en gang? Det er som stemmer inne i hodet som forteller meg om hvor stor en skuffelse jeg er, ikke bare for familie, men også for samfunnet. 

Jeg prøver å framstille meg som tøff, det er ingenting som kan bryte meg ned, og jeg tror nå det er den eneste forsvarsmekanismen jeg har. Jeg kan være en svært hyggelig person å ha med å gjøre, men opplever jeg situasjonen som noe annet enn positiv, så skjer det, den lille flammen i magen bryter fram og er svært sjeldent redd. Det blir på en måte som et showtime, en pause og et avbrekk fra en ellers mørk realitet. 

Jeg har ikke gitt utløp for de psykiske plagene fysisk på et halvt år, jeg stod med den sylskarpe saksen som jeg hadde skarpet klar til bruk, tenkte ut hvor denne gangen, så det ikke ville syntes for andre. Jeg la forsiktig ned saksen og kjempet en hard kamp. Den samme kampen måtte jeg kjempe i dag også. 

Noen ganger skulle jeg ønske at mamma hadde valgt å bare beholde én av oss, og latt meg få slippe å leve i dette smertehelvete. 

Jeg håper psykologen du har snakket med er god! Og passer til deg. Ofte er jo det cluet, å finne noen som passer til en selv og som en har kjemi med. Hva vet jeg, men er jo mulig hun spurte det for å provosere frem den der "jeg vil jo selvsagt få det bedre!"-reaksjonen. Og noen ganger tenker jeg at kanskje vi ikke helt vil bli bedre? Jeg har jo alltid visst at jeg vil for alt i livet ikke ha det sånn her, men jeg visste jo ikke hva frisk var, hvordan kunne jeg vite at jeg ville det da? For meg var også idéen om frisk et liv tilbake til at ingen virkelig så meg. For plagene har vært her så lenge. Selv når jeg var "frisk" var jeg trist, jeg ville ikke dit igjen. Jeg ville ikke tilbake til tilstanden til et usikkert barn som ikke fikk den hjelpen jeg trengte. Så vil jeg bli frisk? Ikke hvis det er tilbake til det jeg engang var og sånn jeg engang hadde det. Og den friske versjonen av voksen-meg? Ikke vet jeg hva det ser ut som. Men jeg vil være funksjonell, det vet jeg. Og jeg vet hva jeg ikke vil ha! Så svaret mitt på det verste ville kanskje blitt "jeg vet ikke? Jeg vil bare ikke ha det vondt, uavhengig av hvordan det skjer". 

Du er kjempeflink som ikke skadet deg. Det er en enorm indre kamp det der. Og du klarte å la være. 

Tenker på deg, og heier på deg! :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper psykologen du har snakket med er god! Og passer til deg. Ofte er jo det cluet, å finne noen som passer til en selv og som en har kjemi med. Hva vet jeg, men er jo mulig hun spurte det for å provosere frem den der "jeg vil jo selvsagt få det bedre!"-reaksjonen. Og noen ganger tenker jeg at kanskje vi ikke helt vil bli bedre? Jeg har jo alltid visst at jeg vil for alt i livet ikke ha det sånn her, men jeg visste jo ikke hva frisk var, hvordan kunne jeg vite at jeg ville det da? For meg var også idéen om frisk et liv tilbake til at ingen virkelig så meg. For plagene har vært her så lenge. Selv når jeg var "frisk" var jeg trist, jeg ville ikke dit igjen. Jeg ville ikke tilbake til tilstanden til et usikkert barn som ikke fikk den hjelpen jeg trengte. Så vil jeg bli frisk? Ikke hvis det er tilbake til det jeg engang var og sånn jeg engang hadde det. Og den friske versjonen av voksen-meg? Ikke vet jeg hva det ser ut som. Men jeg vil være funksjonell, det vet jeg. Og jeg vet hva jeg ikke vil ha! Så svaret mitt på det verste ville kanskje blitt "jeg vet ikke? Jeg vil bare ikke ha det vondt, uavhengig av hvordan det skjer". 

Du er kjempeflink som ikke skadet deg. Det er en enorm indre kamp det der. Og du klarte å la være. 

Tenker på deg, og heier på deg! :klem: 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Hun er flink, og hun fokuserer på depresjonen og ikke spiseforstyrrelsen, så det er jo hvertfall positivt. Jeg stilte hun faktisk spørsmålet etter hennes; hva betyr det å være frisk? Hvordan er livet til en frisk person? 

For vi vet jo ikke, joda, vi kan kjenne på de gode dagene hvor tårene ikke presser seg frem, men kun for et par dager før helvete drar deg ned igjen. Jeg vet ikke hvordan en depresjon føles for deg, for det virker som for noen så handler det om å føle seg nedstemt, mens for andre så er det smerter, et ork, du vil gråte men klarer ikke. Det å manne (eller kvinne, i mitt tilfelle) seg opp for å dra på butikken, og bare det å hoppe i dusjen. "Jeg vil bli frisk uten å føle meg nedstemthet" jaok, enkel fiks. 

"Jeg vil føle meg frisk, uten følelsene av å være mislykket, en taper, en person som ikke klarer å tilpasse seg samfunnet og bare være lykkelig. Jeg vil føle meg frisk nok til at jeg kan hoppe i dusjen med et normalt energinivå, enn å måtte kave meg inn. Jeg vil virkelig bli frisk, fordi dette smertehelvetet tar snart over" var vel det jeg svarte til slutt. Hun skjønte med en gang at dette er noe som har pågått lenge nok, og dét gav meg et lite håp. 

<3 

Jeg lurer på hvem du er, R. Sitter du alltid klar til å svare når du ser jeg har postet noe? Vit bare at det hjelper, selv om jeg ikke alltid svarer deg. Det hjelper å vite at man ikke er helt alene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, dillyduzit skrev:

Hun er flink, og hun fokuserer på depresjonen og ikke spiseforstyrrelsen, så det er jo hvertfall positivt. Jeg stilte hun faktisk spørsmålet etter hennes; hva betyr det å være frisk? Hvordan er livet til en frisk person? 

For vi vet jo ikke, joda, vi kan kjenne på de gode dagene hvor tårene ikke presser seg frem, men kun for et par dager før helvete drar deg ned igjen. Jeg vet ikke hvordan en depresjon føles for deg, for det virker som for noen så handler det om å føle seg nedstemt, mens for andre så er det smerter, et ork, du vil gråte men klarer ikke. Det å manne (eller kvinne, i mitt tilfelle) seg opp for å dra på butikken, og bare det å hoppe i dusjen. "Jeg vil bli frisk uten å føle meg nedstemthet" jaok, enkel fiks. 

"Jeg vil føle meg frisk, uten følelsene av å være mislykket, en taper, en person som ikke klarer å tilpasse seg samfunnet og bare være lykkelig. Jeg vil føle meg frisk nok til at jeg kan hoppe i dusjen med et normalt energinivå, enn å måtte kave meg inn. Jeg vil virkelig bli frisk, fordi dette smertehelvetet tar snart over" var vel det jeg svarte til slutt. Hun skjønte med en gang at dette er noe som har pågått lenge nok, og dét gav meg et lite håp. 

<3 

Jeg lurer på hvem du er, R. Sitter du alltid klar til å svare når du ser jeg har postet noe? Vit bare at det hjelper, selv om jeg ikke alltid svarer deg. Det hjelper å vite at man ikke er helt alene. 

Haha! Herlighet, jeg tenkte faktisk på det! "Virker det som jeg sitter klint oppi skjermen og venter på svar i denne tråden nå eller?!" For det har skjedd flere ganger at jeg liksom ser at du har skrevet sånn 3-5 minutter etter at du har postet! Så da svarer jeg jo. Så nå, når jeg så svaret ditt 5 minutter etter du hadde skrevet det ble det sånn med en gang igjen! :fnise: Så jeg tenkte på det, virker jeg som en stalker? Æsj. 

Det snodige er at jeg tenker på deg innimellom, "lurer på hvordan det går med henne for tiden? hvordan gikk det med x og y?" liksom, og så plutselig var du der og skrev noe. Og innimeg så er det sånn "hvorfor er det sånne rare sammentreff på det der?" samtidig som "nå er du stalker som svarer på det/så det med en gang!".:bond: Ehe. :P 

#nohomo ? :klo: #nositterpåKGheledagenforåseomikkefantastiskedillydånerduzitposterihaterlivetdepressivtdritt-trådencrazystalkermgad ?

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 5.7.2017 den 22.53, dillyduzit skrev:

Jeg prøver egentlig å holde meg unna denne tråden, for når dere svarer og gir meg råd, så har jeg ikke krefter igjen til å svare. 

(...)

Herregud så skremmende. Hadde du skrevet som anonym, så hadde jeg trodd det var jeg som hadde skrevet dette. Det er som å høre meg selv! 


Når jeg skal introdusere mine plager og diagnoser til en ny psykolog, så sier jeg alltid. "Jeg sliter med lett, ubetydelig depresjon, PTSD og angst". Men jeg har en kamp jeg kjemper imot hver bidige dag. Det er en trang jeg har skjult siden jeg var 9 år. Selvskadning, en indre kamp mot meg selv. Har enda ikke turt å fortelle psykologene mine om dette. Jeg tror de mistenker det, de har kanskje sett et arr ved uhell, men ingen spør. Det er som om at de vil at jeg skal si det først. Hvorfor kan de ikke bare spørre?! Lettere å lyve å si nei, få panikk og ombestemme meg og si ja. Legg ballen død, lat som ingenting, få panikk, tårer og vonde tanker. For så å krype til korset å jobbe med det. En lang prosesss, men det startet med et enkelt spørsmål. Du kan ikke telle antall kamper utifra antall arr. Jeg er ubrukelig, kan ikke en gang skade meg selv riktig. Kjemper imot, arr er synlige bevis på hvor syk jeg er. 1, 2, 3... ikke nok, aldri nok, men fortsatt for mye. Ikke verdt å fortelle, ubetydelig kamp. Personlig og privat kamp, som beviser hvor mislykket jeg er. Hver kveld sjekker jeg armen. Ingen nye bevis, jeg vant, jeg mislyktes. Ikke bra nok. Fortjener sår, fortjener smerte. Kan ikke, ingen må vite. 

Jeg vet at depresjonen min er alt annet en lett og ubetydelig. Men jeg vet at hvis jeg er ærlig om alvorligheten av det, så må jeg jobbe med det. Det skremmer meg. Hva om jeg ikke klarer det? Den tanken "hvis jeg ikke prøver, så kan jeg ikke mislykkes" står sterkt i meg. Bedre å være mislykket uten å prøve, enn å prøve å mislykkes.
Jeg har hatt en maske på i 20 år, den falt av for noen år siden,for en liten stund. Murveggen som stopper meg fra å få hjelp, den står like stødig som den dagen jeg satt den opp. Jeg vet så mye, jeg vet jeg må være ærlig og åpne meg opp for psykologen. Jeg vet hva som skal til for å bli frisk... men monsteret i hodet mitt forteller meg jeg ikke klarer det. Jeg er håpløs, mislykket og ubrukelig. Monsteret hvisker ting som "Psykologen din bryr seg ikke. Hun gjør det bare for pengene. Du er en byrde for samfunnet, for systemet. Du fortjener ikke bedre". 

Så da sitter jeg her da. Like syk og mislykket som den dagen jeg troppet opp hos min første psykolog. 5 psykologer siden. 

Det skal ikke stå på viljen! Jeg vil bli frisk, Gud som jeg vil frisk. Hvis ikke så hadde jeg lagt meg ute på E6 for lenge siden. 
Vil bare slippe den smerten. Den stikkende smerten i halsen/brystet, følelsen av å stå ved stupet. Klar til å knekke fullstendig sammen i tårer. Det å gråte gjør vondt, den brennende, stikkende smerten er uutholdelig. Tunghetsfølelsen i hodet, susingen i ørene og følelsen av å sitte fast i en karusell døgnet rundt. Ikke minst disse tankene! Jeg vet så mye. Jeg vet at alle fortjener en plass på denne jorden, jeg vet at alle er like mye verdt. Allikevel så forteller monsteret meg at jeg er et unntak. 

Jeg vil bli frisk. Men hvordan føles det? Hvordan er hverdagen uten angst og depresjon? Hvordan føles det å gå på butikken, uten å føle at man er sekunder unna å besvime? Hvordan føles det å se en fremmed inni øynene, uten å få panikk? Hvordan føles det å være sosial uten mål og mening, som det å bare gå rundt i bygatene i mange timer? Er det fortsatt tungt? Blir du sliten andre plasser enn i føttene? Blir du kvalm, svimmel, smerter i ryggen og magen? Får du virkelig ingen hangover etter å ha vært sosial i 2 timer? Er det virkelig så ubetydelig at du ikke ofrer det en tanke? 

Hvem er jeg, når du tar bort angsten og depresjon? 

Jeg tørr ikke. Har ingen valg, jeg må. Men ikke i dag, men i morgen. Det vonde er kjent, det er trygt. Og veien til det gode er lang og vond. Må gå imot meg selv. Jobbe imot monsteret, min største fiende og venn. Forlate alt jeg kjenner.. det er skummelt, det er slitsomt, smertefullt. Er det verdt det?

Hver gang jeg går ut fra kontoret til psykologen, så kommer sorgen. Sorgen over å ha mislyktes igjen. Hun tror jeg er friskere enn jeg er. På grunn av masken, trangen til å skjule alt. Trangen til å bevise for andre at jeg ikke er syk. Sett på et smil, bortforklare skjelvinger og rykninger.. lat som ingenting. Jeg er som alle andre, frisk og lykkelig. 

Evig kamp. Meg vs monsteret. Jeg vet at monsteret er meg, den syke versjonen av meg. Lettere å lage et skille, benekte det, jeg er jo frisk, det er monsteret som er syk. Det er ikke min skyld, det er monsteret... jeg vet er min skyld. Bare min skyld.

Anonymkode: 02b68...f39

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 6.7.2017 den 0.26, AnonymBruker skrev:

Haha! Herlighet, jeg tenkte faktisk på det! "Virker det som jeg sitter klint oppi skjermen og venter på svar i denne tråden nå eller?!" For det har skjedd flere ganger at jeg liksom ser at du har skrevet sånn 3-5 minutter etter at du har postet! Så da svarer jeg jo. Så nå, når jeg så svaret ditt 5 minutter etter du hadde skrevet det ble det sånn med en gang igjen! :fnise: Så jeg tenkte på det, virker jeg som en stalker? Æsj. 

Det snodige er at jeg tenker på deg innimellom, "lurer på hvordan det går med henne for tiden? hvordan gikk det med x og y?" liksom, og så plutselig var du der og skrev noe. Og innimeg så er det sånn "hvorfor er det sånne rare sammentreff på det der?" samtidig som "nå er du stalker som svarer på det/så det med en gang!".:bond: Ehe. :P 

#nohomo ? :klo: #nositterpåKGheledagenforåseomikkefantastiskedillydånerduzitposterihaterlivetdepressivtdritt-trådencrazystalkermgad ?

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

Syntes det er litt greit jeg, vite at man har noen i denne tråden som man på en syk måte "kjenner" uten å faktisk kjenner ute i den virkelige verden. Kanskje litt befriende også, for det blir jo som den venninnen/kompisen man nødvendigvis ikke har. Kanskje jeg har en sjette sans, men jeg merker når det er du som har postet noe og da er jeg rimelig kjapp med å sjekke inn, selv om kreftene ikke helt tillater å svare. Bare vit at jeg leser det du skriver, og jeg vil så gjerne komme med et svar, men det er ikke alltid jeg klarer å få det skrevet ned. 

(Det skal dog nevnes, jeg måtte få utslipp for den psykiske smerten og gud i helvete som jeg angrer og ikke angrer. Dagen etter jeg skrev det som du siterte, altså i går så tok jeg meg en tur, en tur med mål på 3km. 10km, uten vann (min feil) og smertene jeg har i dag, i hoftene.. så godt men så vondt på samme tid) 

#LurerNåPåHvemDenneRErSomStalkerMegMenPåEnHeltOkMåte 

(merker at det gikk i mot hashtagprinsippet mitt, men du skal få den <3) 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud så skremmende. Hadde du skrevet som anonym, så hadde jeg trodd det var jeg som hadde skrevet dette. Det er som å høre meg selv! 

(SNIP)

Jeg vil bli frisk. Men hvordan føles det? Hvordan er hverdagen uten angst og depresjon? Hvordan føles det å gå på butikken, uten å føle at man er sekunder unna å besvime? Hvordan føles det å se en fremmed inni øynene, uten å få panikk? Hvordan føles det å være sosial uten mål og mening, som det å bare gå rundt i bygatene i mange timer? Er det fortsatt tungt? Blir du sliten andre plasser enn i føttene? Blir du kvalm, svimmel, smerter i ryggen og magen? Får du virkelig ingen hangover etter å ha vært sosial i 2 timer? Er det virkelig så ubetydelig at du ikke ofrer det en tanke? 


(SNIP)
Evig kamp. Meg vs monsteret. Jeg vet at monsteret er meg, den syke versjonen av meg. Lettere å lage et skille, benekte det, jeg er jo frisk, det er monsteret som er syk. Det er ikke min skyld, det er monsteret... jeg vet er min skyld. Bare min skyld.

Anonymkode: 02b68...f39

 

Jo du, i like måte! Snipper bort noe av teksten, men du er ikke alene. Tror du klarte å sette mer ord på hvordan jeg har hatt det de siste 14 årene, uten at jeg har helt klart å sette noe gode ord på det. 

Hvordan det føles å være frisk, vet jeg ikke. Men, i løpet av de (få) gode dagene jeg har så føler jeg meg frisk. Jeg føler at jeg kan gå på butikken uten eneste tanke, se og kommunisere livlig med de ansatte bak kassen, gi et smil til de gamle menneskene som handler, du merker ikke at du blir sliten. Det er en god følelse å se noen inn i øynene uten å virke unnvikende, det finnes ingen angst, det er blå himmel og sol, det er en lett bris i den 25grader heten som pågår. Og det viktigste; du føler at du er normal. 

Før det slår tilbake noen dager etterpå, kvalmen, angsten, unnvikende, sliten og kjenner at du må forte deg hjem. 

Uten å dra sitater inn, men en depresjon er som styggen på ryggen, det er monsteret vi alle ser men ingen andre. Det tar fullstendig over, før det så begynner å fortelle deg negative ting, ting som du selv tror på. Det blir en evig kamp for å unngå et helvetes kaos. 

Du er ikke alene. Jeg heier på deg. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er ikke alene, dere to. Jeg har tydd til den verste trøsten i dag, og drikker rødvin av melkeglass for å få bort smerten. Mannen min er illsint, vi skal på ferie i morgen og han er pissredd. Jeg prøver å fortelle ham at han bør skille seg fra meg så fort som mulig, men han nekter. Så da er jeg nødt til å gå her dag ut og dag inn, leke normal mamma og kone og datter og arbeidstaker uten mulighet til å slippe unna. For det er det jeg helst vil. Slippe unna med store bokstaver. Men jeg kan ikke.

Anonymkode: 65076...31a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Faen heller. Nå orker jeg ikke mer. :(

Anonymkode: 65076...31a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud så skremmende. Hadde du skrevet som anonym, så hadde jeg trodd det var jeg som hadde skrevet dette. Det er som å høre meg selv! 


Når jeg skal introdusere mine plager og diagnoser til en ny psykolog, så sier jeg alltid. "Jeg sliter med lett, ubetydelig depresjon, PTSD og angst". Men jeg har en kamp jeg kjemper imot hver bidige dag. Det er en trang jeg har skjult siden jeg var 9 år. Selvskadning, en indre kamp mot meg selv. Har enda ikke turt å fortelle psykologene mine om dette. Jeg tror de mistenker det, de har kanskje sett et arr ved uhell, men ingen spør. Det er som om at de vil at jeg skal si det først. Hvorfor kan de ikke bare spørre?! Lettere å lyve å si nei, få panikk og ombestemme meg og si ja. Legg ballen død, lat som ingenting, få panikk, tårer og vonde tanker. For så å krype til korset å jobbe med det. En lang prosesss, men det startet med et enkelt spørsmål. Du kan ikke telle antall kamper utifra antall arr. Jeg er ubrukelig, kan ikke en gang skade meg selv riktig. Kjemper imot, arr er synlige bevis på hvor syk jeg er. 1, 2, 3... ikke nok, aldri nok, men fortsatt for mye. Ikke verdt å fortelle, ubetydelig kamp. Personlig og privat kamp, som beviser hvor mislykket jeg er. Hver kveld sjekker jeg armen. Ingen nye bevis, jeg vant, jeg mislyktes. Ikke bra nok. Fortjener sår, fortjener smerte. Kan ikke, ingen må vite. 

Jeg vet at depresjonen min er alt annet en lett og ubetydelig. Men jeg vet at hvis jeg er ærlig om alvorligheten av det, så må jeg jobbe med det. Det skremmer meg. Hva om jeg ikke klarer det? Den tanken "hvis jeg ikke prøver, så kan jeg ikke mislykkes" står sterkt i meg. Bedre å være mislykket uten å prøve, enn å prøve å mislykkes.
Jeg har hatt en maske på i 20 år, den falt av for noen år siden,for en liten stund. Murveggen som stopper meg fra å få hjelp, den står like stødig som den dagen jeg satt den opp. Jeg vet så mye, jeg vet jeg må være ærlig og åpne meg opp for psykologen. Jeg vet hva som skal til for å bli frisk... men monsteret i hodet mitt forteller meg jeg ikke klarer det. Jeg er håpløs, mislykket og ubrukelig. Monsteret hvisker ting som "Psykologen din bryr seg ikke. Hun gjør det bare for pengene. Du er en byrde for samfunnet, for systemet. Du fortjener ikke bedre". 

Så da sitter jeg her da. Like syk og mislykket som den dagen jeg troppet opp hos min første psykolog. 5 psykologer siden. 

Det skal ikke stå på viljen! Jeg vil bli frisk, Gud som jeg vil frisk. Hvis ikke så hadde jeg lagt meg ute på E6 for lenge siden. 
Vil bare slippe den smerten. Den stikkende smerten i halsen/brystet, følelsen av å stå ved stupet. Klar til å knekke fullstendig sammen i tårer. Det å gråte gjør vondt, den brennende, stikkende smerten er uutholdelig. Tunghetsfølelsen i hodet, susingen i ørene og følelsen av å sitte fast i en karusell døgnet rundt. Ikke minst disse tankene! Jeg vet så mye. Jeg vet at alle fortjener en plass på denne jorden, jeg vet at alle er like mye verdt. Allikevel så forteller monsteret meg at jeg er et unntak. 

Jeg vil bli frisk. Men hvordan føles det? Hvordan er hverdagen uten angst og depresjon? Hvordan føles det å gå på butikken, uten å føle at man er sekunder unna å besvime? Hvordan føles det å se en fremmed inni øynene, uten å få panikk? Hvordan føles det å være sosial uten mål og mening, som det å bare gå rundt i bygatene i mange timer? Er det fortsatt tungt? Blir du sliten andre plasser enn i føttene? Blir du kvalm, svimmel, smerter i ryggen og magen? Får du virkelig ingen hangover etter å ha vært sosial i 2 timer? Er det virkelig så ubetydelig at du ikke ofrer det en tanke? 

Hvem er jeg, når du tar bort angsten og depresjon? 

Jeg tørr ikke. Har ingen valg, jeg må. Men ikke i dag, men i morgen. Det vonde er kjent, det er trygt. Og veien til det gode er lang og vond. Må gå imot meg selv. Jobbe imot monsteret, min største fiende og venn. Forlate alt jeg kjenner.. det er skummelt, det er slitsomt, smertefullt. Er det verdt det?

Hver gang jeg går ut fra kontoret til psykologen, så kommer sorgen. Sorgen over å ha mislyktes igjen. Hun tror jeg er friskere enn jeg er. På grunn av masken, trangen til å skjule alt. Trangen til å bevise for andre at jeg ikke er syk. Sett på et smil, bortforklare skjelvinger og rykninger.. lat som ingenting. Jeg er som alle andre, frisk og lykkelig. 

Evig kamp. Meg vs monsteret. Jeg vet at monsteret er meg, den syke versjonen av meg. Lettere å lage et skille, benekte det, jeg er jo frisk, det er monsteret som er syk. Det er ikke min skyld, det er monsteret... jeg vet er min skyld. Bare min skyld.

Anonymkode: 02b68...f39

Kjenner meg igjen i nesten alt du skriver her. Det monsteret du omtaler pleier jeg å omtale som depresjonsdjevlen. Som om jeg er besatt av en demon. Men hvem er jeg liksom uten denne demonen? Det er alt for skummelt å finne ut av...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter Oslo-turen ble jeg helt øddelagt, kanskje det var fordi jeg både har pådratt meg enda en UVI, ikke så helt pigg ut og hvordan den ansatte på kicks så på meg som jeg var et avskum, eller om det er noe annet. Jeg har lenge trodd at den sosiale angsten har vært mer tilstedet enn det jeg først trodde, og i dag fikk jeg bekreftet det. Matmarked her i byen og jeg holdte på å miste fattningen til de grader. 

På underflaten er alt kaos, på overflaten virker jeg rolig, jeg klarer å holde fattningen bedre nå enn for lenge siden, men det er den lille stemmen i meg som sier at, nei Dilly, dette klarer du ikke- gi opp nå, før det er for sent. 

Men, på en måte er jeg ikke redd. Jeg vet godt at vi er flere her som sliter, og det hjelper på en sær måte. Det eneste jeg vet er at jeg ikke skal dømme kunder etter bekledning og utseende når jeg får meg jobb igjen. Hvordan det forsatt henger igjen, 3 dager etter er helt grusomt. Ett blikk, den nedlatende stemmen og kroppspråket. 

Jeg må bare klare det, det å faile, å miste håper er bare ikke en mulighet. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, dillyduzit skrev:

Etter Oslo-turen ble jeg helt øddelagt, kanskje det var fordi jeg både har pådratt meg enda en UVI, ikke så helt pigg ut og hvordan den ansatte på kicks så på meg som jeg var et avskum, eller om det er noe annet. Jeg har lenge trodd at den sosiale angsten har vært mer tilstedet enn det jeg først trodde, og i dag fikk jeg bekreftet det. Matmarked her i byen og jeg holdte på å miste fattningen til de grader. 

På underflaten er alt kaos, på overflaten virker jeg rolig, jeg klarer å holde fattningen bedre nå enn for lenge siden, men det er den lille stemmen i meg som sier at, nei Dilly, dette klarer du ikke- gi opp nå, før det er for sent. 

Men, på en måte er jeg ikke redd. Jeg vet godt at vi er flere her som sliter, og det hjelper på en sær måte. Det eneste jeg vet er at jeg ikke skal dømme kunder etter bekledning og utseende når jeg får meg jobb igjen. Hvordan det forsatt henger igjen, 3 dager etter er helt grusomt. Ett blikk, den nedlatende stemmen og kroppspråket. 

Jeg må bare klare det, det å faile, å miste håper er bare ikke en mulighet. 

Nå holdt jeg på å skrive et eller annet psykobabbel om noe psykologen min sa til meg her om dagen. Men så innså jeg at min måte å relatere det til din situasjon bare ble helt idiotisk, så viska psykobabbelet mitt ut. Men så da kan jeg vel heller bare si det sånn som at: min psykolog nevnte det med den fundamentale attribusjonsfeil her om dagen. Det var veldig interessant. Kjenner du til den? 

Kanskje den ansatte hadde fått bæsj under nesa og derfor hun så så rar ut. Kanskje hun tidligere på dagen fikk vite at valpen hennes hadde kreft. Kanskje noen mistet henne på hodet da hun var tenåring. Du er jo ikke avskum. 

Jeg har begynt å ... hallo, hahah! Nå skjedde det igjen, her skriver du og så popper jeg innom og ser at du har skrevet!! Jaja! 

Men hva var det jeg sa, jo. Jeg har begynt å prøve å distingvere mellom det som er meg og det som er depresjons- og angststemmen. Jeg gidder ikke finne meg i lenger at jeg er en sånn jævlig person som snakker så stygt til noen som det "jeg" gjør til meg selv. Så nå legger jeg det på depresjons- og angststemme-kappa. Og hvis det gjør meg schizofren så får jeg heller være det. ;) 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...