Far men ikke pappa...

[Gjest Mibella]

Skjønner godt du er skeptisk TS, skulle far kommet tilbake etter å ha sviktet barnet etter flere år så får han se å bevise at han har planer om å aldri stikke av igjen. Det er svært skadelig for et barn å miste en nær omsorgsperson i så ung alder som fire-fem  år. Personlig hadde jeg aldri tilgitt det i forhold til min relasjon med barnefar, fordi man forlater ALDRI et barn. Men jeg hadde etterhvert latt far ha delt omsorg hvis han greide å bevise at det ikke var snakk om et lite blaff av dårlig samvittighet ovenfor barnet og at han viste at han var klar til å ta ansvar for sitt eget barn.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Peter007 skrev:

Den bitterheten du har nå du legge til siden nå. Det er fire år siden du ble mor og han far.

Ønsker far kontakt kan han ta steget fullt ut gjennom en gradvis tilnærming med samvær  og foreldreansvar. En rettsak er fullt mulig. 

Siden han den gangen barnet var syv mnd.og ikke ønsket kontakt med barnet nen kun foreldreansvsr kan det tenkes advokaten rådet han til å la rettsak ligge.

Det hele er ikke over for deg siden du tenker på dette. Det skaper bekymring for deg.

Barnet har også selv muligheten til å velge kontakt. Men et barn uansett alder trenger hjelp til dette. 

Setter du deg inn I hans situasjon når han fikk et farskap tredd nedover seg, tror jeg du innerst inne forstår dette selv. Hans reaksjoner ovs.er helt normale. Det ganske vanlig at menn reagerer slik når en blir far etter ONS. Med litt empati har du forstått dette. Det et helt normalt å føle seg rundlurt. Det setter dype spor når det gjelder som her. 

Jeg vil se på det som en berikelse, om mitt barn etterhvert oppnår en god relasjon til sin far. Men det handler om at han må bevise at dette er noe han virkelig ønsker. Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli såret av en far som kommer og forsvinner like raskt ( noe han er svært troende til å gjøre). Jeg har for øvrig ingen bitre følelser for denne mannen, men jeg kjenner han desverre alt for godt. HI

Anonymkode: ccab3...cac

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Mibella skrev:

Skjønner godt du er skeptisk TS, skulle far kommet tilbake etter å ha sviktet barnet etter flere år så får han se å bevise at han har planer om å aldri stikke av igjen. Det er svært skadelig for et barn å miste en nær omsorgsperson i så ung alder som fire-fem  år. Personlig hadde jeg aldri tilgitt det i forhold til min relasjon med barnefar, fordi man forlater ALDRI et barn. Men jeg hadde etterhvert latt far ha delt omsorg hvis han greide å bevise at det ikke var snakk om et lite blaff av dårlig samvittighet ovenfor barnet og at han viste at han var klar til å ta ansvar for sitt eget barn.

Nemlig!!! HI 

Anonymkode: ccab3...cac

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rart at voksne mennesker støtter far i å komme og gå som han vil i barnets liv.

Anonymkode: de9ad...b96

Voskent er ikke synonymt med reflektert og moden

Anonymkode: ccab3...cac

[Gjest star123]

Kom med forslag til barnefar om og ta det forsiktig med at far kommer på besøk for og bli kjent med barnet og se hvordan det går evt med en kombinasjon med megling. 

[Lyckeliten]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og dette er jeg sterkt uenig i.

TS burde legge til rette for et forhold mellom far og barn, ikke hindre det.

Anonymkode: 6f1c4...c84

Men far har jo hindret barnet i å ha kontakt med han i 4 år. Virker som om dette ikke er like ille.

TS- skjønner deg godt. Det er belastende for et 4 år gammelt barn, som begynner å skjønne at andre har pappaer, plutselig skal på en pappa også forsvinner han igjen. Dette er en vanskelig situasjon. Tror ikke du får noe fasit her inne, men bør ta en alvorlig prat med far dersom han vil ha kontakt/samvær med barnet. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lyckeliten skrev:

Men far har jo hindret barnet i å ha kontakt med han i 4 år. Virker som om dette ikke er like ille.

TS- skjønner deg godt. Det er belastende for et 4 år gammelt barn, som begynner å skjønne at andre har pappaer, plutselig skal på en pappa også forsvinner han igjen. Dette er en vanskelig situasjon. Tror ikke du får noe fasit her inne, men bør ta en alvorlig prat med far dersom han vil ha kontakt/samvær med barnet. 

Takk Lyckeliten. Det er barnets beste jeg har i fokus her. Ikke mitt (ikke eksisterende) forhold eller følelser/ holdninger til barnefar. HI

Anonymkode: ccab3...cac

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du fått barnebidrag fra han? Hvis ja; han har krav på å se barnet. Hvis nei; da kan han bare ha det så godt.

Anonymkode: 44fcd...f5c

Man betaler ikke bidrag for å få noe slags eierskap til barnet. Da har du misforstått hva bidrag er til for. 

 

TS: Skjønner godt at du er skeptisk. Vet barnet at det har en far som lever? Har dere snakket noe om det? 

Hvis barnet ikke vet det, så ville jeg foreslått for far å introdusere han som en venn. Sett en prøvetid på feks. seks måneder, hvor han må vise at han har viljen og forutsigbarheten til å ta del i barnets liv igjen. Start med et kaffebesøk i uka. Hvis dette holder seg stabilt et par måneder, så kan far feks. få ta med barnet på en lekeplass e.l. en gang i uka, uten deg. Når de første seks månedene har gått, eller så lang tid du trenger for å se at han er stabil, så kan du fortelle barnet at det er x som er faren hans. Og så ta det derfra. 

Uansett, start forsiktig, og ikke gå inn i noen samværsavtale sånn uten videre. Han må først vise at han vil gjøre opp for de årene han har hoppet over, og ta ansvaret sitt, slik at barnet ikke blir såret igjen senere. 

Anonymkode: 18ea7...e88

[Peter007]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo litt spesielt at far vil ha foreldreansvar men ikke kontakt med barnet da.

Vil man ha ansvaret så får man også stille opp og være far, ha regelmessig samvær og være pappa med alt det innebærer.

Jeg skjønner godt at ts er skeptisk når han etter 4 år vil ha ansvaret men ikke samværet/kontakten. 

Anonymkode: 2a12c...98a

Ja det kan du si er merkelig i første omgang. Siden brevet ble skrevet av en advokat da barnet var syv.mnd. er det en måte å få rede på om mor er interessert i et samarbeid.  Har brevet vært sendt i dag når barnet er fire år , og slik at det ble ønsket samvær ble mor tvungen til å opprette dette for barnet etter hvert. Det var det ingen mening i å kreve samvær når barnet var syv mnd. Far har vært låst av mors mening den gangen barnet var syv mnd.selv om han skulle ønsket samvær med barnet. Altså ikke vunnet frem her heller.

Jeg tror nok advokaten har gjort en vurdering på dette den gangen. En må også ta i betraktning forholdet til mor syv mnd. etter at han ble rundlurt. Det har vært en vanskelig tid. Derfor har det hele blitt liggende i ro som en bekymring for fremtiden for noen. (Det virker som en bekymring for TS. i dag).

Jeg legger også merke til at du TS. følger med på fars liv siden du er orientert om hans nye situasjon.

Det har vært intr.å høre fra TS.om barnebidrag har kommet inn regelmessig. Om dette er egne innbetalinger fra far etter utregning  fra NAV - NAV sendt vedtak om forholdet, eller trekk i lønn til NAV. Eller om det rett og slett er en privat avtale uten NAV

[Peter007]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil se på det som en berikelse, om mitt barn etterhvert oppnår en god relasjon til sin far. Men det handler om at han må bevise at dette er noe han virkelig ønsker. Jeg vil ikke at barnet mitt skal bli såret av en far som kommer og forsvinner like raskt ( noe han er svært troende til å gjøre). Jeg har for øvrig ingen bitre følelser for denne mannen, men jeg kjenner han desverre alt for godt. HI

Anonymkode: ccab3...cac

Det har vært en fordel om du opplyser om negative ting med han som er far. f.eks. at han ikke er en stabil person som kan ha langt andre utfordringer i hverdagen enn det å være far. Jeg har basert mine svar på at dette en såkalt normal person som lever A4 livet. Om ikke er det fint om du opplyser noe annet.  

Takk.

Endret 6. august 2016 av Peter007

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Peter007 skrev:

etter at han ble rundlurt.

Folkens overse, og ikke svar.

Han her så blinda av menn/fars rettigheter at han blind til  ting er ikke alltid sort og hvitt..

Og ikke alltid like enkelt. Og at det handlinger ikke om foreldrene retighetter, MEN hva som er best for barnet.

Anonymkode: 111a7...5fb

[Peter007]

25 minutter siden, Lyckeliten skrev:

Men far har jo hindret barnet i å ha kontakt med han i 4 år. Virker som om dette ikke er like ille.

TS- skjønner deg godt. Det er belastende for et 4 år gammelt barn, som begynner å skjønne at andre har pappaer, plutselig skal på en pappa også forsvinner han igjen. Dette er en vanskelig situasjon. Tror ikke du får noe fasit her inne, men bør ta en alvorlig prat med far dersom han vil ha kontakt/samvær med barnet. 

Det er klart du har et godt poeng her. Jeg mistenker etter hvert at TS, ikke har opplyst alt om mannen som er far. Dette siden hun skriver at hun kjenner han altfor godt i et annet innlegg. Dette endrer nok også mine svar at jeg ikke er så skeptisk til valg TS, har gjort.

Men å få barn etter et ONS. er jeg svært kritisk til. Det er ikke slik en skal bli hverken mor eller far.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Voskent er ikke synonymt med reflektert og moden

Anonymkode: ccab3...cac

Nei det har du helt rett i.

Anonymkode: de9ad...b96

[xinnia]

Dersom far tar kontakt synes jeg TS bør gjøre det hun kan for å legge til rette for at barnet får kontakt med sin far.. Et barn har uansett rett til å kjenne sine foreldre på godt og vondt.

Men la han gjøre "jobben " la han ta kontakt- ordne møter på familievernkontoret osv..  

Nekter du barnet å bli kjent med sin far nå- og er jeg redd barnet vil bruke det mot deg når det blir voksen nok til å forstå.. 

 

[Grønt blad]

Jeg synes du skal legge til rette for kontakt mellom barnet og far. Du skriver at barnet selv skal få bestemme når det blir gammelt nok, men fram til det skjer, så må man som forelder ta ansvar og ikke frarøve barnet muligheten til å bli kjent med faren.

Jeg forutsetter at far er sitt ansvar bevisst, selv tar initiativ, holder avtaler o.l.  Det er heller ikke snakk om at han, som jo er en fremmed for barnet, skal være alene med barnet (ennå).

Dersom det er forhold til stede som taler sterkt imot at barnet skal få ha kontakt med faren, så må du skrive det (utover din egen magefølelse).

[Minlillesky]

Jeg skjønner deg og hva du tenker, for jeg har vært igjennom nesten det samme med barnet mitt og far. Om du ønsker å vite mer kan du sende meg en pm her inne  (far til barnet her, kom og gikk han og, men fikk til slutt et endelig krav fra oss, og tullet han det til igjen så ble kontakten brutt. Jeg hadde da flere bak meg som mente det var til det beste for barnet om han ikke skjerpet seg) Vi gikk igjennom ganske mye før vi klarte å komme til samværbiten, og det har ikke vært lett, men verdt det! Du som har barnet har ansvar for at far og barn får holde kontakten.. Prøv  ihvertfall..

Har du tenkt på at han ikke var klar for å bli far på den tiden? At det var derfor han kuttet kontakten? Det følger med mye ansvar og plikter når man får barn, og det kan bli litt overveldende for enkelte. Jeg håper far ønsker å ha kontakt med barnet sitt igjen! Det har gått noen år nå,og mye kan ha blitt forandret på denne tiden. Han har blitt eldre, fått seg dame og barn og følte kanskje tiden var inne for å bli far. Og at han nå kanskje ønsker å være far for barnet sitt, som han fikk med deg. Og det er jo flott!

Ja, du må arbeide hardt for at far og barn skal få bli kjent og trygge med hverandre og du må også svelge mange tusen kameler. Legg vekk "deg selv" og tenk på barnet! Hvem skal ta hånd om barnet om du blir alvorlig syk, dør, eller lignende? Du  har ingen garanti for at du eller far lever/er friske innen den tiden barnet kan bestemme selv.
Det er lettere for barn å få til en relasjon til sin forelder fra de er små.

Kan du ikke ta kontakt med han og få til en samtale og legge vekk fortiden og planlegge fremtiden? Hvis han er interessert så klart. Sett opp en plan og delmål mot målet deres, som for eksempel kan være fast ordning som målet. Underveis har dere delmål. Ikke forhast dere,ta det i barnets tempo.

Vi gjorde sånn at vi hadde en samværsavtale som varte i 3 måneder. Når de 3 månedene hadde gått, satte vi oss ned, pratet om fremgang, eventuelle problemer og hvordan vi kunne løse dem. Gikk det bra satte vi opp ny samværsavtale som varte i 6 måneder. Og holdt på sånn et par år. Og nå har far og barn fast ordning. Dette gikk da i barnets tempo. Vi hadde endringer/justeringer underveis. Jeg pratet også mye med barnet og vi har vært veldig åpne med hverandre. Det er en god fordel, særlig når ting blir vanskelig for barnet. Vi gikk gjennom veldig, veldig mye før vi kom så langt som å lage samværsavtale jevnlig. Og har måttet svelge veldig mange kameler. Men det var verdt det!

Ikke ta ting gjennom advokat og masse tull. Ta heller å prat med hverandre og få til en løsning. Ikke vær barnslige og vrange. Legg vekk dere selv og sett opp en plan som passer for barnet for at barnet skal få bli kjent med sin far. 

For barnets skyld.
 

[AnonymBruker]

1 time siden, Minlillesky skrev:

Jeg skjønner deg og hva du tenker, for jeg har vært igjennom nesten det samme med barnet mitt og far. Om du ønsker å vite mer kan du sende meg en pm her inne  (far til barnet her, kom og gikk han og, men fikk til slutt et endelig krav fra oss, og tullet han det til igjen så ble kontakten brutt. Jeg hadde da flere bak meg som mente det var til det beste for barnet om han ikke skjerpet seg) Vi gikk igjennom ganske mye før vi klarte å komme til samværbiten, og det har ikke vært lett, men verdt det! Du som har barnet har ansvar for at far og barn får holde kontakten.. Prøv  ihvertfall..

Har du tenkt på at han ikke var klar for å bli far på den tiden? At det var derfor han kuttet kontakten? Det følger med mye ansvar og plikter når man får barn, og det kan bli litt overveldende for enkelte. Jeg håper far ønsker å ha kontakt med barnet sitt igjen! Det har gått noen år nå,og mye kan ha blitt forandret på denne tiden. Han har blitt eldre, fått seg dame og barn og følte kanskje tiden var inne for å bli far. Og at han nå kanskje ønsker å være far for barnet sitt, som han fikk med deg. Og det er jo flott!

Ja, du må arbeide hardt for at far og barn skal få bli kjent og trygge med hverandre og du må også svelge mange tusen kameler. Legg vekk "deg selv" og tenk på barnet! Hvem skal ta hånd om barnet om du blir alvorlig syk, dør, eller lignende? Du  har ingen garanti for at du eller far lever/er friske innen den tiden barnet kan bestemme selv.
Det er lettere for barn å få til en relasjon til sin forelder fra de er små.

Kan du ikke ta kontakt med han og få til en samtale og legge vekk fortiden og planlegge fremtiden? Hvis han er interessert så klart. Sett opp en plan og delmål mot målet deres, som for eksempel kan være fast ordning som målet. Underveis har dere delmål. Ikke forhast dere,ta det i barnets tempo.

Vi gjorde sånn at vi hadde en samværsavtale som varte i 3 måneder. Når de 3 månedene hadde gått, satte vi oss ned, pratet om fremgang, eventuelle problemer og hvordan vi kunne løse dem. Gikk det bra satte vi opp ny samværsavtale som varte i 6 måneder. Og holdt på sånn et par år. Og nå har far og barn fast ordning. Dette gikk da i barnets tempo. Vi hadde endringer/justeringer underveis. Jeg pratet også mye med barnet og vi har vært veldig åpne med hverandre. Det er en god fordel, særlig når ting blir vanskelig for barnet. Vi gikk gjennom veldig, veldig mye før vi kom så langt som å lage samværsavtale jevnlig. Og har måttet svelge veldig mange kameler. Men det var verdt det!

Ikke ta ting gjennom advokat og masse tull. Ta heller å prat med hverandre og få til en løsning. Ikke vær barnslige og vrange. Legg vekk dere selv og sett opp en plan som passer for barnet for at barnet skal få bli kjent med sin far. 

For barnets skyld.
 

Jeg har hele tiden ønsket direkte kommunikasjon med barnefar, og lagt til rette for dette. Hadde også kontakt med familievernkontoret et års tid, for å få han på banen. Men til og med de gav opp, da han var helt fastlåst i sin bitterhet ovenfor meg. Jeg tror derfor ikke det er mulig å kommunisere direkte med han, selv om jeg ønsker dette. Barnefars manglende ønske/ evne til direkte kommunikasjon med meg som er mor og hovedomsorgsperson, er også mye av grunnen til at jeg er skeptisk til eventuelt samvær før barnet er gammelt nok til å ta valg basert på egne ønsker. Det hører også med at jeg har flyttet tilbake til mitt hjemsted i Nordnorge, mens barnefar bor i Oslo. HI.

Anonymkode: ccab3...cac

[AnonymBruker]

På en måte så syns jeg far ikke nødvendigvis har gjort noe feil - om det jeg har forstått er riktig :

*Barnetver et resultat av ONS - det finnes ingen andre relasjoner mellom foreldrene- ingen videre relasjon var ønsket fra fars side.

*far ønsket ikke å bli foreldre sammen med ts.

*far ønsket fra starten av å ha foreldreansvar- ts ønsket ikke.

Når det ikke fins relasjon mellom far og mor utover et barn som i starten er avhengig av mor , og far egentlig ikke ønsker at ts skal være en del av livet hans vil jeg si at det for alle parter var en smart løsning med null kontakt frem til barnet er 4 år. Dette har spart alle for mye frustrasjon og dårlig samarbeid . Barnet har frem til nå hatt nok med mor og fått en harmonisk hverdag.

Nå er barnet så stort at det begynner å forstå ting- likevel så lite at far "alltid " har vært der og han får et godt forhold til sine søsken og far+bonusmor .. Ved å introduserte barnet nå vil det føle seg hjemme og inkludert i denne familien - ventet du vil båndene bli svakere .

jeg har selv vært vitne til hvor fin denne alderen er mtp introduksjon av far - der avstanden er stor mellom far og mor ( både i geografi og relasjon ):

Barnet ble til i nord Norge - mor flyttet til Sørlandet 4. Mndr ut i graviditeten. Far så barnet svært sporadisk ca første gang 2 måneder gammelt: barnet var da redd..

far flyttet til Stavanger da barnet var 4 ( i denne perioden møtte jeg som bonusmor far). Det var fremdeles et stykke unna foreldrene.. 

Moren til barnet hadde tre andre barn også med ulike menn og mistet helt kontrollen slik at barnevernet kom inn i bilde. Enkelte barn ble satt i besøkshjem i helger- og barnevernet tok kontakt med far for å høre om han kunne ha barnet sitt en helg fast i måneden. Dette sa far ja til. Og nå har de / vi et kjempenært forhold . 

Det morsomme er at barnet aldri kan huske at jeg ikke har vært der .. Hun hadde noe samvær før jeg ble introdusert  slik at hun akkurat hadde passert 5 da vi møttes .

 

Så ts: 

Legg bitterheten til sides. Om det er sant at du helt frem til i fjor ønsket far inn i livet så vør glad at han er der.

Dere har spart mye konflikt frem til nå med å ha det slik. DU har vært alene om det valget du tok. Far har ikke støttet DEG. Men det at han kommer på banen nå viser at han vil være der for barnet!! ( Samvær med små barn krever et godt samarbeid mellom foreldrene- et barn på 4 krever strengt tatt bare overlevering). Dersom far ønsker barnet, men ikke deg inn i livet vil jeg sitat det far har gjort er riktig( det at han ville ha foreldreretten fra starten kan vitne om det).. Vondt for deg , men bra for barnet.

Barnet har en familie som du nå prøver å frarøve det. Når  barnet er inkludert i dens familie vil nok ikke far svikte med midte det er et helvete å samarbeide med mor ( slik du nå gjør).

 

 

 

 

Anonymkode: ad600...b98

[AnonymBruker]

Utrolig godt innlegg fra AB over her!

Les det og ta det til deg, TS.

Anonymkode: 6f1c4...c84

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På en måte så syns jeg far ikke nødvendigvis har gjort noe feil - om det jeg har forstått er riktig :

*Barnetver et resultat av ONS - det finnes ingen andre relasjoner mellom foreldrene- ingen videre relasjon var ønsket fra fars side.

*far ønsket ikke å bli foreldre sammen med ts.

*far ønsket fra starten av å ha foreldreansvar- ts ønsket ikke.

Når det ikke fins relasjon mellom far og mor utover et barn som i starten er avhengig av mor , og far egentlig ikke ønsker at ts skal være en del av livet hans vil jeg si at det for alle parter var en smart løsning med null kontakt frem til barnet er 4 år. Dette har spart alle for mye frustrasjon og dårlig samarbeid . Barnet har frem til nå hatt nok med mor og fått en harmonisk hverdag.

Nå er barnet så stort at det begynner å forstå ting- likevel så lite at far "alltid " har vært der og han får et godt forhold til sine søsken og far+bonusmor .. Ved å introduserte barnet nå vil det føle seg hjemme og inkludert i denne familien - ventet du vil båndene bli svakere .

jeg har selv vært vitne til hvor fin denne alderen er mtp introduksjon av far - der avstanden er stor mellom far og mor ( både i geografi og relasjon ):

Barnet ble til i nord Norge - mor flyttet til Sørlandet 4. Mndr ut i graviditeten. Far så barnet svært sporadisk ca første gang 2 måneder gammelt: barnet var da redd..

far flyttet til Stavanger da barnet var 4 ( i denne perioden møtte jeg som bonusmor far). Det var fremdeles et stykke unna foreldrene.. 

Moren til barnet hadde tre andre barn også med ulike menn og mistet helt kontrollen slik at barnevernet kom inn i bilde. Enkelte barn ble satt i besøkshjem i helger- og barnevernet tok kontakt med far for å høre om han kunne ha barnet sitt en helg fast i måneden. Dette sa far ja til. Og nå har de / vi et kjempenært forhold . 

Det morsomme er at barnet aldri kan huske at jeg ikke har vært der .. Hun hadde noe samvær før jeg ble introdusert  slik at hun akkurat hadde passert 5 da vi møttes .

 

Så ts: 

Legg bitterheten til sides. Om det er sant at du helt frem til i fjor ønsket far inn i livet så vør glad at han er der.

Dere har spart mye konflikt frem til nå med å ha det slik. DU har vært alene om det valget du tok. Far har ikke støttet DEG. Men det at han kommer på banen nå viser at han vil være der for barnet!! ( Samvær med små barn krever et godt samarbeid mellom foreldrene- et barn på 4 krever strengt tatt bare overlevering). Dersom far ønsker barnet, men ikke deg inn i livet vil jeg sitat det far har gjort er riktig( det at han ville ha foreldreretten fra starten kan vitne om det).. Vondt for deg , men bra for barnet.

Barnet har en familie som du nå prøver å frarøve det. Når  barnet er inkludert i dens familie vil nok ikke far svikte med midte det er et helvete å samarbeide med mor ( slik du nå gjør).

 

 

 

 

Anonymkode: ad600...b98

Oi, her var det mye tolkning?! Råder deg til å lese teksten bedre. Regner for øvrig med at dette kommer fra en lavutdannet menneske med lite evne til refleksjon? Slike ser ofte verden i sort-hvit.  Jeg har selv vært gjennom det samme som TS, og støtter henne 100%. 

Anonymkode: ccab3...cac