Ender jeg opp alene?

[AnonymBruker]

Jeg er utadvendt, har en bra jobb og mange gode venninner. Egentlig et liv jeg burde være fornøyd med, men singelheten ødelegger mye av hverdagsgleden min.

Det siste året har jeg vært veldig fokusert på dating og det å prøve å finne en kjæreste. Det har tatt mye tid (14 menn på 12 mnd), og nå sist endte det ganske ille opp; jeg ble skikkelig forelska og han dumpet meg via en tekstmelding etter 3 måneder. Han tok aldri telefonen da jeg prøvde å ringe for å få en forklaring, og jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Det har gått 5 uker, og jeg har gått fra å gråte en uke i strekk til å endelig gå noen timer uten å tenke på han. 

Datingen var noe jeg startet med da jeg aldri har vært i forhold og ønsker meg veldig en kjæreste. Jeg har knapt holdt på med en fyr, og jeg blir 28 år i sommer. Med denne fyren kom dette frem etter hvert, og vi hadde veldig ulik bakgrunn. Han hadde to samboerskap bak seg og hadde aldri hørt om en voksen dame som ikke hadde noe forhold bak seg. Jeg hadde håpet han kunne se at jeg er selektiv, og har brukt mye tid på andre ting enn menn, men det virket heller som han så på det som negativt at jeg var uerfaren. Det får jeg vel aldri vite.

Nå sliter jeg uansett med tanken på at jeg faktisk ikke kommer til å finne noen. Jeg snakker lett med mange, men å få en ordentlig kjemi virker til tider umulig. Utseendemessig er jeg 6-7, mens kroppen er nok 9. Det gjør at mange menn er mest interessert i sex. Jeg venter alltid, og de aller færreste jeg dater har jeg sex med. Han jeg datet nå i 3 måneder ventet jeg 5 uker med. 

Det aller verste er at jeg føler meg så ensom. Jeg har et rikt liv, med interesser og venner, men det blir en del kvelder hjemme alene (ikke alltid man orker å gå ut etter en lang arbeidsdag), og jeg er så lei av å spise middag alene. 

Er det noen andre langtidssingle her? Jeg vil gjerne høre hva dere gjør for å lette litt på ensomheten. Jeg vet at min lykke ikke bør avhenge av en mann, men etter et helt liv som singel må det vel være lov å lengte etter nærhet og intimitet. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

[Sikkerhetsjenta]

Kanskje du burde prøve franskmenn istedenfor? Franske, tyske osv. Ta deg en tur til utlandet. Du holder deg ikke evig ung. Reis nå siden du fortsatt er ung. 

Endret 27. mars 2016 av Sikkerhetsjenta

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Sikkerhetsjenta skrev:

Kanskje du burde prøve franskmenn istedenfor? Franske, tyske osv. Ta deg en tur til utlandet. Du holder deg ikke evig ung. Reis nå siden du fortsatt er ung. 

Franskmenn som er konstant utro? Dårlig idè. Heller svensker, latviere eller canadiere vil jeg si. 

Anonymkode: 17b69...868

[Leamur]

Det er helt naturlig å savne nærhet, men kjærlighet er så finurlig at det dukker opp når du minst venter det.
Fortsett å være åpen for det, men fyll dagene med ting du liker å gjøre, så vil det nok dukke opp noen.
(Ikke isoler deg da, du må fortsatt ut blant folk, men når du slutter å aktivt lete så har det en tendens til å ordne seg selv.) 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er utadvendt, har en bra jobb og mange gode venninner. Egentlig et liv jeg burde være fornøyd med, men singelheten ødelegger mye av hverdagsgleden min.

Det siste året har jeg vært veldig fokusert på dating og det å prøve å finne en kjæreste. Det har tatt mye tid (14 menn på 12 mnd), og nå sist endte det ganske ille opp; jeg ble skikkelig forelska og han dumpet meg via en tekstmelding etter 3 måneder. Han tok aldri telefonen da jeg prøvde å ringe for å få en forklaring, og jeg sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål. Det har gått 5 uker, og jeg har gått fra å gråte en uke i strekk til å endelig gå noen timer uten å tenke på han. 

Datingen var noe jeg startet med da jeg aldri har vært i forhold og ønsker meg veldig en kjæreste. Jeg har knapt holdt på med en fyr, og jeg blir 28 år i sommer. Med denne fyren kom dette frem etter hvert, og vi hadde veldig ulik bakgrunn. Han hadde to samboerskap bak seg og hadde aldri hørt om en voksen dame som ikke hadde noe forhold bak seg. Jeg hadde håpet han kunne se at jeg er selektiv, og har brukt mye tid på andre ting enn menn, men det virket heller som han så på det som negativt at jeg var uerfaren. Det får jeg vel aldri vite.

Nå sliter jeg uansett med tanken på at jeg faktisk ikke kommer til å finne noen. Jeg snakker lett med mange, men å få en ordentlig kjemi virker til tider umulig. Utseendemessig er jeg 6-7, mens kroppen er nok 9. Det gjør at mange menn er mest interessert i sex. Jeg venter alltid, og de aller færreste jeg dater har jeg sex med. Han jeg datet nå i 3 måneder ventet jeg 5 uker med. 

Det aller verste er at jeg føler meg så ensom. Jeg har et rikt liv, med interesser og venner, men det blir en del kvelder hjemme alene (ikke alltid man orker å gå ut etter en lang arbeidsdag), og jeg er så lei av å spise middag alene. 

Er det noen andre langtidssingle her? Jeg vil gjerne høre hva dere gjør for å lette litt på ensomheten. Jeg vet at min lykke ikke bør avhenge av en mann, men etter et helt liv som singel må det vel være lov å lengte etter nærhet og intimitet. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

Jeg forstår deg godt. Jeg lider også under å være singel. Særlig tungt i høytider som nå i påsken. Jeg aktiviserer meg så godt jeg kan. Drar på trening, shopper, er med familie o.a. Jeg orker ikke date, men lurer på om jeg skal melde meg på dansekurs eller annet. Samtidig er jeg bevisst på hva jeg vil ha og ikke ha av menn.

Anonymkode: 376a8...44a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Sikkerhetsjenta skrev:

Kanskje du burde prøve franskmenn istedenfor? Franske, tyske osv. Ta deg en tur til utlandet. Du holder deg ikke evig ung. Reis nå siden du fortsatt er ung. 

Franskmenn og tyskere har jeg dårlig erfaringer med, de tar ikke humoren min og er ofte lite selvhøytidelige. Har forøvrig bodd i 4 forskjellige land, så jeg har definitivt møtt en del ulike nasjonaliteter. 

4 minutter siden, Leamur skrev:

Det er helt naturlig å savne nærhet, men kjærlighet er så finurlig at det dukker opp når du minst venter det.
Fortsett å være åpen for det, men fyll dagene med ting du liker å gjøre, så vil det nok dukke opp noen.
(Ikke isoler deg da, du må fortsatt ut blant folk, men når du slutter å aktivt lete så har det en tendens til å ordne seg selv.) 

Tingen er at jeg ikke begynte å lete aktivt før i fjor. Da innså jeg at jeg kanskje selv måtte ta noen grep. Venninnene mine har funnet kjærester på studier eller gjennom venner, det skjedde aldri med meg. På jobb er de fleste 20 år eldre og gift, og kompiser til venninners kjærester har ikke fungert. Nå er jo færre og færre rundt meg single, så jeg følte nettdating var noe jeg måtte prøve. Men så langt har det bare vært skuffende og ganske tungt å se hvor vanskelig det er å få en gjensidig kjemi.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg godt. Jeg lider også under å være singel. Særlig tungt i høytider som nå i påsken. Jeg aktiviserer meg så godt jeg kan. Drar på trening, shopper, er med familie o.a. Jeg orker ikke date, men lurer på om jeg skal melde meg på dansekurs eller annet. Samtidig er jeg bevisst på hva jeg vil ha og ikke ha av menn.

Anonymkode: 376a8...44a

Kan jeg spørre hva du vil ha og ikke ha? Kanskje jeg lærer noe av det. Jeg skal prøve å trene litt mer enn jeg gjør nå, forhåpentligvis hjelper det litt på humøret. Er også veldig lei av høytid og langhelger, er så mange som reiser bort med kjæresten, og er ikke alltid gøy å sitte med familien når søsken er med sine. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

[AnonymBruker]

Jeg er over 30 og har heller aldri hatt kjæreste. Men jeg er tjukk og ikke veldig pen, så jeg har begrensa appell i tillegg. Har venner og en jobb jeg trives godt med. Jeg tror at jeg har lyst på en kjæreste, men jeg forbereder meg på å ikke få det, tiden går fort og jeg blir ikke yngre. Jeg har ikke prøvd så veldig hardt å finne kjæreste, venninnene mine er for det meste gift/samboere og mennene deres har ingen (aktuelle) single kamerater. Har nettdatet litt, men synes det blir rart og unaturlig, orker ikke lenge av gangen. Problemet mitt er nok delvis at jeg ikke er attraktiv for spesielt mange (personlighet synes ikke utenpå) og at jeg automatisk tenker at menn jeg liker er for bra for meg, så det er best å ikke prøve seg. Kommer ikke så langt med den metoden... Dessverre er "når du minst venter det" ikke et tidspunkt jeg tror kommer til å oppstå i løpet av min levetid, så det er nok opp til meg hvis det skal skje noe.

Det er kjedelig å spise middag alene, men hvis jeg har middagsrester liggende i fryseren går det i hvert fall fort. Jeg skal bli flinkere til å trene, men jeg er litt lat. Liker å lese, ser serier og strikker. Gleder meg veldig over tid jeg tilbringer med venner og familie, men i lengden blir det ikke nok. Men jeg har klart meg alene så langt, så det skal nok gå bra i fortsettelsen også. Kan hende jeg har blitt for sær til å kunne bo sammen med noen uansett. Det kommer til å gå bra med deg samme hvordan det blir, men du finner helt sikkert noen, du er ung og vakker. 

Anonymkode: cc17f...08f

[Summers]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tingen er at jeg ikke begynte å lete aktivt før i fjor.

Anonymkode: ef3d5...2c9

Da er det ikke så rart at du er langtidssingel og du har ikke noen grunn til å tro at du aldri kommer til å finne noen. Lærer du deg å se det så kommer du forhåpentligvis til å føle deg bedre.

Endret 27. mars 2016 av Summers

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det aller verste er at jeg føler meg så ensom. Jeg har et rikt liv, med interesser og venner, men det blir en del kvelder hjemme alene (ikke alltid man orker å gå ut etter en lang arbeidsdag), og jeg er så lei av å spise middag alene. 

Er det noen andre langtidssingle her? Jeg vil gjerne høre hva dere gjør for å lette litt på ensomheten. Jeg vet at min lykke ikke bør avhenge av en mann, men etter et helt liv som singel må det vel være lov å lengte etter nærhet og intimitet. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

Nå er jeg mann, men kjenner også på ensomheten. Det er kjekt å være med venner, men sekundet jeg sier hade til dem tenker jeg på hvor fint det hadde vært å kunne dratt hjem med en kjæreste. Man kan ha familie, venner, jobb og alt det der, men likevel føle seg alene og ensom. Synes ikke det er særlig kjekt. 

Jeg prøver egentlig bare å finne på ting for å lette på ensomheten. Det er når jeg ikke gjør noe at de negative tankene kommer. 

Anonymkode: 5c713...5e8

[AnonymBruker]

12 timer siden, Summers skrev:

Da er det ikke så rart at du er langtidssingel og du har ikke noen grunn til å tro at du aldri kommer til å finne noen. Lærer du deg å se det så kommer du forhåpentligvis til å føle deg bedre.

Men er det mange som aktivt leter i tidlig 20-åra? Føler de fleste har hatt flaks og bare møtt noen, ofte gjennom studier. Har en venninne som møtte 3 kjærester gjennom studier, og forloveden fant hun helt tilfeldig på et dansegulv. Vi har vært i mange av de samme miljøene og gått mye ut sammen, men jeg har aldri funnet noen. 

Jeg er nok mer negativt innstilt nettopp etter å ha aktivt lett i over et år nå. Det er forskjellige menn jeg har truffet, og alle har vært hyggelige, men det krever så mye mer enn bare det for å ta det videre til et forhold. Han siste trodde jeg ting gikk veldig bra med, jeg var blitt forelska i han og han sa ting som jeg trodde betydde at han var der også. Fikk aldri noen forklaring, så aner ikke hva som skjedde, men jeg regner med han tenkte han kunne finne noe bedre. Datingmarkedet har blitt helt håpløst, alle er så utålmodige og gidder ikke investere tid i en person.

Anonymkode: ef3d5...2c9

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er det mange som aktivt leter i tidlig 20-åra? Føler de fleste har hatt flaks og bare møtt noen, ofte gjennom studier. Har en venninne som møtte 3 kjærester gjennom studier, og forloveden fant hun helt tilfeldig på et dansegulv. Vi har vært i mange av de samme miljøene og gått mye ut sammen, men jeg har aldri funnet noen. 

Jeg er nok mer negativt innstilt nettopp etter å ha aktivt lett i over et år nå. Det er forskjellige menn jeg har truffet, og alle har vært hyggelige, men det krever så mye mer enn bare det for å ta det videre til et forhold. Han siste trodde jeg ting gikk veldig bra med, jeg var blitt forelska i han og han sa ting som jeg trodde betydde at han var der også. Fikk aldri noen forklaring, så aner ikke hva som skjedde, men jeg regner med han tenkte han kunne finne noe bedre. Datingmarkedet har blitt helt håpløst, alle er så utålmodige og gidder ikke investere tid i en person.

Anonymkode: ef3d5...2c9

Man må rett og slett bare holde på til det klaffer. Er selv mann og langtidssingel, men jeg gidder faktisk ikke å stresse det. At man faller for noen handler også om litt flaks, timing og å være på riktig tid og sted, at man har overskudd til å faktisk date noen og at man har tålmodigheten som skal til. Deler ditt inntrykk, det virker som om det er om å gjøre å forte seg mest mulig i dag på apper som Tinder osv. Det spillet gidder jeg ikke, så jeg er ikke registrert der selv.

Skjer det i virkeligheten så skjer det. Skjer det ikke, så får jeg heller gå i graven alene. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man må rett og slett bare holde på til det klaffer. Er selv mann og langtidssingel, men jeg gidder faktisk ikke å stresse det. At man faller for noen handler også om litt flaks, timing og å være på riktig tid og sted, at man har overskudd til å faktisk date noen og at man har tålmodigheten som skal til. Deler ditt inntrykk, det virker som om det er om å gjøre å forte seg mest mulig i dag på apper som Tinder osv. Det spillet gidder jeg ikke, så jeg er ikke registrert der selv.

Skjer det i virkeligheten så skjer det. Skjer det ikke, så får jeg heller gå i graven alene. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

Skulle ønske jeg klarte å tenke som deg. Biologisk sett har du ikke like mye å stresse med, jeg vet jeg vil ha barn og dermed burde finne Mannen innen de neste årene. Min aller største frykt er faktisk å ende opp alene, jeg forstår ikke at andre klarer å si at det ikke er så ille. Jeg føler allerede mye på at jeg er alene når søsknene er gift og de fleste venninner er i samboerskap. Da blir det ikke noe lettere når de begynner å få barn. Har allerede reist en del alene på ferie og sånt, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre resten av livet. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

[Summers]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men er det mange som aktivt leter i tidlig 20-åra? Føler de fleste har hatt flaks og bare møtt noen, ofte gjennom studier. Har en venninne som møtte 3 kjærester gjennom studier, og forloveden fant hun helt tilfeldig på et dansegulv. Vi har vært i mange av de samme miljøene og gått mye ut sammen, men jeg har aldri funnet noen. 

Jeg er nok mer negativt innstilt nettopp etter å ha aktivt lett i over et år nå. Det er forskjellige menn jeg har truffet, og alle har vært hyggelige, men det krever så mye mer enn bare det for å ta det videre til et forhold. Han siste trodde jeg ting gikk veldig bra med, jeg var blitt forelska i han og han sa ting som jeg trodde betydde at han var der også. Fikk aldri noen forklaring, så aner ikke hva som skjedde, men jeg regner med han tenkte han kunne finne noe bedre. Datingmarkedet har blitt helt håpløst, alle er så utålmodige og gidder ikke investere tid i en person.

Anonymkode: ef3d5...2c9

Ja vil si det er mange(flertallet av de som får kjæreste vil jeg si) som aktivt leter etter kjæreste tidlig i 20-åra.  Slik er det sikkert i din omgangskrets også selv om du ikke har merket det, ikke alle som vil flagge at de aktivt leter etter kjæreste. Vet også om mange som ikke får kjæreste fordi de ikke aktivt leter.  Så nei synes ikke du har grunn til å tro at du kommer til å ende opp alene, slik du beskriver deg virker du jo også som en rimelig bra catch.

Endret 28. mars 2016 av Summers

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske jeg klarte å tenke som deg. Biologisk sett har du ikke like mye å stresse med, jeg vet jeg vil ha barn og dermed burde finne Mannen innen de neste årene. Min aller største frykt er faktisk å ende opp alene, jeg forstår ikke at andre klarer å si at det ikke er så ille. Jeg føler allerede mye på at jeg er alene når søsknene er gift og de fleste venninner er i samboerskap. Da blir det ikke noe lettere når de begynner å få barn. Har allerede reist en del alene på ferie og sånt, men det er ikke noe jeg ønsker å gjøre resten av livet. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

Jeg tror det er viktig å kunne forestille seg at et godt liv kan komme i flere former, det må ikke være kjernefamilie med mann/kone, barn etc. Jeg tror også du kunne hatt nytte av å tenke slik. Ikke fordi at det er helt sikkert at du aldri finner noen, men det er jo uansett en risiko for at man ender opp uten barn - det gjelder oss alle, menn eller kvinner. 

Fallhøyden kan bli stor dersom det eneste gode livet man kan se for seg er det med mann og barn. Kan eksempelvis nevne en venninne som nærmer seg 40, og det virker som det store ønsket nå er mann og barn. Men hun har mye å jobbe med i livet (jeg skriver ikke mer spesifikt enn det for anonymitetens skyld) og vi i omgangskretsen er vel egentlig ikke sikker på om hun greier det. Det som er trist er at hun kanskje går i grus om hun ikke lander familiepakka. Det er synd, for hun er en kvinne med mye å by på i ulike sammenhenger. Men man kan ikke få alt her i livet, og jeg vil syntes det er trist om hun ikke greier å forandre forestillingen om at det bare er mann og barn som betyr noe.

Selvsagt har jeg også en del å stresse med (er 35) - om forutsetningen er den at det kun er et familieliv som teller. Men poenget er at jeg lar ikke det være den eneste forestillingen om et godt liv. Jeg kan trives på flere måter, og jeg oppfordrer deg til å forsøke å tenke litt i samme baner.

Husk også at det å få partner ikke er noen garanti for å ikke være alene det heller. Folk skiller seg, og det er mange voksne som må tre inn i en singeltilværelse som godt voksen. Jeg har jo selv hatt noen forhold bak meg, de var med andre ord ingen garanti for et forhold livet ut. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Summers skrev:

Ja vil si det er mange(flertallet vil jeg si) som aktivt leter etter kjæreste tidlig i 20-åra.  Slik er det sikkert i din omgangskrets også selv om du ikke har merket det, ikke alle som vil flagge at de aktivt leter etter kjæreste. Vet også om mange som ikke får kjæreste fordi de ikke aktivt leter.  Så nei synes ikke du har grunn til å tro at du kommer til å ende opp alene, slik du beskriver deg virker du jo også som en rimelig bra catch.

Tja. Det er også noe med å prøve for hardt. Selvsagt kan man gjøre seg mer eller mindre tilgjengelig, men når alt kommer til stykket dreier det seg om å være på rett sted til rett tid. Erfaringsmessig er det liten vits i å prøve å få partner bare for å få det, man må klikke på et helt grunnleggende nivå for at det skal være noen vits. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

[AnonymBruker]

En av mine beste venninner hadde knapt vært i et forhold til hun var langt oppi 30-årene. Hun hadde reist mye, flyttet en del pga studier og jobb og rett og slett aldri truffet noen som var interessant nok. Må legge til at hun er nydelig pen, rett og slett vakker og har flott personlighet, så det var ikke appellen hennes det gikk på.

Så bestemte hun seg for å lete aktivt og etter 1-2 år med prøving og feiling så fant hun den rette og giftet seg. De holder sammen enda og hun er lykkelig. Jeg vet at han reagerte litt på at hun aldri hadde hatt noe samboerforhold i hennes alder, men det var ikke noe mer enn "å, hvorfor det"?.

Du er fremdeles ung, TS. Ta den tiden du trenger og ikke stress.

En annen venninne av meg fikk plutselig vite at hun kom til å bli barnløs pga sykdom. Hun måtte redefinere alle framtidsplaner og "finne en annen mening med livet". Iflg henne selv så tenker hun nå ikke på det med barn lenger - men hun sier at det tok noen år og noen tøffe runder med seg selv før hun kom dit.

Anonymkode: 0b686...400

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Summers skrev:

Ja vil si det er mange(flertallet av de som får kjæreste vil jeg si) som aktivt leter etter kjæreste tidlig i 20-åra.  Slik er det sikkert i din omgangskrets også selv om du ikke har merket det, ikke alle som vil flagge at de aktivt leter etter kjæreste. Vet også om mange som ikke får kjæreste fordi de ikke aktivt leter.  Så nei synes ikke du har grunn til å tro at du kommer til å ende opp alene, slik du beskriver deg virker du jo også som en rimelig bra catch.

Du har kanskje rett, men ingen av mine venninner har egentlig datet, utenom kanskje 2-3 dates over flere år. Det er liksom studier eller omgangskrets hvor alle har truffet hverandre, jeg kjenner ingen som har fått seg kjæreste gjennom Tinder. Har et par andre single venninner som sier de beundrer stå-på-viljen min og skulle ønske de var like tøffe som meg. Men nå er jeg faktisk redd alle disse datene har gjort meg kynisk og oppgitt.

Men tusen takk for oppmuntring, jeg har nok litt ekstra negative tanker nå etter å ha blitt dumpet på en såpass kald måte. Alle sier jeg skal være glad til at den fyren er ute av livet mitt, han var 32 år og dumpet meg via en sms og nektet å gi meg noen svar på hvorfor. Gjør nok mest vondt fordi jeg trodde ting var på vei et sted, og at han virkelig likte meg. Har allerede gått 5 uker og hadde håpet jeg skulle ha kommet meg litt mer videre, vi traff hverandre jo bare i 3 mnd. 
 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er viktig å kunne forestille seg at et godt liv kan komme i flere former, det må ikke være kjernefamilie med mann/kone, barn etc. Jeg tror også du kunne hatt nytte av å tenke slik. Ikke fordi at det er helt sikkert at du aldri finner noen, men det er jo uansett en risiko for at man ender opp uten barn - det gjelder oss alle, menn eller kvinner. 

Fallhøyden kan bli stor dersom det eneste gode livet man kan se for seg er det med mann og barn. Kan eksempelvis nevne en venninne som nærmer seg 40, og det virker som det store ønsket nå er mann og barn. Men hun har mye å jobbe med i livet (jeg skriver ikke mer spesifikt enn det for anonymitetens skyld) og vi i omgangskretsen er vel egentlig ikke sikker på om hun greier det. Det som er trist er at hun kanskje går i grus om hun ikke lander familiepakka. Det er synd, for hun er en kvinne med mye å by på i ulike sammenhenger. Men man kan ikke få alt her i livet, og jeg vil syntes det er trist om hun ikke greier å forandre forestillingen om at det bare er mann og barn som betyr noe.

Selvsagt har jeg også en del å stresse med (er 35) - om forutsetningen er den at det kun er et familieliv som teller. Men poenget er at jeg lar ikke det være den eneste forestillingen om et godt liv. Jeg kan trives på flere måter, og jeg oppfordrer deg til å forsøke å tenke litt i samme baner.

Husk også at det å få partner ikke er noen garanti for å ikke være alene det heller. Folk skiller seg, og det er mange voksne som må tre inn i en singeltilværelse som godt voksen. Jeg har jo selv hatt noen forhold bak meg, de var med andre ord ingen garanti for et forhold livet ut. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

Takk for et fint svar. Jeg begynte vel ikke å tenke at det var "familiepakka" som var drømmen før i fjor. Før jeg var 25 var jeg usikker på om jeg ville ha barn, og kjente ikke noe savn etter en kjæreste. Og som du sier er jo det jo ingen garanti for at ting holder, det er jo så mange som skiller seg, eller er i forhold de ikke burde være i. Jeg tror absolutt det er verre å være alene i et forhold enn singel og alene, og jeg bør nok passe meg for å gå inn i et forhold kun for å ikke være singel.

Det er et økonomisk aspekt ved å være alene også - jeg kommer nok ikke til å ha råd til å kjøpe meg leilighet på flere år. Bor i kollektiv nå, og det har jeg jo gjort i 10 år, så er ganske lei. Sparer mye, men har ingen som kan være kausjonist eller gi forskudd på arv, så nok EK ligger minst 2 år frem i tid. Mye kan skje på 2 år da, men syns også det virker skummelt å hive seg inn i leilighetskjøp tidlig i et forhold. 
 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Det er også noe med å prøve for hardt. Selvsagt kan man gjøre seg mer eller mindre tilgjengelig, men når alt kommer til stykket dreier det seg om å være på rett sted til rett tid. Erfaringsmessig er det liten vits i å prøve å få partner bare for å få det, man må klikke på et helt grunnleggende nivå for at det skal være noen vits. 

Anonymkode: 2cb3b...1aa

Lurer på hva du legger i å prøve for hardt? Jeg har tenkt at jo flere menn jeg treffer, jo større er sannsynligheten for at det klikker med noen. Men etter 14 menn begynner jeg å tvile på om det egentlig stemmer. Er helt enig i at man må klikke på et grunnleggende nivå, men hvordan ser man dette i begynnelsen?

Anonymkode: ef3d5...2c9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har kanskje rett, men ingen av mine venninner har egentlig datet, utenom kanskje 2-3 dates over flere år. Det er liksom studier eller omgangskrets hvor alle har truffet hverandre, jeg kjenner ingen som har fått seg kjæreste gjennom Tinder. Har et par andre single venninner som sier de beundrer stå-på-viljen min og skulle ønske de var like tøffe som meg. Men nå er jeg faktisk redd alle disse datene har gjort meg kynisk og oppgitt.

Men tusen takk for oppmuntring, jeg har nok litt ekstra negative tanker nå etter å ha blitt dumpet på en såpass kald måte. Alle sier jeg skal være glad til at den fyren er ute av livet mitt, han var 32 år og dumpet meg via en sms og nektet å gi meg noen svar på hvorfor. Gjør nok mest vondt fordi jeg trodde ting var på vei et sted, og at han virkelig likte meg. Har allerede gått 5 uker og hadde håpet jeg skulle ha kommet meg litt mer videre, vi traff hverandre jo bare i 3 mnd. 
 

Takk for et fint svar. Jeg begynte vel ikke å tenke at det var "familiepakka" som var drømmen før i fjor. Før jeg var 25 var jeg usikker på om jeg ville ha barn, og kjente ikke noe savn etter en kjæreste. Og som du sier er jo det jo ingen garanti for at ting holder, det er jo så mange som skiller seg, eller er i forhold de ikke burde være i. Jeg tror absolutt det er verre å være alene i et forhold enn singel og alene, og jeg bør nok passe meg for å gå inn i et forhold kun for å ikke være singel.

Det er et økonomisk aspekt ved å være alene også - jeg kommer nok ikke til å ha råd til å kjøpe meg leilighet på flere år. Bor i kollektiv nå, og det har jeg jo gjort i 10 år, så er ganske lei. Sparer mye, men har ingen som kan være kausjonist eller gi forskudd på arv, så nok EK ligger minst 2 år frem i tid. Mye kan skje på 2 år da, men syns også det virker skummelt å hive seg inn i leilighetskjøp tidlig i et forhold. 
 

Lurer på hva du legger i å prøve for hardt? Jeg har tenkt at jo flere menn jeg treffer, jo større er sannsynligheten for at det klikker med noen. Men etter 14 menn begynner jeg å tvile på om det egentlig stemmer. Er helt enig i at man må klikke på et grunnleggende nivå, men hvordan ser man dette i begynnelsen?

Anonymkode: ef3d5...2c9

Joda, jeg kan forstå at man etter 25 begynner å innse hva som er viktig for seg. Samtidig så innebærer den "seriøse datinga" (i betydning av å lete etter livspartner) også noe av spontaniteten, når man forventer at nå skal man finne selve livspartneren. Jeg har mer tro på at man bør senke skuldrene litt og kanskje ta det litt som det kommer. Mener ikke at man ikke skal forvente noe som helst fra seg selv eller en partner, men at en kanskje bør passe seg litt for å la fallhøyden bli for stor, for det er når forventningspresset fra seg selv ikke er så stort at en gir rom for kjemien som oppstår naturlig. Og i min erfaring er det først da man treffer noen det klikker med

Jeg ser absolutt det økonomiske, men du skrev vel også at du hadde en god jobb? Hvis du sparer mye som du skriver, så er du jo godt på vei. Vurder også andre områder enn det som kanskje er drømmeområdet. Jeg sparte mye på å å bytte bydel i Oslo. 
Ellers tror jeg det er like greit å kjøpe noe selv, om så alene. Da har du en trygghet i form av egen bolig, for venter man til man skal flytte sammen med noen så må man jo ofte bruke ennå mer på en større leilighet som passer bra for samboere, eventuelt med barn. 

Med å prøve for hardt mener jeg å date bare for å gjøre det. Man faller kanskje lett inn i en rutine uten at man har riktig "mindset"? Selv om det selvfølgelig er positivt å være tilgjengelig å møte folk så kan det også være kontraproduktivt å seriedate. Man skaper seg en forventning om at man merker at det er noe med en gang, og de man møter har ofte samme forventning. Poenget er at man kanskje ikke er bevisst på det i begynnelsen. Den gode følelsen om at det er en gnist der er ikke alltid like tydelig, og om man da er inne i et opplegg der man likevel skal treffe en ny neste uke så risikerer man å gå glipp av en potensiell partner. Det er nå hvertfall min erfaring

Anonymkode: 2cb3b...1aa

[sjonkelrolf]

TS: Du er ikke alene, det er andre som også er langtidssingle. Jeg har f.eks. for lengst bikket 30, og har heller ikke lange forhold å vise til. Men sånn er det, da er det bedre å gjøre det beste ut av det.

[AnonymBruker]

Var 28 år før jeg fant en jente keg ville være sammen med, og hun var 29 da vi møttes. Ingen av oss har noen forhold bak oss. Var endel ensomme år før dette, men det skjedde til slutt. Jeg er ikke akkurat noe for en soveromsposter, men jeg vet da å stille krav til noen jeg skal dele dagene mine med likevel, og ville aldri vært sammen med henne om jeg ikke koste meg enormt sammen med henne. Poenget er at det ordner seg garantert.

Anonymkode: 3d3ec...ec8