Etterlatt etter selvmord, hva er "normal" sorg?

[AnonymBruker]

Fikk sjokk, sorg bekrives som bølger-blir sterkere-gråt-og så flyter de vekk. Tenker på det relativt ofte, har ingen forståelse for hvordan man kan ta sitt eget liv, spesielt når det er barn involvert, så sinne er også et tema, hvordan i all verden klarer de å holde det skjult? Alt er liksom fint, og så kan det jo ikke ha vært det likevel. Bare prøver og forstå.

Anonymkode: f2d5d...29c

[AnonymBruker]

Det er nok ingen fasit på hvordan sorg utarter seg. Det kan være sjokk, sinne, redsel, tristhet, ro, likegyldighet osv. Det kan vare lenge, det kan vare en kort tid og komme igjen senere, vi mennesker opplever det så forskjellig. Har du mistet noen nylig? Sender deg en klem.  

Anonymkode: 9ada5...272

[QueenOfTheSidewalk]

Veldig forskjellig fra person til person. 

Jeg opplevde ikke helt den sjokkbølgen, den fikk jeg ved et annet brått dødsfall, men jeg opplevde enormt raseri, skyldfølelse og en dyp sorg. Jeg klarte ikke holde det skjult i lengden, det raseriet, men prøvde hardt til tider. 

Det med raseriet er et  tema som provoserer de som ønsker å ta selvmord, det kan eskalere til en voldsom diskusjon på dette forumet, noe som igjen øker ditt raseri, så du burde ikke diskutere det på dette forumet. Hvertfall ikke om det ikke er lenge siden det skjedde. Jeg tør enda  ikke å diskutere det for mye, for pcen kommer til å fly over fjell og skoger om jeg gjør det og akkurat nå trenger jeg pcen. 

[AnonymBruker]

Ja, har nettopp mistet en og er knust. Gråter egentlig "overalt" og må gjemme meg vekk, lurer på om det er normalt.

Anonymkode: f2d5d...29c

[AnonymBruker]

Det er ingen fasit på hva som er normal sorg. Man sørger på den måten man klarer. Kan veksle mellom tristhet, ro, sinne, sjokk, raseri, redsel, forsoning osv..

Måten du sørger på er helt normalt! så det skal du ikke tenke for mye på, det viktigste er å få sørget på den måten som passer deg.

 

Klem.

Anonymkode: 2e610...d02

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, har nettopp mistet en og er knust. Gråter egentlig "overalt" og må gjemme meg vekk, lurer på om det er normalt.

Anonymkode: f2d5d...29c

Trist å høre. Det er en stor påkjenning å miste noen på den måten, det er vondt og vanskelig. Har du noen å snakke med? Familie, venner, psykolog? 

Anonymkode: 9ada5...272

[Gjest Tom/Loki]

All type sorg er normalt, det finnes ingen fasit på sorg, alle reagerer ulikt.

 

Du skal få en klem

[Frøken888]

En klem fra meg

Det finnes ingen fasit på sorg uansett situasjon. Mennesker er forskjellige.

Du sørger som du vil og ikke tenk på hva som kan være normalt. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvordan alt kan være så perfekt utad og så ut av det blå er alt planlagt for ikke leve videre.

Takk for at svarene jeg har fått.

Anonymkode: f2d5d...29c

[Gjest Chroma]

Når det gjelder sorg og sorgprosess så er ingenting unormalt eller feil. Det går ikke an å sørge for lite, for mye, for ofte, for sjelden, det går ikke an å slå det på, det er greit hvis man ikke sørger like mye eller på samme måte som andre, det er greit hvis man sørger mye lenger enn andre, det er greit å være sint, trist, sjokkert, nummen.

Det eneste som ikke er lov når det gjelder sorg er å sammenligne hverandres og sette de opp mot hverandre.

 

Min far tok sitt eget liv og jeg hatet han (intenst) i 12 år før jeg klarte å begynne å bearbeide og tilgi. Først nå, 17 år etter kan jeg si at jeg lever greit med det og føler meg ferdig bearbeidet. Jeg føler ikke at jeg sørger lenger.

Gi deg selv all den tiden du trenger, enten det er 30 dager eller 30 år. Har du noen å snakke med? 

[Gjest Chroma]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke hvordan alt kan være så perfekt utad og så ut av det blå er alt planlagt for ikke leve videre.

Takk for at svarene jeg har fått.

Anonymkode: f2d5d...29c

Det kan virke veldig uforståelig, mens for den som planlegger og utfører er nok det meste logisk og "rettferdiggjort", de føler kanskje at det er eneste utvei, at det er best for alle rundt. Vanskelig å si og grusomt å leve med den desperate følelsen av å ville vite hvorfor valget falt på å ta sitt eget liv.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke hvordan alt kan være så perfekt utad og så ut av det blå er alt planlagt for ikke leve videre.

Takk for at svarene jeg har fått.

Anonymkode: f2d5d...29c

Fordi det ikke er perfekt utad, og det er ikke planlagt ut av det blå. Det har holdest veldig skjult for omverden. Det er synd at denne personen ikke fikk den hjelpen de trengte. Kanskje kunne et liv ha vært spart.

Andre ganger ser en ikke annen utvei. Jeg sliter selv med slike tanker.

Anonymkode: abe09...45e

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det ikke er perfekt utad, og det er ikke planlagt ut av det blå. Det har holdest veldig skjult for omverden. Det er synd at denne personen ikke fikk den hjelpen de trengte. Kanskje kunne et liv ha vært spart.

Andre ganger ser en ikke annen utvei. Jeg sliter selv med slike tanker.

Anonymkode: abe09...45e

Ja, det er tragisk-hadde jeg bare visst, og de andre som har visst noe, de støtte vedkommende vekk når de prøvde, er ikke det egentlig latterlig? hva med tvang???? kom som et sjokk på alle. Skal ikke si mer enn dette, gråter hvertfall ukontrollert til tider, har ikke sovet i natt-får håpe det blir bedre med tiden, det skal bli godt å besøke på gravstedet.

Takk for at dere delte tanker og erfaringer.

Anonymkode: f2d5d...29c

[AnonymBruker]

Det er ALLTID en utvei, alltid.

Anonymkode: f2d5d...29c

[Nana]

Har du vurdert å kontakte LEVE (hvis de heter det fremdeles)? Det er en organisasjon for etterlatte etter selvmord. Kanskje en god ide å treffe andre som har gått gjennom det samme og som garantert kjenner seg igjen og forstår sorgen din. Det er ingenting som heter unormal sorg, forresten. Klem

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Nana skrev:

Har du vurdert å kontakte LEVE (hvis de heter det fremdeles)? Det er en organisasjon for etterlatte etter selvmord. Kanskje en god ide å treffe andre som har gått gjennom det samme og som garantert kjenner seg igjen og forstår sorgen din. Det er ingenting som heter unormal sorg, forresten. Klem

Må vurdere noe hvis det ikke roer seg i hvertfall.

Anonymkode: f2d5d...29c

[AnonymBruker]

Skulle ønske folk sluttet å si at et selvmord "kom ut av det blå, vi så det ikke komme". Det kommer aldri ut av det blå. Det ER mulig å se det komme om du vet hva du skal se etter.

Anonymkode: 22504...ad0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske folk sluttet å si at et selvmord "kom ut av det blå, vi så det ikke komme". Det kommer aldri ut av det blå. Det ER mulig å se det komme om du vet hva du skal se etter.

Anonymkode: 22504...ad0

Lurer på hvilke tegn når vedkommende gir utrykk for fantastisk liv på sosiale medier og kontakt via sos medier.Da må nærmeste familie ha visst og ikke fått en tvangsinnlagt, derfor er jeg faktisk RASENDE.

Følelsene skifter fra raseri, oppgitthet, enorm sorg og savn-hadde jeg bare visst.

Anonymkode: f2d5d...29c

[Gjest Chroma]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske folk sluttet å si at et selvmord "kom ut av det blå, vi så det ikke komme". Det kommer aldri ut av det blå. Det ER mulig å se det komme om du vet hva du skal se etter.

Anonymkode: 22504...ad0

Selv med mennesker man vet har hatt det tøft kan man sitte igjen etterpå og tenke at de ikke i sin villeste fantasi kunne sett for seg at det skulle ende i et selvmord. Nei, man kan ikke alltid se et selvmord komme. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på hvilke tegn når vedkommende gir utrykk for fantastisk liv på sosiale medier og kontakt via sos medier.Da må nærmeste familie ha visst og ikke fått en tvangsinnlagt, derfor er jeg faktisk RASENDE.

Følelsene skifter fra raseri, oppgitthet, enorm sorg og savn-hadde jeg bare visst.

Anonymkode: f2d5d...29c

Som sagt, om man vet hva man skal se etter. Dersom familie og venner kjøper historien de får servert på FB, og ikke har erfaring med suicidale mennesker, er det ikke like enkelt. Hvorfor skal de lete etter tegn på noe de ikke klarer å se for seg? Men menneskene rundt dem (som er suicidale) kan plukke opp signalene dersom de er obs på dem.

Folk må ikke være så redd for å bringe temaet på bane. Du skyver ingen over grensen ved å spørre rett ut: "Tenker du på å ta livet ditt?" Det åpner for dialog. Kanskje er omsorgen som ligger bak spørsmålet nok til at personen klarer å be om hjelp.

Det er lov å være rasende.

Anonymkode: 22504...ad0