De som er redd for å bli avvist/har tilknytningsproblemer

[AnonymBruker]

Har flere veninner med tilknytningsproblemer og en ting jeg ser er at de alltid velger personer alle vet kommer til å såre dem. Nytter ikke å si noe til dem eller peke på stabile personer som de har vist interesse for. De trekker seg unna når disse stabile mennene viser interesse. Forhold vil de ha, men de eneste personene de gir en sjanse er de som kommer til å forsterke tilknytningsproblemene deres...

Anonymkode: eb2df...6ba

[AnonymBruker]

Ja? Og spørsmålet er? 

 

Anonymkode: 1f625...ea3

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for å bli avvist, og jeg lar ikke noen nærme seg meg. Jeg ønsker meg så inderlig et forhold, ønsker meg nærhet, men jeg takler det rett og slett ikke.

Anonymkode: d6fb6...3e7

[AnonymBruker]

Glemte spørsmålet ja. Haha. Lurer på om dere som har det sånn kan svare på hvorfor de gjør sånn, og er dere klar over det?

Anonymkode: eb2df...6ba

[AnonymBruker]

Jeg er mest redd for å sløse vekk tid på ingenting. går fort noen tusen kroner på datingsider. Redd for og sløse det.

Har ikke sjans på noen norske damer. I utlandet er det mye lettere. Det bare virker så håpløst å i det hele tatt prøve.

Er mann virker som er det vanskeligere for oss.

Anonymkode: 63d29...dcf

[AnonymBruker]

Jeg gjør sånn fordi jeg er innstilt på å bli såret. Livredd for å bli såret, men forberedt på det. Trekker meg unna så fort noe skurrer littegrann, for å være på den sikre siden. Orker ikke sitte igjen knust og verdiløs igjen.

Anonymkode: 2f7e5...ff5

[Lawyer]

Folk velger gjerne det som er kjent. Det kjente er trygt. Så om man er vant til drittsekker så fortsetter man å velge drittsekker. Det må endel jobbing til, med seg selv, for å bryte ut av et slikt mønster 

[AnonymBruker]

Også blir man jo spennings-junkie, på et vis. Forskning viser at kvinner som er sammen med en psykopat, lett finner seg en ny. Berg- og dalbanen blir definisjonen på kjærlighet. Man skjønner ikke hva ekte kjærlighet er?

Anonymkode: 30156...81c

[AnonymBruker]

Jeg er så vant til å bli såra og "mishandlet" fra barnsben av så jeg er faktisk mer redd for kjærlighet enn for å bli såret. Kjærlighet er ukjent og skummelt. Å bli såret vet jeg så godt hvordan foregår så det er trygt. 

Jeg er veldig klar over min situasjon men jeg er for sent ute for å gjøre noe med dette. Nå har jeg gitt opp. Menn kan like gjerne bare bruke meg først som sist. 

Anonymkode: 1f625...ea3

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem, og er veldig klar over det. Hos meg skyldes det mange grunner. Jeg har blitt voldtatt, utnyttet av en fyr som visste jeg hadde følelser for han i 2år og var ganske nær ved å gå inn i et forhold med en psykopat. Så det å bli såret, er blitt så vanlig for meg at jeg tenker at jeg ikke fortjener bedre. Rett etter jeg kuttet kontakten med psykopaten møtte jeg en helt fantastisk fyr. Han var så snill mot meg og behandlet meg som en prinsesse, jeg begynte å tillate meg å føle noe jeg aldri har følt før. Men jeg klarte ikke legge vekk tanken på at han og ville såre meg. Så jeg begynte å lukke meg inne og viste ikke at jeg satt pris på han. Noe som førte til at han mistet interessen, og jeg mistet en skikkelig fin fyr. Jeg skjønte det med en gang at jeg i underbevisstheten hadde gjort ting for å dytte han vekk. Jeg har nå sendt han et brev hvor jeg forteller han hvor mye han betydde for meg og hvor jeg takker han for alt han gjorde for meg, og beklager for hvordan jeg behandlet han. Jeg skjønner godt visst han ikke vil gi meg en sjanse til å forklare, men jeg innså hvor dumt det var av meg. Han er en jeg ville gjort alt for, og den eneste som har vært så snill mot meg, så det fortjener han å vite. 

Anonymkode: e7848...6a4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en av dem, og er veldig klar over det. Hos meg skyldes det mange grunner. Jeg har blitt voldtatt, utnyttet av en fyr som visste jeg hadde følelser for han i 2år og var ganske nær ved å gå inn i et forhold med en psykopat. Så det å bli såret, er blitt så vanlig for meg at jeg tenker at jeg ikke fortjener bedre. Rett etter jeg kuttet kontakten med psykopaten møtte jeg en helt fantastisk fyr. Han var så snill mot meg og behandlet meg som en prinsesse, jeg begynte å tillate meg å føle noe jeg aldri har følt før. Men jeg klarte ikke legge vekk tanken på at han og ville såre meg. Så jeg begynte å lukke meg inne og viste ikke at jeg satt pris på han. Noe som førte til at han mistet interessen, og jeg mistet en skikkelig fin fyr. Jeg skjønte det med en gang at jeg i underbevisstheten hadde gjort ting for å dytte han vekk. Jeg har nå sendt han et brev hvor jeg forteller han hvor mye han betydde for meg og hvor jeg takker han for alt han gjorde for meg, og beklager for hvordan jeg behandlet han. Jeg skjønner godt visst han ikke vil gi meg en sjanse til å forklare, men jeg innså hvor dumt det var av meg. Han er en jeg ville gjort alt for, og den eneste som har vært så snill mot meg, så det fortjener han å vite. 

Anonymkode: e7848...6a4

Kjempebra og sterkt gjort av deg syns jeg. Hadde jeg stått på andre siden hadde jeg satt stor pris på det. Gitt forklaringen din her ville jeg gitt det en ny sjanse og. Håper det går riktig vei for deg og bra at du tar tak i det. Det tror jeg er måten å bli lykkelig på. Av og til må man vandre litt utenfor egen komfortsone for å få til det :-)

Anonymkode: c230f...ac4

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så vant til å bli såra og "mishandlet" fra barnsben av så jeg er faktisk mer redd for kjærlighet enn for å bli såret. Kjærlighet er ukjent og skummelt. Å bli såret vet jeg så godt hvordan foregår så det er trygt. 

Jeg er veldig klar over min situasjon men jeg er for sent ute for å gjøre noe med dette. Nå har jeg gitt opp. Menn kan like gjerne bare bruke meg først som sist. 

Anonymkode: 1f625...ea3

Hvorfor er du for sent ute? Hvor gammel er du?

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en av dem, og er veldig klar over det. Hos meg skyldes det mange grunner. Jeg har blitt voldtatt, utnyttet av en fyr som visste jeg hadde følelser for han i 2år og var ganske nær ved å gå inn i et forhold med en psykopat. Så det å bli såret, er blitt så vanlig for meg at jeg tenker at jeg ikke fortjener bedre. Rett etter jeg kuttet kontakten med psykopaten møtte jeg en helt fantastisk fyr. Han var så snill mot meg og behandlet meg som en prinsesse, jeg begynte å tillate meg å føle noe jeg aldri har følt før. Men jeg klarte ikke legge vekk tanken på at han og ville såre meg. Så jeg begynte å lukke meg inne og viste ikke at jeg satt pris på han. Noe som førte til at han mistet interessen, og jeg mistet en skikkelig fin fyr. Jeg skjønte det med en gang at jeg i underbevisstheten hadde gjort ting for å dytte han vekk. Jeg har nå sendt han et brev hvor jeg forteller han hvor mye han betydde for meg og hvor jeg takker han for alt han gjorde for meg, og beklager for hvordan jeg behandlet han. Jeg skjønner godt visst han ikke vil gi meg en sjanse til å forklare, men jeg innså hvor dumt det var av meg. Han er en jeg ville gjort alt for, og den eneste som har vært så snill mot meg, så det fortjener han å vite. 

Anonymkode: e7848...6a4

Vedlig fint gjort av deg Er det lenge siden du sendte? Og har du fått svar?

Anonymkode: eb2df...6ba

[AnonymBruker]

12 timer siden, Lawyer skrev:

Folk velger gjerne det som er kjent. Det kjente er trygt. Så om man er vant til drittsekker så fortsetter man å velge drittsekker. Det må endel jobbing til, med seg selv, for å bryte ut av et slikt mønster 

Enig at det nok er lite bevisst, men heller at man tror trygghet ligger i det kjente og gjør samme tabbe på ny.

Anonymkode: 88476...f76

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vedlig fint gjort av deg Er det lenge siden du sendte? Og har du fått svar?

Anonymkode: eb2df...6ba

Jeg sendte det for 2 dager siden, nei, han jeg sendte det til er bortreist så han får ikke lest det før han kommer hjem. Men jeg forventer ikke noe svar, selvom jeg hadde blitt veldig glad for det

Anonymkode: e7848...6a4

[Lee Jones]

Dere bør nok leve alene noen år og bli kjent med dere selv.

Endret 31. august 2016 av Lee Jones

[AnonymBruker]

Jeg tror han som dumpa meg etter 3 mndr hadde tilknytningsproblemer. Har verdens nydeligste datter med verdens dårligste mann. Vi flyttet fra hverandre ett års tid etter at hun kom til verden. Så møtte jeg verdens beste fyr kort tid etterpå. Han kunne ikke få barn. Han var helt fantastisk med oss begge. Vet det var altfor tidlig å introdusere de for hverandre, men hadde bare så innmari god magefølelse på han. Han var så utrolig snill og hadde de beste kvaliteter. Jeg har vært i 3 lange forhold, han hadde kun vært i ett på 5 mndr. Han sa han nesten hadde gitt opp å møte noen før han møtte meg. Han virket så genuint glad i oss. Jeg såret han med noe jeg sa. Men trodde ikke det var så alvorlig. Like etterpå ringte han og dumpa meg og sa at følelsene var endret. Tror han tvilte på meg selv om jeg ikke vet hva annet jeg kunne gjort for å vise han hvor mye han betydde. Jeg sa han var det nest beste som hadde skjedd meg og at jeg hadde blitt helt avhengig av han. Og lot han få bli kjent med datteren min. Jeg har gjort alt jeg kan for å få han til å tenke seg om en gang til. Men han er bare iskald tilbake. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at han var usikker/ hadde tilknytningsproblemer. For jeg tror ikke han løy hele tiden. Og jeg tror vi var bra nok for han.

Anonymkode: 5bd2d...b3a

[AnonymBruker]

Her står det litt om: https://www.elitesingles.no/radgiver/psykologi/frykt

Anonymkode: f7850...37c

[AnonymBruker]

"Det finnes karaktertrekk for en underliggende relasjonsfrykt: Er du redd for forhold er du trolig veldig selvsikker og har evnen til å vinne over andres hjerter. Sjansen er også stor for at du har en tendens til å ha kortvarige forhold. Finner du ofte bortforklaringer når det kommer til å lage planer sammen med andre? Flykter du når forholdet blir mer seriøst?

Kjennetegnet for denne typen frykt er flukten fra emosjonelle bånd. Jo mer harmonisk og intimt forholdet blir, desto mer angst kjenner den utsatte. "

Logistikken er enkelt og greit at man er redd for gode forhold.

Anonymkode: f7850...37c

[Lee Jones]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Det finnes karaktertrekk for en underliggende relasjonsfrykt: Er du redd for forhold er du trolig veldig selvsikker og har evnen til å vinne over andres hjerter. Sjansen er også stor for at du har en tendens til å ha kortvarige forhold. Finner du ofte bortforklaringer når det kommer til å lage planer sammen med andre? Flykter du når forholdet blir mer seriøst?

Kjennetegnet for denne typen frykt er flukten fra emosjonelle bånd. Jo mer harmonisk og intimt forholdet blir, desto mer angst kjenner den utsatte. "

Logistikken er enkelt og greit at man er redd for gode forhold.

Anonymkode: f7850...37c

Og er du ikke selvsikker tør du ikke å initiativ eller sjekke.

Kan ikke generalisere over slikt, men det kommer ofte med alderen.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Lee Jones skrev:

Og er du ikke selvsikker tør du ikke å initiativ eller sjekke.

Kan ikke generalisere over slikt, men det kommer ofte med alderen.

Njæ.. Det har vel lite med alderen å gjøre. Hvis man opplever god kjærlighet hele veien til 50 så blir man jo ikke plutselig slik uten grunn.

Anonymkode: f7850...37c