Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

15 timer siden, Manimal skrev:

Bor du alene eller med foreldrene dine? 

Det høres veldig ut som om du trenger noen å snakke med.. Det er vel og bra å få ut ting på nett, men det er noe helt annet å åpne seg til et annet fysisk menneske som viser deg aksept og annerkjennelse. Det er fint når noen lar deg si alt du vil, lar deg gråte ut alt du trenger, og så sier at det ikke er så farlig. Du må jo ha kommet inn i en vanvittig dårlig sirkel, og jeg tror den eneste måten å komme seg ut av den på er ved å gjøre rent praktiske ting. Begynne å gjøre helt andre ting. Begynne på nytt så og si. 

Er du økonomisk avhengig av foreldrene dine? Klarer du deg greit selv?  Er de noen ganger hyggelige mot deg? Hvilke grunner kan du liste opp som gjør det verdt for deg å fortsatt ha kontakt med dem? Tar de kontakt med deg for å treffes, eller er det du som tar kontakt med dem?

Du har rett i at jeg har havnet i en dårlig sirkel, men jeg trøster meg med at ting går sakte og at jeg har hatt betraktelig verre vaner enn jeg har nå. Alt som skjer med meg nå er helt nytt og når jeg sier helt nytt så mener jeg helt nytt. Det er som jeg har våknet opp av at en koma som jeg har ligget i hele livet og virkelig kjenner på hvordan det er å leve. Så når jeg ser meg tilbake så kan jeg ikke se at jeg har levd, men jeg har bare eksistert og vært helt tom. Om det gir noe fornuft. 

Jeg er snart tredve og er eneste voksne i husholdningen. Om jeg kan være ærlig så tenkte jeg på i fjor å stikke av fra alt og alle, pakke sammen sakene mine og kaste mobilen. Men det er andre ting som holder meg igjen. Selv om det frister og det ville vært fantastisk for meg, så er det andre grunner som holder meg igjen. Kunne jeg klart et halvt år? Et år? Men jeg har tenkt at hvis jeg skal gjøre det så er jeg nødt til å våkne mer opp,  klare meg bedre og få stimulert hjernen min til å lære fortere. 
En av dem har sine øyeblikk der personen har gjort ting fordi at det er sånn man gjør når man er glad i noen. Det er den andre som ringer meg og jeg som er for svak til å si nei. 

Også vil jeg gi til kudos til deg, som sitter her og svarer alle, gir råd, kommer med praktiske spørsmål som får en til å tenke. Så takk til deg! 

Anonymkode: 59880...185

[Vera]

Jeg håper, håper, håper og atter håper, at det en dag vil bli like normalt å si at man sliter psykisk som det er å si at man har brukket en fot. 

Til alle i denne tråden; du er så verdifull! Og uerstattelig! Ingen i hele verden er lik deg, helt unik er du. Og erfaringen du har, den er også unik. Jeg vet det er vanskelig å forestille seg akkurat nå - men kompetansen du sitter på ifht egen psykisk helse kan gjøre forskjellen for en person som sliter om en stund. I fagmiljøet trengs det så mye mer kompetanse og egenerfaring - for det er nesten helt umulig å sette seg inn i hva en depresjon er, eller hva angst er, om man ikke har opplevd det selv. Du lærer så enormt mye om deg selv, og kommer ut som en sterkere person enn de aller fleste - som tør å være svak, som tør å vise tårer, som tør å gi etter, og som tør å si at man har det vondt. Det gjør meg så glad å se åpenheten og rausheten dere viser hverandre i denne tråden.

Og vit en ting - noen trenger akkurat deg.

[Skadeskutt]

På 18.5.2017 den 11.10, Manimal skrev:

Kjempebra

Enig i at medisiner kan fungere for enkelte. Tenk hvor mange mennesker som bruker medisiner mot angst, depresjon og panikkanfall. Mennesker i alle samfunnslag. Fra CEO´s i store internasjonale selskaper til legen din. Mange klarer seg dog uten også, men man kan ha det som en backup-løsning om man ikke klarer det uten. 

Jeg tror det handler så mye om å ikke stille så strenge ultimatum til seg selv. Man tenker ofte at man er A) frisk eller B) syk. Folk flest er hverken eller. "Normale friske folk" har det ikke alltid bra de heller. Forskjellen er bare at de ikke er like sårbare og "svake" og legger så mye i det. Med svak så mener jeg ikke at man er direkte svak. Man er jo enormt sterk som har klart å bære rundt på alt dette kanskje hele livet. Det tar enormt mye styrke..men nettop de kreftene man bruker på angsten og depresjonen gjør at man blir svak når man møter motstand. Det blir som å skulle ta en hangup etter å ha hengt med armene i 90grader hele livet. Det blir ikke så lett  Andre folk henger kanskje vertikalt og da klarer man en hangup når man trenger å ta en. 

Jeg tror det handler mye om å "come to terms" med seg selv og sin historie. Tilgi seg selv og annerkjenne at det ikke er din feil at du hadde dårlige foreldre, ble mobbet, hadde kviser e.l. Men selv om det ikke er din feil så er det ingen som (på godt og vondt) bryr seg om det. Ingen andre bryr seg så veldig mye. Man har kanskje en eller to personer i livet sitt som virkelig bryr seg - om man er heldig. Så man er nødt til å bry seg om seg selv. Fy søren hvilke lettelse i livet det er når man innser det, og slutter bry seg så mye om alle andre og deres følelser. Om noe, så resulterer det bare i at man får mer respekt. Ingen bryr seg om at du ikke bryr deg så mye   Man føler en enorm frihet. 

Du har jo bare EN eneste person å svare for, og det er deg selv. Det er forferdelig om man ikke skal gjøre det som er best for en selv, sant? Du har kun ansvar for deg selv og dine egne følelser. (Man har jo ansvar for f.eks sitt eget barn, men det er ingen motsetning  - for å være god mot sitt barn gir deg selv en god følelse) Men man har ikke noe ansvar eller plikt til å gjøre andre til lags. Om moren din blir sur fordi du ikke kommer på besøk "ofte nok", så trenger ikke det påvirke deg. Du har en grunn til å ikke komme så ofte. Enten du ikke liker å være der, eller er opptatt med jobb eller familie. Hun kan ikke forvente noe av deg dersom du ikke forventer noe av henne. Og det er et annet viktig momemt mener jeg - slutt å forvent noe av andre. Da kan heller ikke de forvente noe av deg. Man burde være betingelsesløs. Jeg kjøper en gave til deg fordi jeg vil. Det spiller ingen rolle om jeg får en gave tilbake. Jeg får en gave av deg. Ikke forvent å få en gave tilbake. 

 

Takkfor veldig bra innlegg! Jeg er en person som strekker seg langt for de jeg er glad i, men det er mye sannhet i det du sier. Man må passe på seg selv og stå opp for seg selv. Jeg øver meg på å si ifra når noe ikke føles okei og å ta hensyn til meg selv, for det er jeg egentlig veldig dårlig på. Også jobber jeg veldig med å forsøke å bryte negative tankerekker og finne avledning når det er behov for det. Å lære seg et ens verdi ikke ligger bare i hvorvidt jeg er snill med, og stiller opp for andre er en utfordring, men jeg er nå bevisst på de i motsetning til tidligere hvor jeg stadig lot folk utnytte meg og jeg egentlig hadde en selvutslettende atferd. 

Å ha gått fra å ha gitt fullstendig opp til at jeg nå leter etter gode holdepunkter i livet føles både skummelt, men veldig bra. Det var på en måte litt komfortabelt da jeg hadde gitt opp. Selv om jeg hadde det jævlig så slapp jeg i alle fall å ta tak i det og kunne bare la meg selv være destruktiv, ligge i sengen hele dagen osv. Nå jobber jeg faktisk med meg selv hver eneste dag. Det er en tung motbakke, og en veldig stor hump vil være å klare å flytte ut av sykehuset og hjem igjen uten å falle sammen igjen, men jeg er bestemt på at det må jeg klare, for jeg kan ikke bli værende på sykehuset i en evighet. Innen jeg er ferdig med gradvis opptrapping av permisjoner så er vi nok i mnd-skifte juni/juli. 3 juli er det syv mnd siden jeg ble innlagt, så nå er det på tide å komme seg tilbake til livet. Uansett hvor vanskelig det er og hvor tungt det periodevis vil være. 

[Manimal]

2 timer siden, Skadeskutt skrev:

Takkfor veldig bra innlegg! Jeg er en person som strekker seg langt for de jeg er glad i, men det er mye sannhet i det du sier. Man må passe på seg selv og stå opp for seg selv. Jeg øver meg på å si ifra når noe ikke føles okei og å ta hensyn til meg selv, for det er jeg egentlig veldig dårlig på. Også jobber jeg veldig med å forsøke å bryte negative tankerekker og finne avledning når det er behov for det. Å lære seg et ens verdi ikke ligger bare i hvorvidt jeg er snill med, og stiller opp for andre er en utfordring, men jeg er nå bevisst på de i motsetning til tidligere hvor jeg stadig lot folk utnytte meg og jeg egentlig hadde en selvutslettende atferd. 

Å ha gått fra å ha gitt fullstendig opp til at jeg nå leter etter gode holdepunkter i livet føles både skummelt, men veldig bra. Det var på en måte litt komfortabelt da jeg hadde gitt opp. Selv om jeg hadde det jævlig så slapp jeg i alle fall å ta tak i det og kunne bare la meg selv være destruktiv, ligge i sengen hele dagen osv. Nå jobber jeg faktisk med meg selv hver eneste dag. Det er en tung motbakke, og en veldig stor hump vil være å klare å flytte ut av sykehuset og hjem igjen uten å falle sammen igjen, men jeg er bestemt på at det må jeg klare, for jeg kan ikke bli værende på sykehuset i en evighet. Innen jeg er ferdig med gradvis opptrapping av permisjoner så er vi nok i mnd-skifte juni/juli. 3 juli er det syv mnd siden jeg ble innlagt, så nå er det på tide å komme seg tilbake til livet. Uansett hvor vanskelig det er og hvor tungt det periodevis vil være. 

Utrolig sterkt av deg. Du må ha vært langt nede! 

Det som jeg VET er at hjernen kan omprogrammeres. Det tar tid, og krever at man bevisst velger hva man tenker på. Det virker som du har kommet deg opp fra den værste gropa. Man skulle jo tro det var det vanskeligste? Så alt fremover burde vel være enklere? (Du kan jo i hvert fall tenke sånn) Det fine med "tankenes kraft" er at om du bestemmer deg for at noe er slik eller slik, så blir det jo en sannhet. 

Jeg tror fellesnevneren for mange med depresjon og angst er at de bryr seg for mye om andre. Hva andre tenker, hvordan man fremstår, hvordan hva en gjør påvirker andre osv. Rett og slett mangel på sunn/rasjonell egoisme som jeg tror er skadelig. Man blir selvoppofrende med følelsene sine so to speak. Man lever for andre og andres følelser. 

Jeg skal være litt forsiktig med å anbefale lektyre, i hvert fall av Ayn Rand. Men å lese om hennes filosofi "objektivismen" har faktisk vært til stor hjelp for meg personlig. Den handler i grunn mye om dette med å ikke leve for andre, og ikke ta ansvar for andres følelser. Den handler ikke om å være en egoistisk dust som mange fort tror om Ayn Rand - men heller om det å være betingelsesløs - dvs når jeg ikke forventer meg noe av deg, så skal jeg ikke gå rundt og tenke at du skal forvente deg noe av meg heller. At jeg VIL gi deg en gave fordi JEG vil det..det blir noe annet. Det er på mine vilkår. 

Litt Ayn Rand, litt buddist talks (sjekk ut Ahjan Sona på youtube. Han har mye bra, og har på mange måter "oversatt" buddisme til vesten, slik at det blir litt mer begripelig og håndfast, litt yoga, litt mer trening og litt mer kontakt med pusten, så tror jeg man kommer langt

Alle andre er heller ikke så veldig "friske" heller. Folk er jo klin sprø stort sett. Man må bare ikke gå rundt og tro at man er den eneste som sliter, og at ens egne tanker er så unike i sin depressivitet og angstfullhet. Problemet blir at man ender sånn opp i seg selv, og blir så opptatt av ens problemer, feil og mangler at det overskygger alt bra. De som er "friske" er bare de som i større grad ignorerer alt dette, og som er flinkere til å leve mer i kroppen enn i hodet. 

Lykke til med å komme deg tilbake i verden. Kan ikke skjønne hvorfor det ikke skulle gå bra? Bare kom deg ut hit sammen med resten av oss lunatics. Vi er alle klin sprø, men hva skal man gjøre da?  

[Manimal]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett i at jeg har havnet i en dårlig sirkel, men jeg trøster meg med at ting går sakte og at jeg har hatt betraktelig verre vaner enn jeg har nå. Alt som skjer med meg nå er helt nytt og når jeg sier helt nytt så mener jeg helt nytt. Det er som jeg har våknet opp av at en koma som jeg har ligget i hele livet og virkelig kjenner på hvordan det er å leve. Så når jeg ser meg tilbake så kan jeg ikke se at jeg har levd, men jeg har bare eksistert og vært helt tom. Om det gir noe fornuft. 

Jeg er snart tredve og er eneste voksne i husholdningen. Om jeg kan være ærlig så tenkte jeg på i fjor å stikke av fra alt og alle, pakke sammen sakene mine og kaste mobilen. Men det er andre ting som holder meg igjen. Selv om det frister og det ville vært fantastisk for meg, så er det andre grunner som holder meg igjen. Kunne jeg klart et halvt år? Et år? Men jeg har tenkt at hvis jeg skal gjøre det så er jeg nødt til å våkne mer opp,  klare meg bedre og få stimulert hjernen min til å lære fortere. 
En av dem har sine øyeblikk der personen har gjort ting fordi at det er sånn man gjør når man er glad i noen. Det er den andre som ringer meg og jeg som er for svak til å si nei. 

Også vil jeg gi til kudos til deg, som sitter her og svarer alle, gir råd, kommer med praktiske spørsmål som får en til å tenke. Så takk til deg! 

Anonymkode: 59880...185

Takk for det! Det var jo hyggelig sagt!  

Stay strong! 

[AnonymBruker]

Føler begynnende depresjon nå. Er ikke glad og går med uro inni meg hele tiden. Dette er pga økonomiske bekymringer og en helse som skranter. Har søkt aap, men det ser ikke ut til at jeg fyller kriteriene for å få det, enda jeg er syk og ikke klarer å jobbe lengre.

Så ja, jeg kjenner på en depresjon nå, som jeg aldri har hatt før

Anonymkode: 784c4...a2d

[AnonymBruker]

Tenker på deg @dillyduzit, håper det går bedre med deg nå 

Anonymkode: c5035...c31

[AnonymBruker]

Noen ukjente har ringt meg og jeg kjenner en voldsom panikk. Hvem er denne fremmede personen som ringer så sent på en fredag? Skal jeg eller skal jeg ikke ringe tilbake? Hva i alle dager vil personen? Det er greit når det ringer en ukjent person, det går greit å svare da, men jeg liker ikke å måtte ringe opp igjen. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler begynnende depresjon nå. Er ikke glad og går med uro inni meg hele tiden. Dette er pga økonomiske bekymringer og en helse som skranter. Har søkt aap, men det ser ikke ut til at jeg fyller kriteriene for å få det, enda jeg er syk og ikke klarer å jobbe lengre.

Så ja, jeg kjenner på en depresjon nå, som jeg aldri har hatt før

Anonymkode: 784c4...a2d

Hvorfor får du ikke heller en sykemelding?  Og hvis det du sier stemmer, at du har en begynnende depresjon så vil det neppe bli bedre av å slutte å jobbe. Å få delvis sykemelding kan derimot være greit for å komme seg til hektene igjen før man blir ordentlig syk, men å ikke jobbe i det hele tatt burde man unngå hvis man kan. Personlig gikk jeg i nesten ett år med alvorlig depresjon før jeg ble helt sykemeldt og må over på AAP om ca tre mnd, men satser på å være delvis tilbake i jobb innen da.  

Vanskelig å vite hva du legger i begrepet "begynnende depresjon",  men hvis det er din eneste (begynnende) sykdom og du ikke har vært helt eller delvis sykemeldt i ett år fra før så er det klart du ikke kvalifiserer til begynnende depresjon. Dessuten er AAP bare 66% av inntekten du hadde fra før av så hvis det er økonomi som er roten til depresjonen så vil AAP definitivt ikke hjelpe deg. 

Hvis du pga annen sykdom ikke har kunnet jobbe i ett år og at de økonomiske bekymringene kommer av at du bekymrer deg for å måtte slutte i jobben uten økonomisk hjelp fra Nav så vil jeg da tro at legen din skriver legeerklæringen som trengs for å kvalifisere til AAP?  

Anonymkode: 0b17d...d32

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor får du ikke heller en sykemelding?  Og hvis det du sier stemmer, at du har en begynnende depresjon så vil det neppe bli bedre av å slutte å jobbe. Å få delvis sykemelding kan derimot være greit for å komme seg til hektene igjen før man blir ordentlig syk, men å ikke jobbe i det hele tatt burde man unngå hvis man kan. Personlig gikk jeg i nesten ett år med alvorlig depresjon før jeg ble helt sykemeldt og må over på AAP om ca tre mnd, men satser på å være delvis tilbake i jobb innen da.  

Vanskelig å vite hva du legger i begrepet "begynnende depresjon",  men hvis det er din eneste (begynnende) sykdom og du ikke har vært helt eller delvis sykemeldt i ett år fra før så er det klart du ikke kvalifiserer til begynnende depresjon. Dessuten er AAP bare 66% av inntekten du hadde fra før av så hvis det er økonomi som er roten til depresjonen så vil AAP definitivt ikke hjelpe deg. 

Hvis du pga annen sykdom ikke har kunnet jobbe i ett år og at de økonomiske bekymringene kommer av at du bekymrer deg for å måtte slutte i jobben uten økonomisk hjelp fra Nav så vil jeg da tro at legen din skriver legeerklæringen som trengs for å kvalifisere til AAP?  

Anonymkode: 0b17d...d32

Har ikke jobbet på over 1 år pga sykdommen min. Har søkt aap men får ikke det før jeg har behandlingsplan fra min behandler og det får jeg ikke før jeg begynner der. Er lang ventelist dessverre. Legen har skrevet det han skal. Så derfor er jeg deprimert kjenner jeg. Hr alltid vært glad før og likt livet, men nå er jeg helt nede og fortvilet. Har ikke penger å leve av og smertene gjør sånn at jeg ikke klarer å jobbe før jeg får behandling. Så sånn er det nå hos meg  

Anonymkode: 784c4...a2d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke jobbet på over 1 år pga sykdommen min. Har søkt aap men får ikke det før jeg har behandlingsplan fra min behandler og det får jeg ikke før jeg begynner der. Er lang ventelist dessverre. Legen har skrevet det han skal. Så derfor er jeg deprimert kjenner jeg. Hr alltid vært glad før og likt livet, men nå er jeg helt nede og fortvilet. Har ikke penger å leve av og smertene gjør sånn at jeg ikke klarer å jobbe før jeg får behandling. Så sånn er det nå hos meg  

Anonymkode: 784c4...a2d

Du har en annen tråd også, har du ikke? 

Anonymkode: 59880...185

[dillyduzit]

På 17.5.2017 den 21.04, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du tør å være ærlig med legen din, helt ærlig. Du kan ikke gå med den maska overfor alle, for alltid. Og jeg håper at du våger å vise deg nå, vise hvor jævlig du har det, ikke med polstring og et påtatt rolig fjes, men med akkurat den smerten du faktisk føler, og jeg håper så inderlig at legen din tar deg på alvor, og hvis han ikke gjør det kan du sende han min vei så gir jeg han en på tygga! Neida. Men, altså, ja, jeg bare håper inderlig du blir tatt på alvor, og at hvis du tar på en maske at han klarer å se forbi den. Det er hjelp å få, og jeg håper du nå endelig får den litt mer, litt bedre enn du har fått før. Det er på tide. Det har gått mange nok år nå. Du har et liv fremfor deg, og for å leve det livet og ha det bra må du ha det bedre, og når du skal begynne på den jobben (ikke bare jobben med å holde ut og leve fordi du ikke vil belaste andre med ditt selvmord) så trenger du litt mer hjelp og støtte. Livet kan være verdt det, jeg lover deg, men det er en helvetes kamp, som man ikke tror man kan vinne. Som man må ta hver dag, men det kan være verdt det. Det er verdt det. 

Jeg heier på deg. Du er ikke usynlig, og du blir ikke usynlig, og du er verdifull, du er verdt livet. Et godt, strålende liv, der man ler og undrer for seg selv at "jeg hadde aldri trodd livet kunne føles så bra". En dag. En dag. 

- R

Anonymkode: 849b0...1ef

21:03 Jeg setter så utrolig pris på svar fra deg, hvorfor kan jeg ikke svare på, men jeg får en følelse av at jeg ikke er alene selv med en tråd full av andre i samme situasjon. Du er som et fersk klippet gress i en overvokst eng.

 

23:16 Det er rart hvordan en maske kan skjule så mye, men samtidig holde så mye sammen. Med masken på er det som en paranoia som jeg ser hver gang jeg ser meg over skulderen, ikke aner jeg hva som trigget det, men det er der. Tar du av masken er det som en totalt ukjent verden. Et konstant mørke, solen skinner ikke like godt på himmelen som den gjorde med masken på. Jeg er bare så redd for å beholde den masken på, for det er jo alt jeg har og eier mens jeg er ute blant folk. Det er jo min forsvarsmekanisme jeg skal gi slipp på. Jeg er overrassket over hvor lenge det har pågått, snart 14 helvetes lange år har jeg kjempet om side med den masken, det eneste som alltid har stått på min høyre side i harde kamper med meg selv. 

Har du noen gang følt på følelsen om å kjempe så hardt og så lenge for en kamp som aldri vil ende? Jeg må klare å ta av den masken på onsdag, ellers må jeg bare kjøre rett til legevakten for psykavdelingen. 

På 19.5.2017 den 19.23, AnonymBruker skrev:

Tenker på deg @dillyduzit, håper det går bedre med deg nå 

Anonymkode: c5035...c31

 

 Kroppen har sagt stopp, men jeg prøver å holde grep på det siste av håp. 

På 19.5.2017 den 10.09, Vera skrev:

 

Og vit en ting - noen trenger akkurat deg.

 

Jeg håper en dag du vil forstå hvor dypt den siste settningen satte spor i meg. Takk. 

Endret 20. mai 2017 av Kragebein

[AnonymBruker]

I dag tok jeg meg tiden til å finne ut av en del ting (kanskje fordi at jeg er litt full i dette øyeblikket og begynte å tenke over ting) som kjente at det gjorde vondt inn i sjelen, mens også bekreftet de sterke følelsene som jeg sitter med, gir meg en bekreftelse over at jeg kunne trengt å rømme bort fra alt det vonde, rømme og aldri se meg tilbake. Og, kanskje midt oppi dette, full og full av tårer, så føler jeg meg så grusomt ensom. Jeg tenkte at nå trenger jeg noen å snakke med. Jeg tok til telefonen og begynte å bli, men la den fra meg igjen når jeg innså at jeg ikke hadde noen å ringe. Jeg begynte å bla på facebook, men visste ikke heller hvem jeg skulle si noe til. Jeg er på hils med alle og vi har litt tør småprat i blant, men det er ingen som jeg snakker med eller har knyttet meg til. Så her sitter jeg, alene og ensom med eneste menneskelige kontakt gjennom en datamaskin. Lar mørket svømme rundt meg, fange meg og svelge meg. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har en annen tråd også, har du ikke? 

Anonymkode: 59880...185

Jo det har jeg, derfor jeg er fortvilet og lei meg og redd

Anonymkode: 784c4...a2d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo det har jeg, derfor jeg er fortvilet og lei meg og redd

Anonymkode: 784c4...a2d

Jeg kjente deg igjen. Jeg har svart i den andre tråden din. Skjønner godt at du føler deg fortvilet og redd i den situasjonen du er i, tenkte på deg seneste i stad når jeg så hva du skrev og ble veldig trist på dine vegne. 

Anonymkode: 59880...185

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjente deg igjen. Jeg har svart i den andre tråden din. Skjønner godt at du føler deg fortvilet og redd i den situasjonen du er i, tenkte på deg seneste i stad når jeg så hva du skrev og ble veldig trist på dine vegne. 

Anonymkode: 59880...185

Tusen takk  Ja er veldig redd for fremtiden nå

Anonymkode: 784c4...a2d

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk  Ja er veldig redd for fremtiden nå

Anonymkode: 784c4...a2d

Skål for det

Anonymkode: 59880...185

[hocane]

14 timer siden, Vera skrev:

Jeg håper, håper, håper og atter håper, at det en dag vil bli like normalt å si at man sliter psykisk som det er å si at man har brukket en fot. 

Problemet er at menn blir sett ned på hvis dem viser svakhet både av kvinner og menn.

Derfor ser vi en mye høyere selvmordsrate blant menn enn kvinner.

[Katten.2.0]

Noen netter blir unødvendig lange. Smertene er verre og demonene herjer. Det må mye viljestyrke til for å ikke ty til selvmedisinering, men jeg har ikke vært full på nesten tre uker. Kjenner hele kroppen blir roligere med to øl, dessverre klarer jeg ikke å slå av hodet med alkohol lengre, og hvor er vitsen i å bli full da?

Psykologen foreslo at jeg skulle prøve å føle på negative følelser neste gang. Tror ikke dét skjer.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det har vært mye som har skjedd på kort tid.

 

Men jeg havnet på en sånn smell at jeg var så redd for å gjøre noe at jeg skrek ut om hjelp. Det fikk jeg, eller jeg skulle få, men så stakk jeg av i siste minutt, i ren panikk over tanken på at jeg kanskje ble låst inn et sted, uten å ha mulighet til å kontakte folk, at jeg kom til å kjede livet av meg og mange dumme tanker som sikkert ikke stemmer overens med virkeligheten. Heldigvis ble det bedre etter det, det hjalp nok å si hvordan jeg egentlig har det, til noen ukjente leger. 

Folk ser jo på meg at noe er veldig galt, de spør hele tiden "Går det bra med deg eller?" og av og til sier de "Hallo, jeg ser det ikke går bra" når jeg sier at det går greit. 

Men hva skal man gjøre, man kan ikke gnåle for mye til venner, da havner de i sølepytten med en. Dessuten har jeg ikke så veldig stor interesse av å fortelle. 

Nei, det er slitsomt, men jeg overlever. Jeg vil bare komme meg over denne kneika, ordne opp med venner, få vekk den verste sorgen og ha det litt bedre. Det bare virker på dette tidspunktet umulig. 

Endret 20. mai 2017 av Kragebein