Fortelle om mulig kreft?

[Jentepå28]

Hei! Jeg lurer på om noen her kan hjelpe meg litt eller gi meg litt råd angående situasjonen jeg er i.

Jeg tok en CT undersøkelse etter nyrestein for å se at alt var i orden i urinveiene, og fikk så vite at de hadde funnet en flekk på leveren. Jeg har nå også vært på ultralyd hvor de sa at de trodde det var en hemangiom(godartet kul, et kar-nøste), men at de vil sende meg i MR for å være helt sikre på at det er en hemangiom og ikke en ondartet kul eller kreft. Jeg har fått vite at de bare med 30% sikkerhet under ultralyd, kunne vite at det var en godartet kul det var snakk om, men at det selvfølgelig høyst sannsynlig er et kar-nøste, da jeg ikke har noen symptomer på kreft, blodprøvene er ok og jeg er jo veldig ung. 

Så kommer spørsmålet mitt. Jeg må gå og vente i 2-3 uker på svaret, og jeg har det ganske tøft, da det er ganske skummelt å tenke på at jeg KAN ha kreft, selv om det er høyst usannsynlig. Den eneste som vet om dette er samboeren min, som har vært med på alle undersøkelsene og er veldig støtte for meg. Akkurat nå er han borte i over en uke, og jeg synes det er tungt å ikke ha noen å prate med om det som foregår.

Jeg har ikke fortalt foreldrene mine om dette. Jeg og moren min har et veldig nært forhold og forteller hverandre stort sett absolutt alt, og ringer hverandre med èn gang det er noe som har skjedd/skjer. 

Jeg har veldig lyst å snakke med spesielt moren min om dette, men samtidig så vil jeg ikke bekymre henne/dem og la dem gå og bekymre seg i 2-3 uker. Jeg føler liksom at det blir litt egoistisk å la dem bekymre seg sammen med meg, når jeg mest sannsynlig ikke har kreft. Og faren min har hatt et ganske tøft år pga. triste ting som har skjedd innad nærmeste familie, så jeg har ikke så lyst til å bekymre han. Samtidig vet jeg at moren min kommer til å nesten bli litt småsint hvis jeg senere forteller hva jeg har gått igjennom men at alt var ok, og hun vil nok si: "Du skulle jo fortalt oss det!!" Og det er nesten fysisk vondt å ikke fortelle dette til moren min, når vi forteller hverandre alt, og det alltid er så godt å prate med henne om slike ting. 

Har noen råd til meg?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke fortalt det hvis jeg var deg, og heller ikke hvis det skjedde med meg. Har du ingen venninner du kan snakke med? Eller nettvenner du kan skrive med?

Jeg håper du er frisk! 

Anonymkode: e08a9...9f7

[Gjest morhjertegod]

Jeg ville nok fortalt min mor det ( om hun hadde levd ) Men ser hensynet du tar til din far, en god egenskap. Men kan du fortelle det på en måte du som gjør her, at det ikke trenger være kreft, men du må sjekkes for sikkerhets skyld. Føler med deg, krysser fingre for at det ikke er ondartet kreft. Jeg skjønner at du trenger noen å snakke med, at du er bekymret, en naturlig reaksjon. Tror du må føle på det selv, men sikker på at foreldrene dine gjerne vil være der for deg, klem.

Endret 2. mars 2016 av morhjertegod

[Jentepå28]

Joda jeg har mange venner jeg kan snakke med, men akkurat nå bor jeg ikke i hjembyen, så de gode venninnene og familien bor langt borte, og jeg føler dette ikke er noe jeg vil ta over telefon, og jeg er ikke en person som ringer så mye egentlig heller:-)

Jeg har selvfølgelig venner jeg kan snakke med her jeg bor nå, men de er liksom ikke SÅ nære venner, og to av dem har foreldre som har dødd av kreft og jeg føler det blir å være et litt sårt tema for dem å snakke om. 

Jeg tenkte også som du sier Morhjertegod, at jeg evnt kunne sagt det på den måten, at jeg sier at det HELT sikkert ikke er kreft, men at de bare må være sikre. Men jeg vet jo at de blir å gå å være kjempebekymret uansett. Det er jo datteren deres:-) 

Jeg vet jo at jeg selvfølgelig helt sikkert er helt frisk, men den lille usikkerheten. Fy f... den er jævli altså. Jobber i helsevesenet, så jeg har jo hørt og sett mange triste historier om hvordan kreft rammer alle. 

Endret 2. mars 2016 av Jentepå28

[Jentepå28]

Og takk for gode ord dere!:-) <3

[Gjest The Lost Dreamer]

Helt ærlig, så hadde jeg ikke fortalt det til noen i familien med mindre jeg hadde hvert 100% sikker. Jeg føler det er egoistisk å fortelle dem noe så alvorlig og la dem gå rundt og være redde i flere uker. I januar tok min far noen tester for å se om han hadde kreft. De fortalte ikke meg noe, men jeg hadde likevel fått det med meg. Det endte med at hele januar venta vi på svar på om han hadde kreft eller ikke, og det var virkelig pinefullt å ikke vite. Det viser seg at han er frisk da heldigvis. 

Samtidig så skjønner jeg godt at du vil snakke med noen om dette, det er ikke noe godt å gå rundt og ikke ha noen å dele meninger og tanker med når noe så alvorlig som dette hender. 

Håper det ikke er kreft, og at du er frisk. Lykke til <3

[Jentepå28]

4 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Helt ærlig, så hadde jeg ikke fortalt det til noen i familien med mindre jeg hadde hvert 100% sikker. Jeg føler det er egoistisk å fortelle dem noe så alvorlig og la dem gå rundt og være redde i flere uker. I januar tok min far noen tester for å se om han hadde kreft. De fortalte ikke meg noe, men jeg hadde likevel fått det med meg. Det endte med at hele januar venta vi på svar på om han hadde kreft eller ikke, og det var virkelig pinefullt å ikke vite. Det viser seg at han er frisk da heldigvis. 

Samtidig så skjønner jeg godt at du vil snakke med noen om dette, det er ikke noe godt å gå rundt og ikke ha noen å dele meninger og tanker med når noe så alvorlig som dette hender. 

Håper det ikke er kreft, og at du er frisk. Lykke til <3

Ja det er det jeg også føler egentlig, at det blir liksom egoistisk å la familien gå sammen med meg i bekymringen. Så jeg blir nok ikke å fortelle det tror jeg, selv om det er tungt. Jeg har liksom ikke lyst til å fortelle det til venner heller, for de blir jo også æ være bekymret. Da går jeg heller alene med det(mens kjæresten er borte da).

Og så godt å høre at faren din var frisk!:-) Takk for lykkeønskningen!:-)

Endret 2. mars 2016 av Jentepå28

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok ikke sagt noe heller. Jeg har en foreldre som bekymrer seg veldig lett, og de hadde stresset mye

Anonymkode: 8f597...603

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt det, men det er fordi min mor hadde følt seg veldig holdt utenfor hvis jeg hadde skjult noe sånt for henne. Hun hadde blitt både sint og lei seg hvis jeg hadde gått med noe sånt alene. Så jeg ville sett litt an etter hvordan din mor er som person.

Jeg har hatt kreft og min mor var den første som fikk vite det. Jeg visste ingenting på forhånd sånn at det var ikke noe jeg gikk og bar på alene sånn som du gjør nå, men når jeg av og til har symptomer som kan tyde på tilbakefall så kommer jeg i ditt dilemma. Skal jeg fortelle noen og gjøre de ekstra bekymret eller skal jeg holde det inni meg? Jeg pleier å lande på å fortelle det. Det er gjerne egoistisk men det er helt umenneskelig å skulle gå med noe sånt inni seg. Mine nærmeste er jo rundt meg uansett og merker om det er noe galt.

Det må være lov å lene seg litt på andre når man har behov for det, selv om det også kan gjøre de bekymret.

 

Anonymkode: efcf7...9b4

[Jentepå28]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok ikke sagt noe heller. Jeg har en foreldre som bekymrer seg veldig lett, og de hadde stresset mye

Anonymkode: 8f597...603

Mine også, spesielt faren min:/ Og jeg er ganske lik han for å si det sånn:-)

[Jentepå28]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville sagt det, men det er fordi min mor hadde følt seg veldig holdt utenfor hvis jeg hadde skjult noe sånt for henne. Hun hadde blitt både sint og lei seg hvis jeg hadde gått med noe sånt alene. Så jeg ville sett litt an etter hvordan din mor er som person.

Jeg har hatt kreft og min mor var den første som fikk vite det. Jeg visste ingenting på forhånd sånn at det var ikke noe jeg gikk og bar på alene sånn som du gjør nå, men når jeg av og til har symptomer som kan tyde på tilbakefall så kommer jeg i ditt dilemma. Skal jeg fortelle noen og gjøre de ekstra bekymret eller skal jeg holde det inni meg? Jeg pleier å lande på å fortelle det. Det er gjerne egoistisk men det er helt umenneskelig å skulle gå med noe sånt inni seg. Mine nærmeste er jo rundt meg uansett og merker om det er noe galt.

Det må være lov å lene seg litt på andre når man har behov for det, selv om det også kan gjøre de bekymret.

 

Anonymkode: efcf7...9b4

Så trist å høre at du har gått igjennom det:-( Håper det går bra med deg nå! <3 

Ja det er akkurat det, det er liksom litt fram og tilbake, skal man fortelle eller ikke. Veldig vanskelig!:-/

[Gjest Blomsterert]

25 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Hei! Jeg lurer på om noen her kan hjelpe meg litt eller gi meg litt råd angående situasjonen jeg er i.

Jeg tok en CT undersøkelse etter nyrestein for å se at alt var i orden i urinveiene, og fikk så vite at de hadde funnet en flekk på leveren. Jeg har nå også vært på ultralyd hvor de sa at de trodde det var en hemangiom(godartet kul, et kar-nøste), men at de vil sende meg i MR for å være helt sikre på at det er en hemangiom og ikke en ondartet kul eller kreft. Jeg har fått vite at de bare med 30% sikkerhet under ultralyd, kunne vite at det var en godartet kul det var snakk om, men at det selvfølgelig høyst sannsynlig er et kar-nøste, da jeg ikke har noen symptomer på kreft, blodprøvene er ok og jeg er jo veldig ung. 

Så kommer spørsmålet mitt. Jeg må gå og vente i 2-3 uker på svaret, og jeg har det ganske tøft, da det er ganske skummelt å tenke på at jeg KAN ha kreft, selv om det er høyst usannsynlig. Den eneste som vet om dette er samboeren min, som har vært med på alle undersøkelsene og er veldig støtte for meg. Akkurat nå er han borte i over en uke, og jeg synes det er tungt å ikke ha noen å prate med om det som foregår.

Jeg har ikke fortalt foreldrene mine om dette. Jeg og moren min har et veldig nært forhold og forteller hverandre stort sett absolutt alt, og ringer hverandre med èn gang det er noe som har skjedd/skjer. 

Jeg har veldig lyst å snakke med spesielt moren min om dette, men samtidig så vil jeg ikke bekymre henne/dem og la dem gå og bekymre seg i 2-3 uker. Jeg føler liksom at det blir litt egoistisk å la dem bekymre seg sammen med meg, når jeg mest sannsynlig ikke har kreft. Og faren min har hatt et ganske tøft år pga. triste ting som har skjedd innad nærmeste familie, så jeg har ikke så lyst til å bekymre han. Samtidig vet jeg at moren min kommer til å nesten bli litt småsint hvis jeg senere forteller hva jeg har gått igjennom men at alt var ok, og hun vil nok si: "Du skulle jo fortalt oss det!!" Og det er nesten fysisk vondt å ikke fortelle dette til moren min, når vi forteller hverandre alt, og det alltid er så godt å prate med henne om slike ting. 

Har noen råd til meg?

Jeg er jo mor selv,og ville syntes det var fint om du fortalte det! Har jo en ung voksen datter selv,og jeg er glad når hun forteller meg store og små bekymringer. Som mamma vil jeg trøste og støtte,og selv om jeg kan bli bekymret,så vet jeg Hvor jeg skal ha fokus,og dette handler om deg. Moren din vil forhåpentligvis tenke det samme. Fokus blir å støtte deg. Snakk med henne du. Det er mitt råd ihvertfall.

Og en liten ting: forteller en til andre,så vet en aldri om den ene fjæra blir til de berømmelige fem høns. En mamma holder det for seg selv: -)

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Jentepå28 skrev:

Ja det er det jeg også føler egentlig, at det blir liksom egoistisk å la familien gå sammen med meg i bekymringen. Så jeg blir nok ikke å fortelle det tror jeg, selv om det er tungt. Jeg har liksom ikke lyst til å fortelle det til venner heller, for de blir jo også æ være bekymret. Da går jeg heller alene med det(mens kjæresten er borte da).

Og så godt å høre at faren din var frisk!:-) Takk for lykkeønskningen!:-)

Det er mulig å få timer hos fastlegen for samtaler. Hadde det vært bra for deg å hatt en eller flere samtaletimer hos fastlegen for å snakke om dette som du bekymrer deg for?

Jeg håper at du velger å ikke bekymre deg.

Jeg har selv fått påvist ting på prøver som ga grunnlag for kontrollprøver og røntgen etter noen måneder med tanke på kreft (.fra legens side). Jeg hadde ikke kreft.

Det hender svært ofte at ting som kan være kreft ikke er det.

Anonymkode: 4d12b...955

[Gjest Blomsterert]

18 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Helt ærlig, så hadde jeg ikke fortalt det til noen i familien med mindre jeg hadde hvert 100% sikker. Jeg føler det er egoistisk å fortelle dem noe så alvorlig og la dem gå rundt og være redde i flere uker. I januar tok min far noen tester for å se om han hadde kreft. De fortalte ikke meg noe, men jeg hadde likevel fått det med meg. Det endte med at hele januar venta vi på svar på om han hadde kreft eller ikke, og det var virkelig pinefullt å ikke vite. Det viser seg at han er frisk da heldigvis. 

Samtidig så skjønner jeg godt at du vil snakke med noen om dette, det er ikke noe godt å gå rundt og ikke ha noen å dele meninger og tanker med når noe så alvorlig som dette hender. 

Håper det ikke er kreft, og at du er frisk. Lykke til <3

Jeg tenker at selv om en blir bekymret,så må en takle det og tenke på hva en kan støtte og trøste andre med. Det handler jo om dem. Men jeg skjønner hvordan du tenker altså. Men for meg blir det annerledes: -)

[Jentepå28]

3 minutter siden, Blomsterert skrev:

Jeg er jo mor selv,og ville syntes det var fint om du fortalte det! Har jo en ung voksen datter selv,og jeg er glad når hun forteller meg store og små bekymringer. Som mamma vil jeg trøste og støtte,og selv om jeg kan bli bekymret,så vet jeg Hvor jeg skal ha fokus,og dette handler om deg. Moren din vil forhåpentligvis tenke det samme. Fokus blir å støtte deg. Snakk med henne du. Det er mitt råd ihvertfall.

Og en liten ting: forteller en til andre,så vet en aldri om den ene fjæra blir til de berømmelige fem høns. En mamma holder det for seg selv: -)

Takk for rådet, godt å høre en mammas perspektiv;-)

JA for ikke å snakke om det ja, en fjær kan bli til fem høns! Jeg har et par venner jeg ALDRI kunne fortalt det til, for da ville hele gjengen ha visst om det iløpet av en kveld for å si det sånn.:-)

[Jentepå28]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mulig å få timer hos fastlegen for samtaler. Hadde det vært bra for deg å hatt en eller flere samtaletimer hos fastlegen for å snakke om dette som du bekymrer deg for?

Jeg håper at du velger å ikke bekymre deg.

Jeg har selv fått påvist ting på prøver som ga grunnlag for kontrollprøver og røntgen etter noen måneder med tanke på kreft (.fra legens side). Jeg hadde ikke kreft.

Det hender svært ofte at ting som kan være kreft ikke er det.

Anonymkode: 4d12b...955

Desverre har jeg en fastlege som ikke har så mye peiling på hverken det ene eller det andre(flere års erfaring med han), og han er ikke mulig å prate med. Han er ikke lett å snakke med, og avfeier absolutt alt man kommer med. Han ville ikke engang at jeg skulle ta ultralyd, og sa at det helt sikkert var bare en cyste, noe det jo viser seg at det ikke er. så kan desverre ikke lene meg den veien:-/

Godt å høre at du har hatt en slik opplevelse og at alt var ok!:-) Og jeg vet jo at alt er sikkert helt i orden, det er bare den lille usikkerheten som gnager hull vettu. Kreft er skumle greier:-/

[Gjest Blomsterert]

Et øyeblikk siden, Jentepå28 skrev:

Takk for rådet, godt å høre en mammas perspektiv;-)

JA for ikke å snakke om det ja, en fjær kan bli til fem høns! Jeg har et par venner jeg ALDRI kunne fortalt det til, for da ville hele gjengen ha visst om det iløpet av en kveld for å si det sånn.:-)

Ja,nettopp. Det kan bli vanskelig for venner å holde på sånt! Ha tillitt til at moren din vil vite,og så slipper du å gå med dette alene nå! Og så håper jeg det ikke er noe så alvorlig med deg! Vanskelige tanker uansett. Få støtte av moren din,det letter å dele: -)

[AnonymBruker]

Jeg ville definitivt fortalt det. Jeg håper også av hele mitt hjerte at min mor ville delt det med meg hvis det gjaldt henne. Jeg tenker at jeg selv ville ønsket å dele bekymringer med min familie, jeg ville gjerne stilt opp som samtalepartner. Så jeg er helt sikker på at familien min ville ønsket det samme ovenfor meg. 

 

Tenk deg om situasjonen var omvendt. Ville du ønsket at din mor fortalte deg om hva hun gikk gjennom? Jeg vil tro svaret er ja, det er jo det som er det fine med familier, man støtter hverandre gjennom godt og vondt. 

Anonymkode: 2148d...83c

[Jentepå28]

1 minutt siden, Blomsterert skrev:

Ja,nettopp. Det kan bli vanskelig for venner å holde på sånt! Ha tillitt til at moren din vil vite,og så slipper du å gå med dette alene nå! Og så håper jeg det ikke er noe så alvorlig med deg! Vanskelige tanker uansett. Få støtte av moren din,det letter å dele: -)

Ja det gjør absolutt det, jeg er en person som har godt av å prate om ting, spesielt vanskelige ting. Det er godt å bare få bekymringene ut en plass:-) 

[Jentepå28]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville definitivt fortalt det. Jeg håper også av hele mitt hjerte at min mor ville delt det med meg hvis det gjaldt henne. Jeg tenker at jeg selv ville ønsket å dele bekymringer med min familie, jeg ville gjerne stilt opp som samtalepartner. Så jeg er helt sikker på at familien min ville ønsket det samme ovenfor meg. 

 

Tenk deg om situasjonen var omvendt. Ville du ønsket at din mor fortalte deg om hva hun gikk gjennom? Jeg vil tro svaret er ja, det er jo det som er det fine med familier, man støtter hverandre gjennom godt og vondt. 

Anonymkode: 2148d...83c

Ja ikke sant. Moren min fortalte jo meg det når hun skulle til en undersøkelse som ville vise om det hun hadde vært plaget med en stund var helt ufarlig eller noe mer alvorlig. Jeg er jo sykepleier, så hun ville jo også ha litt råd i tillegg:-)