Når ble gravide og småbarnsmødre sårbare?

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg gravid eller har barn, men som prøver har jeg lest en del på flere forum. Og vet du hva Mer sutrete og tåpelig innlegg har jeg aldri lest.

Tror du skal lese deg opp om disse kvinnene i Afrika du har sett på TV. Dersom du henviser til det som å være tøff. Er nesten skremmende at det imponerer deg, for det er langt i fra bra.

Jeg syns heller ikke du er noe ekstra tøff bare for du ikke brydde deg om å ha mannen hjemme, pga du fikk dine barn tett uten å ha være sårbar. Fint for deg at du hadde et ok svangerskap men alle har faktisk ikke det! Og da trenger de støtte hos sin nærmeste, det har da ingenting md deg å gjøre.

Og et siste tips: Slutt å les. Jeg forstår ikke hvorfor du leser det hvis det gjør deg så kvalm. Ingen tvinger deg.

Anonymkode: 68bbc...4d4

[AnonymBruker]

Dagens mødre kontra før sjonglerer også et arbeidsliv i tillegg. Det var nok hakke lettere før når de var hjemmeværende. Sier ikke du var det, men siden du sier vi har gjort det i all den tid.

Anonymkode: 68bbc...4d4

[EvaLena]

Enig meg deg TS 😊

[Vera Vinge]

Jeg kan til dels være enig med deg at enkelte gravide sutrer i overkant mye. Dvs. jeg forstår at bekkenløsning fra helvete er tøft, og akkurat det har jeg vært forskånet for. Men jeg var fryktelig kvalm første halvdel av mitt ene svangerskap, og kronisk søvnløs i siste halvdel av det andre, så jeg vet jo noe om gravidplager likevel. Og jeg tenkte en del på at det ikke skulle få overskygge gleden ved å være gravid. For om man ønsker seg et barn, er det jo fantastisk at vi kvinner klarer dette. Så, jeg syns absolutt det er lov å klage. Men så har jeg likevel stusset over noen jeg kjenner som i liten grad ser ut til å klare å heve blikket, når ting er slitsomt i øyeblikket. Men det er jo det samme med småbarnsfasen, hvor enkelte framstiller det som bare håpløst, slitsomt, innvaderende og alt det der. Mens jeg mener det må gå an å klage over at man ikke sover, samtidig som man jobber med å se det positive, om det ikke kommer av seg selv.

Men, de jeg mener det er størst grunn til å trå mer varsomt rundt og passe ekstra godt på, er kvinner som nettopp har født. De syns jeg skal få klage alt de vil, og vi rundt skal støtte dem uansett. Særlig om det er det første barnet, er mange i sjokk, kroppen har gjennomgått en stor påkjenning, man er hormonell og mange er ikke helt seg selv. Da syns jeg det er for mye å forvente at folk skal klare å se de store linjene og bare "skjerpe seg".

[Ginavn]

TS, du har ikke brukt hodet i det hele tatt.

Vet du hva som er den hyppigste dødsårsaken for jenter under 15 i fattige land? Fødsel. Du beskriver fødsel som noe naturlig, som om (nesten) alle kan klare det. Ren idioti. 

17 % prosent av alle fødsler i Norge er keisersnitt. Hvordan tror du det hadde gått med mor (og barnet, gud, det viktigste) hvis keisersnitt ikke hadde vært en løsning? 

Du vet det at i tidligere tider ved tverrleie eller for trangt bekken måtte man kutte opp fosteret innvendig for å få det ut, kalt embryotomi? Eller så kunne man kutte opp en fødende kvinnen. Enten eller.

Les fødehistorier, de som ikke er ment å skremme. "Jeg måtte sy i en time", "ble forløst med vakuum", "måtte bli tatt med tang". Dette er i Norge. Hvordan tror du det går i Afrika når de må sy der nede, eller inn i sløfsa (artig ord) for å få ut ungen? Jo, da kommer det infeksjoner, som er en vanlig dødsårsak blant kvinner som har født.

I noen tilfeller får de også fistel, og ender opp med å bli utstøtt fra samfunnet, fordi de legger avføring gjennom skjeden fordi de ikke var i stand til å føde, eller ikke hadde kvalifisert hjelp tilstede. Men neida, fødsel er så naturlig og flott, altså.

Hvis fødsel er så naturlig, hvorfor kan da svangerskap utenfor livmora oppstå, hvordan kan et foster dø (og lykke til med å få det ut i u-land), hvorfor ligger fosteret i feil posisjon, hvorfor kan et bekken være for lite, hvordan kan forliggende morkake oppstå, hvorfor vil ikke babyen ut, hvorfor må man ha hjelp til å starte fødselen, hvorfor får man svangerskapsforgiftning, hvorfor trekker ikke livmora seg sammen etter fødsel, hvorfor forsetter livmor å blø, hvordan kan den sprekke? Mange spørsmål, som tyder på at fødsel, som skal gi nytt liv, like gjerne kan ende opp med å ta et, eller to.

En UNICEF-artikkel fra 2002 skriver at nesten halvparten (!!) av Afghanistans kvinner mellom 15 og 49 dør i forbindelse med graviditet og fødsel, http://www.unicef.org/newsline/02pr59afghanmm.htm Så mye for at fødsel er naturlig, eller hva?

Norge har sett en dramatisk og gledelig minsking i mødre- og barnedødlighet i takt med et mer moderne helsevesen. Hvis fødsel var så fint som du skal ha det til, ville man aldri ha sett en nedgang. Nedgangen oppstod fordi helsevesenet ble bedre - hva sier dette deg?

Når det gjelder den afrikanske kvinnen, så er det veldig uvanlig kloden over for kvinner å føde helt alene. Det skjer, selvfølgelig, men det er mer unntaket enn regelen

Når du skriver videre at kvinner i Norge syter mer enn kvinner i fattige land, viser du også at du ikke tenker. Du leser meningene til Karen i Vadsø, Laila fra Halden, Kristine fra Sola, Chantelle Olienne fra Bærum - mennesker hvis meninger du aldri ville ha hatt den fjerneste tanke om, hadde det ikke vært for internett. Er du virkelig så tafatt at du tror fødekvinner i Afrika og Afghanistan ikke klager, at de ikke er redde, at de ikke har tatt skade under fødsel, eller at de har ektemenn som er redd for at de skal dø?

"WHO burde sette maks grense på et barn hvis det er så "faaaarlig", da!!!" skriver du. Det har de ikke, men det er et stort arbeid som pågår i patriakalske land/kulturer der man lærer om prevansjon og familieplanlegging, sånn at kvinnen selv kan bestemme hvor mange barn hun vil ha, samtidig som man jobber med å minske fattigdom, øke lese- og skriveferdigheter osv fordi høyere levestandard gir mindre behov for barn som pensjonssikring. Redusert fattigdom gir færre barn, færre barn som dør og færre kvinner som dør i barsel

Dette ble langt, men jeg blir veldig irritert på dårer som hevder fødsel er naturlig og noen alle kan klare, mens man glemmer at i land der det foregår naturlig, uten inngripen fra helsepersonell, er veldig langt fra tilfelle! 

[AnonymBruker]

Den 1. september 2016 at 9.01, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mange blir litt"såre" når de får barne fordi de innser hvor sjørt livet faktisk er. Jeg hadde ikke vert i live i dag hadde det ikke vert for det norske helsevesenet, jeg hadde dødd i fødsel. Og det er for de aller fleste en veldig skremmende tanke, jeg skulle vert død. Og så blir man overlatt alene, med en liten baby som trenger hjelp og omsorg til alt. Pappaen drar på jobb og der sitter man ofte alene mens alle andre er på jobb. 

Det er klart man blir emosjonell i en slik situasjon, i tillegg har man hormoner her i fra til månen! Om man ikke klarer og sjønne det fordi de klarer det jo i afrika så er det noe som skurrer. Og jeg er sikker på at disse stakkars damene i afrika hadde valgt og føde på sykehus i trygge omgivelser hvis de hadde hatt ett valg. 

Anonymkode: 221dc...015

Godt skrevet. Jeg hadde overlevd fødselen selv, men barnet mitt ville ikke vært her i dag uten fantastisk hjelp fra helsevesenet. Den opplevelsen omrokerte min virkelighet fullstendig - og jeg var fryktelig sårbar psykisk etter fødselen. Også fysisk, forresten, etter katastrofesnitt. Plutselig trengte jeg mannen min der hele tiden, jeg var livredd for å være alene med den bittelille premature babyen min. Jeg tror ikke jeg sutret så mye - det var blodig alvor for meg, og sutring hører vel mer hjemme i bagatellkategorien. Men sårbar var jeg! 

Anonymkode: 9bd4e...07e

[AnonymBruker]

Hvis ikke fostre og nyfødte barn er de mest sårbare vesener på denne jord, hvem er da sårbar? Og hvis ikke fødsel er den mest sårbare situasjonen en frisk kvinne i Norge kan være i dag, når mener du man er mer sårbar? Folk klager da over rot, flytting, jobben, alle andre fysiske og psykiske plager, stress, været og svigers. De klager over fraværende mann når de ikke er gravide eller i barsel også, og sykmelder seg når foreldre dør. Hvorfor skal man ikke kunne sutre over barselstårer, løpske hormoner, en følelse av sårbarhet og forstoppelse, kvalme, halsbrann og andre vondter? Og siden du sammenligner "tøff naturlig kvinne i Afrika" (hvordan kunne du se på filmen at hun ikke ville foretrukket en sykehusseng og en mann som holdt henne i hånden og lovet å ta vare på henne og barnet for resten av livet? Du tror hun valgte det slik og følte seg usårbar?) med "svake, unaturlige kvinner i Norge", kan man vel sammenligne normalsituasjonen ikke-gravid, frisk toppfungerende kvinne med hormonell gravid. Venninnen min mistet hunden sin, den var gammel og jeg syns det var naturlig, men hun sørget og var "sårbar" en lang stund. Burde hun bare skjerpe seg? Hvorfor det? Hvis man føler man trenger omsorg og støtte, føler man det. Jeg syns det var fantastisk å være gravid, og klagde lite, men jeg hadde det veldig godt tilrettelagt rundt meg også, og ingen ba meg skjerpe meg verken hjemme eller på nett fordi jeg ikke fødte hjemme på badet (da hadde for øvrig både jeg og det første barnet dødd). Jo, en vikar av fastlegen sa det da jeg var på overtidskontroll og ville sjekkes ekstra, litt sånn "livet er risikabelt, det skulle du tenkt på før du ble gravid, ser deg om en uke". Jeg gråt, og fikset selv en time på sykehuset der de tok meg veldig alvorlig og det var nødvendig. Hadde jeg følt meg tøff og ment jeg ikke trengte hjelp og tenkt at situasjonen som høygravid på overtid var helt naturlig, hadde jeg risikert livet for oss begge.

Anonymkode: 1c392...9db