Har du angst? Hvordan merker du angsten?

[Gjest Enys]

Mange fine og kloke ord her....og da sikter jeg til de ordene skrevet av de som erfarer og her erfart angst Tilskuer og deltaker opplever kampene ulikt, og jeg finner det rart at tilskuer ikke ser ut til å skjønne dette Men sånn er det vel med det meste; det må OPPLEVES før en virkelig forstår hva det dreier seg om!

Jeg har hatt to sett med kunnskap om emnet; en FØR egen erfaring, og en ETTER! Jeg er da glad at jeg er en som har vett nok til å stole på min egen erfarte kunnskap (selv om jeg er full i angst , og ikke en som lytter lydig til alle de fantastiske rådene de boklærde kommer med...det hadde ikke hjulpet meg det grann!

I skrivende stund har jeg kloen i brystet, er kortpustet og kjenner at verden er for stor og skummel for meg. Denne gangen vet jeg hva den utløsende faktoren er, og ironisk nok er det NAV (Artig at det som skal være en krykke for trengende er det samme som slår beina under en, gang på gang...på gang:)

Men NAV-systemet er det fint lite jeg kan gjøre med!

Det eneste jeg kan gjøre er å erkjenne at jeg er redd, akseptere at noe har utløst hele dette følelsesregisteret i meg, legge merke til tankene som dukker opp mens jeg sitter her, luke bort de åpenbart idiotiske og så si til meg selv det jeg pleier å si når angsten dukker opp (sånn ihvertfall en gang for dagen) ; Det ER bare en følelse!!!!! For det er jo faktisk bare det det er Den er jævlig ekkel og kjennes uutholdelig til tider, men like fullt er det BARE EN FØLELSE

Nå skal jeg legge meg, og vente på at denne følelsen viker plassen for andre følelser, som skaper andre, mer positive tanker i meg...kanskje skjer det før jeg sovner, kanskje ikke...og kanskje må jeg vente noen dager før det slipper taket.... Det kan jeg ikke vite nå, og jeg har valgt å ikke la det spille noe rolle. Jeg lever MED angsten min. Den dagen jeg skjønte dette var den dagen kom på plass i livet mitt igjen

[AnonymBruker]

Angst er hell on earth!!

Jeg har Bipolar også men det er som en liten bisykdom for meg i forhold til angsten.

Angst kan være ildfast og umulig å behandle.

[Elanio]

Angst er hell on earth!!

Jeg har Bipolar også men det er som en liten bisykdom for meg i forhold til angsten.

Angst kan være ildfast og umulig å behandle.

Jeg leste ett sted at "refractory"-ildfast, "treatement-resistant" anxiety er den lidelsen som

forårsaker flest selvmordsforsøk, og det kombinert med Bipolar, som vel forårsaker flest selvmord er en uhyre vanskelig situasjon å være i. Grunnen til så høye selvmord og selvmordsforsøkstall ved disse sykdommene sier jo hvor vanskelige de er å holde ut.

Interessant og følge med på nettet over utvikling av nye medisiner både mot angst og bipolar. De foreliggende medisiner mot angst har store ulemper ved seg og førstevalgs medisiner mot angst, SSRI antidepressive hjelper bare litt over halvparten.

Cognitiv terapi kan hjelpe men det er ofte umulig å få noe utbytte av det, særlig dersom man begynner i litt høy alder for man må lære seg å tenke helt annerledes enn det man har gjort nesten hele livet, men tankene er i stor grad med på å opprettholde angst, akkurat som daglig langtidsbruk av benzodiazepiner, og kan man klare å snu en uforholdsmessig katastrofetenkning og uhensiksmessige tankebaner har man kommet et langt skritt mot "recovery".

[Becka]

Jeg våknet plutselig en natt å fikk en helt merkelig følelse og trodde jeg at nå var tiden kommet. Jeg ante ikke hva som skjedde, bare at noe skjedde. Noe jeg aldri hadde følt for. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, løp rundt i huset, åpnet døren ut for å jeg måtte ha LUFT, hele meg skalv som et aspeløv, og jeg var helt sikker på at jeg skulle besvime snart. Jeg var hel panikk slagen! På et eller annet tidspunkt klarte hjernen min å skjønne at hva enn som var galt, så måtte jeg roe meg ned! Jeg visste at jeg hyperventilerte fordi jeg var blitt redd, så jeg satt meg ned å fosøkte puste så rolig som mulig før jeg hadde tenkt å ringe 113. Det gjorde jeg aldri. Plutselig var det over. Forsatt litt skjelven, men jeg forsto at det ikke var noe fysisk galt med meg. Jeg var jo fin igjen. Men psyken min hadde fått seg en støkk etter den natten. Jeg har aldri blitt helt fin igjen etter det. Det var bare starten på et smerte helvete med angst og depresjon. Så skjedde det no i livet mitt som satte angsten på fullgir.

Likevel, klarte jeg å hale meg ut av det. Jeg gikk til legen mange ganger. Brukten legen min nærmest som en psykolog. Begynte på kurs om depresjon og angst. Ble nesten så og si helt fin. Gikk bare på piller en bitte liten periode. ( jeg hater piller, men da det stå på som verst hadde jeg ikke så mye valgt, sluttet så fort som mulig. )

Dessverre, har jeg senere fått tilbakefall. Jeg har for.eks en periode nå hvor jegf plutsaelig sliter litt med det igjen. Selvom man hansker det en smule bedre, så er det forsatt vondt. Og spesielt når det kommer så plutselig og man ikke skjønner hvorfor. Skal man aldri få ha det bra liksom? Jeg må nødt nå å skrive dagslogg for å forsøke finne ut hvorfor... Det er ikke så enkelt. Men man må bare ta tak i og jobbe med det. Bruke det man har lært.

Når jeg leser her inne ser jeg at det er mange som sliter med det samme.. Vi er mange som har dette, i en eller annen grad. Vi er ikke alene. Om det er noen trøst. Det hjelper å lese om andre, og kjenne seg igjen. Det hjelper litt i allefall.

Til alle samme med dette!

[Gjest Lebewesen93]

Nå har ikke jeg noen diagnose ( har ikke vært hos psykolog enda, men skal om noen uker)

Nå er det vel mer sosial angst jeg har , da. Vanskelig å beskrive ? Men får på en måte panikk om jeg går ute å det f.eks kommer noen folk eller bil ( særlig bil, jeg liker å se mennesket, det er litt vanskelig når h*n sitter i bilen)

I butikker går det som regel greit, om det er en del folk der. Jeg går ikke inn i en butikk om jeg risikerer å bli en av få der inne. Det er bare ille, blir varm, svimel på en måte, mister følelsen i beina ( oi, hørtes brutalt ut, men finner ikke bedre ord)

Også er det generelt noe jeg ikke helt vet hva er for noe. Når jeg går ute så føler jeg på en måte at noen holder øye med meg fra vindune ( haha, rart men..) så jeg blir bare uvell.

Jeg kan ikke ta buss, jeg vet ikke hvorfor. Jeg gjør det en helt sjelden gang i blandt, det går helt fint å være på bussen osv men det er akkurat det å gå på og av. Jeg tror det har noe med det at jeg ikke helt vet hva som venter meg, men ikke godt å si.

På grunn av dette så går jeg ikke på skole nå, har fått sobril men det hjalp ikke stort på akkurat disse problemene. Ble rolige, men på en annen måte.

Har i senere tid også merket at jeg kan bli ganske urolig hjemme, men det er kun når jeg er i samme rom som noen. Da hjelper det som regel å trekke seg vekk. Men akkurat dette er på en annen måte enn ute, blir mer "panikk" inne, som om noen skal skade meg..rart. Ute tenker jeg ikke på at noen skal gjøre meg noe vondt, men jeg vil ikke at folk skal legge opp noen mening om hvem jeg er osv, ellers aner jeg ikke hvorfor jeg er så engstelig ute blandt folk.

Men har faktisk merket at det ikke er så ille ute lenger, etter at jeg begynte å bli "rar" inne også. Har også vært utrulig nedfor den siste tiden, så mulig jeg har fått fokuset over på det i steden?

Synes vel kanskje det inne er verst, for en ting er det å være "redd" for fremmede mennesker, men når det gjelder familie så blir det noe annet. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men kan bare plutselig få full panikk å da kan jeg si de styggeste ting, blir et helt annet menneske, jo.

Sobril hjelper mot det å bare roe seg ned hjemme, så bortkastet var de ikke. Men det var vel ikke akkurat dette jeg fikk dem for, er tom nå, men skal nok klare meg godt uten de også.

Usikker på om psykolog vil hjelpe for meg. Jeg stoler virkelig ikke på andre mennesker sånn, så det å fortelle om problemene sine til et fremmed menneske blir for rart for meg. Selv ikke vennene mine vet hvordan jeg faktisk har det, er bare de aller nærmeste i familien, altså de som bor hjemme som vet noe, men de vet ikke alt de heller.

Nei, er utrulig rart det med psykisk helse. Unner ingen å slite sånn, men dessverre så er det så utrulig mange som sliter

[Becka]

Jeg tror absolutt en psykolog kan hjelpe deg. Hvis du får en god en, vel og merke. :)Om tillitsproblemer er et av dine problemer, så si det til psykologen. Det er mange som går til psykolog uten troen på det. Men uansett så skader det jo sjeldent å forsøke. Det kan jo ikke være verre enn at det faktisk hjelper.

Med din angst, så er det nok absolutt en årsak bak her, som dere kan sammen komme til bunns i. Lykke til

[La Guapa]

Jeg våknet plutselig en natt å fikk en helt merkelig følelse og trodde jeg at nå var tiden kommet. Jeg ante ikke hva som skjedde, bare at noe skjedde. Noe jeg aldri hadde følt for. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, løp rundt i huset, åpnet døren ut for å jeg måtte ha LUFT, hele meg skalv som et aspeløv, og jeg var helt sikker på at jeg skulle besvime snart. Jeg var hel panikk slagen! På et eller annet tidspunkt klarte hjernen min å skjønne at hva enn som var galt, så måtte jeg roe meg ned! Jeg visste at jeg hyperventilerte fordi jeg var blitt redd, så jeg satt meg ned å fosøkte puste så rolig som mulig før jeg hadde tenkt å ringe 113. Det gjorde jeg aldri. Plutselig var det over. Forsatt litt skjelven, men jeg forsto at det ikke var noe fysisk galt med meg. Jeg var jo fin igjen. Men psyken min hadde fått seg en støkk etter den natten. Jeg har aldri blitt helt fin igjen etter det. Det var bare starten på et smerte helvete med angst og depresjon. Så skjedde det no i livet mitt som satte angsten på fullgir.

Likevel, klarte jeg å hale meg ut av det. Jeg gikk til legen mange ganger. Brukten legen min nærmest som en psykolog. Begynte på kurs om depresjon og angst. Ble nesten så og si helt fin. Gikk bare på piller en bitte liten periode. ( jeg hater piller, men da det stå på som verst hadde jeg ikke så mye valgt, sluttet så fort som mulig. )

Dessverre, har jeg senere fått tilbakefall. Jeg har for.eks en periode nå hvor jegf plutsaelig sliter litt med det igjen. Selvom man hansker det en smule bedre, så er det forsatt vondt. Og spesielt når det kommer så plutselig og man ikke skjønner hvorfor. Skal man aldri få ha det bra liksom? Jeg må nødt nå å skrive dagslogg for å forsøke finne ut hvorfor... Det er ikke så enkelt. Men man må bare ta tak i og jobbe med det. Bruke det man har lært.

Når jeg leser her inne ser jeg at det er mange som sliter med det samme.. Vi er mange som har dette, i en eller annen grad. Vi er ikke alene. Om det er noen trøst. Det hjelper å lese om andre, og kjenne seg igjen. Det hjelper litt i allefall.

Til alle samme med dette!

AKKURAT sånn var det for meg også. Et angstanfall som kom som lyn fra klar himmel!

Jeg har også forsonet meg med at angsten dukker opp innimellom.

Kognitiv terapi hos psykologen har hjulpet meg til å takle anfallene mye, mye bedre.

Jeg fikk blandt annet beskjed om å "stå i anfallet" og virkelig kjenne på hvor ille det egentlig var. Man prøver jo å unngå nettopp det, men etter å ha prøvd fant jeg jo ut at jeg faktisk ikke kan dø av det...

En til alle som sliter med depresjon og angst. Det er noe jeg godt kunne ønske å være uten..men depresjonen min har gitt meg en gave:

Jeg slapp å få en livstruende kreft-diagnose for å sette pris på de små, små gledene i hverdagen. Angsten og depresjonen lot meg se alle de små tingene som er så vakre på en god dag.

[Gjest fredrik]

Jeg slet aldri med angst før plutselig en dag familien min planla en sydentur og de spurte meg hvor jeg ville dra, idet sekundet de spurte knep det i magen og jeg presterte å si "føler ikke for å fly den nærmeste tiden" og det lignet ikke meg, jeg elsket syden - gleden av å fly til og med. Noen år senere (Uten å ha flydd for å påpeke det) satt jeg på toget fra Moss - Oslo som er 45 min lang reise, skulle hente broren min, og jeg trudde jeg skulle bli gal, på veien kom og gikk en sånn vemmelig kvalme og det første jeg tenkte var "ånei, ikke omgangssyken - ikke på toget!" Men jeg kastet aldri opp, men jeg hoppet av i Ski av frykt for denne kvalmen, jeg tenkte at det ville gå galt om jeg satt 10 min lenger. Da sto jeg i Ski uten penger, mobil, røyken min (som jeg veldig gjerne skulle likt å hatt da). Da jeg sto på tog stasjonen og tenkte igjennom hva som nettopp hadde skjedd skjønte jeg ingen verdens ting, jeg ble frisk med en gang og kunne ikke skjønne hvorfor jeg hadde gått av toget i en slik panikk. Jeg ordnet en ny billett gratis til Moss etter å ha forklart situasjonen, men idet jeg hørte toget komme fikk jeg kvalmen igjen og klarte ikke gå på toget. Jeg satt meg tafatt ned på benken igjen og begynte å skikkelig grine, jeg kunne ikke begripe hva som foregikk - jeg var helt borte i en annen verden og det svei skikkelig i hjertet.

Senere har jeg tatt 2 tog reier sammen med en venninne og kjæresten - Ja, angsten for kvalmen kommer snikende innpå og noen få minutter med kvalme kommer også med små mellomrom (helt jævlig) MEN, den er mye mer redusert, ikke like sterk og varer ikke like lenge. Imorgen skal jeg ta tog (i 24min) alene for første gang på lenge, jeg har noe å se frem til dit jeg skal og tilbakeveien blir med kjæresten.

Jeg arbeider med angsten min på min egen måte og det har hjulpet - jeg må alltid ha med meg vannog enten ha noe morsomt/godt å se frem til eller rett og slett snakke med noen mens jeg reier. En ting har jeg fortsatt ikke klart å bli kvitt og det er angsten for å fly, jeg fløy forrige måned sammen med hele familien for å besøke broren min som har flyttet til Stavanger, det er ca 40min oppe i lufta, angsten min for fly ble værre. Jeg fikk angstanfall rett før flyet letta, jeg hyperventilerte helt til hele kroppen min bare "dånet" over skulderen til mamma - men du skulle bare visst hvor mye det hjalp å få en hånd på kinnet og en annen hånd i min egen. Følelsen av at noen er sammen med deg og beskytter deg er en beroligende følelse uten like.

Til sommeren skal jeg og Kjæresten fly til London, 2 timer. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, jeg merker jeg blir tørr i halsen og ikke får svelget bare tanken på det, men jeg gjør det for han, oss og ikke minst meg selv.

Jeg har angst, og den kan komme og gå - men jeg har merket at det er veldig ofte jeg som bestemmer når den kommer, men vanskeligere å bestemme den vekk. Men til alle dere andre også som sliter meg angst - jeg vet det er helt jævlig å tro en skal dø, vi svelger som faen i en tørr hals og luftveiene føles trangere, kvalmen kan komme og erte og du har nesten lyst til å skrike eller bare rett og slett ta en feit pille - men jeg vet også en ting at hjernen spiller oss et lite puss, det er selveste djevern i angsten min hvertfall. Jeg er bare 20 år og har nettopp truffet den herligste gutten noensinne, jeg skal IKKE!!! la angsten ødelegge for forholdet - No way! Jeg nekter å slutte å jobbe meg imot angsten helt til den blir livredd av seg selv og stikker sin vei og det burde ikke dere gjøre heller.

vet dette ikke egentlig er noe godt råd men det funker for små perioder som en fly tur når man er veldig redd. ta deg noen drinker på flyplassen så blir man mer avslappet og angsten blir ikke så tung. har fått meg gjennom fly tur som jeg aldrig har klart uten. men man må ha selv beherskelse så man ikke blir avhengig av alkohol for å gjøre ting. har en kompis som drakk hver gang han ble dårlig. men funker bra bare for å komme seg frem med fly.

[Gjest Instamatic]

Åh mitt første angstanfall var helt absurd. Da var jeg 20, så det er fem år siden. Jeg skulle i butikken for å kjøpe røyk, og alt var fint til jeg stod utenfor døren der, jeg klarte ikke gå inn og jeg følte meg kjempedårlig. Men som den avhengige røykeren jeg er gikk jeg bort til en uteligger som satt i en busk rett ved butikken, gav ham bankkortet mitt og koden og ba ham gå på butikken og kjøpe en røykpakke til meg, "kjøp hva du vil ha til deg selv også jeg har 7000 på konto" og så satte jeg meg rett ned og ringte mamma, hun ble kjemperedd og jeg var kjemperedd for det kjentes ut som om jeg kom til å dø. Så kom uteliggeren tuslende ut igjen, med røykpakken og kvitteringen og to rosinboller og satte seg ved siden av meg, gav meg den ene rosinbollen og bare satt der uten å si noe, og det hjalp faktisk. Etter det kjøpte jeg alltid en kopp kaffe eller noe smått som jeg la i den busken som han pleide å være i, hver gang jeg var på butikken. Jeg tenker ofte på ham ennå.

[Gjest Andrea]

Jeg er for øyeblikket sykmeldt på grunn av nettopp dette. Hos meg har det gått så langt at alt bare har stoppet helt opp. Jeg er livredd for alt. Konstant kvalm pga redsel, null matlyst og jeg kommer meg normalt ikke ut av sengen engang. Så teit er du absolutt ikke!

Jeg har hatt dette problemet med meg selv siden sommerferien da en del drastisk skjedde. Dødsfall og brudd med samboer var nok en liten del av dette. Jeg har først nå greid å innrømme for meg selv at jeg har et stort problem. Jeg får også endelig hjelp. Jeg har en utrolig flink psykiater jeg er hos en gang i uken mens jeg venter på å få psykolog. I tillegg har jeg en flott kjæreste som tar seg av meg.

Prøv å snakke med en lege. Det hjelper, tro meg!

[Rainbow90]

Psykologen min sa noe om angsten min som kanskje kan hjelpe andre.

Tenk om angsten er snill? Angsten prøver å si at "hei, du slet deg ut altfor mye. Jeg er redd du skal gjøre det mot deg selv igjen". Da må jeg aksepteree at angsten kommer, si at det har du rett i, takk for at du minna meg på det, men jeg skal ikke drive meg selv så hardt igjen, nå bare sitter jeg i sofaen, slapp av.

Dette er det som har ført til min angst. Jeg gikk på en real smell her for en stund siden med påfølgende sykmelding. Min hverdag innebærer håndtering og stell/ridning av hest. Jeg kom meg tilbake på jobb etter litt over to uker på sofaen. Nå er jeg i min tredje uke på jobb og hr sittet på hesteryggen 6 ganger. Noen dager er gode, og andre mindre gode. I dag red jeg på tur med flere og jeg var livredd! Har blitt henvist til psykolog, og håper dette hjelper da angsten er forholdsvis er i startgropa.

Slite også med å kjøre bil. Jeg håper og tror at min angst kommer av en sliten kropp og slitent sinn som har satt seg i forsvar mot nye påkjenninger.

[Gjest Instamatic]

Jeg har også angst for å kjøre bil, utrolig hemmende.

[Gjest Cecilie]

Hei!

Lever denne tråden enda?

Jeg synes det er veldig godt å lese at vi er flere som sliter med angst og depresjoner. Det virker faktisk litt beroligende på meg, og også angstdempende:) Til meg startet det hele i en hektisk periode på sensommeren 2009, hvor jeg studerte og jobbet mye en periode. Plutselig kom sommerferien, hvorav ting roet seg, og jeg gikk på en stor smell. Sto på jobb en kveld og følte meg skikkelig dårlig, både svimmel, ør, kvalm, "borte-vekke" og ustø.

Etter gjentatte legeundersøkelser ble det konkludert med stress, og angsten ble utløst av stresset. I denne perioden var jeg fryktelig redd for at jeg var fysisk syk, fordi jeg kunne ikke forstå hvordan stresset kunne påføre meg så mange fysiske symptomer (som kvalme, svimmelhet, osv), så jeg var helt sikker på at jeg var alvorlig syk. Utviklet derfor helsesangst.

Jeg har vært frisk i snart to år, før angsten kom tilbake igjen for en liten måneds tid siden, i en periode hvor jeg startet i ny jobb og reiste en del. Igjen så virker det som om angsten befester seg i en periode med mye stress/ usikkerhet. Usikkerhet rundt egen fremtid/ livssituasjon, i forhold til jobb og diverse andre bekymringer.

I dag er det angst for angsten som er det verste for meg, jeg er kronisk kvalm/ småsvmmel og kjenner en hard klump/ klemmende følelse over halsregionen. Jeg prøver å fortelle meg selv at angst ikke er farlig, det er bare en følelse som kan virke ubehagelig men som ikke er farlig! Men det er ikke alltid det hjelper like mye. Jeg blir ofte trøtt og sliten av angsten og har problemer med å konsentrere meg på jobb. Samtidig er jeg ganske fjern og ikke fullt så villig til å engasjere meg i andre menneskers liv og samtaler.

Det var min historie. Jeg håper at flere kjenner seg igjen, og kan relatere til hvordan jeg har det. Tusen takk for at dere har delt deres historier med meg! :-)

Varme klemme!

[Gjest ida]

Hei. Jeg er en jente på 13 og sliter veldig med seperasjons angst. Jeg har gått til psykolog og lege uten noe resultat. Jeg har aldri klart å sove over hos en venninne. Har dere noen tips om hvordan jeg kan klare det?

[AnonymBruker]

Til Gjest_ida_*: eskponeringsterapi fungerer. Prøv en ny psykolog

[odah]

Høres kanskje teit ut, men jeg har en ekstremt angst for kuer. Har hatt det helt siden jeg var liten baby. Der vi har hytte så går det løse kuer om sommeren, og når jeg møter på dem begynner jeg å hyperventilere, gråte og blir helt fra meg. Klarer ikke kontrollere det selv, har aldri møtt noen andre som er så ekstremt redd for noe selv..

Men på den andre siden så er jeg glad jeg ikke har en angst for noe jeg må møte på hver dag, sånn som de menneskene som har sosial angst. Det er nok mye verre!

[Rainbow]

Utrolig at denne tråden lever etter sju år.

Jeg har angst som kom av utbrenthet. Å slite meg selv helt ut gjorde at jeg ble sittende med en kjempevondt klump i magen, som jeg hadde hver eneste dag i minst et år. Får ofte angstanfall fortsatt, hvor jeg blir kvalm og svimmel og dårlig i magan.

Veldig ekkelt. Det hjelper litt med psykolog, men syns det går sakte!

[Gjest jau]

angst er en underliggende reaksjon for oftest en depresjon

[AnonymBruker]

Utrolig at denne tråden lever etter sju år.

Jeg har angst som kom av utbrenthet. Å slite meg selv helt ut gjorde at jeg ble sittende med en kjempevondt klump i magen, som jeg hadde hver eneste dag i minst et år. Får ofte angstanfall fortsatt, hvor jeg blir kvalm og svimmel og dårlig i magan.

Veldig ekkelt. Det hjelper litt med psykolog, men syns det går sakte!

Kanskje derfor du er blitt lesbisk?

[Rainbow]

Kanskje derfor du er blitt lesbisk?

HAHA. Var lesbisk lenge før jeg fikk angst, gitt. Det har jeg ingen problemer med å være, og ingenting får meg til å føle meg mer stolt enn å gå hånd i hånd med kjæresten min når vi begge har på oss kjoler og viser verden at to feminine jenter kan finne hverandre.

Angsten kom av utbrenthet, flink pike-syndrom, konstant dårlig samvittighet på jobben, redsel for å ikke være flink nok til denne jobben og en ikke-eksisterende evne til å si nei til arbeidsgiver.