Må sitte hos henne til hun sovner .....

[Paine]

Det er ikke alle i denne tråden som skulle hatt barn. Herreføkkingsfred.

[Jus sanguinis]

Hun er mest sannsynlig engstelig av natur. Dette har ingenting med oppdragelse eller tidligere rutiner å gjøre. Barn er også biologisk forskjellige.

Jeg har ikke akkurat noen formell greie på dette, men jeg vil anta at det umulig kan være godt for utviklingen av den psykiske helsa til små barn å bare forlate dem mens de av ren redsel hylgråter seg i søvn.

Hva med å sette senga hennes inn på soverommet deres? Da kan dere jo selv ligge i senga og lese en bok eller noe sånt i påvente av at hun sovner?

 

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Frøkenfryd30 skrev:

Huff... Håper dette er et tulleinnlegg og at du kun er ute etter å provosere!  Dersom det ikke er et tulleinnlegg ville jeg revurdert min evne som mor/far, hvem har hjerte til å gjøre noe slikt?

Ja, det er tulleinnlegg. Virkelig hallo!

Anonymkode: 70bf7...9c2

[Zienna]

Dere har ikke annet valg, slik jeg ser det.  Må være uholdbart å ha det slik når man skal opp på jobb nesten morgen.  Det er heller ikke sunt for barnet å venne seg til at mor/far sitter å holder i henne til hun sovner. 

Vil tro dette har pågått en tid?  Jo lengre tid det går, dess vanskeligere blir det å få henne på rett spor.  Sørg for at hun har det hun trenger, kosebamsen osv.  La lyset stå på i rommet og sett døren åpen.  Fortell henne at dere sitter i stuen, men at nå er det leggetid. 

Når hun gråter, så gå til døren hennes.  Gjenta at det nå er det leggetid og at hun må sove.  Men ikke sett dere ned på rommet hennes, men returner til stuen.  Gjenta om nødvendig etter en stund. 

Lytt også til gråten.  Er hun oppriktig lei seg og redd, så fortell henne at dere er jo der og passer på henne.  Gråter hun av sinne, så si at det ikke er greit - at nå er det natt. 

Sikkert strevsomt å måtte gå fram og tilbake mellom stue og soverom, men dere må ut av rommet hennes for å få orden på leggesituasjonen. 

 

[lorelei6]

Vi har vært gjennom mange ulike leggefaser med jenta vår på 12 mnd. Vi hadde riktignok en litt uvanlig start, med åtte måneder på sykehus før vi flyttet hjem. Allerede da hun har halvannen måned gammel begynte vi med faste leggerutiner, slik at hun etter hvert skulle skjønne at 'etter vask og stell osv' er det nattan. En lang periode ville hun kun bysses i søvn, men det lar seg selvsagt ikke gjøre i lengden. Det tok lang tid for henne å lære at hun måtte finne roa og søvnen selv i egen seng (her er det ikke aktuelt med samsoving). For noen måneder siden kjøpte jeg en koseklut til henne, og det hjalp veldig. Vi har fortsatt de samme, faste rutinene som vi gjør hver kveld, og legger henne til samme tidspunkt. Vi synger nattasanger og koser litt, også er det opp i senga. Nå er hun så stor at hun turner og styrer en god stund før hun sovner, men vi sitter alltid med henne inne på rommet til hun faller i søvn. Er hun urolig snakker vi lavt til henne og hvis hun gråter tar vi henne opp og trøster litt før vi legger henne ned og prøver på nytt. Det kan ta alt fra 10 minutter til et par timer før hun sovner, litt avhengig av dagens aktivitetsnivå og antall dupper.

Det er sikkert forskjellig som virker fra barn til barn, men tror det er viktig for tilknytning og trygghet at man sitter sammen med barnet til det faller i ro. Det er også viktig med rutiner, slik at barnet har noe fast og forholde seg til. Derfor må man prøve én ting en god stund før man går over til noe nytt. 

 

 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Zienna skrev:

Dere har ikke annet valg, slik jeg ser det.  Må være uholdbart å ha det slik når man skal opp på jobb nesten morgen.  Det er heller ikke sunt for barnet å venne seg til at mor/far sitter å holder i henne til hun sovner. 

Vil tro dette har pågått en tid?  Jo lengre tid det går, dess vanskeligere blir det å få henne på rett spor.  Sørg for at hun har det hun trenger, kosebamsen osv.  La lyset stå på i rommet og sett døren åpen.  Fortell henne at dere sitter i stuen, men at nå er det leggetid. 

Når hun gråter, så gå til døren hennes.  Gjenta at det nå er det leggetid og at hun må sove.  Men ikke sett dere ned på rommet hennes, men returner til stuen.  Gjenta om nødvendig etter en stund. 

Lytt også til gråten.  Er hun oppriktig lei seg og redd, så fortell henne at dere er jo der og passer på henne.  Gråter hun av sinne, så si at det ikke er greit - at nå er det natt. 

Sikkert strevsomt å måtte gå fram og tilbake mellom stue og soverom, men dere må ut av rommet hennes for å få orden på leggesituasjonen. 

 

Dette gjorde vi med datteren vår. Lot døra stå på gløtt og gikk med jevne mellomrom bort til rommet hennes for å berolige og si at vi var der og passet på og at det var helt trygt å sove. 

De første kveldene satt jeg på en stol utenfor rommet hennes slik at hun hørte meg, men ikke så meg. Og etterhvert så gikk jeg ut i stua og kom bort med jevne mellomrom

Det pågikk ca en ukes tid, tror jeg. 

Anonymkode: 3b127...6a3

[Gjest Chroma]

Jeg måtte sitte/ligge ved mitt eldste barn. Utrolig slitsomt når det sto på, men det går heldigvis over! Kanskje ikke den helt store trøsten når man er midt oppi det, men..

[AnonymBruker]

Vi holder på sånn nå. Og vår jente er 3 år - og kan forklare at hun har mareritt, at hun er redd osv... 

Anonymkode: 3d963...40e

[Jus sanguinis]

Jeg ser at absolutt alle forslag til løsninger er fokusert på foreldrenes behov, ikke på jentas behov.

[ss82]

Gradvis avvenning fungerte hos oss. Begynte å gå litt ut og inn av rommet, sa at jeg skulle på do, hente noe etc. Så ble hun vant til å være litt alene. Etter en stund kunne vi være lenger ute av rommet, og til slutt sovnet hun alene. Det er bare sunt for barnet å venne seg til å føle seg trygg i senga uten mamma/pappa. Ved oppvåkninger om natta er det større sjanse for at de sovner igjen av seg selv og ikke lurer på hvor foreldrene har blitt av. 

[Biloba]

1 time siden, ss82 skrev:

Gradvis avvenning fungerte hos oss. Begynte å gå litt ut og inn av rommet, sa at jeg skulle på do, hente noe etc. Så ble hun vant til å være litt alene. Etter en stund kunne vi være lenger ute av rommet, og til slutt sovnet hun alene. Det er bare sunt for barnet å venne seg til å føle seg trygg i senga uten mamma/pappa. Ved oppvåkninger om natta er det større sjanse for at de sovner igjen av seg selv og ikke lurer på hvor foreldrene har blitt av. 

Dette er planen når jeg skal avvenne babyen vår. Når babyen lærer at mor eller far kommer innom hele tiden kan den roe ned og slappe av slik at søvnen kan sige på, i stedet for å hylgrine og stresse for å få mor eller far inn igjen.

[AnonymBruker]

Det gjør fortsatt min treåring, av ulike grunner. Det er helt greit. Jeg har alltid med bok eller mobil på soverommet. 

Anonymkode: c992b...e7b

[AnonymBruker]

Vi sitter også inne hos sønnen vår til han sovner, han er tre og et halvt. Han er en glad og vilter gutt, men har en viss utrygghet i seg (det har sine grunner). Vi har fokusert mest på at han trenger oss, og synes egentlig det er en litt koselig stund på kvelden. Han sovner i løpet av 10-15 minutter. Er ikke bekymret, tipper det løser seg med tiden

Anonymkode: 2501e...b68

[Vera Vinge]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fatter ikke at foreldre ikke har større empati og forståelse for barna sine. 

Anonymkode: 86d5c...fd3

Den du siterte jo at de gikk ut og inn av rommet, da, og det er noe helt annet det ts har gjort. Jeg ville aldri bare gått fra et barn på 15 mnd og latt det gråte seg i søvn, det syns jeg er ganske drøyt. Det er noe helt annet å gå inn og roe og så gå ut igjen, deretter komme tilbake og trøste når barnet gråter igjen. Da er man tydelig og bestemt, men viser samtidig at man er der og at barnet ikke trenger å være redd. For det kan skape mye utrygghet hos et så lite barn å ligge og gråte alene.

[Vera Vinge]

Vi satt også inne hos det ene barnet vårt fra han var 2 til 4, først fordi han var utrygg og deretter sikkert pga. vanen. Han sovnet jo ofte ganske fort, så det var for så vidt ikke noe problem, hadde det ikke vært for at vi hadde et barn til. Etter hvert begynte vi å sette oss på gangen mellom barnerommene, og det ble noen turer med roping eller følging inn igjen, men det gikk seg til. Nå har barna akkurat begynt å sove på rommene sine igjen, etter å ha sovet i samme seng et annet sted i hele sommer, og nå har vi ny runde med å få dem til å ligge pent i sengene sine (de er 2 og 4). Og gråter 2-åringen, så går jeg inn til ham, altså, ingen skal måtte ligge og gråte alene. 4-åringen kan i blant ligge og rope, men det er noe annet, om han gråter, får han såklart trøst.

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ei tulle på ca 15 Mnd. Hun klarer ikke å sovne uten at vi sitter hos henne. Hun legger seg uten problem men vi må sitte hos henne og gjerne holde på henne. Når hun legges kan det ta 15-20 min. Når hun våkner om natta, ca 2-3 ganger må vi sitte der inne. Noen ganger kan det ta en time før hun sovner. Hun snur seg hele tiden for å sjekke om vi er der. Hun kan være aldri så trøtt men går vi så reiser hun seg og hyler. Vi kan ikke holde på sånn, og hAr nå begynt å snakke med henne. Legge henne ned og gå. Det betyr hyling på høyt nivå !!! Hun kan hyle en times tid eller noen ganger mindre. De fleste gangene gir hub opp og sovner. Men det er ikke hyggelig for vi alle holdes våkne. Om kvelden synes jeg det er ille å legge henne og la henne hyle seg i søvn - synes det blir feil å avslutte dagen hennes på den måten. Men hva gjør man ? Skjønner jo at vi kan ikke holde på sånn her. Tips ? 

Anonymkode: 1c8f5...2a6

Seriøst? Hva feiler det deg?! Lar du virkelig barnet ditt ligge å hyle i en time!? Skam deg!

Har også hatt ei tulle som har trengt at vi har sittet inne hos henne til hun sovnet. Noe jeg gladelig gjorde. Og vet du hva resultatet ble, en trygg unge som sovnet av seg selv etter noe år. Unger har mange faser de skal igjennom, utrygghet er noen av de. Dette er noe en skal ta på alvor og trygge barnet på. Hva koster det deg å sitte hos henne til hun sovner da?! INGENTING!

Blor seriøst rystet over enkelte mødre, egoismen lenge leve!!

Anonymkode: 8a35d...2de

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

La henne skrike, ingen som har dødd av det ennå.

Vi gikk ut og inn av soverommet for å legge barna ned igjen gang på gang og sa god natt.De hylte og skrek, men til slitt sovnet de. Dette gjorde de i noen dager frem til de skjønte at sånn blir det bare.

Anonymkode: 4195a...68d

Hva med å lese seg opp litt på små barn og trygghet istedenfor å gi slike idiotiske råd!!

Anonymkode: 8a35d...2de

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må svare her - ts igjen 

samsoving er ikke aktuelt. Hun sover nemlig mye bedre alene. Vi har prøvd men da sover hun enda dårligere. Prøvde forrige natten igjen - tok henne inn til vår seng, men her falt hun overhodet ikke til ro. Tilbake i egen seng og da sovnet hun. 

Anonymkode: 1c8f5...2a6

Dette svaret er for dumt. Sett barnets seng inn på deres soverom. Man samsover ikke med et så stort barn. Har barnet nylig begynt i barnehagen eller der er eller forventes andre tilsvarende endringer i barnets liv? Da kan dette føre til økt utrygghet ved søvn. 

Anonymkode: a60ae...4c7

[jabx]

Den 31.7.2016 at 20.50, AnonymBruker skrev:

La henne skrike, ingen som har dødd av det ennå.

Kanskje ikke direkte, men det fører til mentale og emosjonelle arr. Barn som utsettes for omsorgssvikt har større sannsynlighet for å havne på skråplanet eller begå selvmord.

[jabx]

20 timer siden, Zienna skrev:

Dere har ikke annet valg, slik jeg ser det.  Må være uholdbart å ha det slik når man skal opp på jobb nesten morgen.  Det er heller ikke sunt for barnet å venne seg til at mor/far sitter å holder i henne til hun sovner. 

Vil tro dette har pågått en tid?  Jo lengre tid det går, dess vanskeligere blir det å få henne på rett spor.  Sørg for at hun har det hun trenger, kosebamsen osv.  La lyset stå på i rommet og sett døren åpen.  Fortell henne at dere sitter i stuen, men at nå er det leggetid. 

Når hun gråter, så gå til døren hennes.  Gjenta at det nå er det leggetid og at hun må sove.  Men ikke sett dere ned på rommet hennes, men returner til stuen.  Gjenta om nødvendig etter en stund. 

Lytt også til gråten.  Er hun oppriktig lei seg og redd, så fortell henne at dere er jo der og passer på henne.  Gråter hun av sinne, så si at det ikke er greit - at nå er det natt. 

Sikkert strevsomt å måtte gå fram og tilbake mellom stue og soverom, men dere må ut av rommet hennes for å få orden på leggesituasjonen. 

Ikke hør på denne svadaen. Det er søppelforslag som ikke hører hjemme i et omsorgsfullt hjem.

For det første: Ikke sunt for barnet å venne seg til omsorg og kjærlighet fra foreldrene? Hva i helvete...

For det andre: La være å trøste barnet når det gråter?

For det tredje: Fortelle barnet at det ikke er greit å være sint?

Dette er en oppskrift på å forme et barn som ikke klarer å ha et sunt forhold til følelsene sine når det vokser opp. Jeg mener, hvem i helvete forteller et barn at det ikke er greit å være sint?! Det er jo for helvete ikke noe barnet kan styre selv!

Det er helt greit å være sint. Spørsmålet er hvordan man takler det. Zienna mener åpenbart at måten å takle det på er å undertrykke følelsene sine i stedet for å lære seg å takle dem gjennom kjærlig omsorg og veiledning.