Sastras skal bli mamma!

[sastras]

Vi har jo vært prøvere i mange år, og jeg er endelig gravid etter vårt fjerde prøverørsforsøk. Jeg har hele tiden gledet meg til en positiv test og sett fram til å bli mamma, men plutselig så er gleden forsvunnet. 

I starten av graviditeten tenkte jeg det bare var fordi jeg var redd for å miste, men ting har ikke forandret seg. Jeg vil ikke ha barn likevel og jeg liker ikke at noen omtaler meg som gravid. Mamma har fått forbud mot å snakke om det, men hun tror det er fordi jeg er så dårlig at jeg ikke gidder. Jeg har ikke fortalt det til noen, at jeg har disse følelsene. Forhåpentligvis går det over når jeg begynner å kjenne liv, håper jeg. 

Jeg har vært på tre ultralyder, og fikk høre hjerteslagene på den ene av de. Da var det nesten som jeg fikk tårer i øynene i noen sekunder, men så gikk det helt over. Hva er galt med meg?! Jeg trodde jeg skulle være overlykkelig over å være gravid etter alt jeg har gått gjennom for å komme hit. Jeg skjønner absolutt ingenting. 

Dette er jo bare idiotisk. 

[Jill]

Så dumt du går rundt med sånne tunge tanker, men etter å vært prøvere i 6 år er det jo kanskje ikke så rart du ikke klarer å glede deg helt ennå. Og lite mat + oppkast hver kveld er jo ikke akkurat oppskriften på gode dager.  Det blir nok bedre etter hvert, men en prat med jordmor/fastlege kan være lurt. 

[Nautika]

Det høres ikke noe greit ut å føle det sånn. Jeg er sikker på at du ikke er den eneste som har kjent på de følelsene under graviditet (eller etter for den saks skyld). Jeg syns du skal ta en prat med jordmor hvis du føler du kan snakke med henne. Noen får jo svangerskapsdepresjon også, sånn at du er klar over det..

[sastras]

På 1.4.2017 den 13.18, Jill skrev:

Så dumt du går rundt med sånne tunge tanker, men etter å vært prøvere i 6 år er det jo kanskje ikke så rart du ikke klarer å glede deg helt ennå. Og lite mat + oppkast hver kveld er jo ikke akkurat oppskriften på gode dager.  Det blir nok bedre etter hvert, men en prat med jordmor/fastlege kan være lurt. 

 

På 1.4.2017 den 14.43, Nautika skrev:

Det høres ikke noe greit ut å føle det sånn. Jeg er sikker på at du ikke er den eneste som har kjent på de følelsene under graviditet (eller etter for den saks skyld). Jeg syns du skal ta en prat med jordmor hvis du føler du kan snakke med henne. Noen får jo svangerskapsdepresjon også, sånn at du er klar over det..

 

Jeg har lest litt at langtidsprøvere kan være mer utsatt for disse tankene enn korttidsprøvere. Jeg hadde liksom innfunnet meg med å være ufrivillig barnløs, vi skulle bare ha et siste forsøk fordi det virket lurt..  Jeg skal til jordmor om 2 uker så tenker jeg skal prate med henne, jeg vil ikke ta det med fastlegen. 

 

I dag har jeg vært i Flekkefjord, av alle plasser, for å fjerne noen fettkuler jeg har vært litt plaget med. Det var vondt og nå vil jeg helst ikke røre meg. Jeg er redd for å rive opp stingene. Så planen for dagen er å sitte helt i ro i sofaen å se på serie
Ellers så er formen så og si den samme, bortsett fra at jeg nå er begynt å kaste opp i 14-tiden i stedet for i 21-tiden. 

[sastras]

Tilbake til oppkast i 21-tiden. I tillegg har ryggen og bekkenet begynt å bli i overkant slitsomt så jeg kan ikke gå tur. Hurra. 

[Tina_O]

Hei😁 Her vil jeg gjerne følge med. Spennende med to stk da! Kjedelig at du sliter da.... Hvordan har du det i dag?

[sastras]

12 timer siden, Tina_O skrev:

Hei😁 Her vil jeg gjerne følge med. Spennende med to stk da! Kjedelig at du sliter da.... Hvordan har du det i dag?

Hei og velkommen!  

I dag har jeg hatt det helt ok egentlig, sovet en del bare. Mannen reiste på jobb til sør-amerika i går så har vært litt kjip dag på grunn av det, men i relativ grei form egentlig  

[Tina_O]

Hyggelig å høre at du er bedre da:-) Kjipt når mannen er borte, men det finnes måter å snu det til det positive også;-) Jeg pleier å invitere venninner som henges best med uten mannen til stede, se dokumentarer og andre ting som mannen ikke er like begeistra for, spise ting som jeg liker, men som mannen kan styre seg for osv😄 Det samme tror jeg mannen gjør når jeg er bortreist og😂

[sastras]

I dag har jeg vært hos jordmor for første gang og der fikk jeg høre hjerteslagene. Har skyldfølelse fordi jeg ikke synes det er "verdens fineste lyd" slik som alle andre. Jeg føler ingen tilknytning til de små i magen og er ikke bekymret om det er liv eller ikke. Og slik må det bare være. Det er sånn jeg føler det og følelser kan man ikke gjøre noe med. 

Apropos følelser, i dag har jeg grått. Denne infoen kan gjøre meg lett gjenkjennelig, men det får så være. Jeg trenger å få det ut. Men om du kjenner meg igjen, send meg gjerne en pm så jeg er klar over det. 
Den siste tiden så har et spesielt minne poppet opp i tankene mine og i kveld klarte jeg ikke holde tilbake tårene. For omtrent 4 år siden satt jeg i hengekøya i hagen med min manns sønn på fanget. Han strøk meg på magen og lurte veldig på når han skulle få bli storebror. Jeg ga han en klem og sa "en dag blir du storebror, og da blir du verdens beste storebror!" Jeg savner denne gutten så inderlig, det verker i hele kroppen. Lang historie kort: mannen min er ikke biologisk far og derfor kuttet mor brått kontakten for 3 år siden, da gutten var 5 år. Det var vondt og det er ennå vondt. 

[Tina_O]

😓❤

[Jill]

Så trist å høre om følelsene dine rundt de to små i magen. Håper du får støtten du trenger fra jordmor, mannen og familien din! Og også trist å høre om sønnen til mannen din!  Er det noe bedring i formen om dagen? 

[sastras]

Ultralyd i går og der var det en jente og en gutt 

[Jill]

5 minutter siden, sastras skrev:

Ultralyd i går og der var det en jente og en gutt 

Så gøy! Gratulerer så mye!  Hvordan går det med deg om dagen?

[sastras]

2 timer siden, Jill skrev:

Så gøy! Gratulerer så mye!  Hvordan går det med deg om dagen?

Takk  Det går greit nok. Bekken og rygg er så vonde at jeg sliter med å gjøre hverdagslige ting. Og det psykiske er det samme.