Ditt verste jobbintervju.

[AnonymBruker]

Mitt verste jobbintervju var da jeg var 16 år angående vaskejobb. Jeg var overbevist om at min sjanse til å få den jobben var null. Jeg fikk ikke penger hjemme og var rimelig desperat på lommepenger. Jeg sa selvfølgelig dette til intervjueren. Taktikken var, Få intervjuer til føle så synd på meg, slik at hun glemmer alder og erfaring. Jeg brettet ut om mitt turbulente familieliv, mobbing på skole. og min ikke eksisterende syke hund. Jeg solgte det hele med lit tårer og en optimisme om at alt ordne seg om jeg bare fikk den jobben. 

Fikk epost noen uker sener som sa jeg ikke fikk jobben og at jeg burde virkelig snakke med helsesøsteren på skolen. Brukte aldri mer den taktikken i jobbintervjuer. . 

Anonymkode: 34580...bd5

[kattaa]

Første jobbintervjuet mitt. Hadde søkt på en undervisningsstilling. I stillingsannonsen var det presisert at alle søkere måtte skrive fagkombinasjonen sin og hvor mange stp man har i hvert fag. 

Da inspektøren ringte for å spørre om jeg var interessert i å komme på intervju sa han at de ut fra min søknad så at jeg hadde de kvalifikasjonene de så etter og håpet at jeg ville komme på intervju. Vel. Jeg hadde knapt fått satt meg før rektor spør om jeg er utdannet lærer og om hvilke fag jeg har. Jeg svarer med et smil, og får følgende kommentar: "Ja, men det passer jo bra. Er jo de fagene vi trenger". No shit. 

Praten går. Eller. Rektor spør og kommer med den ene digresjonen etter den andre mens inspektøren og representanten smiler litt påtatt. Er ikke mange spørsmålene før det er tydelig at rektoren har en klar plan på hva jeg skal spørres om og i hvilken rekkefølge, og at den rekkefølgen skal følges uansett hvor utfyllende jeg har svart tidligere. Etter at jeg for n'te gang blir spurt om noe jeg har sagt tidligere kjenner jeg usikkerheten komme sigende. Det kjennes ut som at jeg er i en parallell virkelighet der jeg er den eneste som husker mer enn de siste ti sekundene.

Tiden går, og endelig etter å ha pratet om hva jeg er flink til kommer spørsmålet om hva mine sterke sider er. Jeg er på dette tidspunktet ganske forvirret og usikker på helle opplegget, og blir helt satt ut av spørsmålet. Ikke fordi jeg ikke kan svare, men fordi jeg hadde brukt de siste minuttene på å snakke om alle de tingene jeg hadde planlagt å svare på et slikt spørsmål!. Så. Etter noen sekunder som føltes ut som en evighet så svarer jeg som sant er at jeg er reflektert, og at jeg alltid går og tenker og funderer på ting og tang. Jeg er kjempefornøyd med at jeg kom på noe jeg ikke allerede hadde sagt. Jeg er kjempefornøyd i hele tre sekunder før han, med et seriøst uttrykk i ansiktet, spør: "Så det vil si at når Ole ikke gjør som han får beskjed om og det er mye bråk så må du bruke mye tid på å tenke før du gjør noe?".  Hodet går helt blankt og jeg får et sympatisk blikk fra de andre to før jeg prøver meg forsiktig med å si at det ikke er helt det jeg mener med reflektert før han avbryter: "Ja, så det betyr ikke at du kommer til å bruke ekstra lang tid på å ta avgjørelser?" .  

Resten av intervjuet går i samme stil der jeg får inntrykk av at han misforstår med vilje slik at jeg nærmest må bite meg i tungen for å ikke ta på meg lærerrollen og forklare han hva ord betyr. 

Helt på slutten blir jeg spurt om mitt forhold til rus (pålagt av kommunen) og jeg svarer at jeg verken bruker eller har sansen for slikt. Han utbryter ganske forskrekket: "Er du avholds? Drikker du ikke et glass vin til maten?". Jeg påpeker at jeg forsto spørsmålet som rettet mot narkotika, og at jo, jeg ser ingenting galt i å drikke alkohol med måte når man ikke er på jobb. Det svaret likte han tydeligvis for han gliste bredt og spurte om at jeg da blir med han på lønningspils..    Han fortsetter å glise mens han takker for at jeg kom (de andre to vekslet mellom å se oppgitt på hverandre og å gi meg unnskyldende blikk). Rett før jeg skal til å gå ut døren spør han om jeg kommer til å takke ja når jeg får jobben og jeg sier at det kommer an på tilbudet (de hadde ikke en stilling klar på det tidspunktet de foretok intervjuet). Siste jeg ser er at gliset blir erstattet med en skikkelig snurpemunn og at han blir sint i blikket.   

Dro rett hjem og søkte videreutdanning slik at jeg hadde en backup-plan i tilfelle jeg ikke fikk napp andre steder 

[AnonymBruker]

Har vært på noen håpløse jobbintervju i årenes løp, ja.. 

Når jeg studerte var jeg på intervju på en Rimi-butikk. Jeg har tidligere jobbet til sjøs, og intervjuer var veldig opptatt av dette. Og jeg har rødt hår da.. Svarte saklig og greit på alle spørsmål. På slutten utbryter han at jeg aldri kommer til å få jobb der, for alle vet hvor hissige rødhårede er. Og dessuten var sjøfolk store i kjeften. Så han kunne ikke ansette en kruttønne som kom til å skjelle ut kundene. Var helt sjokkert, men klarte å si på vei ut at det var iallefall ikke jeg som var den uhøflige av oss to og at han burde revurdere noen fordommer. 

Noen år senere var jeg på intervju for en kontorstilling i en mindre bedrift. Det var opplyst i annonsen at arbeidsspråk var norsk, så ble litt overrasket da jeg kom inn og fikk beskjed om at hele intervjuet skulle gjennomføres på engelsk. Klarte meg likevel greit. Husker jeg gikk i bukse og nøytral topp. Den mannlige intervjueren spør plutselig om jeg kan bruke skjørt istedenfor bukser om jeg får jobben.. Jeg klarer å snakke meg unna det spørsmålet, men plutselig kommenterer han at jeg har så fint hår.. Han reiser seg opp, går bak meg og tar tak i håret mitt og sier at han hele intervjuet har fantasert om å se meg med musefletter.. Jeg var såpass sjokkert at jeg sa at jobben hørtes ut som om den var uaktuell for meg og gikk derfra. Han ropte etter meg at menn liker ikke pripne damer.. 

Var nylig på et intervju for en kontorstilling. Nå har det seg slik at den jobben jeg har nå samarbeider tett med den jobben jeg var på intervju for, og vi har en del oppdrag for de. I min jobb jobber vi etter tidsfrister som alle kunder vet om, og de vet også hvordan de skal kontakte oss om noe haster. Første intervjuer sier er at de er så grådig misfornøyd med at min avdeling jobber så tregt. Jeg har jobbet med akkurat det samme før som for stillingen jeg var på intervju for og er dyktig på feltet med svært gode referanser å vise til. Likevel satt intervjuer og fortalte meg hvor utrolig avansert stillingen er.. Hun prøvde også å få meg til å røpe taushetspliktige opplysninger om min nåværende arbeidsplass.. Hele intervjuet var mer eller mindre som et tredjegrads forhør hvor de prøvde å få meg til å fortelle ALT om meg selv, både politisk standpunkt, seksuell legning (singel og hetero), om jeg har planer om å bli gravid ++. Fikk heldigvis ikke den jobben. 

 

Anonymkode: 4df88...0ce

[AnonymBruker]

Jeg var på jobbintervju en gang hvor stort sett hele intervjuet dreide seg om intervjueren (tror han var leder for den avdelingen jeg søkte meg til). Måtte sitte og jatte med mens han fortalte i det vide og det brede om sine fritidsinteresser, fritidssysler og turer i marka. Er heldigvis god på smalltalks og prøvde gang på gang å føre samtalen over på meg selv, mine erfaringer osv. Men han fortsatte å prate i vei om seg og sitt. Skulle tro det var han som var jobbsøker og ikke jeg. Fikk et delvis tilbud om jobb av assistenten hans (som ikke hadde vært tilstede under intervjuet), et tre dagers ubetalt kurs for å se om jeg var den rette for jobben. Vinn eller forsvinn. Oppstart på kurset var dagen etter intervjuet. Takket nei, da hele opplegget ble for useriøst for meg.  Fikk tlf av den samme assistenten ca 1/2 time etter at kurset startet dagen etter med spørsmål om hvor jeg var. Hun virket sur da jeg minnet henne på at jeg dagen før hadde takket nei til henne. Dette var i et stort, veletablert firma. Undres over hvordan det hadde vært å ha han som sjef.

Har også gjennomført to forskjellige jobbintervjuer med sykdom. På det ene intervjuet hadde jeg 41 i feber, var helt borte og slet med å svare ordentlig utfyllende på spørsmålene. Fikk ikke jobben, men hadde heller ikke nok erfaringer for stillingen. På det andre intervjuet hadde jeg også feber og var i tillegg oppkastsyk. Intervjueren hadde helt glemt at det var den dagen vi skulle møtes. Han dukket opp over en time forsinket. Jeg holdt maska og svarte så godt jeg kunne på spørsmålene. Fikk jobben.

Anonymkode: 9d2fe...468

[AnonymBruker]

2 eldre damer som sa at jeg ikke virket som en leder ( har jobbet som leder i 8 år, så noe har jeg jo lært )

2 eldre damer som kommenterte bildet mitt, fikk ikke jobben

2 damer som ba meg rangere utseendet mitt på en skala fra 1-10

2 damer som spurte om jeg skulle redde verden 

 

begynner å lure på om det er meg det er noe gale med som møter på slike ting, anser ikke dette for "helt vanlig".

Anonymkode: 9310f...357

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

2 eldre damer som sa at jeg ikke virket som en leder ( har jobbet som leder i 8 år, så noe har jeg jo lært )

2 eldre damer som kommenterte bildet mitt, fikk ikke jobben

2 damer som ba meg rangere utseendet mitt på en skala fra 1-10

2 damer som spurte om jeg skulle redde verden 

 

begynner å lure på om det er meg det er noe gale med som møter på slike ting, anser ikke dette for "helt vanlig".

Anonymkode: 9310f...357

Er du sykepleier med så mange kvinnelige sjefer?

Anonymkode: f4919...3f5

[TinyBean]

Var på et slags gruppeintervju eller noe for noen år siden til resepsjonsarbeid (nattevakt av noe slag) for en venninne hadde hatt jobben sommeren året før og det hørtes greit ut. Jobb og fri annenhver uke. Hadde funket flott for meg da jeg ville ha litt fri den sommeren.

Selvfølgelig tok uflaksen min tak på grunn av meg selv, for det er visst et mønster i mitt liv 

Jeg kom frem i tide, men selvfølgelig fant jeg ikke det bygget jeg skulle i. Vandret rundt i området før jeg fant noen som kunne vise meg veien (dette var på kvelden så var ikke særlig mange folk der) og kom et kvarter for sent. Det var en haug meg folk som også ventet på å komme inn til intervjuer. Vi fikk noe informasjon, fylte ut et skjema og ventet.

Jeg ventet i to timer før jeg fikk beskjed om at intervjuene var ferdige. Ble ganske paff, og lurte på om jeg skulle registrert meg noe sted da jeg kom. Jeg hadde sagt i fra at jeg var her til intervju til en som satt i en resepsjon, så tror det må ha skjedd noe merkelig.

Var ikke akkurat på mitt sterkeste emosjonelt så ble irritert og lei meg og gråt en skvett på vei hjem, for jeg hadde faktisk ganske lyst på den sommerjobben.

Jepp, jeg gråter når jeg ødelegger for meg selv eller noe kjipt skjer. Det føles litt som at uansett hvor godt jeg forbereder meg eller hvor mye innsats jeg legger inn, så klarer jeg likevel å gjøre EN ting som ødelegger alt, haha.

Fikk en beklagelse en uke etter da de spurte hvordan intervjuet hadde gått og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det hjalp litt i det minste.

[Edie]

Ryddet for brukerdebatt.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

Var på intervju hos ett stort firma som driver med forsikring i Skottland.

Jeg hadde gjort slik at jeg hadde utrolig god tid på å komme meg dit, siden det var i en ny by. Kommer på bussen, på den eneste ruta som gikk dit jeg skulle, og den bryter ned. Faen. Neste gikk 1 1/2 time senere. Så opp med google maps og begynne å gå da. Heldigvis har jeg god retningssans så tok meg bare over en time å gå, men det var så inni bidige varmt den dagen og jeg gikk fort for å rekke det så jeg var gjennomsvett når jeg kom dit akkurat i tide. Ingen tid til å gå innom do.

Kleineste intervjuet noensinne. Virket som hun som intervjuet meg mislikte alt jeg hadde å si, synes jobberfaringer min var ubetydelig, at jeg ikke hadde jobbet lenge nok på forrige plass (7 år!!).

Uansett mot slutten så tok vi turen rundt for å hilse på de jeg evt ville jobbe med. Når man møter folk hilser man ofte og sier sitt eget navn. Så var det en nordmann der, så sier hun intervjudama "hei dette er Tina" til nordmannen, så når vi håndhilser sier han "Hei Tina" og jeg sier "Hei, Tina" som den idioten samtidig. Intervjudama så på meg rart, han jeg hilste på så på meg rart (skulle tro som nordmann var han vant til den måten å hilse på), resten av avdelingen så på meg rart.

Huff kunne ikke komme meg ut fortere.

Anonymkode: ce4a5...be4

[AnonymBruker]

Var nyutdannet og skulle på mitt første jobbintervju. Lederne spurte omtrent bare kosespørsmål og ikke om noe faglig. Heldigvis for meg, for jeg var dødsnervøs og får lett blackout. Den ene av de var mest opptatt av masteroppgaven min, for jeg hadde skrevet om ulike boligkomplekser i studiebyen min, og sønnen hans skulle flytte til denne byen. Så den måtte jeg absolutt sende over. Fikk jobben da. 

Neste intervju fikk jeg spørsmål om noe ganske relevant fra utdanningen min og jeg klarte ikke koble hva hun mente (ref. blackout). Så lurte hun på om jeg hadde vært på noen andre intervjuer. Sa som sant var at jeg hadde fått tilbud ett annet sted. Ja, da burde jeg kanskje bare takke ja til den jobben for hun trodde ikke passet inn hos dem. Så avsluttet vi intervjuet etter 10 min. 

Anonymkode: 34a37...931

[Gjest Raiu]

På 06/05/2017 den 21.46, AnonymBruker skrev:

Den mannlige intervjueren spør plutselig om jeg kan bruke skjørt istedenfor bukser om jeg får jobben.. Jeg klarer å snakke meg unna det spørsmålet, men plutselig kommenterer han at jeg har så fint hår.. Han reiser seg opp, går bak meg og tar tak i håret mitt og sier at han hele intervjuet har fantasert om å se meg med musefletter.. Jeg var såpass sjokkert at jeg sa at jobben hørtes ut som om den var uaktuell for meg og gikk derfra. Han ropte etter meg at menn liker ikke pripne damer..

Anonymkode: 4df88...0ce

Hahaha hva i all verden!?

[AnonymBruker]

10 timer siden, Raiu skrev:

Hahaha hva i all verden!?

Ja, høres utrolig ut, men er helt sant.. Det finnes helt sikkert andre intervjuere rundt omkring som liker den de skal intervjue ekstra godt, men de fleste klarer å oppføre seg profesjonelt likevel. 

I ettertid har jeg ledd litt av hele episoden, men var skikkelig ubehagelig under intervjuet da. Er vel den jobben jeg er mest glad for at jeg ikke har fått..😊 

Anonymkode: 4df88...0ce

[AnonymBruker]

Jeg synes det er jævlig når de innkaller deg selv om de allerede vet at du ikke får jobben. Bare for å være snill mot deg liksom. 

Anonymkode: 857c0...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg synes det er jævlig når de innkaller deg selv om de allerede vet at du ikke får jobben. Bare for å være snill mot deg liksom. 

Anonymkode: 857c0...985

Tviler på om de gjør det for å være snill mot deg. Tror at i det fleste jobber, I offentlige ihvertfall, så er de nødt til å lyse ut og kalle inn. Selv om stillingen er tiltenkt en som allerede går i det vikariat, feks. 

Jeg er også sterkt imot det. De som søker jobber, håper på å få jobben. Man får håp og forventinger. Venter spent på om de får jobben. Så er man egentlig ikke med i vurderingen en gang. 

Anonymkode: e4518...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2016 den 19.01):

De som virkelig skal fortelle meg hva jeg ikke kan og hvem jeg er..basert på en samtale på 20 min og en søknad.

 

Har intigritet, er solid og sterk psykisk, vet hva jeg står for-og hva jeg kan. De burde verdsette det, i stedet for

å frykte meg.

Anonymkode: 9310f...357

Hovmod står for fall. En dose ydmykhet gjør seg ofte på intervju. Med mindre du søker jobb som torpedo. 

Anonymkode: 6b093...c7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tviler på om de gjør det for å være snill mot deg. Tror at i det fleste jobber, I offentlige ihvertfall, så er de nødt til å lyse ut og kalle inn. Selv om stillingen er tiltenkt en som allerede går i det vikariat, feks. 

Jeg er også sterkt imot det. De som søker jobber, håper på å få jobben. Man får håp og forventinger. Venter spent på om de får jobben. Så er man egentlig ikke med i vurderingen en gang. 

Anonymkode: e4518...83f

Jo, de kaller meg inn selv om stillingen er tiltenkt en annen. Det er jo dårlig gjort. 

Anonymkode: 857c0...985

[Hareena]

En fra andre siden av bordet: Etter at kandidaten hadde gått, måtte vi sette opp dører og vinduer og lufte en halvtimes tid. Hvis du skal dusje én gang i løpet av året, er kanskje intervjudagen rette dagen for å vaske seg, tenkte jeg. 

[lille_fiol]

Skelly skrev (På 5.7.2016 den 10.41):

Intervjuer: (navnet mitt)?

jeg: Ja, det er meg (smiler og klemmer han i hånda)

i: bli med meg

jeg: her var det oppussing på gang (prøver med litt smal talk. Hele trappen var borte og vi kunne høre anleggsmaskiner)

i: jah. Her skal det bli fint (han virker litt gretten, men tenker ikke noe over det. Vi kommer inn på rommet og han peker på en stol og ber meg sitte)

i: (leser cv) Hvor gammel er du?

jeg: Jeg er 29 (jeg smiler)

i: Jøss, du ser ung ut. Har du barn?

jeg: Nei-

i: Ikke? Hvorfor ikke?

jeg: vel, jeg hadde ikke funnet den rette og- (han avbryter meg)

i: vil du ha barn da?

jeg: eh. Jeg vet ikke helt, kansk- (han avbryter meg igjen, og jeg begynner å bli ukomfortabel)

i: ok, du vil ikke det. Hører du er fra nord-Norge, men du har ikke noe norsk navn?

jeg: Nei, faren min er fra Italia, og moren min er fra Bodø, men jeg er født og oppvokst i Norge. Jeg flyttet ned hit for 18-19 år siden, men jeg har holdt på dialekten (jeg smiler)

i: ok ok. Er du introvert?

jeg: ja, jeg er det (jeg var sikker på at han kunne se det på meg, så jeg valgte å være ærlig), m-

i: jaaa, ok. Hvorfor har du blitt det?

jeg: jeg har alltid vert det. Trives med å lese ei god bok, jeg liker å spille brettspill med vennene mine, og liker å drive med kunst på fritiden- (han avbryter meg igjen, og nå er jeg veldig ukomfortabel)

i: ok ok. Så det er ikke noe som har gjort deg slik?

jeg: nei.. Ikke som jeg vet om. (Hva faen skal jeg liksom svare)

i: ok, jeg tror ikke du passer inn her. Jeg ser du ikke har jobbet noe før du ble 23, og da var du i mediebransjen, og så har du bare jobbet litt på Lefdal. Jeg ringer deg om du kommer med på neste runde. Du finner vel døren selv?

jeg takket for meg og gikk.. (Har skrevet det ned for å ha noe å øve meg på, det er ikke sånn at jeg går rundt å husker dette)

Fatter ikke hvorfor jeg kom inn på intervju i det hele tatt. De har sikkert tatt inn alle som har søkt eller noe.

 

Herregud han hørtes jo helt tonedøv og frekk ut. 😵

[lille_fiol]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2016 den 22.47):

Jeg begynte å grine på intervju. Skikkelig stor-hulking. 

Var midt i en ganske stygg nedbemanningsprosess på min daværende jobb. Sjefene brukte stygge og tidvis ulovlige metoder for å få de ansatte til å "frivillig" si opp. Prosessen hadde vart i noen ukers tid og jeg var mentalt helt utkjørt.

Hadde (i hemmelighet) ordnet meg et jobbintervju til en tilsvarende stilling hos konkurerende firma på ettermiddagen. På formiddagen samme dag hadde jeg "ansattsamtale" (for femte gang på to uker) hvor tre høye herrer fra hovedkontoret fortalte meg at om jeg ikke selv sa opp jobben frivillig, så ville de gjøre jobbhverdagen min til et så helvete at jeg ville knekke under presset og de kunne med rette si meg opp, eller se meg forsvinne for alltid ut i langtidssykemelding. Ut skulle jeg, og de ville bruke alle metoder.

Så hadde jeg jobbintervju noen timer senere, og var helt ødelagt i hodet. Jeg var så utmattet at jeg kunne sovnet stående. Svarte helt ærlig og upyntet på alle spørsmål, for jeg var så sliten og likegyldig til alt. Så spurte intervjueren, som var en kjempesøt og varm dame på min mors alder, om et eller annet helt trivielt (hva katten min het eller noe slikt). Og noe brast inne i meg. Jeg begynte å skikkelig grine og klarte bare ikke slutte. Vakke sjangs på at det ble noe ordnings på meg. 

Fikk ikke jobben. Men hun ringte meg en uke senere og tilbød meg en BEDRE jobb i en helt annen stilling som de ikke hadde lyst ut. Gikk opp 100K i lønn og fikk en langt mer givende og utfordrende jobb. 

Anonymkode: ee8a4...430

Snakk om happy ending🤩 Må spørre deg, gjorde dere noe med miljøet på den gamle jobben,burde jo vært anmeldt for sjikane og truende atferd de folka der... Hørtes jo ut som en gjeng psykopater dere jobbet for, grusomt å vite at sånne folk finnes der ute😟

[AnonymBruker]

HR-personen spurte om jeg synes at det ville bli kjedelig å gjøre arbeidsoppgavene over tid? Jeg svarte ja, fortsatte et da kleint intervju, og trakk søknaden påfølgende dag.

Utfordringen var at jeg ville bruke stillingen som et springbrett til å jobbe med noe komplementerende, og de kunne spart mange millioner på å ansette meg ettersom jeg forstår arbeidsoppgavene mye bedre enn folk flest (har lest alt faglitteratur på emnet og hvordan det har utviklet seg de siste 50 årene).

Glad jeg ikke fikk jobben, fordi én måned senere fikk jeg drømmejobben.

Anonymkode: 46eb8...39c