Hvor syk er man egentlig da?

[Gjest Jessica]

Jeg har fulgt tråden og tenkt mye. Tror jeg nå vet hvem du prater om. Med mindre du har endret på antall barn, diagnose og hunder ✌ 

[Anoia]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

lol -  Jepp- Jegsa Big Mamma!  Forskjell her er at jeg kunne ikke gi en eneste fæn hva du, eller noen andre, si om meg eller tenke på meg.  Men jeg bor fortsatt i en demokrati og vi lever ikke i Orwell's 1984. Da har jeg fortsatt mulighet å tenke og si hva jeg vil.  Og jeg mener at ts sin nabo er en dritt kjerring snylter som hvis hun hadde bodde ved siden av meg ville ha blitt tatt på fersken av NAV.  Jeg gleder meg når dagen kommer hvor NAV setter resurser inn for å ansett folk hvor den eneste jobb de har er å ta snyltere på fersken.  

Anonymkode: e8b06...6c5

Du mener ansatte som har som jobb å overvåke andre mennesker...? Litt som i ... 1984?

[AnonymBruker]

22 timer siden, GoldenLioness skrev:

Herre. Enda en tråd om dette.

Har du lest om hva ME er? 

Da burde du lese deg litt opp. 

Jeg har jobbet 100% siden jeg var ferdig på skolen og jobbet ved siden av studier siden jeg var 14. Jeg er ekstremt aktiv, løper jevnt og feriene mine har handlet om opplevelser fremfor å sitte ved bassengkanten. Jeg sover aldri på dagen og jeg har alltid masse overskudd og energi.

En dag kollapset jeg. Bokstavlig talt. Kroppen slo seg av og jeg lå lammet på bakken i full bevissthet. Som om jeg var i våken søvnparalyse. Jeg skjønte ikke bæret. Jeg ble hentet av ambulanse, men de fant ikke noe galt. Samme uken fant jeg  ut at jeg var  gravid. Det ble konkludert med at jeg hadde blodtrykksfall pga det. Jeg kollapset med jevne mellomrom gjennom hele svangerskapet og siste trimester ble jeg sykemeldt fordi både kollegaer og lege var redd jeg skulle falle om på t-banen eller til/fra jobb som er 45 min reise.

Jeg fødte og anfallene fortsatte, men ikke fullt så harde. Jeg gikk ut i fra at det var blodtrykk og generelt litt sliten pga baby og amming.

En mnd etter at jeg begynte å jobbe igjen så kollapset jeg igjen. Ble fraktet med ambulanse. Verden min falt sammen da jeg plutselig ikke fungerte. Jeg var konstant kvalm, svimmel, kald, varm, søvnproblemer, underernært, hodepine, hukommelsen sviktet, konsentrasjonen var lik null, muskelsmerter; you name it i had it. Jeg ble tvunget til å stoppe med all fysisk aktivitet og ting som krevde å være travel som å snakke med masse mennesker, sitter mye med telefon og PC noe som kreves i min jobb.

Jeg har vært sykemeldt i snart 6 mnd og ventet på utredning for nettopp me. Jeg har tatt alt av prøver og fysisk sett er jeg i fantastisk form! Jeg blir ikke engang forkjølet selv når mann og barn snufser og hoster. Men jeg har ikke energi eller overskudd. Jeg er aldri uthvilt lenger. Selv om jeg sover godt og hardt(utenom de periodene jeg får insomnia) så er jeg aldri uthvilt. Det er som et lodd inni hodet mitt som trekker meg ned, som det er 200 kg på brystet mitt så jeg sliter med å puste. Det er dager jeg ikke klarer å spise før langt ut på kvelden fordi jeg er så kvalm.

Jeg kan føle meg fin ene timen for å så måtte ligge den neste. Det er ikke helt forenlig med jobb. Så nå er jeg hjemme. Og venter på en time til neste år! Jeg er frustrert, lei og vil bare ha livet mitt tilbake. De siste ukene har jeg hatt litt bedre periode der jeg har orket å gå litt turer i helgene med sønnen min og jeg har til og med klart å jogge litt for å ikke klikke helt vinkel både fysisk og ikke minst psykisk da jeg har null sosial omgang om dagen. Jeg orker sjeldent å møte folk fordi det koster for mye energi. Det lille jeg har sentrerer jeg på familien min. Så hele dagen mens han er i barnehagen så hviler jeg mest mulig slik at jeg har energi nok til å dedikere meg 100% til han de timene før han skal legge seg.

Leiligeten ser også bra ut. Men det er fordi vi er en flink familie som rydder etter oss hver dag slik at huset ikke blir bombet og så smårydder jeg litt når jeg har overskudd samt at jeg har en mann som selvsagt hjelper til.

Nå håper jeg inderlig at jeg ikke har me for det finnes ingen kur. Kanskje jeg blir frisk, kanskje ikke. Men sånn som det ser ut nå samt hva alle legene jeg har vært innom har ment så ser det svart ut.

Er utrolig enkelt for et menneske som ikke vet bedre å sitte å dømme utenfra og kun se på glansbildene på Facebook og tro at me bare er på liksom. Men det som deles på sosiale medier er ikke sannheten. Verken for friske eller syke.  Jeg velger å dele de gode stundene med mannen og sønnen min. Jeg ser kanskje ikke syk ut. Og jeg ER ikke syk sånn egentlig. Men det driter kroppen min opp i. Den har slått seg av og på min beste dag er jeg bare halvparten av den jeg en gang var.

Det er lov å tenke og lese seg opp før en slenger ut med påstander om at me syke bare er late og sitter hjemme å ræven og koser seg. Jeg hater å være i den situasjonen jeg er i! Men jeg gjør det beste ut av det og bruker all energien min på lysbetonte og koselig ting.

Har du sjekket deg for borreliose?

Anonymkode: 2d603...e73

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en skikkelig kjerring og vil ha filmet henne utenfor huset og sendt filmene til NAV for å vise at hun faktisk ikke er ufør.  

Hvorfor er dere så jævlig overrasket at noen nytte de fine velferdsordninger Norge her?  Har aldri sett så mange deprimerte, ødelagt folk som klare ikke å jobbe i hele mitt liv.  

Anonymkode: e8b06...6c5

Seriøst? Jeg har ME og ligger i mørkt rom 24 dager i mnd ca. En av de fem resten av dagene så tar jeg med ofte en skikkelig fyllekule for å føle at jeg lever å på en måte ta igjen det sosialt tapte. Da ligger jeg til kl 22 samme veldig for å greie å sitte eller stå å drikke fra kl 00-03 og påfølgende uke går med til intense leddsmerter og sengeligging etterpå også. Men de tre timene folk da ser meg smile og leke frisk , skal jeg da bli dømt for eller? ??? Hadde spydd om noen begynte å skulle filme meg og henge meg ut til nav for at jeg brukte de tre gode timene jeg hadde den måneden på en normal aktivitet. Man må få lov til å gjøre normale ting eller ha hobbyer som dyr osv selvom man er syk!  Vet dere hvor ille det er å ha ME?  Hvor isolert og utkoblet fra samfunnet man blir? Skjønner godt at hun har hund. Her har jeg ikke sett andre fjes enn kassadamen på rema, og fysioterapeuten på 4 mnd. Lenge siden jeg har orket noe besøk eller å dra noen steder nå. 

Anonymkode: 5dee2...df3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mener du virkelig at å betale skatt av trygd som kommer fra andres skattepenger, som like greit kunne blitt trukket fra før de ble utbetalt, hvis det ikke var for pensjonsberegning til gode for trygdemottakeren, er det samme som å bidra til samfunnet?  

Anonymkode: 92d8b...450

Slik jeg har forstått betales uføretrygd av staten men skatten av uføretrygden går til kommunen, så slik sett går kommunen hvor den enkelte bor i pluss? Jeg er helseutdannet og jobber innenfor det offentlige, lønnen jeg får er fra staten så sånn sett er alle som jobber innenfor det offentlige og ikke det private et tapsobjekt  .

Anonymkode: 488e4...7a2

[Gjest GoldenLioness]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du sjekket deg for borreliose?

Anonymkode: 2d603...e73

Jeg har ikke spesifikt spurt om det nei. (Mulig det er tatt da det er tatt mye prøver, men alt har vært negativt). 

Men skal absolutt nevne det for legen til uken når jeg skal ta nye stoffskifte blodprøver  

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Du diskuterer person, ikke sak. Du kaller de som er uenige med deg "slummen av menneskeheten"  og bryter derfor forumreglene. 

Du kan heller ikke regne med at moderatorene vil slette alle som ønsker å stille spørsmål ved misbruk av fellesskapets goder. Det er et faktisk et viktig tema som bør bli tatt opp til diskusjon hvordan vi vil prioritere felleskapets penger.  

Ts 

Anonymkode: 2f0b3...aa8

Hva er det egentlig å diskutere? Hvis man tror at noen urettmessig får utbetalt uføretrygd så melder man selvsagt det inn til Nav,det hjelper ikke å baksnakke venner og bekjente på KG.

Anonymkode: 488e4...7a2

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du snakker til meg ts?

Jeg er ikke ufør nei,  jeg jobber 100%. 

Hva jobber du som da?

 

Ts

Anonymkode: 2f0b3...aa8

Hallo- har vært enig med deg hele tråden lol - du svarte en annen om hvorfor du tørre å lage tråden og jeg sa de var sikkert ufør selv - IKKE DEG! 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst? Jeg har ME og ligger i mørkt rom 24 dager i mnd ca. En av de fem resten av dagene så tar jeg med ofte en skikkelig fyllekule for å føle at jeg lever å på en måte ta igjen det sosialt tapte. Da ligger jeg til kl 22 samme veldig for å greie å sitte eller stå å drikke fra kl 00-03 og påfølgende uke går med til intense leddsmerter og sengeligging etterpå også. Men de tre timene folk da ser meg smile og leke frisk , skal jeg da bli dømt for eller? ??? Hadde spydd om noen begynte å skulle filme meg og henge meg ut til nav for at jeg brukte de tre gode timene jeg hadde den måneden på en normal aktivitet. Man må få lov til å gjøre normale ting eller ha hobbyer som dyr osv selvom man er syk!  Vet dere hvor ille det er å ha ME?  Hvor isolert og utkoblet fra samfunnet man blir? Skjønner godt at hun har hund. Her har jeg ikke sett andre fjes enn kassadamen på rema, og fysioterapeuten på 4 mnd. Lenge siden jeg har orket noe besøk eller å dra noen steder nå. 

Anonymkode: 5dee2...df3

Hallo  - ligger du i mørk rom og klarer ikke å gå ut er ikke du i nærheten av ts sin nabo som har 2 barn, 6 hunder og valpekul hvert x-nte måned.  

Ikke tolke mine innlegg som jeg er i mot folk som er ufør. Selvfølgelig er det folk som er syk som kan ikke jobbe og de skal ha alle hjelp som finnes for å få et liv-  DETTE betaler jeg gjerne min skattepenger for.   Det jeg er i mot da er de som snylter - som naboen til ts gjør...og mange andre som kan gjør alt annet EN å jobbe, men sier de er ufør.  Dette er jeg sterk i mot.  

Anonymkode: e8b06...6c5

[Gjest Epiphany]

Min far er ufør, og skylder på ryggproblemer. Kan tenke meg at naboene har et lignende syn på han, som du har på din nabo, når de ser han er ute på gården hver dag. Han jobber med dyrene, bærer tunge ting, pusser opp osv. Barn har han også annenhver uke, og disse får gjerne ri på ryggen hans rundt i hagen. Nå har ikke han ryggproblemer, men en psykisk lidelse som gjør at han ikke kan være i jobb. Å jobbe på gården er hans terapi. Enten så lyver du om din nabos fungering, eller så lyver din nabo om hennes diagnose. Å få ufør er ikke bare-bare. 

[AnonymBruker]

På Thursday, January 26, 2017 den 18.15, AnonymBruker skrev:

Det er ikke hetsing, jeg stiller spørsmålet og venter spent på en forklaring

Anonymkode: 2f0b3...aa8

Du stiller vel egentlig ikke noe spørsmål..

Jeg kan forstå at du undrer deg, men synes ikke noe om måten du legger det frem. Det er så lett å stå på utsiden og kritisere, men du vet jo ingenting om hvordan de egentlig har det. Er jo ikke sikkert det er kun ME som gjør henne ufør. Kanskje har hun mye hjelp osv. Poenget er at man ikke skal kristisere andres liv ut i fra det man hører og ser et sekund.

Anonymkode: 46ff4...5c7

[AnonymBruker]

På 26.1.2017 den 18.36, GoldenLioness skrev:

Herre. Enda en tråd om dette.

Har du lest om hva ME er? 

Da burde du lese deg litt opp. 

Jeg har jobbet 100% siden jeg var ferdig på skolen og jobbet ved siden av studier siden jeg var 14. Jeg er ekstremt aktiv, løper jevnt og feriene mine har handlet om opplevelser fremfor å sitte ved bassengkanten. Jeg sover aldri på dagen og jeg har alltid masse overskudd og energi.

En dag kollapset jeg. Bokstavlig talt. Kroppen slo seg av og jeg lå lammet på bakken i full bevissthet. Som om jeg var i våken søvnparalyse. Jeg skjønte ikke bæret. Jeg ble hentet av ambulanse, men de fant ikke noe galt. Samme uken fant jeg  ut at jeg var  gravid. Det ble konkludert med at jeg hadde blodtrykksfall pga det. Jeg kollapset med jevne mellomrom gjennom hele svangerskapet og siste trimester ble jeg sykemeldt fordi både kollegaer og lege var redd jeg skulle falle om på t-banen eller til/fra jobb som er 45 min reise.

Jeg fødte og anfallene fortsatte, men ikke fullt så harde. Jeg gikk ut i fra at det var blodtrykk og generelt litt sliten pga baby og amming.

En mnd etter at jeg begynte å jobbe igjen så kollapset jeg igjen. Ble fraktet med ambulanse. Verden min falt sammen da jeg plutselig ikke fungerte. Jeg var konstant kvalm, svimmel, kald, varm, søvnproblemer, underernært, hodepine, hukommelsen sviktet, konsentrasjonen var lik null, muskelsmerter; you name it i had it. Jeg ble tvunget til å stoppe med all fysisk aktivitet og ting som krevde å være travel som å snakke med masse mennesker, sitter mye med telefon og PC noe som kreves i min jobb.

Jeg har vært sykemeldt i snart 6 mnd og ventet på utredning for nettopp me. Jeg har tatt alt av prøver og fysisk sett er jeg i fantastisk form! Jeg blir ikke engang forkjølet selv når mann og barn snufser og hoster. Men jeg har ikke energi eller overskudd. Jeg er aldri uthvilt lenger. Selv om jeg sover godt og hardt(utenom de periodene jeg får insomnia) så er jeg aldri uthvilt. Det er som et lodd inni hodet mitt som trekker meg ned, som det er 200 kg på brystet mitt så jeg sliter med å puste. Det er dager jeg ikke klarer å spise før langt ut på kvelden fordi jeg er så kvalm.

Jeg kan føle meg fin ene timen for å så måtte ligge den neste. Det er ikke helt forenlig med jobb. Så nå er jeg hjemme. Og venter på en time til neste år! Jeg er frustrert, lei og vil bare ha livet mitt tilbake. De siste ukene har jeg hatt litt bedre periode der jeg har orket å gå litt turer i helgene med sønnen min og jeg har til og med klart å jogge litt for å ikke klikke helt vinkel både fysisk og ikke minst psykisk da jeg har null sosial omgang om dagen. Jeg orker sjeldent å møte folk fordi det koster for mye energi. Det lille jeg har sentrerer jeg på familien min. Så hele dagen mens han er i barnehagen så hviler jeg mest mulig slik at jeg har energi nok til å dedikere meg 100% til han de timene før han skal legge seg.

Leiligeten ser også bra ut. Men det er fordi vi er en flink familie som rydder etter oss hver dag slik at huset ikke blir bombet og så smårydder jeg litt når jeg har overskudd samt at jeg har en mann som selvsagt hjelper til.

Nå håper jeg inderlig at jeg ikke har me for det finnes ingen kur. Kanskje jeg blir frisk, kanskje ikke. Men sånn som det ser ut nå samt hva alle legene jeg har vært innom har ment så ser det svart ut.

Er utrolig enkelt for et menneske som ikke vet bedre å sitte å dømme utenfra og kun se på glansbildene på Facebook og tro at me bare er på liksom. Men det som deles på sosiale medier er ikke sannheten. Verken for friske eller syke.  Jeg velger å dele de gode stundene med mannen og sønnen min. Jeg ser kanskje ikke syk ut. Og jeg ER ikke syk sånn egentlig. Men det driter kroppen min opp i. Den har slått seg av og på min beste dag er jeg bare halvparten av den jeg en gang var.

Det er lov å tenke og lese seg opp før en slenger ut med påstander om at me syke bare er late og sitter hjemme å ræven og koser seg. Jeg hater å være i den situasjonen jeg er i! Men jeg gjør det beste ut av det og bruker all energien min på lysbetonte og koselig ting.

 

Men hadde du oppi dette orket å få ett barn til og seks hunder + valper? Det er det TS vil frem til her.... 

Anonymkode: 65bed...287

[Spiteful]

Jeg syns 1 valp er for slitsomt også har hun to barn i bhg alder, 6 hunder + venter valpekull... Ærlig er det bare jeg som mener at det er helt utrolig at hun klarer det? Jeg gråt seriøst etter én uke med valpen min, fordi jeg ble så sliten av henne... 

Ts, det er hennes liv og ikke ditt. Du har ingenting med hva hun gjør med livet sitt. Kos deg med ditt eget liv du.

[Gjest GoldenLioness]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men hadde du oppi dette orket å få ett barn til og seks hunder + valper? Det er det TS vil frem til her.... 

Anonymkode: 65bed...287

 

På 26.1.2017 den 18.52, GoldenLioness skrev:

Vil tro at hun hadde de hundene før hun ble syk? Og det å ha noe å ta seg til er jo sunt. Å ha hunder(kjæledyr) er terapi for mange.

Jeg hadde nok ikke klart å ha to unger hjemme nei. Det er forskjellige grader av me. Og for alt du vet kan det være andre ting hun sliter med som du ikke vet om. At hun velger å være hjemme med barna vet jeg ikke grunnen til. 

Jeg har personlig mer enn nok med helgene med én. 

Poenget mitt et at man skal være forsiktig med å dømme en person utifra kun sosiale medier og hva diagnose vedkommende sier de har.

Det er ikke sikkert hun engang har me. Ellers kanskje en mild form pluss diverse andre diagnoser. 

Poenget er at det er mange grunner til at en kan være ufør. Er ikke alt av sykdom man kan se.

 

[Gjest Epiphany]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Men hadde du oppi dette orket å få ett barn til og seks hunder + valper? Det er det TS vil frem til her.... 

Anonymkode: 65bed...287

Verken vi eller ts vet noe om hvilket støtteapparat hun har rundt seg, hvilken grad hennes ME strekker seg til eller om hun i det hele tatt har ME. Eneste ts vil er å hetse og spy fordommer, det er ikke vanskelig å se det. Om ts er bekymret for at naboen lurer NAV har hun meldeplikt om dette. Hjelper ingen å sladre om det på kvinneguiden. 

[AnonymBruker]

Det er helt sant at det er mange grunner til at man er ufør. Men det er heller ikke lurt å lyve på seg en diagnose (dvs. fortelle folk at man er ufør pga. ME f.eks. uten å ha det)  og så gjøre mange ting som er uforenlige med denne diagnosen. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil fortelle at de er uføre pga. psykiske problemer, endel folk vil da reagere negativt og tillegge personen mye og mangt som overhode ikke stemmer. Det er fortsatt stigmatiserende å være åpen om psykiske lidelser i Norge, dessverre. 

Og Kvinneguiden er et diskusjonsforum, så det må vel være lov å ta opp problemstillingen her?

 

 

Anonymkode: f3219...7cb

[AnonymBruker]

Hundemiljøet er ganske full av folk som har uendelig med energi og helse til å drive med hund, men ikke til å jobbe. Om man ønsker å se friske uføre, er det bare å ta seg en tur dit og se hvor mange timer de legger ned i hundene og hvor mange de har. 

Kjenner et par med ME der, og jeg er overrasket over hvor mye de klarer. De har energi til hva de vil til en hver tid, bortsett fra jobb. Men kjenner og flere som har blitt tatt i forsøk på å bli ufør (men som magisk ble frisk da det ble oppdaget). 

Fakere finnes der. Å tro noe annet er å være blåøyd og naivt. Så lenge folk kan skaffe seg penger uten å jobbe, vil det være folk som vil utnytte dette. Og noen vil lykkes. 

Anonymkode: 85398...526

[Gjest GoldenLioness]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt sant at det er mange grunner til at man er ufør. Men det er heller ikke lurt å lyve på seg en diagnose (dvs. fortelle folk at man er ufør pga. ME f.eks. uten å ha det)  og så gjøre mange ting som er uforenlige med denne diagnosen. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil fortelle at de er uføre pga. psykiske problemer, endel folk vil da reagere negativt og tillegge personen mye og mangt som overhode ikke stemmer. Det er fortsatt stigmatiserende å være åpen om psykiske lidelser i Norge, dessverre. 

Og Kvinneguiden er et diskusjonsforum, så det må vel være lov å ta opp problemstillingen her?

 

 

Anonymkode: f3219...7cb

De fleste synes det er for jævlig å bli ufør. Mange føler at de er tilsidesatt i samfunnet og ikke har noe nytteverdi.

Om man har tunge psykiske problemer så er det da vitterlig ikke rart at de ikke vil dele det med andre nysgjerrige mennesker. Det er en privatsak. Allikevel mener de fleste at det har rett til å vite hvorfor et menneske er ufør. Det er innvanderende og man tråkker over en intimgrense for mange mennesker.

Det er som om fremmede mennesker skulle spørre deg om private saker som ingen har noe med.

Har du mer rett til å holde dette privat fordi du ikke er ufør? 

Jeg er frisk. Fysisk sett så er jeg ikke syk. Jeg ser som oftest fresh ut fordi jeg steller meg og tar vare på meg selv. Oppi alt har en jeg sønn som jeg ikke vil skal se at jeg er utslitt ut så jeg viser ikke tegn rundt ham at jeg er utkjørt. Så når jeg leverer og henter han i barnehagen så smiler jeg og gir hele meg. De 6 timene mens han er i barnehagen så ender jeg ofte opp med å ligge i sofaen i mørket. Sparer på krefter som aldri ser ut til å komme helt tilbake. 

I helgene må jeg være mamma hele dagen. Dette er det jeg sparer mest krefter til. Så når du ser hun glade mammaen som triller en tur og tilsynelatende ser utrolig frisk og opplagt ut mens hun ler og tuller med sønnen min så ser du meg på mitt beste. Som oftest skriker jeg inni meg at jeg er så trøtt at jeg bare vil legge meg ned. Jeg har ikke den luksusen som mamma. Sønnen min kommer foran alt. 

Du ser meg ikke når jeg spiser et brett om dagen med Ibux fordi jeg har så innmari vondt i hodet. Eller muskelsmertene mine som verker, når jeg kaster opp fordi jeg er så kvalm og svimmel, når jeg desperat prøver å sove uten å få det til, når jeg har sovet, men det føles som om jeg allikevel ikke har sovet på uker. Jeg er en skygge av meg selv.

Hvorfor er du sykemeldt? Hvorfor er du ufør? 

Noen velger å lyge fordi de skammer seg. Noen fordi de ikke vil dele. Noen fordi; det er faktisk ikke din business. 

Jeg er ikke ufør, men har vært sykemeldt i 6 mnd. Jeg kommer til å forsette med det frem til neste år til jeg får den fordømte utredning for me. Og etter det? Vel, fortsetter det sånn som dette så ser det ut som om jeg blir ufør for sånn som formen min varierer fra dag til dag og time til time så er jeg ikke pålitelig i en jobbsammenheng. Ikke fordi jeg ikke vil. Jeg har ikke kommer for sent en eneste dag i hele mitt liv, ikke engang på barneskolen. Men når kroppen nekter selv om huet vil hva gjør en?

Oppi dette så må en også føle at man må forklare seg for "de flinke" som er i jobb. De med null forståelse for annet enn st siden DE selv aldri har vært syk eller slitt med noe psykisk så kan jo INGEN slite.

Alt er enkelt! Er du syk; bare vil det nok så blir du frisk. Er du overvektig? Slutt å spis. Er du anorektiker? Begynn å spis. Er du deppa? Ta en pille, men hovedsakelig bare vær glad for at du er frisk! 

Er det kult for meg når folk spør hvordan det går? 

Til og med nærmeste familie fikk ikke vite noe før like før jul fordi jeg håpet at det skulle gå over. At det bare var å hvile nok. De visste ikke engang at jeg var sykemeldt.

Så når fremmede spør hvordan det går. Vanligvis sier jeg at alt går strålende. Jeg orker ikke å forklare Gud og enhver at jeg er sykemeldt og at jeg skal til utredning for me. For de som ikke vitnet at jeg kollapset og ble hentet av ambulanse, de ser en frisk og oppegående dame. 

Og jeg er frisk! Men kroppen sier noe annet.

[Atea]

På ‎26‎.‎01‎.‎2017 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Jeg driter da i om hun kjenner seg igjen!  Jeg har ikke noe imot å spørre henne neste gang vi sees. 

"Hvordan kan det ha seg at du er for sliten til å arbeide, men kan være hjemme med 2 unger og 6 bikkjer?" jeg venter spent på svaret 

Svaret spiller ikke noen stor rolle uansett,  det er bullshit, hun hadde kunne jobbe om hun hadde villet. 

Anonymkode: 2f0b3...aa8

Er ikke barna i barnehagen og hvor er faren til ungene? Men, jeg ser hva du mener hvis hun er enslig. Men i motsetning til deg ville jeg kontaktet barne- og dyrevernet hvis jeg var bekymret. ME er vel en utmattelses-sykdom? En kusine hadde det, heldigvis har hun blitt bedre og jobber deltid igjen, men hun måtte ta vare på barnet etter skilsmissen, familien hennes stilte også opp. Seks hunder kan kreve mye, men må de ikke børstes så ofte og har løpegård, er det ikke mye jobb. Vet om andre som har hunder som har det bra, selv om bikkjene er det jeg vil kalle bortskjemte og gneldrete (små hunder med lite oppdragelse).

Edit. Ser nå at andre mener hun kan ha omskrevet diagnosen sin overfor bekjente. Det er kanskje mange som gjør det siden psykiske lidelser ofte gir uberettiget grunn til stigmatisering.

Endret 28. januar 2017 av Atea

[AnonymBruker]

Jeg er en av de med mange hunder og driver oppdrett. Jeg har vert sykemeldt og mye syk! Hundene mine er omtrent det eneste som til tide har holdt meg i live. Det ingen ser er at etter utstilling er jeg så sliten at jeg må sove i to dager jeg gjør det for det om og da er det kun staheten! Hadde aldri kubber gjort sånn daglig men jeg forbereder meg allerede to uker i forveien ! Jeg ser hvordan det kan virke men for mange er hundene alt de har. Mister de de kan de likesågodt legge seg ned og dø. Dette gjelder spesielt psykiske sykdommer

Anonymkode: f2412...dc0

[AnonymBruker]

Og jeg er ufør og kan ikke ha en katt engang. Å ha dyr krever en  viss forutsigbarhet som jeg ikke har.Jeg kan gå en tur i ny og ne for det kan jeg styre selv,MEN BARE NÅR JEG HAR FÅTT HENTET MEG INN ETTER LANG TIDS HVILE..  Jeg har så lyst på en katt, men dyr krever  kontinuerlig stell  og oppfølging og som utmattet  må jeg samle og økonomisere mine krefter med omhu,så dette synes jeg det er rart at hun orker.

Jeg skjønner godt din skepsis her men lurer samtidig på om du ville fordømt meg hvis jeg hadde møtt deg når jeg gikk tur.

 

Som ufør klarer jeg ikke å ha et bånd, og det er det jo å ha dyr.

Anonymkode: 563a5...ee6