Samværssabotasje - hvilke rettigheter har far?

[AnonymBruker]

Jeg skriver på vegne av min samboer, da jeg har så ufattelig vondt av han og blir så sint av situasjonen han er i. 

Han har en datter fra tidligere forhold, hvor samarbeidet ikke fungerer i det hele tatt. Min mann er både snill og tålmodig, og absolutt ikke en dårlig person å få barn med. Likevel nekter mor han å se datteren sin. Meldinger blir sjelden besvart, han må sende 5-10 stk og legge igjen mange ubesvarte anrop, for å kanskje få et svar. Problemet er at hun sjelden følger opp avtaler. 

Mannen tok dette videre til mekling for en stund siden, og overraskende nok så møtte mor opp. Hun var ekstremt nedlatende og motbydelig mot han, men de klarte likevel å komme frem til en samværsordning(utelukkende etter mors ønske). Men selvom avtalen ble akkurat slik hun ønsket, klarer hun fremdeles ikke holde den. Hun er nærmest umulig å få tak i og kun en brøkdel av de avtalte samværene har blitt gjennomført. De som ikke blir gjennomført får han aldri noen forklaring på, problemet er fortsatt at mor hverken svarer på meldinger eller tlf. Det skal også sies at datteren har stor glede av å være med sin far, så det er ikke det det står på.

Hva kan far gjøre nå? Det er helt grusomt at datteren skal vokse opp uten å bli ordentlig kjent med sin far. 

Anonymkode: c0e75...97d

[AnonymBruker]

Da må far ta mor til retten. Om mor ikke følger opp den samværavtalen som blir satt der så må hun betale bot for de gangene hun holder barnet igjen. Ikke umulig far ender opp med hovedomsorgen siden mor stikker kjepper i hjulene. 

Anonymkode: 3adc3...d4b

[Lana_86]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da må far ta mor til retten. Om mor ikke følger opp den samværavtalen som blir satt der så må hun betale bot for de gangene hun holder barnet igjen. Ikke umulig far ender opp med hovedomsorgen siden mor stikker kjepper i hjulene. 

Anonymkode: 3adc3...d4b

Blir ikke dette veldig dyrt for far?

Endret 21. juni 2016 av Lana_86

[AnonymBruker]

Hvor gammel er datteren?ville det vært mulig for far å kreve 50/50 omsorg?

 

sånne damer irriterer meg grenseløst! 

 

(Og ja, jeg er kvinne selv. Men det kunne aldri falt meg inn å nekte barnet å være med far!)

Anonymkode: d6b80...7d1

[Britt Banditt]

Å kreve 50/50-omsorg er vel kanskje ikke det smarteste her. 50/50 bør bare benyttes dersom foreldrene kan samarbeide. Men far burde definitivt dra mor for retten. 

[AnonymBruker]

Barnet er 10 år, og han ble far i ung alder. Kontakten mellom mor og far har alltid vært dårlig, og han har sett datteren sin veldig sporadisk. Han kunne gjort mer tidligere, jeg skal ikke nekte for det, men nå prøver han virkelig. Så 50/50 ville kanskje vært litt voldsomt til å begynne med?

Irriterer meg voldsomt over sånn damer selv, et barn er ingen eiendel og burde ha mulighet til å kjenne både mor og far, spesielt når det ønsker det selv.

Anonymkode: c0e75...97d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er 10 år, og han ble far i ung alder. Kontakten mellom mor og far har alltid vært dårlig, og han har sett datteren sin veldig sporadisk. Han kunne gjort mer tidligere, jeg skal ikke nekte for det, men nå prøver han virkelig. Så 50/50 ville kanskje vært litt voldsomt til å begynne med?

Irriterer meg voldsomt over sånn damer selv, et barn er ingen eiendel og burde ha mulighet til å kjenne både mor og far, spesielt når det ønsker det selv.

Anonymkode: c0e75...97d

For noen kan barn være makt, pressmiddel og inntektskilde.

Anonymkode: 8f6ab...776

[AnonymBruker]

Det er nesten "bra" at hun ikke klarer å følge opp avtalene som er blitt gjort. Da har han større sjanse hvis han velger å ta samværet I retten. Dokumenter alt og kjør sak. Her sliter også samboer med mor, men hun er veldig utspekulert og vanskeligere å ta så vi må bygge saken mye lengre før vi tar det steget.

Anonymkode: e9acd...1ef

[Gjest Chroma]

Straffeloven § 216 sier det er ulovlig og vil bli straffet om samværsforelderen holder barnet borte fra bostedsforelderen men Straffeloven § 216 er det ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværforelderen. Dette gir at om mødre nekter barn og far samvær så er dette ikke straffbart og vil selv ikke om far har fått dom på sin rett til samvær bli straffet om det hindres. Samværsretten kan nektes barn og far uten at det finnes noe vilje til å gjøre noe for å beskytte denne rettighet gitt barn og foreldre .

 

 

 

Fant det på Wikipedia, for jeg trodde det var straffbart å hindre samvær. Så feil kan man ta. Jeg tror jeg ville snakket med en advokat hvis jeg var han, eventuelt familierådgivningskontoret eller barnevernet. Barnet har rett til å se faren sin.

[Dr. A. Kula]

21 minutter siden, Chroma skrev:

Straffeloven § 216 sier det er ulovlig og vil bli straffet om samværsforelderen holder barnet borte fra bostedsforelderen men Straffeloven § 216 er det ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværforelderen. Dette gir at om mødre nekter barn og far samvær så er dette ikke straffbart og vil selv ikke om far har fått dom på sin rett til samvær bli straffet om det hindres. Samværsretten kan nektes barn og far uten at det finnes noe vilje til å gjøre noe for å beskytte denne rettighet gitt barn og foreldre .

 

 

 

Fant det på Wikipedia, for jeg trodde det var straffbart å hindre samvær. Så feil kan man ta. Jeg tror jeg ville snakket med en advokat hvis jeg var han, eventuelt familierådgivningskontoret eller barnevernet. Barnet har rett til å se faren sin.

Du henviser til gammel lov.

Lover og regler finner du på Lovdata.no.

Ny lov tredde ikraft i 2015. Ny paragraf er §261.

[Gjest Chroma]

2 minutter siden, Dr. A. Kula skrev:

Du henviser til gammel lov.

Lover og regler finner du på Lovdata.no.

Ny lov tredde ikraft i 2015. Ny paragraf er §261.

Ja, der kan du se. Bra du følger med og retter opp, Hehe. Sånn kan det gå når man googler. Beklager det  

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Han kommer til å ta dette videre nå, og det er godt det finnes en lov som også beskytter far. Det virker dessverre som fedre trekker det korteste strået i slike saker, men det ser ut som om de begynner å bli hørt også. Det er veldig positivt. 

Så får vi håpe mor blir satt skikkelig på plass, Pussig at spermien var bra nok, og han er god nok til å betale bidrag også, men følge opp datteren sin får han ikke lov til 

Anonymkode: c0e75...97d

[AnonymBruker]

Meg og eksen min har barn sammen og til og med med vår katastrofale kjemi så forstår jeg at barnet har behov for å se og være sammen med sin mor såpass ofte at det ikke mister følelsen av å ha en mor som bryr seg. Det er klart at hadde vi ikke hatt barn sammen så hadde jeg ikke vært villig til å samarbeide så bra sammen med mor. Det er en selvfølge at barnet kommer først.

 

Dette vitner om at denne damen til samboeren din ikke har særlig bakkekontakt, eller at noe informasjon holdes tilbake om far som du må få innsyn i.

Anonymkode: f4b26...e9e

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar. Han kommer til å ta dette videre nå, og det er godt det finnes en lov som også beskytter far. Det virker dessverre som fedre trekker det korteste strået i slike saker, men det ser ut som om de begynner å bli hørt også. Det er veldig positivt. 

Så får vi håpe mor blir satt skikkelig på plass, Pussig at spermien var bra nok, og han er god nok til å betale bidrag også, men følge opp datteren sin får han ikke lov til 

Anonymkode: c0e75...97d

Men nå er jo datteren så stor at han kan avtale litt direkte med henne også. Feks. spørre henne når neste fotballkamp er. Disse har alle lov til å se på, så det gjør ingenting om han drar dit da. Oppfølging kan være så mangt, og for å ikke miste båndet til datteren kan det være greit å gjøre det han kan, før ting blir endret i avtaler/dras for retten.

Anonymkode: 03c74...8fe

[AnonymBruker]

Mange ekser er i konflikt, og mange er svært urimelige og straffer barna.

Jeg har likevel tilgode å se at nye samboere (særlig kvinner) faktisk bidrar til løsning.

I ALLE tilfeller jeg har lest/hørt om så er hun en del av den.

Det betyr ikke at hun har direkte skyld, men antagelig burde tre ut av det framfor å være en del av det.

Anonymkode: 4d6a6...725

[Peter007]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skriver på vegne av min samboer, da jeg har så ufattelig vondt av han og blir så sint av situasjonen han er i. 

Han har en datter fra tidligere forhold, hvor samarbeidet ikke fungerer i det hele tatt. Min mann er både snill og tålmodig, og absolutt ikke en dårlig person å få barn med. Likevel nekter mor han å se datteren sin. Meldinger blir sjelden besvart, han må sende 5-10 stk og legge igjen mange ubesvarte anrop, for å kanskje få et svar. Problemet er at hun sjelden følger opp avtaler. 

Mannen tok dette videre til mekling for en stund siden, og overraskende nok så møtte mor opp. Hun var ekstremt nedlatende og motbydelig mot han, men de klarte likevel å komme frem til en samværsordning(utelukkende etter mors ønske). Men selvom avtalen ble akkurat slik hun ønsket, klarer hun fremdeles ikke holde den. Hun er nærmest umulig å få tak i og kun en brøkdel av de avtalte samværene har blitt gjennomført. De som ikke blir gjennomført får han aldri noen forklaring på, problemet er fortsatt at mor hverken svarer på meldinger eller tlf. Det skal også sies at datteren har stor glede av å være med sin far, så det er ikke det det står på.

Hva kan far gjøre nå? Det er helt grusomt at datteren skal vokse opp uten å bli ordentlig kjent med sin far. 

Anonymkode: c0e75...97d

Advokat er Det eneste riktige når mor ille vil kommunisere på en fornuftig måte. Han trenger meklings-attest forværelse bringe saken rettslig videre. Dette kan tenkes han før fra siste meklingen om dette var nylig. 

Er han klar til å bli bosteds-forelder?  Det er I hovedsak dette han kan føre sak på.

Sabotasje samvær - snakk med advokaten hvordan dokumentere dette  GYLDIG I en sak. Videre fratrekk om det kreves ekstra barnebidrag. 

HoLD mor mest mulig utenfor når en samler dokumentasjon som skal brukes senere.

Betales det privat avtale  idag for barnebidrag legg denne til minimum krav. Se NAVs bidragskalkulator. Ikke betal ekstra uten om pålagte krav fra NAV. Medlemskontingenter og annet skal betales av bidragsmottaker. Ikke noen klær blir innkjøpt. Kun toalettsaker og mat ved samvær. Resten skal bringes med frem og tilbake etter bruk.

Økonomi er stort sett det eneste slike mødre reagerer på.

Det heter så fint begge foreldrene skal bidra. Men regelverket gir I hovedsak bidragsmottaker alle rettigheter og bidragsyter alle plikter. 

Så kart og terreng stemmer ikke selv om det så fint heter dette I festtaler. Regelverket må endres før dette stemmer med festtalene. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Broren min var / er i tilsvarende situasjon. Han ble uplanlagt far i ung alder. Barnets mor (like ung) var absolutt alenemor i alle årene frem til skolestart, broren min betalte bidrag ut fra sin beskjedne inntekt, og gjorde noen spede forsøk på å holde kontakten, men jeg forstår godt at barnets mor følte hun hadde liten støtte og hjelp i ham.

Barnet ble større og broren min eldre, og han forstod etter hvert at det var galt å ha så liten kontakt og bry seg så lite om oppveksten til barnet sitt. Han fikk samboer som tydeligvis synes det var veldig rart at han hadde så liten kontakt, og hun så vel for seg at dette barnet var søsken av hennes eventuelle barn, og hjalp ham å se at han måtte bry seg om barnet.

Det var ikke bare å skru på en bryter hos mor, at hun skulle bli søt og takknemlig og samarbeidsvillig, når hun hadde stått alene i alle dager /netter hele oppveksten, aldri reell avlastning, aldri en samtale om barnets ve og vel, mye bitterhet og sårethet, og hun hadde sikkert ikke snakket pent om ham til sine venner og familie.

Så hun behandlet ham ikke imøtekommende på familievernkontoret, og hun la ikke til rette for (tvert i mot) til samvær.

Det som hjalp, var at han forstod, og la seg helt flat for hvordan han hadde løpt fra alt ansvar de første syv-åtte årene, og sa at han for alles del ønsket at dette skulle bli bedre fremover, men at det selvsagt aldri veide opp for at hun hadde gjort alt hittil. Når samboeren hans etter hvert fikk treffe henne, ga hun også mor all annerkjennelse for den kjempejobben hun hadde gjort alene, og innrømmet at barnefaren må ha vært ganske umoden. Jeg og mine foreldre passet også på, når vi traff hverandre i bursdager osv,å vise at vi satte veldig pris på henne og den jobben hun hadde gjort. Og faren min holdt en nydelig tale i konfirmasjonen i fjor, hvor han takket for at de fikk bli besteforeldre etter så lang tid og igjen takket moren for hennes innsats.

 

Jeg vet jo ikke hva som er likt og hva som er ulikt i denne historien og deres, men jeg vil anta at det ligger mye sårethet og sorg hos mor, som kommer til uttrykk som "bitch-ighet" nå. Hvis hun føler hun må sette en strek over fortiden ved å samarbeide nå, kan det være veldig vanskelig. Hvis fortiden anerkjennes, så er det lettere å gå videre.

Anonymkode: b5510...48f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Broren min var / er i tilsvarende situasjon. Han ble uplanlagt far i ung alder. Barnets mor (like ung) var absolutt alenemor i alle årene frem til skolestart, broren min betalte bidrag ut fra sin beskjedne inntekt, og gjorde noen spede forsøk på å holde kontakten, men jeg forstår godt at barnets mor følte hun hadde liten støtte og hjelp i ham.

Barnet ble større og broren min eldre, og han forstod etter hvert at det var galt å ha så liten kontakt og bry seg så lite om oppveksten til barnet sitt. Han fikk samboer som tydeligvis synes det var veldig rart at han hadde så liten kontakt, og hun så vel for seg at dette barnet var søsken av hennes eventuelle barn, og hjalp ham å se at han måtte bry seg om barnet.

Det var ikke bare å skru på en bryter hos mor, at hun skulle bli søt og takknemlig og samarbeidsvillig, når hun hadde stått alene i alle dager /netter hele oppveksten, aldri reell avlastning, aldri en samtale om barnets ve og vel, mye bitterhet og sårethet, og hun hadde sikkert ikke snakket pent om ham til sine venner og familie.

Så hun behandlet ham ikke imøtekommende på familievernkontoret, og hun la ikke til rette for (tvert i mot) til samvær.

Det som hjalp, var at han forstod, og la seg helt flat for hvordan han hadde løpt fra alt ansvar de første syv-åtte årene, og sa at han for alles del ønsket at dette skulle bli bedre fremover, men at det selvsagt aldri veide opp for at hun hadde gjort alt hittil. Når samboeren hans etter hvert fikk treffe henne, ga hun også mor all annerkjennelse for den kjempejobben hun hadde gjort alene, og innrømmet at barnefaren må ha vært ganske umoden. Jeg og mine foreldre passet også på, når vi traff hverandre i bursdager osv,å vise at vi satte veldig pris på henne og den jobben hun hadde gjort. Og faren min holdt en nydelig tale i konfirmasjonen i fjor, hvor han takket for at de fikk bli besteforeldre etter så lang tid og igjen takket moren for hennes innsats.

 

Jeg vet jo ikke hva som er likt og hva som er ulikt i denne historien og deres, men jeg vil anta at det ligger mye sårethet og sorg hos mor, som kommer til uttrykk som "bitch-ighet" nå. Hvis hun føler hun må sette en strek over fortiden ved å samarbeide nå, kan det være veldig vanskelig. Hvis fortiden anerkjennes, så er det lettere å gå videre.

Anonymkode: b5510...48f

Støtter veldig dette..  Min x fortalte også til sin omgangskrets om hvor usamarbeidsvillig og bitch-ete jeg var, men sannheten var nemlig den at HAN ikke orket/ville ha samvær.. men det kan man jo ikke si.

Så din samboer bør kanskje legge seg flat, datteren er som du sier 10 år gml- hun har sikkert mobil noe som gjør at det er mange muligheter for far til å følge opp og få kontakt med jenten sin på. For all del- IKKE svert mor og den jobben hun har gjort til nå.

Anonymkode: 74b6f...7c1

[Avalon]

Ryddet for personangrep.

- Avalon, mod

[AnonymBruker]

Min samboer har absolutt lagt seg flat og innrømmet sine feil. Han har tatt imot mye negativitet og vært veldig forståelsefull ovenfor mor. Det er hun selv som har skreddersydd hele samværsavtalen og selvom han var uenig, godtok han.

Jeg kjenner bare til historien imens jeg har vært sammen med han, så hva som har skjedd tidligere kan jeg ikke redegjøre for. Men det som har blitt fortalt av både han og hans familie, er at mor aldri har ønsket å ha han tilstedet. Hun har ny mann og synes han er overflødig. Det tok lang tid før min samboer fikk vite om graviditeten(ble slutt før hun viste selv) og han fikk ikke treffe datteren før 6 mnd. etter fødsel.

Jeg er klar over at jeg kun kjenner til hans versjon, men fortsatt så er han barnets far og hun fortjener å bli kjent med han.

Anonymkode: c0e75...97d