Hvorfor legger noen mennesker seg automatisk i en offerrolle?

[Gjest Aragorn II Elessar]

Hva er grunnen til at noen mennesker både menn og kvinner automatisk legger seg i en offerrolle ?

 

 

[AnonymBruker]

Hva mener du? Hva betyr det? 

Anonymkode: 547cd...e49

[Gjest Aragorn II Elessar]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du? Hva betyr det? 

Anonymkode: 547cd...e49

Ordet offerrolle burde være selvforklarende også for de som er usikker på hva det betyr

Det betyr at man gjør seg selv til et offer når man ikke er det.

[Gjest noe tilfeldig]

4 minutter siden, Aragorn II Elessar skrev:

 Hva er grunnen til at noen mennesker både menn og kvinner automatisk legger seg i en offerrolle ?

 

 

Fordi de vinner på det. Tror de selv. 

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du? Hva betyr det? 

Anonymkode: 547cd...e49

Jeg vet ikke hva TS mener, men har vært i flere situasjoner hvor mennesker automatisk antar en offer rolle. Det kan være alt ifra de som opplever "normal" motgang (fikk ikke jobben de ville ha, naboen bråker litt en kveld eller den personen de ville bli kjæreste med var ikke interessert) - så er det "stakkars meg" , "hvorfor alltid meg" osv. Har også opplevd mennesker som er direkte bedriten, ufine og ekkel, og når de får kritiske spørsmål til oppførsla si eller blir saklig konfrontert, bryter de ut i gråt og føler seg urettmessig anklaget, dårlig behandlet osv. Slitsomt. Eller den gode gamle "alle er slem med meg, ingen behandler meg bra nok", folk som alltid er i en ellerannen konflikt, hvor de såklart har iiiingen delaktig rolle i saken, er bare alltid uheldig offer. 

[Gjest Catalina Culès]

For å få medfølelse og sympati fra andre, er mange som gjør dette for å manipulere andre.

[AnonymBruker]

Det er lettere. Å reise seg opp når ting går en imot krever mer styrke og vilje. Du må tåle å føle på såre følelser, tåle å innrømme at du kanskje ikke er perfekt, tåle å risikere å møte den samme motgangen når du prøver igjen. Du tar ansvar for eget liv og det kan være et blodslit om du har et komplisert et.

Når du legger deg selv i offerrollen kan du krølle deg sammen og være trygg. Det er verden og andre som er uperfekte og som er et problem, du er bare et offer som ikke kan gjøre noe. Du har ikke skyld eller ansvar.

Anonymkode: 8d290...5de

[AnonymBruker]

1 time siden, Aragorn II Elessar skrev:

 Hva er grunnen til at noen mennesker både menn og kvinner automatisk legger seg i en offerrolle ?

Har du noen praktiske eksempler på folk som (i den mening) har lagt seg selv i en offer-rolle?

En av grunnene kan jo være for å skrape til seg mest mulig sympati og / eller oppmerksomhet. Man kan påstå at alle andre er så slemme heile tiden....

Anonymkode: 9042e...9cd

[Gjest Aragorn II Elessar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen praktiske eksempler på folk som (i den mening) har lagt seg selv i en offer-rolle?

En av grunnene kan jo være for å skrape til seg mest mulig sympati og / eller oppmerksomhet. Man kan påstå at alle andre er så slemme heile tiden....

Anonymkode: 9042e...9cd

Tja du kan jo bare se på de fleste avis artikler som er skrevet av Frp politikere.  Spesielt de som er skrevet av Tybring Gjedde og Sandberg.

[AnonymBruker]

Jeg prøver se litt raust på det om jeg treffer slike og tenke det er mennesker som trenger litt mer trøst enn de får. At det er en måte å skaffe seg omsorg på. Det er en feil og selvopptatt måte å gjøre det på, men det kan ligge mye sårhet bak. Samtidig kan jeg bli oppgitt når det blir for ekstremt. Som hun som klarte vinkle søsterens tap av en forlovede (død) ,til å handle om at hun ikke kunne leve med at det at søsteren sørget , gikk utover en reise de skulle tatt sammen Og at slike avlysninger jo aaaaalltid skjedde med henne. Og ingen ville reise med henne og ingen var glad i henne og... Hallooo. Hun kunne ikke leve med at søsteren nå var den som var mest offer og fikk alles omsorg. Da kjente jeg jeg ikke orket mer. Men jeg forsto det likevel.

Anonymkode: 0fa2a...355

[AnonymBruker]

Historien er anonymisert.

Anonymkode: 0fa2a...355

[Gjest antbug]

Kanskje fordi det er lettere enn å gå i seg selv. Hvis de gjør det kan det være at de må innse at de selv kan ha litt skyld i noe av det som skjer dem. Mange sikkert også fordi de vet at det vil gi dem en god del sympati og trøst. 

[AnonymBruker]

For et kjedelig liv du må ha. Lykke til videre 

Anonymkode: f55a9...3b9

[AnonymBruker]

Nå skal jeg fortelle noe.

Jeg har levd i offerrollen i store deler av mitt liv. Mitt første sjokk kom på ungdomsskolen hvor en med-elev sa hun syntes synd på meg. Det hadde aldri falt meg inn tidligere at det var synd på meg i utgangspunktet. Jeg følte meg som de andre. Det ironiske var at jeg brukte tid på henne fordi hun virket så ensom. Jeg hadde ikke *behov* for å henge med noen av de andre, ganske enkelt fordi de ikke gav meg noe. Vi var fjortiser, og det virket ikke som at de andre forstod at vi var fjortiser og gjorde fjortis-ting. I fjortishormonenes vold. Etter hvert som at man vil presse seg ut av offerrollen tvinger de deg tilbake, de skjønner ikke at frustrasjonsutbrudd er et tegn på at man ikke har det bra og ønsker å forandre status quo. Man ønsker å bli sett og hørt, men omgivelsene bare patter deg på hodet og forteller deg, "så så, det går så bra så" og ikke minst bruker din fortid mot deg når du prøver å se fremover, prøver å snakke om drømmer. De ser på deg med et blikk som er heller tvilsomt. Etter hvert som at man prøver å komme seg ut der kommer det til et punkt hvor man slutter å kjempe, man lytter til det de andre har og si og innretter seg etter det. Man er fremdeles ulykkelig, de andre tar over ansvaret for din livskvalitet og man blir fratatt muligheten til å tenke for seg selv at, aah det er jeg som har valgt veien min. Men nei, de andre velger for deg, og man følger bare med og er kritisk underveis.

Jeg tror de fleste ønsker å vite med seg selv at det er en selv som har stått bak feilene sine, og at de ikke er i regi av andres dårlige dømmekraft. Indirekte forteller de deg at du ikke klarer det og at man er avhengig av dem, så man tenker at de har rett, alle mot 1 ... Til slutt prøver man bare å oppfylle rollen sin, den "evigtrengende". Bestemor forteller meg at man må bare stå på og lar meg være meg, gjør meg ikke om til en stakkar hvor en ser på en med medlidende blikk og det er herlig befriende. Hun er konstruktiv og ikke dullende. Spiller kort med meg og vi leser aviser sammen. Hun oppfordrer til selvstendig tenkning.

Anonymkode: 89c00...034

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg fortelle noe.

Jeg har levd i offerrollen i store deler av mitt liv. Mitt første sjokk kom på ungdomsskolen hvor en med-elev sa hun syntes synd på meg. Det hadde aldri falt meg inn tidligere at det var synd på meg i utgangspunktet. Jeg følte meg som de andre. Det ironiske var at jeg brukte tid på henne fordi hun virket så ensom. Jeg hadde ikke *behov* for å henge med noen av de andre, ganske enkelt fordi de ikke gav meg noe. Vi var fjortiser, og det virket ikke som at de andre forstod at vi var fjortiser og gjorde fjortis-ting. I fjortishormonenes vold. Etter hvert som at man vil presse seg ut av offerrollen tvinger de deg tilbake, de skjønner ikke at frustrasjonsutbrudd er et tegn på at man ikke har det bra og ønsker å forandre status quo. Man ønsker å bli sett og hørt, men omgivelsene bare patter deg på hodet og forteller deg, "så så, det går så bra så" og ikke minst bruker din fortid mot deg når du prøver å se fremover, prøver å snakke om drømmer. De ser på deg med et blikk som er heller tvilsomt. Etter hvert som at man prøver å komme seg ut der kommer det til et punkt hvor man slutter å kjempe, man lytter til det de andre har og si og innretter seg etter det. Man er fremdeles ulykkelig, de andre tar over ansvaret for din livskvalitet og man blir fratatt muligheten til å tenke for seg selv at, aah det er jeg som har valgt veien min. Men nei, de andre velger for deg, og man følger bare med og er kritisk underveis.

Jeg tror de fleste ønsker å vite med seg selv at det er en selv som har stått bak feilene sine, og at de ikke er i regi av andres dårlige dømmekraft. Indirekte forteller de deg at du ikke klarer det og at man er avhengig av dem, så man tenker at de har rett, alle mot 1 ... Til slutt prøver man bare å oppfylle rollen sin, den "evigtrengende". Bestemor forteller meg at man må bare stå på og lar meg være meg, gjør meg ikke om til en stakkar hvor en ser på en med medlidende blikk og det er herlig befriende. Hun er konstruktiv og ikke dullende. Spiller kort med meg og vi leser aviser sammen. Hun oppfordrer til selvstendig tenkning.

Anonymkode: 89c00...034

Men blir ikke det anderledes enn de som velger offerrollen ?

Men heller aldri tenkt på det med at noen blir puttet der på den måte du forteller. Takk for historien. Bra å være bevisst på å ikke putte folk i offerrollen. Hm... Håper du er på vei til ett bra sted.

Anonymkode: 0fa2a...355

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men blir ikke det anderledes enn de som velger offerrollen ?

Men heller aldri tenkt på det med at noen blir puttet der på den måte du forteller. Takk for historien. Bra å være bevisst på å ikke putte folk i offerrollen. Hm... Håper du er på vei til ett bra sted.

Anonymkode: 0fa2a...355

Ingen har frivillig lyst til å befinne seg i offerrollen, det har skjedd noe tidligere i livet som har ført dem dit. Alt har en grunn, alt har en grunn. Se for deg at man er totalt sulteforet, bare beinrangel, når det kommer til følelse av mestring/føle seg kompetent. Mye misforståelse bak det og, men egentlig er ikke ting så himla komplisert. Det er for det meste snakk om å bli behandlet som et menneske med mennskelige behov i bunn. Jeg føler at mange ikke helt vet hva det innebærer. Men de har jo veldig lyst til å hjelpe da? Det er som med rusmisbrukere, det skal store mengder kompetanse til for å kunne være noe nyttig for dem. Tror det er flere som burde ha stoppet opp og spurt seg selv om hjelpen egentlig er til hjelp? Det er forskjell på å oppleve hjelp nå og da, fremfor hjelp hvor det blir et mønster, hvor unntaket gjør at man blir superlykkelig. Noen narkomane slipper alle hemninger hvis de blir forstått, blant annet, de blir så jævla lykkelige over å møte en person uten fordommer.

Anonymkode: 89c00...034

[AnonymBruker]

Litt fordi de er svake mennesker, og litt fordi det er mye lettere.

Anonymkode: 9caac...7f8

[AnonymBruker]

Det finnes mange som tar offerrollen, i større og mindre grad. Som f.eks: "Jeg kommer ikke overens med sjefen min, han har ikke tillit til meg" blir til "Sjefen min mobber meg". 

Eller "Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte leilighet med en gang jeg ble ferdig med studiene for 10 år siden, før det kom krav om egenkapital" blir til "Jeg er et offer for politikernes elendige boligpolitikk".

Anonymkode: 1a081...a6e

[AnonymBruker]

Det er ikke en fasit på det.

Anonymkode: b5a61...dd8

[Gjest Aragorn II Elessar]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal jeg fortelle noe.

Jeg har levd i offerrollen i store deler av mitt liv. Mitt første sjokk kom på ungdomsskolen hvor en med-elev sa hun syntes synd på meg. Det hadde aldri falt meg inn tidligere at det var synd på meg i utgangspunktet. Jeg følte meg som de andre. Det ironiske var at jeg brukte tid på henne fordi hun virket så ensom. Jeg hadde ikke *behov* for å henge med noen av de andre, ganske enkelt fordi de ikke gav meg noe. Vi var fjortiser, og det virket ikke som at de andre forstod at vi var fjortiser og gjorde fjortis-ting. I fjortishormonenes vold. Etter hvert som at man vil presse seg ut av offerrollen tvinger de deg tilbake, de skjønner ikke at frustrasjonsutbrudd er et tegn på at man ikke har det bra og ønsker å forandre status quo. Man ønsker å bli sett og hørt, men omgivelsene bare patter deg på hodet og forteller deg, "så så, det går så bra så" og ikke minst bruker din fortid mot deg når du prøver å se fremover, prøver å snakke om drømmer. De ser på deg med et blikk som er heller tvilsomt. Etter hvert som at man prøver å komme seg ut der kommer det til et punkt hvor man slutter å kjempe, man lytter til det de andre har og si og innretter seg etter det. Man er fremdeles ulykkelig, de andre tar over ansvaret for din livskvalitet og man blir fratatt muligheten til å tenke for seg selv at, aah det er jeg som har valgt veien min. Men nei, de andre velger for deg, og man følger bare med og er kritisk underveis.

Jeg tror de fleste ønsker å vite med seg selv at det er en selv som har stått bak feilene sine, og at de ikke er i regi av andres dårlige dømmekraft. Indirekte forteller de deg at du ikke klarer det og at man er avhengig av dem, så man tenker at de har rett, alle mot 1 ... Til slutt prøver man bare å oppfylle rollen sin, den "evigtrengende". Bestemor forteller meg at man må bare stå på og lar meg være meg, gjør meg ikke om til en stakkar hvor en ser på en med medlidende blikk og det er herlig befriende. Hun er konstruktiv og ikke dullende. Spiller kort med meg og vi leser aviser sammen. Hun oppfordrer til selvstendig tenkning.

Anonymkode: 89c00...034

Jeg snakker om folk som legger seg i en offerrolle  uten at de faktisk er offer. Jeg snakker ikke om folk som faktisk er offer.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ingen har frivillig lyst til å befinne seg i offerrollen, det har skjedd noe tidligere i livet som har ført dem dit. Alt har en grunn, alt har en grunn. Se for deg at man er totalt sulteforet, bare beinrangel, når det kommer til følelse av mestring/føle seg kompetent. Mye misforståelse bak det og, men egentlig er ikke ting så himla komplisert. Det er for det meste snakk om å bli behandlet som et menneske med mennskelige behov i bunn. Jeg føler at mange ikke helt vet hva det innebærer. Men de har jo veldig lyst til å hjelpe da? Det er som med rusmisbrukere, det skal store mengder kompetanse til for å kunne være noe nyttig for dem. Tror det er flere som burde ha stoppet opp og spurt seg selv om hjelpen egentlig er til hjelp? Det er forskjell på å oppleve hjelp nå og da, fremfor hjelp hvor det blir et mønster, hvor unntaket gjør at man blir superlykkelig. Noen narkomane slipper alle hemninger hvis de blir forstått, blant annet, de blir så jævla lykkelige over å møte en person uten fordommer.

Anonymkode: 89c00...034

Dette vet du faktisk ingenting om

[AnonymBruker]

Jeg tror også at man kan bli avhengig av rusmiddelet empati etter hvert. Empati er basert på følelser og noe annet enn forståelse, som jo er basert på kunnskap. Muligens kan empati fucke opp med dopaminbalansen?  Man blir svak av for mye empati, samtidig som at empati ikke er særlig konstruktivt i det lange løp. Det er enkelte som har veldig lett for å få mye empati fra omgivelsene, noe som er en bjørnetjeneste og vanskelig å komme seg ut av hvis en ikke har kjent på noe annet tidligere. Noen er veldig lett å synes synd på, feks på grunn av utseende, handikap og andre spesielle forhold.

Deeeiiliiiig å ruse seg på empati, som et par glass med vin.

Anonymkode: 89c00...034