All kinds of kinds

[Tennessee]

@Androide: Tusen takk for at du deler av erfaringene dine! Jeg kan lett se for meg hvordan dette er vanskelig for begge parter! Det er trist å høre at det har gått så hardt utover din nære, og det er dessverre mange som har det sånn. Og jeg er glad for at dere nærmer dere sånn smått om senn og når hun er klar for det, forhåpentligvis er det starten på en lengre reise. 

Jeg fikk jo vite om lillebror på (akkurat da) verst tenkelige måte og tidspunkt. To dager etter negativ test etter IVF nummer 2, og ved at jakka ble åpnet og den allerede ganske store gravidmagen dukket opp. Jeg hadde satt ekstremt stor pris på å vite det på forhånd, for å være litt forberedt, samtidig skjønner jeg at nettopp fordi hun vet hva vi går gjennom ble det ekstra vanskelig å fortelle det. Da jeg fikk samlet meg og sendt avgårde noen tanker i etterkant, fikk jeg/vi tilbud om at hun kunne holde avstand fra oss. Men der og da kjente jeg på at det ville på en måte ikke hjelpe, for selv om det er sårt og vondt å se påminnelsen av det vi ikke selv har fått gjøre, så må vi jo forholde oss til det før eller senere, og da er det kanskje enda verre. Så både kjære og jeg var enige om når den mest akutte sorgen etter den negative testen var over, at det er bedre å omgås som vanlig. Men jeg skjønner så godt at det er vanskelig å være den som er det synlige beviset også, det er liksom komplekst uansett. Og jeg skjønner også at det blir litt opp til meg å ta del, både under graviditet og nå som lillebror har kommet. Det er forståelig at hun/de ikke vil bidra til ytterligere tristhet. Jeg er glad for at jeg (med litt prosesseringstid) klarer å identifisere både hva som gnager på meg og hva jeg trenger, for da er det ihvertfall mulig å ta tak i. Lett er det ikke, men det er det jo ikke så mye av denne situasjonen som er.

 

Jeg har tenkt litt etter at jeg leste gjennom det du skrev, og jeg innser at jeg nok heller ikke har vært så flink til å be om den hjelp og støtte jeg trenger når jeg trenger det. Jeg kom på en historie til sammenligning der svigermor møtte en tidligere kollega som nå ikke kan jobbe lenger på grunn av helsemessige årsaker på butikken. Nevnte kollega så godt ut, men sa noe som vi har tenkt på etter det: På de dårlige dagene er det da heller ingen som ser hvordan jeg har det. Og det er sant for min del også. Nettopp fordi det er vanskelig å blottstille seg og være sårbar og be om hjelp, og særlig når jeg har litt følelsen av at dette er et tema som ikke er helt komfortabelt for de jeg har prøvd å strekke ut en hånd til, er det lettere å gjemme det bort. Så jeg innser at jeg har en vei å gå når det kommer til å være tøff nok til å be om det jeg trenger når jeg trenger det. Det er ingen rundt meg som er tankelesere, og det er dumt å forvente at de skal skjønne akkurat hva som trengs når de ikke vet hva som foregår i øyeblikket. Note to self der altså! Men det er der jeg også tror det kan hjelpe å involvere forloveren min. Ikke bare har vi mange mange år sammen, men hun har også en søster (min bonusstoresøster ) som slet lenge med sekundær infertilitet. Og det tok ti år før de lyktes, så jeg tror det har vært mye erfaringer der.  

 

Noe av det jeg har tenkt mye på (og jobber mye med) er at jeg ikke har lyst til å ende opp som trist og bitter av hele denne prosessen. Dette er en påkjenning vi ikke ba om, og ikke ante hva kom til å bringe med seg, men jeg vil ikke at den skal definere hvem jeg og vi er når alt kommer til alt, uansett resultat. Det er ingen tvil om at dette har forandret meg, og det tar jeg med meg, og jeg har sagt og skrevet mange ganger allerede at hvis jeg ante hva dette ville bety, er det ikke sikkert jeg hadde begynt på reisen. Samtidig, jeg ante heller ikke hva jeg kom til å måtte lære om meg selv, og jeg har gjennom denne prosessen blitt tvunget til å ta tak i noen av mine greier og jobbe videre med dem. Selv om det ikke alltid kjennes sånn ut er jeg sterkere nå enn noensinne, jeg kjenner enda flere av mine (innimellom destruktive) reaksjonsmønstre, jeg er i kontinuerlig læring når det kommer til å sette grenser for meg selv og gjøre det som bygger meg opp heller enn å bryte meg ned. Så akkurat som det ikke alltid er sørgmodig og trist og vanskelig i denne prosessen (det er jo tross alt flere gode dager enn dårlige!!), så har hele prosessen både tatt fra meg og gitt meg noe. Og skulle det ende opp med at vi bare er oss, så vil jeg ha lagt grunnlaget for at det er helt ok det også. Det er jo ikke akkurat som at vi lider nå heller, vi har det veldig bra sammen (heldigvis, det er nok av eksempler på par som hadde gått fra hverandre for lengst!). Jeg sier ikke at det ikke er noe vi kommer til å trenge å jobbe gjennom med eller uten hjelp hvis resultatet blir sånn, men vi har hele tiden vært enige om at denne prosessen ikke skal styre livet fullstendig, og det har vi klart bra.

Dette ble en lang avhandling fra min side også! Men det er godt å skrive av seg litt. Det hjelper på sorteringen inni hjernebarken! Takk for bruk av ører og øyne, jeg setter stor pris på det! Og som du sier, heldigvis er det mye positivt også, mest av det faktisk!

 

 

Endret 4. august 2016 av Tennessee

[Gjest Verdande]

Det er noe i den klisjeen, tror jeg. What doesn't kill you, makes you stronger. Jeg synes du er kjempereflektert, og det er veldig interessant å se hvordan du tenker og reflekterer rundt vanskelige tema!

Og så  virker det som om at dere har et veldig godt og sterkt forhold, og det er så utrolig hyggelig å se, i disse skilsmissetider!

Det er rart hvordan det å oppleve at noen er i en lignende situasjon som en selv plutselig kan hjelpe en nærmere hverandre igjen. Det er noe med en felles forståelse av det å være sårbar, tror jeg. Den skumle sårbarheten, som man helst ikke vil vise, for man vil ikke være svak.

Jeg lever jo med en som er kronisk syk, og med en svært usikker fremtid, og vi opplever til stadighet at andre ikke tror ham, for de ser ham et par timer på en god dag. "Han virket da ikke syk? Dere var jo i Dyreparken / på stranda / på tur, da er han vel ikke syk?" og så ser de ham ikke den uken han bruker på å ta seg inn igjen. Og få tror meg på hvor langt nede jeg var etter å ha fått frøkna, jeg føler meg nærmest latterliggjort til tider for å ha gått inn i en depresjon pga. ikke-fungerende amming. Men jeg har fortsatt problemer med å lese artikler av "ammeguruen". Dog har jeg endelig klart å glede meg på venners vegne over vellykket amming, selv om det fortsatt stikker når de klager over overproduksjon. Men jeg ser jo at det er en annen variant av det som gjør det vanskelig Et sidespor, men jeg prøver bare å si at selv om jeg ikke kan sette meg inn i din situasjon, så liker jeg i hvert fall å tro at jeg til en grad kan relatere til noe av det.

[Tennessee]

@Verdande

Ja, klisjeer kommer vel ofte fra et sted… Det er ikke alltid lett å tro på dem, men de beviser jo sin kraft sånn på sikt Og så vil jeg gjerne påpeke at det nok er på gode dager jeg er mest reflektert også… Det er mange timer med tankevirksomhet, irrasjonalitet og berg-og-dalbane før jeg klarer å komme fram til noe. Men jeg er glad det kan være litt interessant å lese mine krumspring. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg skjønner at det er en fordel for meg at jeg faktisk identifiserer ting underveis selv om jeg ikke alltid vet hva jeg skal gjøre med dem, og da synes jeg egentlig at jeg har kommet langt  

Og du har helt rett, vi er heldige med forholdet vårt. Jeg skjønner ikke helt at jeg befinner meg i et forhold som er seks dager unna å ha vart i 17 år (!). Med min historikk ville det vært større sannsynlighet for mindre stabile forhold for å si det sånn (siden mitt første instinkt er å løpe ut den symbolske bakdøra med en gang det begynner å bli «farlig»). Jeg har virkelig fått lære at det finnes mennesker som vil jobbe for å få noe til å fungere, og at det å gi opp ikke er et lett tilgjengelig alternativ. Og jeg er heldig som har fått lære det også (og som psykologen prøvde å fortelle meg så er visst et såpass langt og stabilt forhold et tegn på at den andre parten synes at det er verdt å ha meg der også…. )

Jo mer jeg leser om sårbarhet koblet opp mot styrke/svakhet, jo mer blir jeg egentlig interessert i å jobbe mot den forestillingen at det å vise sårbarhet er svakhet. Enn så lenge prøver jeg å gjøre min del ved å akseptere mer av meg selv og eventuelt åpne opp for utvalgte, men det er innimellom fristende å gjøre noe enda mer aktivt. Jeg ser hvordan deres situasjon kan relateres til vår, og det er ikke lett alltid å få folk til å forstå både den subjektive opplevelsen og den konsekvensen det faktisk gir i hverdagen. Som jeg og kjære pleier å si innimellom, folk ass Heldigvis veier de folka som faktisk skjønner det og kan brukes til å lufte hjernen (som deg og de andre bra folka her inne for eksempel) stort sett opp for alle de andre

Takk for hjernetrim

[Gjest Verdande]

Folk, ass, kan henge meg med på den

Vi feirer 10 år til neste år, det er sprøtt hvor tiden går av! Men det må nok være noe i det psykologen din sier, de har nok utviklet en toleranse for oss, om ikke annet

[Tennessee]

21 timer siden, Verdande skrev:

Folk, ass, kan henge meg med på den

Vi feirer 10 år til neste år, det er sprøtt hvor tiden går av! Men det må nok være noe i det psykologen din sier, de har nok utviklet en toleranse for oss, om ikke annet

Jeg håper de har litt mer enn toleranse egentlig...

[Tennessee]

Endelig fredag! Trøtte morgener og et hode som mer og mer innstiller seg på kommende ferie (om en uke er vi forhåpentligvis i Stockholm og på vei til gate for å starte på flyturen til LA ) Jeg har snart lest hele guideboka om Maui og reisefeberen kommer og går i bølger allerede, tør ikke tenke på hvordan jeg kommer til å ha det torsdag kveld!

Men først, helg! Jeg har innvilget meg selv en litt kortere fredag og skal reise opp og besøke lillebror. Fikk gjort ferdig sokkene som hører til settet jeg strikket til ham, så da blir det komplett (de fikk jakke og lue for to uker siden ) Og jeg har allerede fått "bestilling" på sånne sokker fra både forloveren min og bonusstoresøster, så det var veldig koselig. Særlig siden bonusstoresøster er et ekstremtalent på strikking, hekling og søm... Prestasjonsangst altså!

Endret 5. august 2016 av Tennessee

[Tennessee]

 Reisefeber!!  

Og pakkefeber!  Når skal jeg få pakket og hva skal jeg pakke og hjeeeelp!

[Diddles]

Du må huske pakke med deg meg  

 *medreisefeber*  

[Gjest Verdande]

Pakkeliste, pakkeliste, pakkeliste

Hele babysettet er kjempefint, og de sokkene så skikkelig gode ut! Har du oppskrift noe sted fra?  

[Tennessee]

Hvordan man ikke vil forberede seg til ferien? Ved å bruke kvelden/natta på Oslo skadelegevakt med kona...  Det var heldigvis ikke brudd, men det så stygt ut lenge! 

[^^Belle^^]

Ånei! Går det bra med henne?

[Gjest Verdande]

Åhuffda! Godt det ikke var brudd!

[Tennessee]

@Verdande Søk på Sweet Evelina på garnstudio.com så finner du sokkene!  

Innom såvidt fra hotellrommet på Waikiki, nå er jeg offisielt 12 timer bak dere i tidssone, så det er mandag kveld her. Fullstendig utkjørt etter to intensive dager i LA, reisedrama på vei til Hawaii, men utrolig glad for å være her igjen. Fikk gått i vannkanten i solnedgangen, lykke i seg selv!  

[Gjest Verdande]

Takk!

Kos dere masse! Håper at dramaet ikke ble for ille!

[Diddles]

Oioioi, hva skjedde?! Godt dere kom dere på plass tross drama, nå håper jeg resten av ferien går på skinner  Solnedgang i vannkanten på Hawaii hørtes ihvertfall herlig ut  Kooooos dere!!!

[Tennessee]

Det blir ikke mye fornuftig og sammenhengende oppdatering herfra om dagen... Svaret på spørsmålene deres fra sist er at vi nesten mistet flyet på grunn av trafikken INNE på flyplassen! En time fra flyplasshotellet til terminalen var ikke helt med i beregninga! Note to self: LA tar mer tid, uansett hvor mye man regner med! 

Waikiki er deilig da! Jeg innrømmer det ikke høyt, men tenker en del på at dette nok er siste gang på så lang tur med svigers. Det oppleves mye mer stressende denne gangen enn for tre år siden, og jeg kjenner det koster meg mye energi. Men jeg prøver å ikke grave meg ned i det, og etter denne formiddagens ekstremt sårt tiltrengte tid helt alene går det allerede bedre. Har vært på hula-lesson og koste meg glugg ihjel, selv om den burde vært minst dobbelt så lang! Og misforstå meg rett, vi har det kjempefint og ser og opplever magiske ting! Det er bare mye mer stas med langferie når det bare er oss to  

Etter to dager med leiebil og mye kjøring er det en roligere dag i dag. Jeg nyter det og har bestemt at i dag har jeg ikke tenkt å stresse med noe. Så får vi se hvor lenge det varer  

Aloha! 

[Gjest Verdande]

Det er helt lov det, når man er på ferie!

Oi, såpass! Godt dere rakk det, da!

Skjønner deg godt, jeg. Det er en stor forskjell, uansett hvor hyggelig det er!   Godt du får deg litt alenetid også, det er viktig!  

Aloha  

[Androide]

LAX er uten tvil den aller verste flyplassen jeg har vært på  hadde nok anbefalt en stop-over i SF i stedet, hadde du spurt meg  Men bra dere kom dere frem. Kos dere videre! Håper det blir litt tid bare dere to også da 

 

[Tennessee]

Den 21. august 2016 at 8.07, Androide skrev:

LAX er uten tvil den aller verste flyplassen jeg har vært på  hadde nok anbefalt en stop-over i SF i stedet, hadde du spurt meg  Men bra dere kom dere frem. Kos dere videre! Håper det blir litt tid bare dere to også da 

 

Hvis (når) vi skal tilbake til Hawaii er planen definitivt din by @Androide  Men kjære ville gjerne vise svigers Hollywood og Universal Studios, så da ble det LA denne gangen. Og heldigvis endte det jo godt! Kommer til å beregne ekstremt mye tid før hjemreisen!  

[Tennessee]

Mange ville nok kalt det jeg har brukt den siste halvannen timen på både synd og galskap. Kjære er på trening, svigers er på sin egen veranda (lærte svigermor e-bok i dag, så hun er bissi  ) og jeg er inne helt for meg selv med aircondition, bok og stillhet. Det er jo litt galskap, men akk så nødvendig! Vi har det fremdeles fantastisk, og etterpå venter sol, bølger og snorkel, men akkurat nå er det energisamling som gjelder. Er det noe det siste året har lært meg er det at jeg kjenner etter hva jeg trenger og faktisk innimellom får til å handle deretter! Kjenner jeg blir stolt og glad på egne vegne. Stolt var jeg forresten også da jeg klarte å gå opp hele krateret til Diamond Head øst for Waikiki også, tross varme og egne mentale sperrer. Utsikten og følelsen av å klare der var super belønning!!  

Dette er tredje hele dagen siden vi kom til Ka'anapali på Maui. Det er på ingen måte så fint hotell her (litt mer bugs inne enn ønsket, og lavere standard generelt), men Maui som øy viser seg å være ekstremt vakker! Vi får nesten overdose av naturskjønne omgivelser, det er så stas! Og i går fikk vi tak i Malasadas  Da vi stoppet på Ho'okipa lookout for å spise dem så vi bevegelser i vannet, og der var det maaaange gigantiske havskilpadder!  Og vi koser oss med macadamianøtter og ekte lokal ananas, bruker solkrem i bøtter og spann og puster med magen. Så selv med litt mye folk innimellom har jeg det utrolig bra! Så prøver vi så godt vi kan å ignorere at om under en uke er vi hjemme  Hvorfor kan ikke dette bare vare evig??