barn som sover i sengen til foreldrene

[AnonymBruker]

På 11/8/2016 den 12.24, AnonymBruker skrev:

Det er jo ulempen med å ha latt han få lov....

Så da er det jo bare en ting dere kan gjøre, ta kampen!

Kommer han inn til dere, lei han tilbake til sin egen seng HVER gang.

 

Barna våre får kunn sove i vår seng ved sykdom, ellers er det inn i egen seng, og roe dem der.

Anonymkode: 692b8...ec5

Ja, det et ulempen med å ha fått barn, særlig om man har et ønske om at de skal føle trygghet. Sorry, men å få barn krever at foreldre tilpasser seg. 

Ja, barnet venner seg jo til å sove alene ved tvang, men jeg ønsker ikke at barnet skal ligge og være redd. Lettere å ta avvenning når større (5-6) og forstår mer. Finnes flere mellomløsninger som nevnt over. 

Men må si jeg er overrasket over hvor nazi holdninger det er her, som om foreldre lar barnet ta hele støyten med dårlig søvn fordi de ikke selv er villig til å ta en liten støyt. 

Anonymkode: 16e74...084

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk regelrett absurd at et barn skal sove hver natt i sengen til mor og far. Synes jeg. 

Utrygghet i korte perioder, sykdom etc er greit nok. Men det er faktisk ikke noe som bør være en vane. Foreldre skal lede barnet mot selvstendighet. Greit at man ikke skal husje ut et redd barn, men man kan fint bli med tilbake på rommet og sitte der til barnet sovner. Korte ned etterhvert. 

Og en seksåring som sover i sengen handler om foreldrenes behov for kontinuerlig søvn samt eget behov for nærhet. Barnets behov er faktisk å lære å sove alene. 

Anonymkode: 8fd22...961

Er det mulig. For å bli selvstendig, må man være trygg. Foreldres fremste oppgave er å skape trygghet når barnet er lite, selvstendighet kommer etterhvert. 

Anonymkode: 16e74...084

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Til en viss grad syns jeg faktisk det.
Om du som voksen ikke kan sove alene, ha en behagelig natt og våkne uthvilt etterpå så bør man kanskje vurdere om man er litt for avhengig av å ha noen i nærheten. Jeg sover like godt om mannen er hjemme eller om mannen er borte. Det som er koselig med å ha mannen der er jo kosen før man sovner eller  rett etter at man våkner. Og slik tenker jeg at det er for barna også. Vi hygger oss sammen og går ikke fra når barnet er lite til det er trygt og har sovnet godt. Og så klart, våkner man og er redd er det alltid plass på foreldrerommet. Samme med morningen når man har våknet, hvis ingen vil opp og hoppe er det plass til alle i dobbeltsengen. Men nettopp fordi man etterstreber at barn skal bli trygge, trivelige individer (som forhåpentligvis ikke går hen og skaffer seg en samboer bare fordi det er kjipt å sove alene når de skal flytte hjemmefra ) med god selvfølelse så er det å kunne slappe av og sovne i eget selskap også en hendig kvalitet å mestre.

Forøvrig er vel ikke skikken med å sove sammen som mann og kone (samboere) så gammel er den det ?

Anonymkode: c9cb2...93b

Jo den skikken er gammel, steingammel. Det som er nytt er å sove alene på egne rom. Har ikke vært mye av det er menneskenes mange tusenårige historie. 

Anonymkode: 16e74...084

[AnonymBruker]

Vi testa madrass på golvet i natt. Gullet snek seg opp i senga en gang i løpet av natta.. Skulle løfta han ned i senga igjen men tenkte ikke så langt klokka 4.

Anonymkode: 2070f...e6e

[Sariou]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forøvrig er vel ikke skikken med å sove sammen som mann og kone (samboere) så gammel er den det ?

Anonymkode: c9cb2...93b

Mennesket har alltid sovet sammen, men før vi ble rike og fikk stor plass, sov vi sammen i familier eller i flokker. Det samme gjør jo alle andre flokkdyr. 

Jeg er veldig uenig i at kosen bare foregår før vi sovner og etter vi har våknet, og opplever selv at jeg får mye "gratis" nærhet ved å samsove med barnet mitt. Vi har sovet sammen siden han var nyfødt, men det betyr ikke at han ikke kan sove alene. Han har alltid hatt mulighet til å velge selv, og i perioder har han sovet på eget rom. Han er likevel både selvstendig og trygg, og var f.eks. ett av få barn som ikke var det minste bekymret for å dra på to dagers overnattingstur i barnehagen. Jeg innrømmer glatt at jeg føler behov for å sove sammen med barnet mitt, og tenker at det motsatte, foreldre som ikke føler behov for den nærheten det gir, er mye rarere. Men jeg er også veldig klar på at barnet har rett til å sette sine egne grenser og si at de vil sove alene. Det samme gjelder for voksne, men jeg mener at når man har valgt å få barn, må man også tåle og forvente å få måtte pushe sine egne grenser en stund. Det ville på ingen måte vært greit å nekte en nyfødt kroppskontakt fordi man vil ha kroppen sin for seg seg selv f.eks.

[AnonymBruker]

Her varierer det om 5-åringen og 7-åringen kommer inn om natta. Når det skjer, har de tydeligvis behov for nærhet og trygghet, så da får de det de trenger. Dette varer ikke evig, veldig få 12-13 åringer sover sammen med foreldrene. Men så lenge de har dette behovet mens de er små, skal ikke jeg som mamma avvise dem.

Anonymkode: 0031c...740

[AnonymBruker]

Jeg samsov med gutten min til han var 5 1/2 år, han er nå 9 og sover fint, dypt og godt alene i sin egen seng. Men han blir veldig glad når jeg kommer inn i sengen hans ved leggetid og leser og koser til han sovner, og det gjør vi minst et par ganger i uken. For kosen sin del, ikke fordi han ikke sover uten. Det er nok ikke lenge til det ikke er spesielt kult lenger, og jeg nyter den helt spesielle, rolige stunden vi har sammen som vi ikke får noen andre ganger på døgnet. Eksamensperioder varer ikke evig, kanskje det beste er at du sover en periode på sofaen, eller at dere får han til å sove på madrassen. Tenk, snart er han for stor til å ville sove med dere. Vær den tryggheten han søker nå når han trenger den. 

 

Anonymkode: 8d0a7...776

[AnonymBruker]

Når mine barn var små så kom de inn stort sett hver natt. Det var mange ganger veldig slitsomt og søvnen ble så som så. Nå er de store og har flyttet hjemmefra, men jeg savner tiden da jeg var tryggheten hver eneste dag. Angrer ikke på at jeg lot dem sove hos meg, det var en fin tid.

Anonymkode: 0496d...d16

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg samsov med gutten min til han var 5 1/2 år, han er nå 9 og sover fint, dypt og godt alene i sin egen seng. Men han blir veldig glad når jeg kommer inn i sengen hans ved leggetid og leser og koser til han sovner, og det gjør vi minst et par ganger i uken. For kosen sin del, ikke fordi han ikke sover uten. Det er nok ikke lenge til det ikke er spesielt kult lenger, og jeg nyter den helt spesielle, rolige stunden vi har sammen som vi ikke får noen andre ganger på døgnet. Eksamensperioder varer ikke evig, kanskje det beste er at du sover en periode på sofaen, eller at dere får han til å sove på madrassen. Tenk, snart er han for stor til å ville sove med dere. Vær den tryggheten han søker nå når han trenger den. 

 

Anonymkode: 8d0a7...776

Det er da vel ikke samsoving om hun sover på sofaen

Anonymkode: 986cc...3f6

[AnonymBruker]

Da må dere prioritere han og ikke deres reiselyst i julen. Hva med å gjøre noe gøyt sammen hjemme istede? Av og til må man velge hva som er viktigst.

Anonymkode: 30692...a5a