Har noen aspergers her?

[AnonymBruker]

3 timer siden, Butternut skrev:

Hei! TS her. Dette er jo meg, haha;) hvordan er det for deg å ha barn? Jeg har ikke,og vil ikke ha..tror ikke jeg hadde klart det. 

 

Jeg synes det er vanskelig. Barnet er under et år. Det betyr jo at det ikke snakker, så jeg vet ikke hva det vil (sulten, tørst, trøtt, overtrøtt, vil ha kos, for mye kos, vondt) noe som er utfordrende. Dessuten kan man glemme å gjøre det man vil, når man vil. Man blir en tjener, men det passer veldig dårlig med personligheten min. Svangerskap/fødsel byr også på sine problemer, med undersøkelser samt å bli tatt på. Og hvis du er ei god norsk mor, skal du amme, som leder til mer kroppskontakt. (jeg ammet ikke)

I ettertid tror jeg at jeg burde ha kjøpt ørepropper, fordi den gråten er forjævelig. Fysisk vondt, og da blir det enda vanskeligere å finne ut hvordan jeg kan få det til å slutte, blir stresset og hjelpesløs.

Barnet bor ikke hos meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg hvis det gjorde det. Jeg tenker at om jeg var normal, ville folks følelse av hva som er riktig og galt fått meg til å passe på barnet, lide meg gjennom babyperioden, men jeg bryr meg ikke veldig mye om hva de måtte mene

Dessverre er jeg dårlig på å søke hjelp, så jeg har ikke snakket med noen professionelle om dette.  

Anonymkode: 3c40b...615

[Butternut]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er vanskelig. Barnet er under et år. Det betyr jo at det ikke snakker, så jeg vet ikke hva det vil (sulten, tørst, trøtt, overtrøtt, vil ha kos, for mye kos, vondt) noe som er utfordrende. Dessuten kan man glemme å gjøre det man vil, når man vil. Man blir en tjener, men det passer veldig dårlig med personligheten min. Svangerskap/fødsel byr også på sine problemer, med undersøkelser samt å bli tatt på. Og hvis du er ei god norsk mor, skal du amme, som leder til mer kroppskontakt. (jeg ammet ikke)

I ettertid tror jeg at jeg burde ha kjøpt ørepropper, fordi den gråten er forjævelig. Fysisk vondt, og da blir det enda vanskeligere å finne ut hvordan jeg kan få det til å slutte, blir stresset og hjelpesløs.

Barnet bor ikke hos meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg hvis det gjorde det. Jeg tenker at om jeg var normal, ville folks følelse av hva som er riktig og galt fått meg til å passe på barnet, lide meg gjennom babyperioden, men jeg bryr meg ikke veldig mye om hva de måtte mene

Dessverre er jeg dårlig på å søke hjelp, så jeg har ikke snakket med noen professionelle om dette.  

Anonymkode: 3c40b...615

TS her. Jeg hadde nok hatt det på samme måte. Kjenner meg veldig igjen alt du skriver, hadde ikke orket det med fødsel og undersøkelser og amming..for meg er det helt feil. Orker heller ikke høye lyder som barnegråt og trafikk osv. Jeg også er helt ekstremt dårlig til å søke hjelp, men har nå tvunget meg til en dobbel legetime så får vi se. Beste for meg hadde vært henvisning, diagnose og ikke minst et svar. Du kan gjerne skrive til meg privat hvis du vil, jeg ser at vi ikke er alene:)

[Butternut]

På Thursday, February 16, 2017 den 21.37, AnonymBruker skrev:

Begynte vel med en utfylling av dette Ados skjemaet. Men hun lot meg ikke svare hva jeg ville. Et av spørsmålene var frks hva er du redd for? Svaret jeg ga henne var tydeligvis ikke godkjent, så måtte bare finne på noe. Deretter var det iq test for å utelukke at jeg ikke var psykisk utviklingshemmet. Og så en test for å teste visuell iq eller noe. Det var vel egentlig det. 

Når jeg fortalte henne om symptomer fikk jeg bare svar som "jaha? Og hvor har du lest dette?". I journalen derifra har hun faktisk skrevet "pasient har googlet masse og virker veldig bestemt på å passe inn i kriteriene". Ble skikkelig forbanna! Bare tull.. 

Anonymkode: 6ac77...d4d

Verste jeg har lest. Håper du får skikkelig hjelp, uten henne!

[Lunaire]

Innlegget ditt, TS, og det litt ovenfor her, er som å lese om meg selv. Veldig. Jeg har fått time til utredning hos nevropsykolog (riktignok for ADHD) fordi jeg maste meg til det på DPS. Jeg prøvde litt forsiktig å fortelle psykologen noe om at jeg ved en tilfeldighet hadde fått informasjon om hva ASD egentlig var (eller aspberger, som det i mitt tilfelle likner mest på –selv om det i store deler av verden forøvrig er fjernet som egen diagnose), og at jeg følte jeg passet inn i så godt som alt: sosial klossethet, sensory issues, noe jeg tror kanskje kan være stimming, utrolig klønete, vansker med å forstå sarkasme og ting som ikke forklares, interesser jeg blir heeeelt oppslukt av, men som nesten alltid er kortvarige osv.. (også er det det som passer inn med ADHD også da: kronisk forsinket, så distré at det er hemmende i hverdagen, veldig glemsk, vansker med å holde konsentrasjonen oppe når det er noe jeg "må, men ikke har lyst til", sliter med å lese pensum –ting fester seg dårlig, motivasjonsvansker, dårlig impulskontroll, veldig utålmodig og veldig kort lunte, vansker med å regulere følelser –blir fort sint på sønnen min, for eksempel). 

Vet dere hva psykologen sa? Hun sa at nei, det trodde hun virkelig ikke. Hadde jeg hatt hang-ups på togtabeller eller lignende som barn? Nei? Da var det nok ikke aspberger nei, for de med aspberger er myyye mer utpreget autist enn det jeg er. Hun sa ikke dette bokstavelig, med unntak av det med togtabellene, men dette var hovedinnholdet følte jeg. 

Så nå er jeg egentlig nesten litt bekymret for å snakke om dette med nevropsykologen også. Jeg vet jo at en nevropsykolog burde ha greie på sånt, altså hvordan det er for kvinner også, ikke bare tenåringsgutter.. Men henvisningen er jo "bare" for ADHD. Jeg sliter såpass mye i hverdagen at jeg er desperat etter svar på hva som er galt, for jeg får ikke bør målrettet hjelp slik det er nå, bare helt standard samtaleterapi på DPS, for å rydde opp i følelser og sånn. Det er ikke det jeg har mest problemer med, liksom. Jeg har også barn, så dette er ganske kritisk. At det skal være så vanskelig. Så utrolig frustrerende. 

Endret 18. februar 2017 av Lunaire

[Butternut]

34 minutter siden, Lunaire skrev:

Innlegget ditt, TS, og det litt ovenfor her, er som å lese om meg selv. Veldig. Jeg har fått time til utredning hos nevropsykolog (riktignok for ADHD) fordi jeg maste meg til det på DPS. Jeg prøvde litt forsiktig å fortelle psykologen noe om at jeg ved en tilfeldighet hadde fått informasjon om hva ASD egentlig var (eller aspberger, som det i mitt tilfelle likner mest på –selv om det i store deler av verden forøvrig er fjernet som egen diagnose), og at jeg følte jeg passet inn i så godt som alt: sosial klossethet, sensory issues, noe jeg tror kanskje kan være stimming, utrolig klønete, vansker med å forstå sarkasme og ting som ikke forklares, interesser jeg blir heeeelt oppslukt av, men som nesten alltid er kortvarige osv.. (også er det det som passer inn med ADHD også da: kronisk forsinket, så distré at det er hemmende i hverdagen, veldig glemsk, vansker med å holde konsentrasjonen oppe når det er noe jeg "må, men ikke har lyst til", sliter med å lese pensum –ting fester seg dårlig, motivasjonsvansker, dårlig impulskontroll, veldig utålmodig og veldig kort lunte, vansker med å regulere følelser –blir fort sint på sønnen min, for eksempel). 

Vet dere hva psykologen sa? Hun sa at nei, det trodde hun virkelig ikke. Hadde jeg hatt hang-ups på togtabeller eller lignende som barn? Nei? Da var det nok ikke aspberger nei, for de med aspberger er myyye mer utpreget autist enn det jeg er. Hun sa ikke dette bokstavelig, med unntak av det med togtabellene, men dette var hovedinnholdet følte jeg. 

Så nå er jeg egentlig nesten litt bekymret for å snakke om dette med nevropsykologen også. Jeg vet jo at en nevropsykolog burde ha greie på sånt, altså hvordan det er for kvinner også, ikke bare tenåringsgutter.. Men henvisningen er jo "bare" for ADHD. Jeg sliter såpass mye i hverdagen at jeg er desperat etter svar på hva som er galt, for jeg får ikke bør målrettet hjelp slik det er nå, bare helt standard samtaleterapi på DPS, for å rydde opp i følelser og sånn. Det er ikke det jeg har mest problemer med, liksom. Jeg har også barn, så dette er ganske kritisk. At det skal være så vanskelig. Så utrolig frustrerende. 

TS her. Synes det er mange her som virkelig ikke blir forstått eller tatt på alvor, noe som ikke er gøy å lese for meg som nettopp har tatt steget nå. Jeg fikk dobbelttime hos lege igår, og han var svært forståelsesfull, spurte mye om hvordan jeg så på verden, litt om familie og oppvekst. Jeg hadde på forhånd skrevet et ark med mine "trekk" på, som beskriver meg som person og hvordan jeg ser verden. Dette ble han kjempeintressert i og tok kopi av:)  han sa det var veldig bra at jeg kom dit og han skulle finne en passende psykolog med sånne ting som spesialitet. Dette var da en lege på privatklinikk. Vi snakket ikke om noe annet, og jeg fikk ikke inntrykk av at han trodde jeg hadde noe psykiske problemer. Så, jeg ser frem til hva psykologen sier. Det viktigste for meg er å bli trodd og å ikke bli "feil"diagnosert, for jeg er veldig innsiktsfull og vet veldig godt hva jeg IKKE har for å si det sånn. 

[AnonymBruker]

På 15.2.2017 den 12.20, AnonymBruker skrev:

Vil i så fall anbefale å bestille time hos privat psykolog. Den offentlige psykologen har som regel lange ventelister med mennesker som ikke klarer seg i hverdagen og har behov for hjelp.

Anonymkode: c5616...4bf

Bestilte hos privat psykolog jeg. Tre timer fikk jeg. Fikk en test på ene timen og scoret ikke særlig høyt. Skulle få beksjed ang videre oppfølging men har ikke hørt noe og dette er snart ett år siden. Så der la jeg dette på hylla

Anonymkode: 35eba...dd2

[AnonymBruker]

Jeg har også alltid følt meg annerreldes. Fryktelig ensomt til tider. Folk har blitt overrasket av at en så flott kvinne som meg "bare har den jobben". Har alltid følt meg feilplassert i livet. Andre lykkes liksom så fort. Men jeg er temmelig lei. Jeg gidder ikke å la en ubrukelig hjerne stå i veien for mine  ønsker i livet. "Wow, hipp hurra, masse muligheter og drømmer i livet, men en ting...du har asbergers, så dette blir ikke enkelt" ikke faen. Jeg tenker at dersom dette skal hindre deg i å oppnå det ru vil, er du ikke sterk nok.

Anonymkode: 35eba...dd2

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bestilte hos privat psykolog jeg. Tre timer fikk jeg. Fikk en test på ene timen og scoret ikke særlig høyt. Skulle få beksjed ang videre oppfølging men har ikke hørt noe og dette er snart ett år siden.

Anonymkode: 35eba...dd2

Hva så?

Anonymkode: c5616...4bf

[LoveOfMyLife]

Jeg er gift med en på 10. året.

Han er klossete i forhold til at han kan snuble i sine egne bein. Men han har drevet med kampsport i mange år og kan fint stå på et bein og sparke over hodet. Der har han stålkontroll på kroppen. Men på gaten så kan han plutselig snuble, dunke borti hodet mitt med albuen, slå foten sin etc 

[AnonymBruker]

Har Asperger jeg også. Fikk diagnosen i en alder av 16, er nå 26. Det med å få en diagnose kan gi omgivelsene mer forståelse for hvorfor man er som man er. Jeg slet meg gjennom hele barne og ungdomsskole, hadde jeg fått diagnosen allerede på barneskole kunne det blitt gjort tilrettelegging som igjen kunne ha hjulpet meg til å få mer ut av undervisningen enn det jeg gjorde. På VGs ble det tilrettelagt greit nok. Jeg er veldig åpen om diagnosen min og føler folk har mer forståelse da. Be om utredning om du føler du trenger det ifht tilrettelegging på skole/arbeidsplass om du trenger det. De fleste tar hensyn til slike diagnoser og tilrettelegger så godt det lar seg gjøre. Lykke til!

Anonymkode: 6ab48...c40

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 23 år som jeg lurer på kan ha Asperger i mild grad, mange punkt stemmer, men ikke alle. Hun har alltid vært annerledes enn sine søsken, men fungerer bra både på skolen og sosialt. Hun har aldri vært utredet siden særtrekkene er vage og ikke helt tydelige, og hun fungerer som sagt veldig bra. Hun unngår ofte øyekontakt, liker ikke å klemme (det virker nesten som det er mer plikt enn lyst) og har særinteresser i perioder, disse forsvinner like fort som de kommer. I hennes øyne er verden svart/hvitt og hun sliter med å skjønne andres følelser/ oppfatninger. Hun har venner og er sosial, men trives best i eget selskap.

 

Her er en link til en blogg med liste over symptomer for kvinner med Asperger.

http://aspermamma.blogspot.no/2013/04/liste-over-kvinnelige-symptomer-pa.html

Fysisk klossethet har hun ikke, hun kommuniserer også bra, andre vil neppe mistenke Asperger, men vi i nærmeste familie ser jo at hun er annerledes på mange måter.

 

Mange punkt stemmer, men andre ikke. Vi er litt usikre på om vi skal si noe til henne, vi er jo glad i henne som hun er og er usikker på om en diagnose vil gjøre noe fra eller til.... 

 

Anonymkode: b45f7...51f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 23 år som jeg lurer på kan ha Asperger i mild grad, mange punkt stemmer, men ikke alle. Hun har alltid vært annerledes enn sine søsken, men fungerer bra både på skolen og sosialt. Hun har aldri vært utredet siden særtrekkene er vage og ikke helt tydelige, og hun fungerer som sagt veldig bra. Hun unngår ofte øyekontakt, liker ikke å klemme (det virker nesten som det er mer plikt enn lyst) og har særinteresser i perioder, disse forsvinner like fort som de kommer. I hennes øyne er verden svart/hvitt og hun sliter med å skjønne andres følelser/ oppfatninger. Hun har venner og er sosial, men trives best i eget selskap.

 

Her er en link til en blogg med liste over symptomer for kvinner med Asperger.

http://aspermamma.blogspot.no/2013/04/liste-over-kvinnelige-symptomer-pa.html

Fysisk klossethet har hun ikke, hun kommuniserer også bra, andre vil neppe mistenke Asperger, men vi i nærmeste familie ser jo at hun er annerledes på mange måter.

 

Mange punkt stemmer, men andre ikke. Vi er litt usikre på om vi skal si noe til henne, vi er jo glad i henne som hun er og er usikker på om en diagnose vil gjøre noe fra eller til.... 

 

Anonymkode: b45f7...51f

Hvis hun fungerer veldig bra på skolen og sosialt, hvorfor vil dere "gi henne" en diagnose? Å være annerledes er ikke ensbetydende med å ha en diagnose (Asperger)  

Anonymkode: 62e57...8cb

[Gjest Jegskulleønskeat]

Hadde Asperger før, men diagnosen ble fjernet siden jeg ikke lenger oppfylte faktisk noen av hovedkriteriene. 

Ellers synes jeg ingen arbeidsgiver kan ekskludere noen med diagnoser. Journalen er jo taushetsbelagt, og jeg skriver ikke på jobbsøknaden at jeg har en psykisk lidelse liksom. Det har ikke arbeidsgiver noe med.

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

På 17. mars 2018 den 19.00, AnonymBruker skrev:

Hvis hun fungerer veldig bra på skolen og sosialt, hvorfor vil dere "gi henne" en diagnose? Å være annerledes er ikke ensbetydende med å ha en diagnose (Asperger)  

Anonymkode: 62e57...8cb

Jeg ønsker ikke å gi henne en diagnose, nettopp fordi hun fungerer bra på skole og sosialt. For min egen del har jeg alltid sett forskjellen på henne og andre søsken/barn, men har valgt å fokusere på det positive. Tidligere trodde jeg at det var klarere linjer mellom aspergere og andre, men nå ser jeg ut fra alt jeg har lest at det er vage linjer, og tenker egentlig at hun bare har en litt annen personlighet. Så lenge hun har det bra og fungerer så godt ser jeg ikke noe poeng i å få henne testet, tok heller å la ut spørsmål her litt for min egen del sånn helt i det stille. 

Hun lurer litt selv, men vil så klart være helt gjennomsnittlig og helst ikke ha noen diagnose, tror det er mer at hun ønsker å få en forklaring på ting selv. Hun har hatt et par tøffe år, men dette er lagt bak henne, og nå fungerer ting veldig bra på alle måter. Selvdiagnostisering ønsker hverken hun eller jeg, og jeg har vært litt redd for å spørre for mye. 

Anonymkode: b45f7...51f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker ikke å gi henne en diagnose, nettopp fordi hun fungerer bra på skole og sosialt. For min egen del har jeg alltid sett forskjellen på henne og andre søsken/barn, men har valgt å fokusere på det positive. Tidligere trodde jeg at det var klarere linjer mellom aspergere og andre, men nå ser jeg ut fra alt jeg har lest at det er vage linjer, og tenker egentlig at hun bare har en litt annen personlighet. Så lenge hun har det bra og fungerer så godt ser jeg ikke noe poeng i å få henne testet, tok heller å la ut spørsmål her litt for min egen del sånn helt i det stille. 

Hun lurer litt selv, men vil så klart være helt gjennomsnittlig og helst ikke ha noen diagnose, tror det er mer at hun ønsker å få en forklaring på ting selv. Hun har hatt et par tøffe år, men dette er lagt bak henne, og nå fungerer ting veldig bra på alle måter. Selvdiagnostisering ønsker hverken hun eller jeg, og jeg har vært litt redd for å spørre for mye. 

Anonymkode: b45f7...51f

Så synes jeg du/dere skal la det være med det  

Anonymkode: 62e57...8cb