Etterlatt etter selvmord, hva er "normal" sorg?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Chroma skrev:

Selv med mennesker man vet har hatt det tøft kan man sitte igjen etterpå og tenke at de ikke i sin villeste fantasi kunne sett for seg at det skulle ende i et selvmord. Nei, man kan ikke alltid se et selvmord komme. 

Men har de hatt det tøft så ER jo faresignalene der. At andre ikke klarer å forestille seg selvmord som en utvei, tyder bare på at de ikke har hatt det uoverkommelig vondt selv.

Risikoen for selvmord er forhøyet ved alvorlige psykiske lidelser (alvorlig depresjon, schizofreni, borderlinetilstander, alvorlige personlighetsforstyrrelser og sterk angst), alkohol/rusmiddelmisbruk, tidligere selvmordsforsøk, impulsivitet, selvmord i nær familie, alvorlig somatisk sykdom (spesielt med sterke smerter). En psykisk lidelse i seg selv er vanligvis ikke en tilstrekkelig årsak til selvmord. Det må alltid gjøres en vurdering av både person og situasjon.

Nyere studier har vist at selvmord også kan forekomme uten at det med rimelighet kan knyttes til en psykisk lidelse (Judd, 2012). Både akutt og langvarig stress, selvmord i nærmiljøet og lett tilgang til gift og skytevåpen kan øke risikoen.

Hva som beskytter mot selvmord: god kontakt med familie og venner, løsningsorientert personlighet, et helsevesen som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at selve det suicidale blir bearbeidet.

Typiske tegn som tyder på at folk tenker på selvmord er når de: snakker om selvmord, føler seg alvorlig ydmyket, føler stor håpløshet, har problemer med å kontrollere sin aggressive atferd i situasjoner der de kan føle seg krenket.

Anonymkode: 22504...ad0

[QueenOfTheSidewalk]

Synes det er en uting å si at man kan vite at personen skal ta selvmord. Det er lett å være etterpåklok, eller hva? Tror du ikke de nærmeste har skyldfølelse nok fra før av? 

Det går ikke an å vite det rett og slett, for typiske tegn kan man se selv om personen overhodet ikke har tenkt til å ta selvmord. 

Og hvis du ikke har lagt merke til det, så er enkelte mennesker forbanna gode skuespillere om de har bestemt seg for å gjøre noe mange kommer til å forhindre. De vil jo for all del ikke bli stoppet. 

Endret 22. juni 2016 av Evilposelos

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Evilposelos skrev:

Synes det er en uting å si at man kan vite at personen skal ta selvmord. Det er lett å være etterpåklok, eller hva? Tror du ikke de nærmeste har skyldfølelse nok fra før av? 

Det går ikke an å vite det rett og slett, for typiske tegn kan man se selv om personen overhodet ikke har tenkt til å ta selvmord. 

Enig, men føler håpløshet for det.

Anonymkode: f2d5d...29c

[Gjest Ajax]

Eneste tipset jeg kan gi er at du fremover blir bedre kjent med dine egne følelser, slik at du blir flinkere til å takle dem.

Og husk på det at verden ikke stopper, selv om du ønsker det. Det er lett å havne på etterskudd mtp. jobb, skole, venner. Snakk med de rundt deg om det som har skjedd slik at det ikke lenger vil være et betent tema som hindrer ellers gode samtaler.

 

.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har de hatt det tøft så ER jo faresignalene der. At andre ikke klarer å forestille seg selvmord som en utvei, tyder bare på at de ikke har hatt det uoverkommelig vondt selv.

Risikoen for selvmord er forhøyet ved alvorlige psykiske lidelser (alvorlig depresjon, schizofreni, borderlinetilstander, alvorlige personlighetsforstyrrelser og sterk angst), alkohol/rusmiddelmisbruk, tidligere selvmordsforsøk, impulsivitet, selvmord i nær familie, alvorlig somatisk sykdom (spesielt med sterke smerter). En psykisk lidelse i seg selv er vanligvis ikke en tilstrekkelig årsak til selvmord. Det må alltid gjøres en vurdering av både person og situasjon.

Nyere studier har vist at selvmord også kan forekomme uten at det med rimelighet kan knyttes til en psykisk lidelse (Judd, 2012). Både akutt og langvarig stress, selvmord i nærmiljøet og lett tilgang til gift og skytevåpen kan øke risikoen.

Hva som beskytter mot selvmord: god kontakt med familie og venner, løsningsorientert personlighet, et helsevesen som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at selve det suicidale blir bearbeidet.

Typiske tegn som tyder på at folk tenker på selvmord er når de: snakker om selvmord, føler seg alvorlig ydmyket, føler stor håpløshet, har problemer med å kontrollere sin aggressive atferd i situasjoner der de kan føle seg krenket.

Anonymkode: 22504...ad0

Synd innlegget ditt ikke er allmennkunnskap. Det kunne nok reddet liv om det hadde vært det. Det er ekstremt presist og tankevekkende. 

Anonymkode: 449c3...5f3

[AnonymBruker]

14 timer siden, Evilposelos skrev:

Synes det er en uting å si at man kan vite at personen skal ta selvmord. Det er lett å være etterpåklok, eller hva? Tror du ikke de nærmeste har skyldfølelse nok fra før av? 

Det går ikke an å vite det rett og slett, for typiske tegn kan man se selv om personen overhodet ikke har tenkt til å ta selvmord. 

Og hvis du ikke har lagt merke til det, så er enkelte mennesker forbanna gode skuespillere om de har bestemt seg for å gjøre noe mange kommer til å forhindre. De vil jo for all del ikke bli stoppet. 

Det har aldri vært mening og gi noen som helst "skyld" snakker i bunnløs sorg og fortvilelse, man vrenger alle "lommer" etter svar, det er gjerne ikke rasjonellt en gang. 

I dag går det heldigvis noe "lettere" er veldig takknemlig for alle svar, virker som om dette er litt "utbredet"/ så mange krav til vellykkethet i dagens samfunn.

Anonymkode: f2d5d...29c

[Dr. A. Kula]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men har de hatt det tøft så ER jo faresignalene der. At andre ikke klarer å forestille seg selvmord som en utvei, tyder bare på at de ikke har hatt det uoverkommelig vondt selv.

Risikoen for selvmord er forhøyet ved alvorlige psykiske lidelser (alvorlig depresjon, schizofreni, borderlinetilstander, alvorlige personlighetsforstyrrelser og sterk angst), alkohol/rusmiddelmisbruk, tidligere selvmordsforsøk, impulsivitet, selvmord i nær familie, alvorlig somatisk sykdom (spesielt med sterke smerter). En psykisk lidelse i seg selv er vanligvis ikke en tilstrekkelig årsak til selvmord. Det må alltid gjøres en vurdering av både person og situasjon.

Nyere studier har vist at selvmord også kan forekomme uten at det med rimelighet kan knyttes til en psykisk lidelse (Judd, 2012). Både akutt og langvarig stress, selvmord i nærmiljøet og lett tilgang til gift og skytevåpen kan øke risikoen.

Hva som beskytter mot selvmord: god kontakt med familie og venner, løsningsorientert personlighet, et helsevesen som fanger opp og behandler psykiske lidelser på en slik måte at selve det suicidale blir bearbeidet.

Typiske tegn som tyder på at folk tenker på selvmord er når de: snakker om selvmord, føler seg alvorlig ydmyket, føler stor håpløshet, har problemer med å kontrollere sin aggressive atferd i situasjoner der de kan føle seg krenket.

<Graf>

Anonymkode: 22504...ad0

For å ta dette innlegget først, så er det riktig at det kan finnes signaler og situasjoner og tilstander der faren for selvmord er forhøyet. Imidlertid finnes det også en andel selvmord som kommer nettopp ut av det blå, der det ikke finnes historikk på psykiske lidelser, ingen kontakt med helsevesenet (som ved indikasjoner skal stille spørsmålet: har du tenkt på å ta ditt eget liv?), ingen alkoholmisbruk eller tidligere forsøk eller andre indikasjoner på forhøyet risiko. Du skriver ogå selv om en rapport som påpeker nettopp dette (uthevet avsnitt).

Selv om det har vært stort fokus på, og satt inn tiltak for selvmordsforebygging i psykiatrien/helsevesenet, så har selvmordstallene holdt seg stabile. Så man finner helt klart tilfeller der selvmordet kommer "ut av det blå".

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det har aldri vært mening og gi noen som helst "skyld" snakker i bunnløs sorg og fortvilelse, man vrenger alle "lommer" etter svar, det er gjerne ikke rasjonellt en gang. 

I dag går det heldigvis noe "lettere" er veldig takknemlig for alle svar, virker som om dette er litt "utbredet"/ så mange krav til vellykkethet i dagens samfunn.

Anonymkode: f2d5d...29c

Kjære TS,

Vil  først gi deg en klem . Du skal ikke gå gjennom dette alene. Ta kontakt med LEVE (http://www.leve.no), som noen tidligere foreslo. De kan hjelpe med bla sorggruppe og det å få møte andre som har opplevd det samme som deg.

I sorggruppe vil du kunne treffe andre mennesker i lik situsjon som din egen, og både få snakket ut om raseri, skam, skyld, savn, utmattelse, etc, samt lære deg mønstre i sorgprosessen. Det kan være en riktig åpner å finne ut av at ting man merker i hverdagen, men som man ikke forstår, skyldes sorgen. Eksempler er hukommelse og søvnmangel.

[Betty Blue]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har nettopp mistet en og er knust. Gråter egentlig "overalt" og må gjemme meg vekk, lurer på om det er normalt.

Anonymkode: f2d5d...29c

Helt normalt.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Betty Blue skrev:

Helt normalt.

Takk

Anonymkode: f2d5d...29c

[altflyter]

Sorg er like forskjellig som snøfnugg og varierer fra person til person. Noen kan bryte sammen i gråt, andre ler, noen blir sint mens andre  kan framstå som totalt uberørt. Det er uendelig mange forskjellige måter å håndtere sorg på. Det viktigste tenker jeg, er at det ikke finnes noen feil måte å sørge på.

Vi er forskjellige og takler det forskjellig. Ingen måte er "bedre" enn en annen. Det kan være vanskelig å forstå at en person som har mistet en av sine kjære, kan reagere med latter for eksempel. Det er rett og slett slik at noen ting kan gjøre så vondt at følelsene nærmest blandes sammen til en eneste smørje og man kan slite med å skille dem. Det er bare vondt og uforståelig. 

[AnonymBruker]

Den 6/22/2016 at 20.10, AnonymBruker skrev:

Fikk sjokk, sorg bekrives som bølger-blir sterkere-gråt-og så flyter de vekk. Tenker på det relativt ofte, har ingen forståelse for hvordan man kan ta sitt eget liv, spesielt når det er barn involvert, så sinne er også et tema, hvordan i all verden klarer de å holde det skjult? Alt er liksom fint, og så kan det jo ikke ha vært det likevel. Bare prøver og forstå.

Anonymkode: f2d5d...29c

klem til deg. Det høres ut som normal sorg, ihvertfall etter hva jeg personlig følte når min mamma gikk bort. 

Anonymkode: 5a3c1...55a

[AnonymBruker]

Apropo hva som er normalt og unormalt i en sorgprosess og reaksjoner så har jeg en setning å komme med. En foredragsholder i psykososial førstehjelp via røde kors sa til meg. "En hver reaksjon, i en unormal situasjonen, er en normal reaksjon". Altså. Alt er normalt. Om du får tidenes latteranfall når du får høre det. Så ja. Det er faktisk normalt. Om du blir helt flat og hverken ler eller greåter4. Helt normalt. Om du strigråter og er helt utrøstelig. Så er det også unormalt. Du er fasiten på det spørsmålet. Sinnet er også totalt normalt 

Anonymkode: 65f15...a35

[AnonymBruker]

Tenker på det hele tiden,drømte om det-at jeg traff vedkommende igjen. Av og til føler jeg at jeg ikke får puste, det var så mye usagt. Ellers går det bra, har kjærlighet rundt meg. Elsker vedkommende, men fikk aldri sagt det, mitt tøffeste slag i trynet, sjokk og fortvilelse og så er det ingenting jeg jkan gjøre med det.

Anonymkode: f2d5d...29c

[AnonymBruker]

De første dagene var de tyngste. Da gråt jeg mye og følte meg for det meste veldig trist og håpløs. Jeg tenkte mye på de vonde minnene jeg hadde av vedkommende (og drømte ofte at h*n ikke hadde tatt livet sitt allikevel, men var helt ufordragelig å ha med å gjøre da h*n kom tilbake til oss), men jeg følte mer irritasjon og bitterhet enn sinne. Senere har det gått mer i bølger hvor jeg går fra å være apatisk til trist og sorgfull. Den "beste" sorgen er den hvor jeg føler ren tristhet og kjærlighet overfor vedkommende, og da er h*n bare blid, fredfull og lysende når vi møtes i drømmene mine.

Når det kommer til å se faresignalene for selvmord, er min erfaring at det ikke alltid er så lett å handle riktig selv når man vet at vedkommende sliter med psyken. Det var forelderen min som tok livet sitt, og jeg var vant til at h*n kunne reagere med sterke, til tider irrasjonelle følelser som tok overhånd over fornuften til vedkommende. Jeg var også vant til at h*n allikevel tok til fornuften til slutt, og selv når h*n i dårlige episoder truet med selvmord, trodde jeg aldri at h*n kom til å gjøre det. Poenget mitt er at det som virker lett å gjøre i etterpåklokskap, ikke er så veldig lett å gjøre der og da. Jeg visste at forelderen min kunne slite, men jeg trodde vel egentlig ikke at h*n slet i større grad enn oss andre. Jeg er ikke suicidal, men har vært plaget med tanker om å begå selvmord siden ungdomsskolealder. Om jeg tok livet mitt, ville sikkert alle rundt meg sett i etterpåklokskapens lys at jeg ikke hadde det så bra, men de er ikke ansvarlige for livet mitt, og jeg var ikke ansvarlig for forelderen min sitt.

Anonymkode: 58e09...3ab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De første dagene var de tyngste. Da gråt jeg mye og følte meg for det meste veldig trist og håpløs. Jeg tenkte mye på de vonde minnene jeg hadde av vedkommende (og drømte ofte at h*n ikke hadde tatt livet sitt allikevel, men var helt ufordragelig å ha med å gjøre da h*n kom tilbake til oss), men jeg følte mer irritasjon og bitterhet enn sinne. Senere har det gått mer i bølger hvor jeg går fra å være apatisk til trist og sorgfull. Den "beste" sorgen er den hvor jeg føler ren tristhet og kjærlighet overfor vedkommende, og da er h*n bare blid, fredfull og lysende når vi møtes i drømmene mine.

Når det kommer til å se faresignalene for selvmord, er min erfaring at det ikke alltid er så lett å handle riktig selv når man vet at vedkommende sliter med psyken. Det var forelderen min som tok livet sitt, og jeg var vant til at h*n kunne reagere med sterke, til tider irrasjonelle følelser som tok overhånd over fornuften til vedkommende. Jeg var også vant til at h*n allikevel tok til fornuften til slutt, og selv når h*n i dårlige episoder truet med selvmord, trodde jeg aldri at h*n kom til å gjøre det. Poenget mitt er at det som virker lett å gjøre i etterpåklokskap, ikke er så veldig lett å gjøre der og da. Jeg visste at forelderen min kunne slite, men jeg trodde vel egentlig ikke at h*n slet i større grad enn oss andre. Jeg er ikke suicidal, men har vært plaget med tanker om å begå selvmord siden ungdomsskolealder. Om jeg tok livet mitt, ville sikkert alle rundt meg sett i etterpåklokskapens lys at jeg ikke hadde det så bra, men de er ikke ansvarlige for livet mitt, og jeg var ikke ansvarlig for forelderen min sitt.

Anonymkode: 58e09...3ab

Anonymkode: f2d5d...29c

[Charlene87]

nei , det er ikke altid lett å se noen som skal ta selvmord .

 

http://www.tv2.no/a/5532136/

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Charlene87 skrev:

nei , det er ikke altid lett å se noen som skal ta selvmord .

 

http://www.tv2.no/a/5532136/

Helt utrolig, lurer virkelig på hvorfor så mange tar et slikt valg.

Anonymkode: f2d5d...29c