Sier pappa til stefar

[Maleficenta]

2 timer siden, mjauritz skrev:

Jeg har lest innlegget.

Hvorfor lager du en tråd for å kverrulere når noen er uenig med deg? Ville du bare ha enige svar om hvor jævlig far var og hvor god du er og hvor rett du har?

For meg er det kvalmt og helt feil. 50% av det barnet er hans. 

Barn har man til låns. Man eier de ikke. Er mye mer enn biologi som gjør noen til forelder. Er tydelig at jenta kaller stefaren pappa dersom stefaren er far på alle områder som teller.

[Maleficenta]

2 timer siden, Strawberry Fields skrev:

Jeg føler med den biologiske faren her. Ja, det var absolutt ikke riktig å stikke av fra dere da hun var så ung, men jeg vil heller fokusere på at han kom tilbake etter et par år, og valgte  å påta seg ansvaret som far. Så lenge han er involvert nå, synes jeg det er respektløst ovenfor han å kalle stefar for "pappa". Dette er noe han er åpen om er sårt for ham, og da synes jeg det bør respekteres. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor det sårer ham.

 

Jaha så ts skal fortelle sin 8 åring at hun behandler sin far respektløst???

[Strawberry Fields]

6 timer siden, Maleficenta skrev:

Jaha så ts skal fortelle sin 8 åring at hun behandler sin far respektløst???

Hvorfor ikke? En 8-åring er da gammel nok til å bli fortalt forskjellen mellom biologisk far og stefar, og at pappa blir såret når hun tiltaler noen andre som "pappa". Ser ikke problemet med å fortelle et barn at det behandler en forelder respektløst? 

[Strawberry Fields]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må fortjene både respekt og en farsrolle. En åtteåring er ikke respektløs mot sin far ved å ikke kalle han for pappa.

Anonymkode: 94abe...f2e

Dette er jeg helt enig. Argumentet mitt avhenger av at biologisk far faktisk nå stiller opp for datteren og er en god pappa. Jeg synes ikke TS har gitt uttrykk for noe annet (annet enn i perioden han ikke var tilstede, selvsagt), og da går jeg utifra at han oppfyller farsrollen nå.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Strawberry Fields skrev:

Hvorfor ikke? En 8-åring er da gammel nok til å bli fortalt forskjellen mellom biologisk far og stefar, og at pappa blir såret når hun tiltaler noen andre som "pappa". Ser ikke problemet med å fortelle et barn at det behandler en forelder respektløst? 

Man skal virkelig ikke legge skyldfølelse over på et lite barn. Hun har selv valgt å kalle stefar for pappa, og da skal hun virkelig ikke føle på skyld for at faren hennes ikke liker det. Faren er årsak i det selv. Hadde han vært en deltakende pappa som har vært mere stabil i livet hennes og fulgt henne opp så hadde han vært en tilstedeværende pappa i hennes liv. Nå er det stefaren hennes som er det. 

Faren har selv lagt grunnlaget, han kan ikke bare plutselig komme på banen og kreve pappatittelen. Biologisk pappa er en ting, dagligpappa er en annen ting. Han er biologisk pappa, stefar er sosiologisk pappa, og ergo den som jenta velger å kalle pappa. 

Som man reder ligger man, og her har biologisk far redd sin seng for mange år siden. 

Anonymkode: 5e201...4b9

[Biloba]

11 minutter siden, Strawberry Fields skrev:

Dette er jeg helt enig. Argumentet mitt avhenger av at biologisk far faktisk nå stiller opp for datteren og er en god pappa. Jeg synes ikke TS har gitt uttrykk for noe annet (annet enn i perioden han ikke var tilstede, selvsagt), og da går jeg utifra at han oppfyller farsrollen nå.

Slik ting har blitt føler denne jenta at hun har to pappaer i livet sitt. Jeg er helt enig i at man ikke oppmuntrer til å kalle steforeldre for mamma eller pappa,  men når det nå er slik at hun har så sterk tilknytning til stefar at hun insisterer på å kalle ham også pappa, skal hun da oppdras og kjeftes på for å slutte? Hvor er respekten for barnets følelser?

[Gjest summesumbi]

Hvis hun har sagt pappa i alle år tror jeg det er for sent nå. Men hun kan jo omtale han som stepappaen hennes i sosiale settinger. Og kanskje lurt at du forteller jenta di at hun må snakke om stefar ved navn når hun er hos pappa. Det tror jeg hun må lære seg hvis hun ikke har gjort det ennå. Det ser jeg som den enkleste måten å unngå at dattera di kommer i konflikt med biologiske pappa.  Vet ikke,synes problemstillingene litt vanskelig,skjønner biologiske far også på en måte

[GammelKaktus]

For meg blir det helt feil at jenta skal måtte forestille seg hos far og ikke kalle stefar pappa når hun gjør det til vanlig. Det er på grensen altså...

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men stefar kom inn i bildet da barnet var to år. Far da barnet var tre år. Hvordan har barnet kommet på å kalle stefar pappa når hun allerede hadde en pappa? En toåring som ikke har noen pappa i bildet vet ikke hva en farsfigur er og at dette = pappa. Enten har du sagt det til henne, og omtalt han som pappa, eller så har hun begynt med det etter far kom inn i bildet igjen, og da burde du presisert at "Nei, Ole er ikke pappa, Knut er pappa  "

Er dette en vendetta mot en far du er bitter på fordi han stakk? Hvorfor har det noe å si for deg? Eller, jeg skjønner at du antakelig har dårlig samvittighet fordi det er du som har fått datteren din til å kalle stefar for pappa, og dermed nå må ha det bekreftet at du har hatt rett til det. Men nei, det synes jeg ikke du har. Hadde stefar vært i bildet mye lenger enn far, eller at far ikke hadde samvær i det hele tatt så kunne jeg hatt forståelse for det. Men dette har ikke en toåring kommet på selv. 

Anonymkode: df94c...599

Hvorfor svare du som at det var jeg som skrev innlegget der 👆🏽for det var det ikke! Men stefar har vært lengre inn i bilde. Takk for innspill. 

Ts

Anonymkode: deba0...38e

[Gjest Sisti]

En 8-åring er gammel nok til å bestemme dette selv, faktisk - og å prøve å presse en 8-åring til noe annet er respektløst av de voksne. Denne 8-åringen er så heldig å ha to pappaer i livet sitt. Det finnes ingen rasjonelle grunner til at hun skal slutte å kalle sin pappa for pappa, bare fordi den andre pappaen på irrasjonelt grunnlag blir såret.

Skiller man som foreldre lag MÅ man faktisk bare akseptere at det en gang i fremtiden kan komme et nytt menneske og ta på seg mamma/pappa-rollen overfor ditt barn. Mamma/pappa-begrepet er IKKE begrenset til biologisk slektskap - det er knyttet opp mot roller og følelser. Syns man dette er så grusomt sårt å forholde seg til får man la være å skille lag, eller la være å få barn i det hele tatt. Man må bare lære seg å svelge såre følelser når man har valgt å sette barn til verden - barnas følelser må i noen tilfeller komme FØRST. Dette er helt klart et av de tilfellene.

Å ha to pappaer gjør ikke bio-pappa "mindre" pappa - men 8-åringen har tydeligvis behov og ønske om å ha også ha en pappa i hverdagen. Det skal man respektere, og man skal på INGEN måte prøve å gi 8-åringen dårlig samvittighet for det. En god pappa oppfører seg ikke sånn! Bio-pappa må bare "deal with it". 

Og hvis situasjonen hadde vært motsatt hadde TS selvfølgelig hatt lite å si om barnet hadde ønsket å kalle en stemor for mamma. Barnet bestemmer! Tåler man ikke dette får man inngå avtale om å ikke inngå forhold før barnet er voksent. 

[Cleopatra.]

9 timer siden, Alethia skrev:

Å være pappa er ikke en tittel du bare kan forlange fordi at du er slekt. Du må gjøre deg fortjent til å være en ordentlig pappa. 

Enig i dette.

[Humlemora]

Tenker at det er noe barnet må få bestemme selv jeg da. Hvis barnet har selv valgt å kalle han det uten noen ytre påvirkkning, er dette helt greit, så lenge barnet vet hvem som er den egentlige faren. Det har sikkert vært fint for barnet å ha en far når den biologiske ikke har vært tilstedet. Nå som den biologiske er på banen, vil sikkert dette endre seg etter hvert som han gjør seg fortjent til tittelen:) 

[barføtt]

Jeg tenker at følelsene til pappa, stefar eller mor ikke skal bety noe her. Ønsker jenta å kalle han pappa, så er det jo opp til henne å bestemme det. Hun vet jo veldig godt at han ikke er den biologiske faren likevel. 

[Fiberhusk]

Synes hun skal få si pappa til den hun føler selv er mest "pappa" for henne. Biologisk eller ei, det spiller ingen rolle. Hvis barnet synes stefar er "pappa" så er det mest naturlig å kalle ham det. Men hvis hun sier pappa til stefar, fordi hun er blitt lært opp til dette av andre (mor, for eksempel) så er det feil. Synes ikke man skal henge seg for mye opp i hvem som kaller hvem hva, hvis barnet selv synes det føles riktig (barn kan selv føle på det uten innblanding).
 

[AnonymBruker]

Syntes ikke det er riktig å kalle stepappa for pappa eller far så sant biologisk pappa er i bildet. Jeg syntes man skal si personens navn når man prater til mammas nye kjæreste/samboer/mann. Også kan man heller si bonus pappaen min når man prater om han til andre. 

Anonymkode: 315c1...680

[AnonymBruker]

13 timer siden, mjauritz skrev:

Jeg har lest innlegget.

Hvorfor lager du en tråd for å kverrulere når noen er uenig med deg? Ville du bare ha enige svar om hvor jævlig far var og hvor god du er og hvor rett du har?

For meg er det kvalmt og helt feil. 50% av det barnet er hans. 

Ja barnet er hans også men han har ikke tatt del i hele livet til barnet. Han kan selvfølgelig ombestemme seg men den skaden har allerede skjedd, og viser seg nå i at jenta har en annen pappa som faktisk var der hele tiden. Han kan synes det er sårt, kjipt, teit og være uenig slik du er. Men han tok et valg, og det valget får han svi for nå. At han ikke tillater datteren å kalle en annen pappa som faktisk har stilt opp hele veien, er egoistisk. Han kan spørre om jenta kan kalle han far i stedet for pappa, eller la henne kalle begge for pappa. Å nekte henne noe som er naturlig og en selvfølge for henne er helt feil. 

Han tok et valg om å ikke være delaktig i livet hennes, dermed fikk hun en annen pappa som har vært der, det er noe han faktisk må leve med. Kvalmt er det å komme tilbake senere og kreve sin rett når man ikke har stilt opp. 

Anonymkode: bfcfa...48e

[Druid]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syntes ikke det er riktig å kalle stepappa for pappa eller far så sant biologisk pappa er i bildet. Jeg syntes man skal si personens navn når man prater til mammas nye kjæreste/samboer/mann. Også kan man heller si bonus pappaen min når man prater om han til andre. 

Anonymkode: 315c1...680

Pappa er et emosjonelt navn man knytter til den man har den tetteste relasjonen til. Det finnes ingen biologisk pappa, kun en biologisk far.

Gitt at biologisk far ikke har vært nok innvolvert i far-datter relasjonen til at barnet finner det unaturlig å bruke pappa på stefar, så får han leve med at barnets valg av ord. Farsbegrepet får han gjennom utløsningen sin, pappa må han fortjene.

[Maleficenta]

12 timer siden, Strawberry Fields skrev:

Hvorfor ikke? En 8-åring er da gammel nok til å bli fortalt forskjellen mellom biologisk far og stefar, og at pappa blir såret når hun tiltaler noen andre som "pappa". Ser ikke problemet med å fortelle et barn at det behandler en forelder respektløst? 

Vet du hva respekt skal man gjøre seg fortjent til. Syns ikke man skal guilttrippe en så liten unge. 

[Strawberry Fields]

18 minutter siden, Maleficenta skrev:

Vet du hva respekt skal man gjøre seg fortjent til. Syns ikke man skal guilttrippe en så liten unge. 

Jeg er helt enig i at respekt er noe man gjør seg fortjent til, og at man ikke fortjener noen "mamma" eller "pappa"-tittel kun fordi man har vært med på å skape barnet. Argumentet mitt tar utgangspunkt i at pappaen faktisk stiller opp nå, og har vært der for datteren de siste fem årene. Det må ha vært tøft for alle parter  å introdusere ham igjen etter at hun hadde utviklet et forhold til stefar, men siden hun var såpass ung da pappaen kom tilbake,  tror jeg absolutt ikke det var for sent til at hun kunne å tenke på ham som "pappa". 

Jeg er også enig i at man ikke skal guilttrippe barn (eller noen), men det må være mulig å forklare hvorfor noe kan føles sårt for andre, både voksne og barn, uten å vri det til å skulle handle om skyldfølelse. Det henger jo sammen med alt annet man som barn må lære før eller siden.

[Zienna]

Stakkars barn, hun må jo bli helt forvirret!  Du burde stoppet dette for lengst og allerede da hun begynte å kalle samboeren din pappa.  Enkelt og greit, sagt at han er ikke pappa, men at han er "pappa Ole". 

Det er ikke slik at det kreves omsorg og kontakt for å være et barns mamma eller pappa.  Se bare på fosterforeldre som har barn hvor foreldrene er i live, de fratar ikke barna mamma- og pappabenevnelsene. 

Min far døde før jeg var 1 år.  To år gammel fikk jeg min "pappa Ole".  Jeg kalte ham aldri bare pappa, for jeg visste at han ikke var det.