Fortelle om mulig kreft?

[AnonymBruker]

Jeg har vært ligg igjennom samme dilemma selv, og jeg valgte å fortelle. Det ble funnet celleforandringer på meg, men det var ikke sikkert det var kreft, men det måtte sjekkes for å avkrefte/bekrefte. Jeg fortalte det til min mor. Viste seg heldigvis å ikke være kreft.

Anonymkode: c6b48...989

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Desverre har jeg en fastlege som ikke har så mye peiling på hverken det ene eller det andre(flere års erfaring med han), og han er ikke mulig å prate med. Han er ikke lett å snakke med, og avfeier absolutt alt man kommer med. Han ville ikke engang at jeg skulle ta ultralyd, og sa at det helt sikkert var bare en cyste, noe det jo viser seg at det ikke er. så kan desverre ikke lene meg den veien:-/

Godt å høre at du har hatt en slik opplevelse og at alt var ok!:-) Og jeg vet jo at alt er sikkert helt i orden, det er bare den lille usikkerheten som gnager hull vettu. Kreft er skumle greier:-/

Så synd at fastlegen er som han er. Har du tenkt på å bytte fastlege?

Jeg forstår deg svært godt. Jeg har også tidligere vært bekymret for ting med helsen min.

En bok jeg kan anbefale er Livet er et usikkert prosjekt.. Ved hjelp av den boken som er skrevet av I. Wilhelmsen, kan du slippe å bekymre deg så mye.

Anonymkode: 4d12b...955

[Jentepå28]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært ligg igjennom samme dilemma selv, og jeg valgte å fortelle. Det ble funnet celleforandringer på meg, men det var ikke sikkert det var kreft, men det måtte sjekkes for å avkrefte/bekrefte. Jeg fortalte det til min mor. Viste seg heldigvis å ikke være kreft.

Anonymkode: c6b48...989

Aah så godt å høre at det ikke var kreft!:-) 

Ja jeg begynner å lene litt mot å fortelle det nå, når jeg leser svarene fra enkelte av dere. Spesielt dere som har gått igjennom det samme. Det er tungt å stå alene i det! Og når samboeren er borte, så blir det enda tøffere.

[Jentepå28]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så synd at fastlegen er som han er. Har du tenkt på å bytte fastlege?

Jeg forstår deg svært godt. Jeg har også tidligere vært bekymret for ting med helsen min.

En bok jeg kan anbefale er Livet er et usikkert prosjekt.. Ved hjelp av den boken som er skrevet av I. Wilhelmsen, kan du slippe å bekymre deg så mye.

Anonymkode: 4d12b...955

Jeg skal flytte om ikke så lenge, så jeg skal heldigvis få byttet fastlege om ikke så lenge;-) Trivelig lege, for all del, men jeg er ikke den eneste som har hatt litt problemer med hvor nonchalant han er for å si det sånn:-/ 

Takk for tipset, men jeg er jo vanligvis ikke så bekymret for helsen min. Dette var jo noe uventet som kom opp under en urelatert undersøkelse. Men takk for tipset uansett:-)

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Desverre har jeg en fastlege som ikke har så mye peiling på hverken det ene eller det andre(flere års erfaring med han), og han er ikke mulig å prate med. Han er ikke lett å snakke med, og avfeier absolutt alt man kommer med. Han ville ikke engang at jeg skulle ta ultralyd, og sa at det helt sikkert var bare en cyste, noe det jo viser seg at det ikke er. så kan desverre ikke lene meg den veien:-/

Godt å høre at du har hatt en slik opplevelse og at alt var ok!:-) Og jeg vet jo at alt er sikkert helt i orden, det er bare den lille usikkerheten som gnager hull vettu. Kreft er skumle greier:-/

Ps

Kan du spørre om å få en samtaletime hos den spesiaisten som undersøkte deg?

Du har nok flere spørsmål som du hadde trengt svar på. (Skriv gjerne ned det du har på hjertet inkl. spørsmål, til denne spesialisten)

Jeg håper at du greier å slappe av og å ikke bekymre deg så mye.

Klem

 

Anonymkode: 4d12b...955

[Jentepå28]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ps

Kan du spørre om å få en samtaletime hos den spesiaisten som undersøkte deg?

Du har nok flere spørsmål som du hadde trengt svar på. (Skriv gjerne ned det du har på hjertet inkl. spørsmål, til denne spesialisten)

Jeg håper at du greier å slappe av og å ikke bekymre deg så mye.

Klem

 

Anonymkode: 4d12b...955

Problemet er at dette var en lege som bare tok en ultralyd på meg, og sykehuset er nesten 2 timer fra her jeg bor og jeg kan ikke kjøre:-/ Så ikke så enkelt. Men nå skal jeg jo snart få timen til MR, og da får jeg jo svaret. Men 2-3 uker føles jo så leeeenge til:-O

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg tror det nok er bedre og fortelle det om det faktisk er kreft. Det er ikke noe vits og fortelle noe før man faktisk vet.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Problemet er at dette var en lege som bare tok en ultralyd på meg, og sykehuset er nesten 2 timer fra her jeg bor og jeg kan ikke kjøre:-/ Så ikke så enkelt. Men nå skal jeg jo snart få timen til MR, og da får jeg jo svaret. Men 2-3 uker føles jo så leeeenge til:-O

Jeg forstår. Det er mulighet for å få snakke med legen på telefon også. Det har jeg gjort.

Anonymkode: 4d12b...955

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her kan hjelpe meg litt eller gi meg litt råd angående situasjonen jeg er i.

Jeg tok en CT undersøkelse etter nyrestein for å se at alt var i orden i urinveiene, og fikk så vite at de hadde funnet en flekk på leveren. Jeg har nå også vært på ultralyd hvor de sa at de trodde det var en hemangiom(godartet kul, et kar-nøste), men at de vil sende meg i MR for å være helt sikre på at det er en hemangiom og ikke en ondartet kul eller kreft. Jeg har fått vite at de bare med 30% sikkerhet under ultralyd, kunne vite at det var en godartet kul det var snakk om, men at det selvfølgelig høyst sannsynlig er et kar-nøste, da jeg ikke har noen symptomer på kreft, blodprøvene er ok og jeg er jo veldig ung. 

Så kommer spørsmålet mitt. Jeg må gå og vente i 2-3 uker på svaret, og jeg har det ganske tøft, da det er ganske skummelt å tenke på at jeg KAN ha kreft, selv om det er høyst usannsynlig. Den eneste som vet om dette er samboeren min, som har vært med på alle undersøkelsene og er veldig støtte for meg. Akkurat nå er han borte i over en uke, og jeg synes det er tungt å ikke ha noen å prate med om det som foregår.

Jeg har ikke fortalt foreldrene mine om dette. Jeg og moren min har et veldig nært forhold og forteller hverandre stort sett absolutt alt, og ringer hverandre med èn gang det er noe som har skjedd/skjer. 

Jeg har veldig lyst å snakke med spesielt moren min om dette, men samtidig så vil jeg ikke bekymre henne/dem og la dem gå og bekymre seg i 2-3 uker. Jeg føler liksom at det blir litt egoistisk å la dem bekymre seg sammen med meg, når jeg mest sannsynlig ikke har kreft. Og faren min har hatt et ganske tøft år pga. triste ting som har skjedd innad nærmeste familie, så jeg har ikke så lyst til å bekymre han. Samtidig vet jeg at moren min kommer til å nesten bli litt småsint hvis jeg senere forteller hva jeg har gått igjennom men at alt var ok, og hun vil nok si: "Du skulle jo fortalt oss det!!" Og det er nesten fysisk vondt å ikke fortelle dette til moren min, når vi forteller hverandre alt, og det alltid er så godt å prate med henne om slike ting. 

Har noen råd til meg?

Her tror jeg oppriktig du må ha missforstått hva legen har fortalt deg. Hvorfor? Fordi vimsom har vært igjen situasjoner der sannsynligheten for kreft er helt åpenbar aldri får anslag som 30 % sikkert at det er ... ellers andre ting du skriver så er det heller ikke vanlig praksis og fremgangsmåte i forhold til kommunikawjon med pasienter der man ikke har ennklar diagnose etter en eller to undersøkelser. 

Denne typen tråder og fremstillinger av helseproblemer har jeg liten forståelse for hensikten med. Oppfølging og undersøkelse ville vært en helt annen dersom det hadde vært den minste misstanke om kreft i leveren. Da skjer nemlig ting i rekordfart. 

Anonymkode: c9c1d...0bb

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Ja ikke sant. Moren min fortalte jo meg det når hun skulle til en undersøkelse som ville vise om det hun hadde vært plaget med en stund var helt ufarlig eller noe mer alvorlig. Jeg er jo sykepleier, så hun ville jo også ha litt råd i tillegg:-) 

Da viser du henne samme tilliten tilbake og forteller henne når du går gjennom noe. Jeg hadde blitt kjempetrist om jeg fant ut at noen i min familie ikke ville fortelle meg om bekymringer pga at de var redde for å bekymre meg unødig. Jeg ønsker jo å hjelpe familien min og gode venner med problemer, jeg vil at de skal kunne støtte seg på meg. Tror det sårer veldig hvis du holder det hemmelig og attpåtil skylder på at "det var for å skjerme familien". Da vil de få skyldfølelse fordi de tydeligvis har gitt deg inntrykk av at de ikke takler å støtte barna sine i vanskelige tider.

Anonymkode: 2148d...83c

[Jentepå28]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her tror jeg oppriktig du må ha missforstått hva legen har fortalt deg. Hvorfor? Fordi vimsom har vært igjen situasjoner der sannsynligheten for kreft er helt åpenbar aldri får anslag som 30 % sikkert at det er ... ellers andre ting du skriver så er det heller ikke vanlig praksis og fremgangsmåte i forhold til kommunikawjon med pasienter der man ikke har ennklar diagnose etter en eller to undersøkelser. 

Denne typen tråder og fremstillinger av helseproblemer har jeg liten forståelse for hensikten med. Oppfølging og undersøkelse ville vært en helt annen dersom det hadde vært den minste misstanke om kreft i leveren. Da skjer nemlig ting i rekordfart. 

Anonymkode: c9c1d...0bb

Nei jeg har ikke misforstått. Jeg var ultralyd hos lege som sa: Bildene viser at det mest sannsynlig er en godartet kul, en hemangiom, men vi sender deg til MR som vil vise dette med sikkerhet.

Bare en dag etterpå snakket jeg med en som er lege, som sier at de bare med 30% sikkerhet kan se på ultralyd uten kontrast om en kul er godartet eller ondartet/kreft. Med kontrast ville de vist det med 90% sikkerhet. Dette vil jeg tro han kan si med mange års erfaring i legeyrket. 

Denne legen jeg snakket med i etterkant sa også at jeg mest sannsynlig var frisk, men i tilfeller der en kul eller en sykdom kan ha en alvorligere sykdom som differensialdiagnose, tar de seg råd til å gjøre flere/grundigere undersøkelser slik at man med sikkerhet kan se at det ikke er noe alvorlig. Og hvis det da viser seg å være noe mer alvorlig, går de med en gang til verks med eventuelle andre undersøkelser eller behandling.

 

Skjønner ikke hva du ville fram til med den ytringen.

[Jentepå28]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da viser du henne samme tilliten tilbake og forteller henne når du går gjennom noe. Jeg hadde blitt kjempetrist om jeg fant ut at noen i min familie ikke ville fortelle meg om bekymringer pga at de var redde for å bekymre meg unødig. Jeg ønsker jo å hjelpe familien min og gode venner med problemer, jeg vil at de skal kunne støtte seg på meg. Tror det sårer veldig hvis du holder det hemmelig og attpåtil skylder på at "det var for å skjerme familien". Da vil de få skyldfølelse fordi de tydeligvis har gitt deg inntrykk av at de ikke takler å støtte barna sine i vanskelige tider.

Anonymkode: 2148d...83c

Veldig godt sagt!:-)

[Tibbie]

Min samboer gikk gjennom dette.

Han hadde vært på flere legebesøk i all hemmelighet, fordi han ikke ville at noen skulle vite at ble undersøkt for kreft.

Legen var nesten sikker på at dette var kreft, og det hjalp ikke at flere av mennene i generasjonene over han har dødd av dette (visstnok mye eldre).

Han fortalte meg dette en dag, og sa at det hadde vært tungt for han og at han ikke hadde sovet så godt de siste nettene.

Jeg begynte selvfølgelig å gråte og ble veldig lei meg, men var glad han fortalte meg dette.

Kan forestille meg hvor vondt det må være å bære på dette alene, og det er viktigere for meg at de jeg er mest glad i har det bra, enn at jeg slipper en bekymring.

Dette bestemte han seg for å holde hemmelig for moren til han var 100 prosent sikker på om det var noe farlig eller ikke. De er veldig nære og han er en skikkelig mammagutt, så han vet at hun ville gått av skaftet.

Jeg skjønner valget veldig godt, men jeg tror at jeg ville fortalt dette til min mor. Vårt forhold er som ditt og din mor. Veldig nært og vi snakker på telefon nesten hver dag om ting som skjer i livene våre. Hun vet mye som ingen andre i min familie noen sinne vil få vite.

Så for å oppsummere; Jeg ville fortalt det. Din mor skjønner sikkert at sjansen er minimal for at det er noe alvorlig, så kanskje hun kan hjelpe til med å roe deg ned. Hun er sikkert veldig opptatt av at du skal ha det bra, så dine følelser er viktigere enn hennes. MEN jeg skjønner også om du ikke gjør det

[Jentepå28]

2 minutter siden, Tibbie skrev:

Min samboer gikk gjennom dette.

Han hadde vært på flere legebesøk i all hemmelighet, fordi han ikke ville at noen skulle vite at ble undersøkt for kreft.

Legen var nesten sikker på at dette var kreft, og det hjalp ikke at flere av mennene i generasjonene over han har dødd av dette (visstnok mye eldre).

Han fortalte meg dette en dag, og sa at det hadde vært tungt for han og at han ikke hadde sovet så godt de siste nettene.

Jeg begynte selvfølgelig å gråte og ble veldig lei meg, men var glad han fortalte meg dette.

Kan forestille meg hvor vondt det må være å bære på dette alene, og det er viktigere for meg at de jeg er mest glad i har det bra, enn at jeg slipper en bekymring.

Dette bestemte han seg for å holde hemmelig for moren til han var 100 prosent sikker på om det var noe farlig eller ikke. De er veldig nære og han er en skikkelig mammagutt, så han vet at hun ville gått av skaftet.

Jeg skjønner valget veldig godt, men jeg tror at jeg ville fortalt dette til min mor. Vårt forhold er som ditt og din mor. Veldig nært og vi snakker på telefon nesten hver dag om ting som skjer i livene våre. Hun vet mye som ingen andre i min familie noen sinne vil få vite.

Så for å oppsummere; Jeg ville fortalt det. Din mor skjønner sikkert at sjansen er minimal for at det er noe alvorlig, så kanskje hun kan hjelpe til med å roe deg ned. Hun er sikkert veldig opptatt av at du skal ha det bra, så dine følelser er viktigere enn hennes. MEN jeg skjønner også om du ikke gjør det

Huff, trist å høre at du og samboeren har gått igjennom noe så tøft.:-/ 

Ja jeg vet at hun sikkert hadde blitt ganske sint hvis jeg om noen uker hadde fortalt hva jeg hadde gått igjennom og ikke fortalt det. Vi forteller jo hverandre alt som sagt, som du og din mor:-) 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Aah så godt å høre at det ikke var kreft!:-) 

Ja jeg begynner å lene litt mot å fortelle det nå, når jeg leser svarene fra enkelte av dere. Spesielt dere som har gått igjennom det samme. Det er tungt å stå alene i det! Og når samboeren er borte, så blir det enda tøffere.

Ja, absolutt veldig tungt å stå alene! Meg om min mor har også et veldig nært forhold, å forteller hverandre alt. Og klart, hun bekymret seg veldig når hun fikk høre at jeg mulig hadde kreft, spesielt mtp at min bror/hennes sønn har hatt det, og hennes far døde av det, så er nok det en stor skrekk for henne. Og jeg husker godt at hun gråt av glede når jeg fikk endelig svar på at det ikke var kreft, men 'bare' hissig celledeling (stadiet før kreft), men ved en liten operasjon, så ville jeg være frisk og rask igjen.

Men jeg tror hun hadde slitt med å tilgi meg om jeg ikke fortalte det til henne, å gikk å bar på denne sorgen/bekymringen alene. Hun fortalte det også når pappa måtte inn å sjekkes for kreft, nå viste det seg heldigvis å være en godartet form, men hun fortalte det når de hadde oppdaget noe mistenkelig. Hun hadde vurdert å ikke gjøre det, men når hun hadde tenkt seg litt om, som hun sa, så ville det bli feil av henne å ikke si noe, slik at vi ikke fikk muligheten til å støtte, være der for pappa, samt at de skulle slippe å gå å bære på dette alene. 

Anonymkode: c6b48...989

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Nei jeg har ikke misforstått. Jeg var ultralyd hos lege som sa: Bildene viser at det mest sannsynlig er en godartet kul, en hemangiom, men vi sender deg til MR som vil vise dette med sikkerhet.

Bare en dag etterpå snakket jeg med en som er lege, som sier at de bare med 30% sikkerhet kan se på ultralyd uten kontrast om en kul er godartet eller ondartet/kreft. Med kontrast ville de vist det med 90% sikkerhet. Dette vil jeg tro han kan si med mange års erfaring i legeyrket. 

Denne legen jeg snakket med i etterkant sa også at jeg mest sannsynlig var frisk, men i tilfeller der en kul eller en sykdom kan ha en alvorligere sykdom som differensialdiagnose, tar de seg råd til å gjøre flere/grundigere undersøkelser slik at man med sikkerhet kan se at det ikke er noe alvorlig. Og hvis det da viser seg å være noe mer alvorlig, går de med en gang til verks med eventuelle andre undersøkelser eller behandling.

 

Skjønner ikke hva du ville fram til med den ytringen.

Det er mot vanlig praksis og legeetikk å gi prosentanslag på sannsynlig diagnose.  Så jeg tror deg ikke der. Denne måten å lage tråder på om tenkte, usannsynlige diagnoser er også moralskt forkastelig. 

Anonymkode: c9c1d...0bb

[Tibbie]

3 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Huff, trist å høre at du og samboeren har gått igjennom noe så tøft.:-/ 

Ja jeg vet at hun sikkert hadde blitt ganske sint hvis jeg om noen uker hadde fortalt hva jeg hadde gått igjennom og ikke fortalt det. Vi forteller jo hverandre alt som sagt, som du og din mor:-) 

Ja, men heldigvis gikk det bra. Legen var litt vel overdramatisk og skremte samboeren min, men han er helt frisk

Om det går bra (som det gjør), så trenger du ikke fortelle om det om du ikke allerede har gjort det. Fortell nå eller aldri, tenker jeg.

[Jentepå28]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, absolutt veldig tungt å stå alene! Meg om min mor har også et veldig nært forhold, å forteller hverandre alt. Og klart, hun bekymret seg veldig når hun fikk høre at jeg mulig hadde kreft, spesielt mtp at min bror/hennes sønn har hatt det, og hennes far døde av det, så er nok det en stor skrekk for henne. Og jeg husker godt at hun gråt av glede når jeg fikk endelig svar på at det ikke var kreft, men 'bare' hissig celledeling (stadiet før kreft), men ved en liten operasjon, så ville jeg være frisk og rask igjen.

Men jeg tror hun hadde slitt med å tilgi meg om jeg ikke fortalte det til henne, å gikk å bar på denne sorgen/bekymringen alene. Hun fortalte det også når pappa måtte inn å sjekkes for kreft, nå viste det seg heldigvis å være en godartet form, men hun fortalte det når de hadde oppdaget noe mistenkelig. Hun hadde vurdert å ikke gjøre det, men når hun hadde tenkt seg litt om, som hun sa, så ville det bli feil av henne å ikke si noe, slik at vi ikke fikk muligheten til å støtte, være der for pappa, samt at de skulle slippe å gå å bære på dette alene. 

Anonymkode: c6b48...989

Ja det er det jeg også tenker, at moren min ikke blir glad hvis jeg hadde fortalt det i etterkant, hun liker å vite ALT som foregår;-)

Takk for råd!:-)

[Jentepå28]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mot vanlig praksis og legeetikk å gi prosentanslag på sannsynlig diagnose.  Så jeg tror deg ikke der. Denne måten å lage tråder på om tenkte, usannsynlige diagnoser er også moralskt forkastelig. 

Anonymkode: c9c1d...0bb

Nå synes jeg du lager helt unødvendig kvalm! Hvis du leser det jeg skrev..Legen sa ikke at det var 30 % sjanse for kreft. Han sa at de på ultralyd gjort uten kontrast bare kan være ca 30% sikre på om en kul er godartet eller ondartet. Er det ikke god legeetikk å være ærlig når det gjelder undersøkelser?

Usannsynlige diagnoser? virkelig? Ja det er høyst sannsynlig at jeg har en godartet kul, men det er ikke usannsynlig at folk har ondartet kreft. 

Slutt å lag kvalm, jeg kom hit for råd angående familie, ikke for å få diagnoser eller medisinske råd fra noen! 

Endret 2. mars 2016 av Jentepå28

[Jentepå28]

7 minutter siden, Tibbie skrev:

Ja, men heldigvis gikk det bra. Legen var litt vel overdramatisk og skremte samboeren min, men han er helt frisk

Om det går bra (som det gjør), så trenger du ikke fortelle om det om du ikke allerede har gjort det. Fortell nå eller aldri, tenker jeg.

SÅ BRA! Men var jo bra han ble grundig undersøkt da, bedre å være safe than sorry:-)