Ender jeg opp alene?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg kan forstå at man etter 25 begynner å innse hva som er viktig for seg. Samtidig så innebærer den "seriøse datinga" (i betydning av å lete etter livspartner) også noe av spontaniteten, når man forventer at nå skal man finne selve livspartneren. Jeg har mer tro på at man bør senke skuldrene litt og kanskje ta det litt som det kommer. Mener ikke at man ikke skal forvente noe som helst fra seg selv eller en partner, men at en kanskje bør passe seg litt for å la fallhøyden bli for stor, for det er når forventningspresset fra seg selv ikke er så stort at en gir rom for kjemien som oppstår naturlig. Og i min erfaring er det først da man treffer noen det klikker med

Jeg ser absolutt det økonomiske, men du skrev vel også at du hadde en god jobb? Hvis du sparer mye som du skriver, så er du jo godt på vei. Vurder også andre områder enn det som kanskje er drømmeområdet. Jeg sparte mye på å å bytte bydel i Oslo. 
Ellers tror jeg det er like greit å kjøpe noe selv, om så alene. Da har du en trygghet i form av egen bolig, for venter man til man skal flytte sammen med noen så må man jo ofte bruke ennå mer på en større leilighet som passer bra for samboere, eventuelt med barn. 

Med å prøve for hardt mener jeg å date bare for å gjøre det. Man faller kanskje lett inn i en rutine uten at man har riktig "mindset"? Selv om det selvfølgelig er positivt å være tilgjengelig å møte folk så kan det også være kontraproduktivt å seriedate. Man skaper seg en forventning om at man merker at det er noe med en gang, og de man møter har ofte samme forventning. Poenget er at man kanskje ikke er bevisst på det i begynnelsen. Den gode følelsen om at det er en gnist der er ikke alltid like tydelig, og om man da er inne i et opplegg der man likevel skal treffe en ny neste uke så risikerer man å gå glipp av en potensiell partner. Det er nå hvertfall min erfaring

Anonymkode: 2cb3b...1aa

Veldig nyttig svar altså, du skriver mye jeg ikke har tenkt på, spesielt dette med spontanitet og la ting skje naturlig. Jeg har følt veldig på at disse Tinder-datene ikke funker, jeg snakker bra med de fleste, men kjemien uteblir. Med han som dumpet meg nylig var kjemien veldig tilstede med en gang (det snakket vi begge om senere), men jeg tror kanskje han aldri var på utkikk etter et forhold, eller kanskje gadd å investere så mye i det. Og da hjelper det jo ikke at man har kjemi, hvis man ikke har lyst. Tror han i utgangspunktet dro på den daten som et lite tidsfordriv, også var jeg hyggelig og tiltrekkende, men etter noen mnd var ikke det nok for han. Er min tolkning i alle fall. Så hvis man skal finne en hvor kjemien er tilstede tror jeg og det må være en som faktisk er på utkikk etter forhold. Og det er jo så vanskelig å vite, mange sier de er det uten å egentlig mene det.

Ja, jeg har en god jobb, men det er et vikariat som går ut i desember. Tror jeg skal klare å få en ny jobb, men det er mye vikariater, og da får man i alle fall ikke lån. Skal alltids klare å kjøpe noe om et par år, men har også vært redd for å bo alene, jeg er nok en person som føler meg mer trygg med andre i hus. Men det må jeg nok bare komme over! Tror faktisk jeg får meg et kjæledyr hvis jeg kjøper leilighet, det tror jeg kan hjelpe en del. 
 

38 minutter siden, sjonkelrolf skrev:

TS: Du er ikke alene, det er andre som også er langtidssingle. Jeg har f.eks. for lengst bikket 30, og har heller ikke lange forhold å vise til. Men sånn er det, da er det bedre å gjøre det beste ut av det.

Hvordan gjør du det beste ut av det? Jeg har jo mye jeg gjør på fritiden, og fremdeles ingen venner med barn, så er lett for meg å være sosial om jeg vil. Men man orker jo ikke være ute hele tiden, og jeg blir så lei av å spise middag alene og aldri ha noen å komme hjem til. 
 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var 28 år før jeg fant en jente keg ville være sammen med, og hun var 29 da vi møttes. Ingen av oss har noen forhold bak oss. Var endel ensomme år før dette, men det skjedde til slutt. Jeg er ikke akkurat noe for en soveromsposter, men jeg vet da å stille krav til noen jeg skal dele dagene mine med likevel, og ville aldri vært sammen med henne om jeg ikke koste meg enormt sammen med henne. Poenget er at det ordner seg garantert.

Anonymkode: 3d3ec...ec8

Dette var oppløftende å høre. Jeg vet ikke om det garantert ordner seg, men jeg skal prøve å se litt lysere på det. Hvordan møttes dere forresten?

Anonymkode: ef3d5...2c9

[Teethgrinding]

Hei TS! 

Jeg har enorm empati med din situasjon. Jeg husker godt da jeg var der selv (langtidssingel) og kjente desperasjonen snike seg opp bak meg. Jeg er den typen menneske som får helt panikk over å være alene. Merkelig nok trives jeg alene, så jeg er vel en vandrende selvmotsigelse. Uansett, da jeg fant min kjære falt det endel brikker på plass. Både sosialt og personlig. Jeg føler det er her mange sliter litt med livet som singel. Man er liksom ikke en hel person uten å ha noen andre ved seg. Gårsdagens familiesamfunn har blitt til vennesamfunnnet - og de single faller mellom to stoler. 

Jeg skjønner svært godt den følelsen av å ville finne noen, ikke være så ensom, dele livet, ha noen du kan hjelpe og som kan hjelpe deg. Livet er unektelig mer sosialt med en samboende enn å se i veggen. Når man når en viss alder er det utenkelig at man skal farte ut og treffe venner. De har etterhvert barn og sine egne planer. En kjæreste løser faktisk en haug med praktiske problemer, som fellesskap, økonomisk støtte, etc. 

Jeg tror det viktigste er å aldri gi seg. Jeg ser det på meg selv og de jeg kjenner. Jeg ga aldri opp. Klart det var mange avslag på veien, det er en drøm å tro at man er attraktiv for alle. Det gjelder å prøve å ikke ta det personlig. Det blir noen brudd på veien, noen forhold som bare er tull, du møter folk du liker som ikke liker deg, men til slutt går det faktisk bra. Det er liksom verdt innsatsen, til tross for at det er tøft. 

Bare stå på! Men vær oppmerksom på predators. Du skal ikke akseptere å bli brukt. 

[sjonkelrolf]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan gjør du det beste ut av det? Jeg har jo mye jeg gjør på fritiden, og fremdeles ingen venner med barn, så er lett for meg å være sosial om jeg vil. Men man orker jo ikke være ute hele tiden, og jeg blir så lei av å spise middag alene og aldri ha noen å komme hjem til. 
 

Dette var oppløftende å høre. Jeg vet ikke om det garantert ordner seg, men jeg skal prøve å se litt lysere på det. Hvordan møttes dere forresten?

Anonymkode: ef3d5...2c9

Jeg har en jobb å gå til, gjør ting jeg trives med og prøver å være sosial når jeg har mulighet. Sier veldig sjelden nei hvis jeg blir invitert, og hvis jeg gjør det har jeg alltid en god grunn slik at man blir invitert senere også. Selv har jeg akseptert at jeg kan ende opp alene, og vil heller det enn å være i et ulykkelig forhold. Da har jeg egentlig ingenting å tape, føler jeg.

Livet har ingen garantier, og det er ikke sikkert det "ordner seg" mtp. å finne noen. Men man kan og bør gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. Man kan leve et meningsfullt liv selv om man ikke har unger, bikkje og stasjonsvogn.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Arcturus skrev:

Hei TS! 

Jeg har enorm empati med din situasjon. Jeg husker godt da jeg var der selv (langtidssingel) og kjente desperasjonen snike seg opp bak meg. Jeg er den typen menneske som får helt panikk over å være alene. Merkelig nok trives jeg alene, så jeg er vel en vandrende selvmotsigelse. Uansett, da jeg fant min kjære falt det endel brikker på plass. Både sosialt og personlig. Jeg føler det er her mange sliter litt med livet som singel. Man er liksom ikke en hel person uten å ha noen andre ved seg. Gårsdagens familiesamfunn har blitt til vennesamfunnnet - og de single faller mellom to stoler. 

Jeg skjønner svært godt den følelsen av å ville finne noen, ikke være så ensom, dele livet, ha noen du kan hjelpe og som kan hjelpe deg. Livet er unektelig mer sosialt med en samboende enn å se i veggen. Når man når en viss alder er det utenkelig at man skal farte ut og treffe venner. De har etterhvert barn og sine egne planer. En kjæreste løser faktisk en haug med praktiske problemer, som fellesskap, økonomisk støtte, etc. 

Jeg tror det viktigste er å aldri gi seg. Jeg ser det på meg selv og de jeg kjenner. Jeg ga aldri opp. Klart det var mange avslag på veien, det er en drøm å tro at man er attraktiv for alle. Det gjelder å prøve å ikke ta det personlig. Det blir noen brudd på veien, noen forhold som bare er tull, du møter folk du liker som ikke liker deg, men til slutt går det faktisk bra. Det er liksom verdt innsatsen, til tross for at det er tøft. 

Bare stå på! Men vær oppmerksom på predators. Du skal ikke akseptere å bli brukt. 

Jeg ble så glad for dette innlegget, tusen takk. I dag har det virkelig vært tøft, etter en lang og sosial påske er jeg i dag alene og føler virkelig på det. I dag tok jeg meg selv i å begynne å gråte for første gang på et par uker siden jeg ble dumpa, jeg sitter bare og tenker at det kanskje ikke ordner seg for meg likevel. Fint å høre noen andre sette ord på de tingene jeg tenker mye på. Venninene mine, også de single, sier det selvfølgelig ordner seg for meg og. Men alle mine venninner har vært i forhold og følt på en gjensidig forelskelse. Jeg har bare følt på skuffelse, avvisning og utydelige signaler. Jeg kjenner ingen gode følelser når det gjelder forelskelse. Har gitt mange forskjellige menn en sjanse, datet noen litt lenger enn jeg burde, og helt sikkert funnet meg i for mye med han siste. Klart jeg har lært masse, og kanskje det vil vise seg å være nettopp det som en gang i fremtiden gir meg et velfungerende og sunt forhold. Men her og nå føler jeg at jeg begynner å gi opp, og det vil jeg ikke. Men jeg vet ikke om jeg orker å bli forelska og brutalt dumpa som jeg ble nå sist. 

5 minutter siden, sjonkelrolf skrev:

Jeg har en jobb å gå til, gjør ting jeg trives med og prøver å være sosial når jeg har mulighet. Sier veldig sjelden nei hvis jeg blir invitert, og hvis jeg gjør det har jeg alltid en god grunn slik at man blir invitert senere også. Selv har jeg akseptert at jeg kan ende opp alene, og vil heller det enn å være i et ulykkelig forhold. Da har jeg egentlig ingenting å tape, føler jeg.

Livet har ingen garantier, og det er ikke sikkert det "ordner seg" mtp. å finne noen. Men man kan og bør gjøre det beste ut av den situasjonen man er i. Man kan leve et meningsfullt liv selv om man ikke har unger, bikkje og stasjonsvogn.

Jeg er forsåvidt enig med deg, jeg vil ikke være i et dårlig forhold, og jeg vil bli respektert og behandlet godt av en partner. Hvis ikke kan man heller være alene. Men for min del føler jeg at jeg har masse å tape; barn, bedre økonomi, en reisepartner, sex, nærhet, omsorg. Det er så mange ting jeg ikke får av vennene og familien min. Jeg har aldri vært typen som liker ONS eller mer casual sex, og det gjør at det lett går 1-2 år mellom hver gang jeg har sex med noen. Jeg føler jeg rett og slett går glipp av livet litt her, jeg er i min mest attraktive alder, har overskudd og masse å by på, men det er ingen til å ta i mot det. 
Ønsker ikke å bikke over i selvmedlidenhet, jeg har mye å være takknemlig for, men når de fleste tingene i livet er på plass kjenner jeg så veldig på det jeg savner og mangler.

Anonymkode: ef3d5...2c9

[Gjest Vinblomst]

Min nåværende kjæreste traff jeg via tinder, jeg var 27, han var 32. Ingen av oss hadde hatt lange forhold fra tidligere. Jeg måtte gjennom noen dater før jeg fant den rette for meg, men det må vel de fleste?

De fleste av mine venninner som har vært singel i nyere tid har også funnet sin kjæreste gjennom tinder.

Ellers kunne du kanskje møtt noen med samme interesser som deg? Jeg har vært med på flere turer arrangert av DNT

[sjonkelrolf]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er forsåvidt enig med deg, jeg vil ikke være i et dårlig forhold, og jeg vil bli respektert og behandlet godt av en partner. Hvis ikke kan man heller være alene. Men for min del føler jeg at jeg har masse å tape; barn, bedre økonomi, en reisepartner, sex, nærhet, omsorg. Det er så mange ting jeg ikke får av vennene og familien min. Jeg har aldri vært typen som liker ONS eller mer casual sex, og det gjør at det lett går 1-2 år mellom hver gang jeg har sex med noen. Jeg føler jeg rett og slett går glipp av livet litt her, jeg er i min mest attraktive alder, har overskudd og masse å by på, men det er ingen til å ta i mot det. 
Ønsker ikke å bikke over i selvmedlidenhet, jeg har mye å være takknemlig for, men når de fleste tingene i livet er på plass kjenner jeg så veldig på det jeg savner og mangler.

Anonymkode: ef3d5...2c9

Det er faktisk litt viktig å glede seg over det man har enn å deppe over det man ikke har.

[AnonymBruker]

Jeg har også vært singel i veldig mange år, men jeg lyver litt, og sier at jeg har hatt et par kortvarige forhold det siste tiåret. For menn spør gjerne på et tidlig tidspunkt om slikt, og da har jeg ikke lyst å bli "stemplet" før han har blitt kjent med meg. Pluss at det er noe jeg synes er litt privat og flaut, som egentlig ikke folk har noe med. Jeg har ikke lyst å bli "straffet" for min uflaks ved å bli sett rart og skeptisk på, som om det må være noe feil ved meg.

Anonymkode: 49d31...69c

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Franskmenn og tyskere har jeg dårlig erfaringer med, de tar ikke humoren min og er ofte lite selvhøytidelige. Har forøvrig bodd i 4 forskjellige land, så jeg har definitivt møtt en del ulike nasjonaliteter. 

Tingen er at jeg ikke begynte å lete aktivt før i fjor. Da innså jeg at jeg kanskje selv måtte ta noen grep. Venninnene mine har funnet kjærester på studier eller gjennom venner, det skjedde aldri med meg. På jobb er de fleste 20 år eldre og gift, og kompiser til venninners kjærester har ikke fungert. Nå er jo færre og færre rundt meg single, så jeg følte nettdating var noe jeg måtte prøve. Men så langt har det bare vært skuffende og ganske tungt å se hvor vanskelig det er å få en gjensidig kjemi.

Kan jeg spørre hva du vil ha og ikke ha? Kanskje jeg lærer noe av det. Jeg skal prøve å trene litt mer enn jeg gjør nå, forhåpentligvis hjelper det litt på humøret. Er også veldig lei av høytid og langhelger, er så mange som reiser bort med kjæresten, og er ikke alltid gøy å sitte med familien når søsken er med sine. 

Anonymkode: ef3d5...2c9

Det vil si at jeg bruker ikke energi på menn som er uoppnåelig. Jeg kan bli interessert i de som er opptatt, men styrer unna da jeg vet de er opptatt. Jeg styrer også unna menn som ruser seg og er egoistiske/slemme. Jeg må ha lyst på dem. De må være snille og tiltrekkende. Jeg ønsker ikke en mann som vil ha barn. Dette er noen av mine kriterier. Jeg styrer også unna de som bare er ute etter sex. 

Anonymkode: 376a8...44a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig nyttig svar altså, du skriver mye jeg ikke har tenkt på, spesielt dette med spontanitet og la ting skje naturlig. Jeg har følt veldig på at disse Tinder-datene ikke funker, jeg snakker bra med de fleste, men kjemien uteblir. Med han som dumpet meg nylig var kjemien veldig tilstede med en gang (det snakket vi begge om senere), men jeg tror kanskje han aldri var på utkikk etter et forhold, eller kanskje gadd å investere så mye i det. Og da hjelper det jo ikke at man har kjemi, hvis man ikke har lyst. Tror han i utgangspunktet dro på den daten som et lite tidsfordriv, også var jeg hyggelig og tiltrekkende, men etter noen mnd var ikke det nok for han. Er min tolkning i alle fall. Så hvis man skal finne en hvor kjemien er tilstede tror jeg og det må være en som faktisk er på utkikk etter forhold. Og det er jo så vanskelig å vite, mange sier de er det uten å egentlig mene det.

Ja, jeg har en god jobb, men det er et vikariat som går ut i desember. Tror jeg skal klare å få en ny jobb, men det er mye vikariater, og da får man i alle fall ikke lån. Skal alltids klare å kjøpe noe om et par år, men har også vært redd for å bo alene, jeg er nok en person som føler meg mer trygg med andre i hus. Men det må jeg nok bare komme over! Tror faktisk jeg får meg et kjæledyr hvis jeg kjøper leilighet, det tror jeg kan hjelpe en del. 
 

Hvordan gjør du det beste ut av det? Jeg har jo mye jeg gjør på fritiden, og fremdeles ingen venner med barn, så er lett for meg å være sosial om jeg vil. Men man orker jo ikke være ute hele tiden, og jeg blir så lei av å spise middag alene og aldri ha noen å komme hjem til. 
 

Dette var oppløftende å høre. Jeg vet ikke om det garantert ordner seg, men jeg skal prøve å se litt lysere på det. Hvordan møttes dere forresten?

Anonymkode: ef3d5...2c9

Ja, det er også min erfaring fra dating-nettside, at man er i situasjonen veldig klar over at man dater, og at man kanskje tar seg selv i å tenke at det ikke fungerer. Det er da spontaniteten har forsvunnet og man mister en del. Behøver ikke å være sånn for alle, men det har hvert fall vært slik for meg. 

Personlig syntes jeg det er viktig mellom "på utkikk etter forhold" og "ha lyst til å ha et forhold". Som sagt, det å aktivt lete under hver sten etter en potensiell kjæreste gir en ikke nødvendigvis noen større mulighet når det samtidig fjerner spontaniteten. Men man må selvfølgelig ha lyst til å ha en kjæreste i det hele tatt for at man skal være villig til å åpne seg for en eventuell ny partner. Dette med kjemi har også en tendens til å trigge lysten til å være sammen med akkurat denne personen selv om en kanskje ikke aktivt så etter en partner i øyeblikket. Jeg har personlig tro på det å være åpen for en ny partner uten at man alltid må lete aktivt under hver sten. 

Ser poenget med å bo alene, men innstill deg på at det man bor alene ikke behøver å bety at man er ensom. Dersom man ellers er aktiv med venner, hobbyer etc. så har man satt på spissen egentlig ikke et problem. Det er hvis/når en blir sittende hjemme i selvmedlidenhet man bør ta grep og hvis man aldri kommer seg ut blant folk. Det å kjøpe noe selv betyr heller ikke at en må bo alene om man absolutt ikke vil. Man kan leie ut deler av leiligheten, man kan leie den ut for så å bo et annet sted selv eller man kan være flere sammen om å kjøpe en større leilighet. Mulighetene er der

Anonymkode: 2cb3b...1aa

[AnonymBruker]

TS her.

Så mange fine svar her, dere har gjort denne dagen litt lettere for meg.  Har blitt mer oppmerksom på flere ting jeg ikke har tenkt på før, og det er tross alt godt å se at jeg ikke er alene om å være alene. 

Jeg har aldri blitt spurt om tidligere forhold på date faktisk. Det var litt komisk med han forrige som hadde to samboerforhold bak seg (+ noen andre ymse greier), for han spurte aldri meg. Det kom frem ganske tilfeldig helt på slutten, og han ble helt satt ut av det. Jeg visste ikke om det var et kompliment eller hva, men han ble helt paff. Men er jo definitivt ikke så uvanlig når man er i 20-årene. 

Nå tror jeg faktisk jeg skal bruke de neste ukene på meg og mitt, jeg har brukt så mye tid på å være lei meg over å bli dumpa (og de ukene vi holdt på brukte jeg mye tid på å bekymre meg for å bli dumpa, komisk nok). Takk til alle som har svart meg.

Anonymkode: ef3d5...2c9

[Lee Jones]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble så glad for dette innlegget, tusen takk. I dag har det virkelig vært tøft, etter en lang og sosial påske er jeg i dag alene og føler virkelig på det. I dag tok jeg meg selv i å begynne å gråte for første gang på et par uker siden jeg ble dumpa, jeg sitter bare og tenker at det kanskje ikke ordner seg for meg likevel. Fint å høre noen andre sette ord på de tingene jeg tenker mye på. Venninene mine, også de single, sier det selvfølgelig ordner seg for meg og. Men alle mine venninner har vært i forhold og følt på en gjensidig forelskelse. Jeg har bare følt på skuffelse, avvisning og utydelige signaler. Jeg kjenner ingen gode følelser når det gjelder forelskelse. Har gitt mange forskjellige menn en sjanse, datet noen litt lenger enn jeg burde, og helt sikkert funnet meg i for mye med han siste. Klart jeg har lært masse, og kanskje det vil vise seg å være nettopp det som en gang i fremtiden gir meg et velfungerende og sunt forhold. Men her og nå føler jeg at jeg begynner å gi opp, og det vil jeg ikke. Men jeg vet ikke om jeg orker å bli forelska og brutalt dumpa som jeg ble nå sist. 

Jeg er forsåvidt enig med deg, jeg vil ikke være i et dårlig forhold, og jeg vil bli respektert og behandlet godt av en partner. Hvis ikke kan man heller være alene. Men for min del føler jeg at jeg har masse å tape; barn, bedre økonomi, en reisepartner, sex, nærhet, omsorg. Det er så mange ting jeg ikke får av vennene og familien min. Jeg har aldri vært typen som liker ONS eller mer casual sex, og det gjør at det lett går 1-2 år mellom hver gang jeg har sex med noen. Jeg føler jeg rett og slett går glipp av livet litt her, jeg er i min mest attraktive alder, har overskudd og masse å by på, men det er ingen til å ta i mot det. 
Ønsker ikke å bikke over i selvmedlidenhet, jeg har mye å være takknemlig for, men når de fleste tingene i livet er på plass kjenner jeg så veldig på det jeg savner og mangler.

Anonymkode: ef3d5...2c9

Som hes skulle sagt det selv. Det er alltid mange i Norge som har det mye verre enn deg så fokuser heller på det gode i livet.