Har du angst? Hvordan merker du angsten?

[Gjest Full av angst.]

Er det vanlig å føle det sånn når man har angst? Eller er dette helt teit?

Jeg føler en slags knytteneve i magen som knyter og knyter 24 timer i døgnet. En klump på en måte. En stor stein. Også er det en kniv som skjærer i magen min. Skjærer i det sorte hjertet mitt som alltid er trist.

Jeg kjenner nesten en nål som stikker mellom brystet mitt. Det gjør vondt hvis jeg trykker mellom brystet og i magen min. Det er liksom hardt og vondt der på en måte. Gjør det på dere også?

Også halsen som snurper seg sammen. Og den vonde kvalmen. Også er jeg redd hele tiden. Redd uten grunn. Går alltid rundt å bekymrer meg for alt, og er engstelig og redd. Tør ikke å gjøre det som andre klarer. Har alltid vondt i hodet og nakken og har spenninger.

Jeg kjenner angsten i kroppen hele tiden uten noe grunn. Har angst hele tiden. Angsten er minst når jeg ligger under dyna. Og den er størst når jeg går utenfor døra. Men jeg er også redd hjemme. Føler meg aldri trygg. Er alltid sliten og lei. Jeg kjenner redselen størst.

Det er så slitsomt å aldri føle meg trygg. Jeg er alltid redd jeg. Livredd. Hvordan er det å være trygg?

Har du angst? Hvordan merker du angsten?

[Gjest Hilde K S]

Angst som ord har betydning; "snøre seg sammen" og henspeiler på følelsen av at halsen snører seg sammen. Dette sammen med kvlame, nummenhet, følelse av at man dør, mister kontroll over seg selv og svettetokter er de mest vanlige symptomene.

Du bør ta en tur til legen. Angst er lett å behandle med medikamenter og samtaleterapi. Ca 90% av de som går til lege og får behandling klarer å leve et tilnærmet normalt liv med angsten sin. Mange blir også kvitt den helt.

Det verste er angsten for å få et anfall.

Hilsen Hilde, nettopp holdt foredrag om angst på jobben.

[Gjest Full av angst]

Jeg synes ikke angst er lett å behandle. Jeg har hatt angst siden barndommen og har angst ennå selv om jeg er voksen. Har gått i terapi i ca. fem år og har ikke blitt noe bedre Bare værre med årene.

[Gjest Vindelspev]

Angst som ord har betydning; "snøre seg sammen" og henspeiler på følelsen av at halsen snører seg sammen. Dette sammen med kvlame, nummenhet, følelse av at man dør, mister kontroll over seg selv og svettetokter er de mest vanlige symptomene.

Du bør ta en tur til legen. Angst er lett å behandle med medikamenter og samtaleterapi. Ca 90% av de som går til lege og får behandling klarer å leve et tilnærmet normalt liv med angsten sin. Mange blir også kvitt den helt.  

Det verste er angsten for å få et anfall.

Hilsen Hilde, nettopp holdt foredrag om angst på jobben.

Altså, å jobbe med angsten for å få den ned til et akseptabelt nivå er gjerne en lang prosess.

Og så må jeg påpeke en stor blemme du kommer med, dessverre er det en vanlig oppfatning. Men:

Angst forsvinner aldri. Les litt om angst og du vil finne ut at angst kalles en av de fem bærebjelker i den menneskelige personlighet. Alle har angst, men mange av oss sliter med for høyt angstnivå, og trenger hjelp for å håndtere den.

En allmennlege som henviser en og annen pasent i ny og ne, vil fortelle deg at du har en sykdom. Når angsten forvandler deg til en skjelvende grønnsak, da er du syk. Men angsten i seg selv er ingen sykdom. Dessverre sykeliggjøres vi altfor ofte, og dette gjør det vanskelig å forsone seg med angsten. For å forbedre situasjonen må man akseptere den, og ikke være så redd for smerten. Det blir vanskelig om man tror at angst er noe som må bort fort som fy; at det er en sykdom. Kunsten er å se sin angst som en ressurs, og innfinne seg med at smerten ikke trenger å være så ille.

For en person som sliter med angst bør det aldri være et mål å bli helt kvitt den, da kommer du nemlig aldri i mål.

Gjest: send meg en PM om du trenger hjelp eller noen å snakke med. Jeg har altfor mange års erfaring med egen og andres angst/sosial fobi.

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde mye angst for noen år tilbake. I tillegg til alt det du skriver hadde jeg stadig kuldegysninger i nakken og opp i hårbotten. Jeg følte stor fjernhet til verden - som å titte ut gjennom et hull . Det var skikkelig ille i mange måneder og jeg var sikker på at jeg skulle bli gal!

[Gjest Hilde K S]

Altså, å jobbe med angsten for å få den ned til et akseptabelt nivå er gjerne en lang prosess.

For noen, men ikke for alle.

Og så må jeg påpeke en stor blemme du kommer med, dessverre er det en vanlig oppfatning. Men:

Angst forsvinner aldri. Les litt om angst og du vil finne ut at angst kalles en av de fem bærebjelker i den menneskelige personlighet. Alle har angst, men mange av oss sliter med for høyt angstnivå, og trenger hjelp for å håndtere den.

For at angst skal kalles lidelse trenger en del varige symptomer. Den uroen som mange kan kjenne i små øyeblikk er ikke angst, men uro. Det er når denne uroen tar over livet at det blir til angst.

En allmennlege som henviser en og annen pasent i ny og ne, vil fortelle deg at du har en sykdom. Når angsten forvandler deg til en skjelvende grønnsak, da er du syk. Men angsten i seg selv er ingen sykdom. Dessverre sykeliggjøres vi altfor ofte, og dette gjør det vanskelig å forsone seg med angsten. For å forbedre situasjonen må man akseptere den, og ikke være så redd for smerten. Det blir vanskelig om man tror at angst er noe som må bort fort som fy; at det er en sykdom. Kunsten er å se sin angst som en ressurs, og innfinne seg med at smerten ikke trenger å være så ille.

For en person som sliter med angst bør det aldri være et mål å bli helt kvitt den, da kommer du nemlig aldri i mål.

Dette stemmer ikke. Tvangstanker/handlinger er også en angstlidelse og det kan man faktisk bli helt hundre prosent kvitt.

Gjest: send meg en PM om du trenger hjelp eller noen å snakke med. Jeg har altfor mange års erfaring med egen og andres angst/sosial fobi.

For øvrig tror jeg vi mener mye av det samme, men sier det på forskjellige måter. For å bli kvitt angsten for angstanfallet, må man akseptere angsten. Det er vel en del av terapien, er det ikke?

[Gjest Anonymous]

Du bør ta en tur til legen. Angst er lett å behandle med medikamenter og samtaleterapi.

(...)

Hilsen Hilde, nettopp holdt foredrag om angst på jobben.

:evil: Ærlig talt! Du vet sikkert (/forhåpentligvis) mye om angst, siden du tross alt holder foredrag om det på jobben. Men å si at det er LETT å behandle angst, oppfatter jeg som en ren provokasjon! NOEN er kanskje lettbehandlede, men å hevde at "angst er lett å behandle", slik du ordrett skriver, blir en generalisering som skjærer meget stygt i mine ører.

[Gjest Gjesta]

Hei, jeg har slitt med angst i noen år, og det har blitt mye verre de siste årene. Har fått henvisning til psykolog nå. Å ha angst er grusomt. Til meg kommer den ofte om kveldene, og jeg har mange våkenetter der jeg ligger og er livredd. Jeg har bare et ord for det, forferdelig ekkel følelse!!!!!!!!! Jeg tror ikke dette kan være lett å behandle, særlig hvis du ønske å unngå medisiner, hvilket jeg gjør. Men skal gi dere en rapport på hvordan det går hos psykologen, og om jeg raskt blir bedre...

[Gjest Gjest_anonym_*]

hmm. jeg kjenner den egentlig ganske lite men også ganske mye. når jeg tenker på angst så får jeg angst.. føler meg litt ør i hodet som oftest. føler at jeg er syk.

følelsen av å ikke få nok luft er også der. Men den kommer stort sett bare da jeg tenker på om jeg faktisk får nok luft. slitt med det i noen mnd nå. rimelig plagsomt. for 2 uker siden følte jeg meg bra igjenn.. Helt normal almenntilstand, men plutselig da jeg tenkte på at det faktisk hadde gått vekk kom det igjenn.

Jeg er mye trøtt og sliten.

Stikking i brystet hender

ofte støl pga muskelspenninger.

angst ( anfallene) er verst. har hatt 3-4 stk av de. ekkelt, men går over etter 2-5 min.. men minuttene er LAAANGE!!!.

har vært hos legen, men han sa det kom til å gå over etterhvert.

så venter å ser om det går over. ser frem til 4 uker ferie nå og håper jeg får roet sjela litt:)

[Gjest solduen]

Må nok desverre si meg enig i at angst ikke lett kureres, har slitt med det i 25 år og forsøkt ALT. Og da meder keg virkelig ALT, både av terapier, medesiner og alternative ting. Går litt opp og ned, men nå er det verre enn verst...

Nei, tror ikke lenger det er noe man blir bra av, men håper det for andres skyld

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg ville oppsøkt lege om jeg var deg, og så fått henvisning til psykolog. Det er ofte litt ventetid, men i mellomtiden kan det være fint å skaffe seg litt kunnskap på egen hånd og reflektere litt rundt problemet.

To gode bøker som kan anbefales er:

- Trange rom og åpne plasser: hjelp til mestring av angst, panikk og fobier. (Torkil Berge og Arne Repål)

- Sjef i eget liv: en bok om kognitiv terapi (Ingvard Wilhelmsen)

Nå så jeg visst at dette var en veldig gammel tråd som var blitt gravd frem igjen... Jaja.

Uansett - all som er rammet av angst (og det er mange som blir det en gang eller flere gjennom livet...) - det er håp!

[Gjest Gjest]

gammel tråd ja...

Har et angstnivå som sannsyligvis er høyere enn det som er normalt. Dette merker jeg bl.a på at jeg opplever meg selv som mye mer sliten og bruker mer energi på ting andre ikke behøver. Er vel en slags kronisk angst på en måte, et slags konstant almarnivå som tapper en for krefter.

Prøver å finne måter å dempe angsten på, og har i perioder prøvd yoga for " å øke bevissheten rundt meg selv" og på den måten redusere angstnivået. Leser også for tiden en bok som handler om mestringsmetoder for å redusere angst og depressjon. Den heter "the mindfull way through depression". Boken er ikke noen "høytsvevendesepåstjernene" i nte potens bok med studier av en kosmos løsning, men en bok som er skrevet bl.a av en lege som tar i bruk metoder fra "østen", som meditasjons og bevisstgjøring som verktøy.

Jeg mener også bevisstgjøring bidrar i sterk grad til angstreduksjon. Og det å finne gode måter å redusere angstnivået på.

Medikamenter kan gjerne være en hjelp i perioder, men ville aldri brukt det på et fast basis med mindre jeg slet så mye at hverdagen min hadde blitt veldig problematisk for meg.

Hva som er riktig for meg, behøver ikke være det riktige for deg. Tror endel har urealistiske forventnigner til behandlingsappratet. Min angst er det bare jeg som kan gjøre noe med. Andre kan bare være støttende og oppmuntre, men det er jeg som må gjøre jobben og ta ansvar for mitt eget liv. Derfor har jeg heller ingen store forventninger til andre enn meg selv når det gjelder min egen livskvalitet.

[Gjest Gjest]

Må nok desverre si meg enig i at angst ikke lett kureres, har slitt med det i 25 år og forsøkt ALT. Og da meder keg virkelig ALT, både av terapier, medesiner og alternative ting. Går litt opp og ned, men nå er det verre enn verst...

Nei, tror ikke lenger det er noe man blir bra av, men håper det for andres skyld

Har du prøvd meditasjon? Det har vist seg i flere studier å redusere angst med rundt 40% i løpet av en 8 ukers periode. På lengre sikt forsvinner selvfølgelig enda mere.

http://acem.no/

http://www.shinzen.org/

[Pjukset]

At angst er "lett å behandle" kommer jo helt an på hva slags type angst man snakker om. Er det angst for å ta trikk er det trolig litt mindre dramatisk enn for en person som har angst for å gå utenfor døra.

All type angst har en årsak, og det er denne årsaken til angsten som kan være vanskelig å finne ut av. Jeg kjenner folk som har vært "friske" hele livet og våknet en dag og fått angst - så kronisk og alvorlig at de ikke har klart å røre seg fra sofaen på flere år. Jeg vil påstå det er arrogant å påstå at denne type angst er lett å behandle.

Man kan selvsagt omprogrammere hjernen, uten tvil, jeg har gjort det selv. Er man redd for å ta trikken så må man adresse HVA er det med trikk som er skummelt, dele det opp, og programmere om hjernen til å skjønne at trikk ikke er farlig. Det er kanskje dette som menes når det sies at angst er lett å behandle.

Men angst er ofte et resultat av traumer, og slike traumer må bearbeides, ikke "hypnotiseres vekk"

[Gjest Gjest_gjest_*]

Angst som ord har betydning; "snøre seg sammen" og henspeiler på følelsen av at halsen snører seg sammen. Dette sammen med kvlame, nummenhet, følelse av at man dør, mister kontroll over seg selv og svettetokter er de mest vanlige symptomene.

Du bør ta en tur til legen. Angst er lett å behandle med medikamenter og samtaleterapi. Ca 90% av de som går til lege og får behandling klarer å leve et tilnærmet normalt liv med angsten sin. Mange blir også kvitt den helt.

Det verste er angsten for å få et anfall.

Hilsen Hilde, nettopp holdt foredrag om angst på jobben.

Dette viser bare at man ikke vet en DRITT om angst, dersom man ikke har det selv. Angst er ikke lett å behandle.

Til TS:

Jeg fikk angst første gang når jeg var 16. Trodde jeg bare var syk jeg- kvalm og dårlig i magen. En natt våknet jeg med full hjertebank- skjønte ikke hva det var. Krøp i senga mellom foreldrene mine- så redd var jeg!

På to mnd var jeg ikke ut av huset en gang. Måtte slutte på skolen..

Jeg fikk både medisiner og samtaler- det hjalp ikke. Jeg hadde hele tiden en indre uro- nervøsitet. Men det var verst når jeg fikk skikkelige anfall. Man opplever disse på forskjellige måter. Jeg har hjertebank og en reddselsesfølelse som ikke kan beskrives eller forklares. Har aldri snørt seg til i halsen eller skapt kvalme hos meg. Men etter en stund blir jeg dårlig i magen. Nå har jeg heldigvis fått vival hos legen slik at jeg ikke trenger å være så redd for disse anfallene.

Det jeg egentlig vil si, er at jeg var langt nede- men bare med hjelp av tiden så kom jeg meg opp igjen. sakte men sikkert. Er fremdeles redd for anfall, så lever slettes ikke normalt- unngår situasjoner der det ikke passer seg å bare gå. Men hjelper at jeg har beroligende i lomma.

Måtte bare skrive, selv om det er en gammel tråd

[Pjukset]

Nå har jeg heldigvis fått vival hos legen slik at jeg ikke trenger å være så redd for disse anfallene.

Det jeg egentlig vil si, er at jeg var langt nede- men bare med hjelp av tiden så kom jeg meg opp igjen. sakte men sikkert. Er fremdeles redd for anfall, så lever slettes ikke normalt- unngår situasjoner der det ikke passer seg å bare gå. Men hjelper at jeg har beroligende i lomma.

Jeg kjenner folk som har blitt kvitt angsten sin 100%, men det er hard jobbing. Det viktigste er å vite/finne ut hva som forårsaker angsten, så ta det derfra. Men det er absolutt mulig å bli kvitt den, hvis man finner riktig hjelp.

[Gjest *smak*]

Altså, å jobbe med angsten for å få den ned til et akseptabelt nivå er gjerne en lang prosess.

Og så må jeg påpeke en stor blemme du kommer med, dessverre er det en vanlig oppfatning. Men:

Angst forsvinner aldri. Les litt om angst og du vil finne ut at angst kalles en av de fem bærebjelker i den menneskelige personlighet. Alle har angst, men mange av oss sliter med for høyt angstnivå, og trenger hjelp for å håndtere den.

En allmennlege som henviser en og annen pasent i ny og ne, vil fortelle deg at du har en sykdom. Når angsten forvandler deg til en skjelvende grønnsak, da er du syk. Men angsten i seg selv er ingen sykdom. Dessverre sykeliggjøres vi altfor ofte, og dette gjør det vanskelig å forsone seg med angsten.For å forbedre situasjonen må man akseptere den, og ikke være så redd for smerten. Det blir vanskelig om man tror at angst er noe som må bort fort som fy; at det er en sykdom. Kunsten er å se sin angst som en ressurs, og innfinne seg med at smerten ikke trenger å være så ille.

For en person som sliter med angst bør det aldri være et mål å bli helt kvitt den, da kommer du nemlig aldri i mål.

Gjest: send meg en PM om du trenger hjelp eller noen å snakke med. Jeg har altfor mange års erfaring med egen og andres angst/sosial fobi.

Interessante tanker rundt angstproblematikken..

[Gjest torill]

:evil: Ærlig talt! Du vet sikkert (/forhåpentligvis) mye om angst, siden du tross alt holder foredrag om det på jobben. Men å si at det er LETT å behandle angst, oppfatter jeg som en ren provokasjon! NOEN er kanskje lettbehandlede, men å hevde at "angst er lett å behandle", slik du ordrett skriver, blir en generalisering som skjærer meget stygt i mine ører.

Må se meg enig....angst 2forsvinner" ikke. Du bør oppdatere deg rundt emnet hvis du skal holde foredrag om det. Har selv vært nesten invalidisert av angst i 30 år, og verre nå enn noen gang. Og jeg skal love deg ALT har blitt prøvd, både av medesiner, alternative ting, kognetive teknikker, og ellers alt som finnes. Har man først fått denn lidelsen, må man desverre som oftest leve med den. Er så lei av alle som sier : "det er hjelp å få " Det er ikke det, har selv lagt meg inn frivillig diverse steder, men kommet ut verre. Sorry., men det er det for de fleste med angst. Vi blir svingdørspasienter hvis vi først er inne en gang. Har sett altfor mye av det...

[AnonymBruker]

Psykologen min sa noe om angsten min som kanskje kan hjelpe andre.

Tenk om angsten er snill? Angsten prøver å si at "hei, du slet deg ut altfor mye. Jeg er redd du skal gjøre det mot deg selv igjen". Da må jeg aksepteree at angsten kommer, si at det har du rett i, takk for at du minna meg på det, men jeg skal ikke drive meg selv så hardt igjen, nå bare sitter jeg i sofaen, slapp av.

Angst er jo egentlig en følelse man trenger, bare at min (og mange andres) setter seg i høygir og dukker opp når den ikke trengs. I stedet for å si fra om ting som faktisk er skumle, syns den ALT er skummelt. Å møte venner, å gå på posten, å vaske opp. Skummelt. Det hjelper å gå til psykolog, men ikke nok. Det kan hjelpe med medisiner, men da tar man bare bort symptomene, og ikke årsaken. I mitt tilfelle er det hardkjøret jeg har tvunget meg selv til å gå i gjennom som har gitt meg angst, så at jeg kaster piller på angsten hjelper i øyeblikket, og noen ganger kan jeg selvfølgelig trenge det, for hvis jeg ikke får spist og sovet blir jeg hvert fall ikke bra. Men det er ingen løsning å ta piller som tar bort følelsene når jeg ikke har det bra. Da må jeg heller finne ut hvorfor jeg ikke har det bra, og hvordan jeg kan få det bra. Men frisk, det tenker jeg ikke på å bli. Jeg tenker på å bli bedre. Det er mitt mål.

[Gjest Lisemor20]

Jeg slet aldri med angst før plutselig en dag familien min planla en sydentur og de spurte meg hvor jeg ville dra, idet sekundet de spurte knep det i magen og jeg presterte å si "føler ikke for å fly den nærmeste tiden" og det lignet ikke meg, jeg elsket syden - gleden av å fly til og med. Noen år senere (Uten å ha flydd for å påpeke det) satt jeg på toget fra Moss - Oslo som er 45 min lang reise, skulle hente broren min, og jeg trudde jeg skulle bli gal, på veien kom og gikk en sånn vemmelig kvalme og det første jeg tenkte var "ånei, ikke omgangssyken - ikke på toget!" Men jeg kastet aldri opp, men jeg hoppet av i Ski av frykt for denne kvalmen, jeg tenkte at det ville gå galt om jeg satt 10 min lenger. Da sto jeg i Ski uten penger, mobil, røyken min (som jeg veldig gjerne skulle likt å hatt da). Da jeg sto på tog stasjonen og tenkte igjennom hva som nettopp hadde skjedd skjønte jeg ingen verdens ting, jeg ble frisk med en gang og kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde gått av toget i en slik panikk. Jeg ordnet en ny billett gratis til Moss etter å ha forklart situasjonen, men idet jeg hørte toget komme fikk jeg kvalmen igjen og klarte ikke gå på toget. Jeg satt meg tafatt ned på benken igjen og begynte å skikkelig grine, jeg kunne ikke begripe hva som foregikk - jeg var helt borte i en annen verden og det svei skikkelig i hjertet.

Senere har jeg tatt 2 tog reier sammen med en venninne og kjæresten - Ja, angsten for kvalmen kommer snikende innpå og noen få minutter med kvalme kommer også med små mellomrom (helt jævlig) MEN, den er mye mer redusert, ikke like sterk og varer ikke like lenge. Imorgen skal jeg ta tog (i 24min) alene for første gang på lenge, jeg har noe å se frem til dit jeg skal og tilbakeveien blir med kjæresten.

Jeg arbeider med angsten min på min egen måte og det har hjulpet - jeg må alltid ha med meg vannog enten ha noe morsomt/godt å se frem til eller rett og slett snakke med noen mens jeg reier. En ting har jeg fortsatt ikke klart å bli kvitt og det er angsten for å fly, jeg fløy forrige måned sammen med hele familien for å besøke broren min som har flyttet til Stavanger, det er ca 40min oppe i lufta, angsten min for fly ble værre. Jeg fikk angstanfall rett før flyet letta, jeg hyperventilerte helt til hele kroppen min bare "dånet" over skulderen til mamma - men du skulle bare visst hvor mye det hjalp å få en hånd på kinnet og en annen hånd i min egen. Følelsen av at noen er sammen med deg og beskytter deg er en beroligende følelse uten like.

Til sommeren skal jeg og Kjæresten fly til London, 2 timer. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, jeg merker jeg blir tørr i halsen og ikke får svelget bare tanken på det, men jeg gjør det for han, oss og ikke minst meg selv.

Jeg har angst, og den kan komme og gå - men jeg har merket at det er veldig ofte jeg som bestemmer når den kommer, men vanskeligere å bestemme den vekk. Men til alle dere andre også som sliter meg angst - jeg vet det er helt jævlig å tro en skal dø, vi svelger som faen i en tørr hals og luftveiene føles trangere, kvalmen kan komme og erte og du har nesten lyst til å skrike eller bare rett og slett ta en feit pille - men jeg vet også en ting at hjernen spiller oss et lite puss, det er selveste djevern i angsten min hvertfall. Jeg er bare 20 år og har nettopp truffet den herligste gutten noensinne, jeg skal IKKE!!! la angsten ødelegge for forholdet - No way! Jeg nekter å slutte å jobbe meg imot angsten helt til den blir livredd av seg selv og stikker sin vei og det burde ikke dere gjøre heller.