Har du angst? Hvordan merker du angsten?

[caro90]

Hei, Er det noen som sliter sosial angst her?

Jeg har Sosialt angst og nesten har Asperger syndrom ( noen av trekka) og har hatt depresjoner (før) jeg klarer å snakke noen ganger med DE jeg KJENNER ganske godt ganskebra og babler i vei. men når det kommer til noen fremmende så sliter jeg å si mye til de da er jeg ganske stumm.

jeg prøvd psykolg men hjelp ikke mye siden jeg sa ikke så mye og jeg gikk på Zoloft veit ikke om det hjelp så mye er så fjernt minne nå.. og jeg likte ikke ho som sa de hjalp meg følte at hun nesten ikke er ei god meneske... kanskje de hjalp ikke vet jeg, men jeg liker ikke piller ....

Angsten min kommer fra moren min som har behandlet meg dritt, jeg husker ikke så veldig mye, men hun har behandlet meg dårlig som barn til til 9 . klasse på undomsskolen.

lever såpasse fint nå men om hun dukker opp eller ringer så får jeg panikk og tenker på framtiden vil hun ta vekk mine venner å bruke de mot meg eller om hva skjer med kjæresten eller partner ikke vil ha meg på grunn av ho?..

det som hjalp meg lit var å skrive det på et ark det jeg følte å ble lit letta.. ellers så hadde lyst å tatt kverken på ho..

og får knyttet følelse i magen og tenker at det går ille

[Gjest solduen]

Har hatt angst i 40 år nå, så ikke lett å bli kvitt den nei. Har vært gjennom alt lege, psykolog, psykiater, innleggelse. De fleste medisiner er utprøvd. Ikke noe hjelp. Trodde det skulle gå over etterhvert, men verre nå enn for 10-20 år siden. Bra man ikke vet....men er ikke enig at ft er lett å bli kvitt angst hvis man først har fått det. Vil heller si umulig, desverre...

[Gjest youngboy]

Funnet ut det siste året at jeg har sliti med angst hele livet som jeg kan huske, dette var noe jeg fant ut selv etter jeg forklarte symptomer som jeg har hatt relaterende til brudd med kjerring og div til en lege...Etter dette har angsten og depresjonen blitt værre.. KOmmer i bølger, er latterlig hvordan det fungerer...Kan legge meg med kvalme og ønske om og aldri vokne opp igjen...Når jeg vokner opp merker jeg ingen ting av angsten..en dag etter kan den være der igjen..Dette blir værre og værre fra mnd til mnd og er sikker på at denna sjuken kommer til og ta livet mitt en dag..er så sliten av detta, veit ikke om jeg er gal eller om jeg erfrisk

[AnonymBruker]

Jeg har angst, har vel hatt det i et par-3 år nå.. Aner ikke når det begynte eller hvordan. Men en eller annen gang begynte jeg plutselig å bli skikkelig bekymra for alt. Bekymra for hva som kom til å skje hvis jeg gjorde ditt eller datt. Bekymra for om jeg var frisk. Bekymra for alle i familien min, og var veldig bekymra for om de var syke. Etterhvert gitt denne bekymringen rett å slett over til redsel. Jeg ble livredd for å være syk, livredd for at familien min skulle bli syk. Hvis jeg skulle ut å reise var jeg sikker på at jeg kom til å havne i ei ulykke å dø. Livredd for trafikk. Livredd for at maten jeg spiste var forgiftet. Livredd for å ikke våkne om morgenen. Og ikke minst ble jeg LIVREDD for at folk skulle oppdage alle disse tankene jeg hadde.

Alle disse tankene går veldig opp og ned, men som regel er det bra. Merker det knytter seg utrolig i magen hvis foreksempel de jeg ringer til ikke tar telefonen, eller hvis jeg hører sirener. Eller hvis noen i familien min skal til legen føler jeg at jeg må kaste opp. Det jeg tror jeg er mest redd for nå er å miste mine nærmeste, eller å bli dødssyk selv.

Har aldri hatt et skikkelig anfall, men jeg sliter mer med den kroniske bekymringen.

Går bare til fastlegen min enda med dette for hun mener at jeg har blitt mye bedre, og egentlig ikke trenger psykologhjelp lengre. Men når jeg skal tilbake om ca 1 mnd kjenner jeg at jeg selv må spør om jeg kan få det tilbudet. Det at jeg er livredd for at folk skal oppdage at jeg sliter psykisk er utrolig tung, og å ha noen å snakke med som jeg ikke trenger å ha noe med å gjøre i dagliglivet hadde vært fint å hatt

Vil i samme slengen sende ut den største klemmen til alle andre der ute som sliter med angst og depresjoner

Anonym poster: 708cae34cedbd7410340bcceaebd9ac5

[Jente891]

I dag er det angst for angsten som er det verste for meg, jeg er kronisk kvalm/ småsvmmel og kjenner en hard klump/ klemmende følelse over halsregionen. Jeg prøver å fortelle meg selv at angst ikke er farlig, det er bare en følelse som kan virke ubehagelig men som ikke er farlig! Men det er ikke alltid det hjelper like mye. Jeg blir ofte trøtt og sliten av angsten og har problemer med å konsentrere meg på jobb. Samtidig er jeg ganske fjern og ikke fullt så villig til å engasjere meg i andre menneskers liv og samtaler.

Det her kjenner jeg meg veldig igjen i! Jeg sliter også med kronisk klemmende følelse i halsen og kvalme. Hvordan går det med deg nå? Har du noen råd?