Jeg gir opp!

[AnonymBruker]

Jeg viste det at å være stemor ikke var lett, men nå er jeg på grensen til å gi opp! Ungene mangler så mye grunnleggende at jeg begynner å tro de er fortapt. Før faren møtte meg var han alene med barna, som nå er 9 og 12 år, i 6 år. Og det var veldig synlig at både mor og far "antok" at den andre tok seg av oppdragelsen, for her er det ikke noe av det å spore! De respekterer ikke voksne mennesker, hverken oss foreldre ekte/ste, besteforeldre, tanter eller onkler.

Hvis far prøver å irettesette dem, begynner de å sutre og sier "åh, du er så sint hele tiden" så blir DE sinte og sure og far må trøste!! Far er forsåvidt en elendig oppdrager i utgangspunktet og har virkelig ikke peiling på hva han driver med. Jeg har prøvd å sette grenser og stille litt krav, men da fikk det store konsekvenser og far ble kjempesint på meg, fordi ungene hadde fortalt om "dårlige" forhold i hjemmet på skolen! Han er jo redd for å miste ungene til mora, men jeg vet at mora ikke er interessert i å ha dem er enn fra før, så akkurat det burde ikke bekymre noen (de har 50/50) Mora lesset mye av ansvaret på oss, selv om det er hennes uker "fordi hun har andre småbarn å ta seg av". Vel, nevnte jeg at jeg selv har ett barn på tre og i tillegg er høygravid?? 

Nå for tiden tørr jeg nesten ikke å prate med ungene, i frykt for å bli uthengt som "streng" på bygda/skolen. Men det er håpløst, siden det hender jeg er alene med dem. I dag turte jeg ikke en gang be barnet på 9 år om å ta med tallerkenen sin i fra stua til kjøkkenet! Jeg er så redd for bråk!

Desuten har det ene barnet et elendig kosthold og vi har fått beskjed fra sykehuset om å legge om helt. Vel, hvem er det som kan ta den kampen da? Jeg tørr ikke, og far er for feig! Hva faen skal man gjøre da?! I morgenst var det nugatti og sjokomelk på brødskiven. Selv om jeg *trodde* jeg hadde gjemt unna den lille boksen som de kun får ta av på søndager....... 

Mitt største ønsker er å få leve i er hus der voksne er voksne, og det er de som bestemmer, og hvor barn er barn og det blir satt grenser.

Anonymkode: be5e2...13c

[AnonymBruker]

En opplysning til. Fars beste metode å "straffe" på er å frata muligheter barne aldri viste om. F.eks si at "Jeg hadde egentlig tenkt å ta deg med på kino i morgen, men med en sånn oppførsel blir det ikke det likevel!" Vel... Da ender det opp med at barnet maser og maser og ignorerer "straffen" og lurer på når de skal på kino i morgen, siden far hadde lovet det... Og hva skjer?? Jo, far gir etter og tar med barnet på kino!!

 

ts

Anonymkode: be5e2...13c

[AnonymBruker]

Kan ikke si noe annet enn at jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen din, og at det er fryktelig håpløst å være stemor når det er slik.. 

Vi kan bo under samme tak, dele gleder og sorger, men ikke oppdra, si i mot eller "kjefte".. For enten blir far sur fordi han er redd for konsekvensene, ellers får mor vite det, og lager et helvete, både for barn og far..

Noen ganger skjønner jeg ikke at jeg gidder. 

Stemorrollen er vanskelig og krevende..!

 

Anonymkode: a521c...0e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En opplysning til. Fars beste metode å "straffe" på er å frata muligheter barne aldri viste om. F.eks si at "Jeg hadde egentlig tenkt å ta deg med på kino i morgen, men med en sånn oppførsel blir det ikke det likevel!" Vel... Da ender det opp med at barnet maser og maser og ignorerer "straffen" og lurer på når de skal på kino i morgen, siden far hadde lovet det... Og hva skjer?? Jo, far gir etter og tar med barnet på kino!!

 

ts

Anonymkode: be5e2...13c

Haha, akkurat slik er det her også.. Far truer med noe i håp om at de skal forstå at det er konsekvenser av dårlig adferd, men tør ikke utføre det i praksis, av samme grunn som jeg beskrev over... 

Anonymkode: a521c...0e5

[AnonymBruker]

Hva med å oppsøke familiekontoret og forklare problemet? Antar de har kurs til foreldre som ikke skjønner ansvaret?

Anonymkode: 4f106...e1e

[Forundret..]

Første du bør gjøre e å prate med mannen din! Deretter alle barna. Si fra at slik som dere sier at det skal være slik blir det og at det kommer konsekvenser for dårlig oppførsel. Et sted må det jo begynne. La dem bli så sure som de bare vil, tar dere ikke et tak nå så blir det bare verre i fremtiden. Vet om så mange som rett og slett ødelegger barna sine med å være "snille". Barn trenger også regler, trygghet og stabile rammer. 

[AnonymBruker]

Bare fordi du ikke klarer å være så tolmodig og godhjertet som mannen din betyr ikke at han gjør noe feil. Ja man må av og til sette grenser, men jeg har opplevd kvinner som blir fort utolmodig ved minste ting ved barn. Barna griner hver bidigste dag sammen med disse kvinnene, og barnet tørr ikke si fra hvis noe er vondt eller det er redd for noe pga denne forelderen er så streng og lite medgjørlig. Ja det kan gå begge veier, og her skal man være forsiktig!

Anonymkode: 12fa0...821

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Forundret.. skrev:

Første du bør gjøre e å prate med mannen din! Deretter alle barna. Si fra at slik som dere sier at det skal være slik blir det og at det kommer konsekvenser for dårlig oppførsel. Et sted må det jo begynne. La dem bli så sure som de bare vil, tar dere ikke et tak nå så blir det bare verre i fremtiden. Vet om så mange som rett og slett ødelegger barna sine med å være "snille". Barn trenger også regler, trygghet og stabile rammer. 

Jeg er ikke TS, men vi har prøvd dette.. Og ikke lenge etter kommer barnemor og sier at barna forteller at vi er så strenge, barna ikke får lov til ditt og datt, barna får ikke mat (vi innførte regler for måltider, slik at de skulle spise sammen med oss, og ikke akkurat når de ville)  og at hun ville melde oss for omsogssvikt og ta fra faren barna.. Barna ville tydeligvis også bare bo hos mor, siden vi var så strenge.. Så det er virkelig ikke så lett...

Anonymkode: a521c...0e5

[AnonymBruker]

Her tror jeg dere som familie trenger hjelp utenfor! Kontakt hs for å høre om de har noen lavterskeltilbud, og hvor du kan henvende deg. Mulig bv og har noen tilbud til kurs eller noe lignende. Da vil dere og stå sterkere mot mor, når dere ikke trenger å være redd for å sette grenser pga truende mor eller at barna snakker på skolen. kan jo og ta det opp med skolen, og forklare hva som skjer hjemme, og at dere nå skal "endre oppdragelsen".

Anonymkode: 94ec8...6d9

[AnonymBruker]

Likevel blir du gravid med denne mannen? Flott med en hel haug med stesøsken og halvsøsken. 

Anonymkode: 4bcfb...eeb

[AnonymBruker]

Hallo, dere har fått beskjed fra sykehuset om å forandre kostholdet, så tør dere ikke ta ansvar for kostholdet??

 

På tide å søke veiledning og hjelp noen steder?  ..

Anonymkode: 0c5fe...775

[Forundret..]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS, men vi har prøvd dette.. Og ikke lenge etter kommer barnemor og sier at barna forteller at vi er så strenge, barna ikke får lov til ditt og datt, barna får ikke mat (vi innførte regler for måltider, slik at de skulle spise sammen med oss, og ikke akkurat når de ville)  og at hun ville melde oss for omsogssvikt og ta fra faren barna.. Barna ville tydeligvis også bare bo hos mor, siden vi var så strenge.. Så det er virkelig ikke så lett...

Anonymkode: a521c...0e5

Sa ikke at det var lett. En kan faktisk få veiledning til det også slik at hvis det skulle komme slik respons på det som du beskriver så har dere noen i nakken som støtter opp i det som blir gjort. Det sier seg jo selv at når barna får manipulere og gå på sjølstyr så vil de vanligvis kjempe mot endringen som fratar de sjølstyret med nebb og klør. Her i denne situasjonen så ble det jo nevnt at mor ikke engang tar sin del av ansvaret noe som også bør gjøres noe med. Det som ofte viser seg er at foreldre som ikke har gjort som de burde og som forstår at nå må de endre på resultatene, de er for redde for å ta tak i frykt for barnevernet osv. Noe som blir helt feil nettopp fordi det er ikke bare bare det å innse feilene sine for å så krype til korset for å ordne opp. 

[AnonymBruker]

La nå bare mor melde og styre på, hun kommer jo ingen vei hvis hun melder dewre til barnevernet fordi barnet ikke får nugatti til hverdags. Ikke gjør det det grann om barna sier på bygda eller skolen at "Far og stemor er så strenge, buhu. Vi får ikke nugatti, vi må legge oss om kvelden, vi må henge opp jakka.. stakkars oss!" Hva tror du en lærer tror om det? Det er jo selvfølgelig mye større omsorgssvikt slik dere holder på i dag. Ta dere en tur til familievernkontoret, der dere informerer mor om nye grenser, kosthold og rutiner hjemme hos dere, om hun vil følge opp eller ikke,  og si ifra at trusler og sabotasje finner dere dere ikke i. Hvis far ikke er med deg i dette i det hele tatt, må du og han ta en tur dit først. Det virker jo som om det er i høyeste grad på tide, du er jo på vei ut av dette forholdet, og dine barna har også denne dotten til en far.

Anonymkode: c8366...64a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også godt igjen her, jeg skjønner rett og slett ikke hvordan vi holder ut... Her har vi det slik at ungene MÅ smake på det vi lager av mat (middag). I begynnelsen ble eldstemann hysterisk og ringte til moren og fortalte at han ikke fikk mat. Moren ringte selvfølgelig til faren, like hysterisk. Her har også kostholdet vært dårlig og vi prøvde å få jenta til å være hos oss slik at vi kunne hjelpe henne over tid, men det ble aldri noe av fordi hun ikke turte å fortelle om det til moren. De har også fått beskjed fra lege om å endre kostholdet (pga adhd), men når hun er mest hos moren og hun ikke gidder så er det vanskelig for oss å gjøre noe.

Da jeg kom i hus her var det et rent helvete, alle ungene kranglet og sloss, de låg overalt og gjorde lekser, hjalp ikke til, det var en tøff periode. Men så kom BUP inn i bildet og hjalp oss til å få regler og rutiner i hus. Problemet var at det var de som burde vært hjemme hos oss og fortalt om dette, for nå ble jeg den store stygge ulven som skulle fikse dette, for faren greidde ikke å gjøre så mye med det. Og når moren ikke gadd å følge det opp hjemme hos henne ble det jo selvfølgelig at ungene heller ville være hos henne fordi alt var fritt hos henne. 

Vi har nå kommet til enighet om at jeg ikke skal gi ordrer eller snakke noe særlig til yngstemann, men da har jeg også gitt beskjed til faren om at han skal ha alt ansvaret når de kommer hit, innkjøp, planlegging, vasking, matlaging, opprydding osv. For jeg står ikke på kjøkkenet som en hushjelp når jeg ikke kan spørre ungene om å hjelpe til. Så får han selv se hva som må gjøres. Foreløpig har han ikke glimtet til akkurat. 

Så jeg fortstår deg så godt TS! Fordelen min er at jeg aldri tenkte å få noe barn med han ettersom jeg er for gammel til det, og jeg hadde aldri orket å få et barn inn i dette kaoset. Tenker også at lunta di er kortere når du er gravid.. En annen forskjell er at jeg har far på min side, noe som selvfølgelig er helt forferdelig for hans eks. Uff... kunne skrevet bok om temaet...

 

 

Anonymkode: dd3bf...631

[AnonymBruker]

Du vet barnet i magen kommer til å få samme oppdragelse som disse drittungene med mindre du gjør noe nå? Kontakt familievernkontor ASAP.

Anonymkode: 79b2e...c54

[kospia]

Her synes jeg far, mor og stemor bør sette seg ned og prate sammen om det er mulig. Hvis mor ikke vil prate ,bør stemor og far sette seg ned med barna og forklare hvordan dere vil ha det med regler etc. hjemme hos dere. Unger tøyer strikken der de kan og når ting kan mases om (til de får det) så gjør de det. Jeg er selv stemor og jeg vet at ungene kan si at det og det får jeg lov til hos mamma, men ikke hos dere. Vi har heldigvis god dialog med mor til barna, og mye av det som blir sagt av ungene stemmer ikke med det mor forteller. Vi har også sittet rundt samme bord og pratet med barna.

Hvis situasjonen er helt fastlåst hos dere og dere ikke kommer noen vei, bør dere skaffe hjelp utenfra.

 

[Juniper]

Jeg lurer litt på hvorfor du får unger med en mann som mangler en hver evne til å ivareta ungene sine! 

Dere må hente inn ekstern hjelp her! Sånn som det er nå kan dere ikke fortsette! Ungene blir fullstendig ødelagt! 

Og hva tror du skjer med dine unger på sikt??? Gjett hvem som blir like ille! 

[AnonymBruker]

Dere som "truer" med at mitt ufødte barn også kommer til å bli slik, hva tror dere det hjelper? Mener dere jeg skal ta med med barna mine å flytte for å ikke risikere å få drittunger? Jeg unnlot å beskrive min egen tre-åring, for da får man alltid høre "ja, for ditt barn er jo selvføøøølgelig englebarn, mens stebarna alltid er de slemme". Men ja, min tre åring (blir fire) er mye bedre oppdratt enn min samboers! Jeg har ikke latt bruddet til meg og barnets far gå utover oppdragelsen!

 

TS, som forøvrig synes det er godt å vite at jeg ikke er alene 

Anonymkode: be5e2...13c

[lingua franca]

Kontakt familievernkontoret. Dem kan du kontakte også på egenhånd, selv om du ikke får med hverken mannen din eller barnas mor, og få råd og veiledning. 

Vil også legge til at det nok er to sider av denne saken... Kan se for meg et lignende innlegg fra mor som synes stemor er kjempestreng, favoriserer sin egen unge, setter urimelige krav og tar over oppdragelsen av stebarna... Kanskje er det slik, kanskje er det TS som fremstiller saken korrekt, eller kanskje ligger sannheten et sted i mellom. Det er vanskelig for oss som leser å vite. Så kontakt familievernkontoret. 

[AnonymBruker]

Vi har prøvd oss på Fvk.... Samboern likte ikke å bli "stilt til veggen". Så det førte bare til ekstrem krangling og konflikter.

Ja, mor mener jeg er streng, men hun har også sagt at far og hun er for lite streng og har innrømmet at deg har ført til vanskelige og utakknemmelige barn. Har greit kontakt med henne, er ingen fan, men vi har ingen konflikter å samarbeidet. Virker som om hun ikke har i mot at jeg er streng, men MÅ bruke det i mot meg hvis anledningen byr seg. Forstå det den som kan..

 

ts

Anonymkode: be5e2...13c