Dere som er overvektige :)

[AnonymBruker]

Som barn var vi ofte uten mat i perioder pga foreldrene mines ufattelige dårlige kontroll på økonomien. Samtidig har jeg alltid vært et kresent barn, jeg spiser ikke om jeg ikke liker maten. Da går jeg heller sulten, omså i flere dager. Liker ikke kjøtt, fisk, mye stivelse, osv. Elsker grønnsaker, men det hadde vi ikke hjemme i barndommen(!). Så jeg spiste kun når jeg fikk servert noe jeg ville spise. Foreldrene mine brydde seg ikke stort og fulgte ikke opp om maten ble spist. Hjemme var det også alltid mye fokus på hvem som var tykk og hvem som var tynn i histen og pisten. Ble slengt mange kommentarer om dit og datt, ingen hemninger, og tja... Generelt ikke et bra hjem bl.a pga foreldre med psykiske vansker. 

Jeg var et normalt barn utseendemessig, men har "bred" fasong, og jeg var alltid et hode høyere enn de andre på samme alder. Som jente var ikke det alltid greit. Jeg har hatt dårlig selvbilde og dårlig selvtillit hele livet. Kan bare huske at jeg alltid har vært usikker, utrygg, ikke følt meg vel i min egen kropp eller sinn, og følt at jeg ikke er verdt noe.

Når man ikke er verdt en dritt, hvorfor skal man da tilføre kroppen noe godt (mat)? Så jeg utviklet spiseforstyrrelser fra jeg var 11 år gammel. Jeg slet i mange år med typisk spiseforstyrrelse, anorexia med innslag av bulimi. Min bmi var nede på 15 på mitt verste. Foreldrene mine skaffet ikke noe hjelp, jeg var helt alene. Kollapset hjemme flere ganger. 

Jeg slet med andre ting og må sies. Prøvde å ta livet mitt til slutt, og livet tok en annen retning. Redningen ble å flytte hjemmefra som 15-åring, men problemene tok jeg med meg videre. Jeg gikk opp litt i vekt og klarte å holde meg stabil med periodevis sult og bulimi. Så snudde noe inni meg, og mat ble plutselig forbundet med trøst og glede. Jeg hadde brukt det som straff i så mange år, så da jeg endelig ble lykkelig og kom meg ut av depresjonene, så stappet jeg i meg alt jeg hadde lyst på. Jeg ville ikke lide lenger, men siden jeg ikke hadde profesjonell hjelp på vei ut av sykdommen, så ante jeg ikke hva som var normalt å spise. 

Gikk sakte opp i vekt fra under 50 kg til over 80 i løpet av 4 år. Kiloene snek seg jo på en måte på, men kostholdet var jo dritt. Begynte å jobbe, og da jeg endelig tjente mine egne kroner - ja da gikk det mye til mat. Jeg hadde jo aldri hatt så mye mat i hus, det var helt vanvittig å kunne gå på butikken og faktisk kjøpe det man ville omtrent. Jeg hadde levd i 3 år på kun borteboerstipend fra lånekassa med en tusenlapp i mnd til at etter husleie, så det å få full lønn var fantastisk. Så jeg gikk opp 10 kg til i løpet av ganske kort tid. 

Skulle begynne å slanke meg SÅ mange ganger, men jeg ante virkelig ikke hvordan et vanlig kosthold så ut eller hvor mye man skulle spise. Samtidig var jeg ganske lykkelig med egen leilighet, samboer og fast jobb. Siden jeg kom meg ut av anorexiaen har jeg vært konstant LIVREDD for å havne tilbake i det helvete, at jeg har ovenkompensert med å spise hva jeg ville. Så jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå ned. Pulverdiett? Treningsprogram? Lavkarbo? Egen PT? Jeg ante ikke.

Så ble jeg gravid. Gikk opp 25 kg i svangerskapet. Var så lykkelig som mor at jeg ikke kunne beskrive det en gang! Så da ville jeg ikke tenke på slanking en gang. Og i løpet av 3 nye år gikk jeg opp enda mer, sakte men sikkert. Jeg lærte meg i løpet av mange år å spise ganske normalt med frokost, lunsj, middag og mellommåltider. Men på kvelden var det alltid kos som inneholdt mange kalorier. Og med mye kaloribomber så blir man tjukkere. Jeg smugspiste godteri uten at noen viste det, og hadde et voldsomt søtsug hver eneste dag.

Vekta endte på over 120 kg. Jeg har aldri unnskyldt at jeg var og er overvektig. Det er min skyld og kun jeg som kan gjøre noe med det. Det skyldes at jeg ikke er aktiv nok og spiser alt for mye. Så enkelt er det faktisk, jeg putter for mye mat i munnen. Jeg har aldri hatt et ønske om å være overvektig, tvert imot! Så hvorfor er det vanskelig å gå ned? Vilje. Ren vilje. Man må virkelig ville det og virkelig gå inn for det for å klare å gå ned og ikke minst holde vekten. Man kan ikke gjøre det halvveis, man er nødt til å gi 100% hele tiden. I hverdagen så er det lett å bare gi faen og tenke at man skal ta seg av problemet i morgen, man skal starte i morgen, bare en siste sjokolade, osv. Det er så enkelt å bare utsette å gjøre noe med problemet!

Etter mye fortvilelse (jeg vil jo ikke være så stor!) og mye prøving og feiling, så fant jeg endelig min vei for å gå ned uten å falle tilbake til spiseforstyrrelser. Jeg gikk ned 30 kg på kort tid, ble kvitt søtsuget fullstendig, og hadde igjen full kontroll over maten. Det var ikke lengre maten som kontrollerte meg! Har aldri følt meg så bra i hele mitt liv!

Men så ble jeg gravid igjen. Jeg var så dårlig i begynnelsen av svangerskapet at jeg lett falt tilbake til gamle vaner. Sliter veldig med at jeg går opp i vekt igjen, men jeg klarer ikke holde det strenge kostholdet ved like under graviditeten. Nå har jeg forberedt meg på at jeg kommer til å gå opp litt, men håper det blir maks 10 kg. Prøver i alle fall å leve noen lunde sunt.

Jeg skal fortsette når den lille er kommet. Målet er å komme meg ned til en vekt jeg trives i og som er innenfor normal bmi. Etter det er målet å klare og holde på vekten, spise sunt, være i aktivitet, og fokusere på en sunn helse på grunn av barna mine. 

Jeg gir aldri opp. Målet mitt skal nås uansett. Jeg nekter en hver form for slankeoperasjon og lignende. Det er for enkelt og ville ikke ha fungert for meg. Siden jeg aldri har hatt et normalt forhold til mat så er jeg helt nødt til å lære meg hva et sunt kosthold er, hvor mye mat min kropp trenger og hvordan man burde spise for å holde helsa best mulig.

Motivasjonen er barna mine. Jeg ønsker at de skal ha et normalt forhold til mat, at de skal spise sunt, og at de skal ha en mamma som ikke er hindret av overvekt (og som overvektig er mer utsatt for livstilssykdommer). Jeg føler meg bra på innsiden for første gang i mitt liv, og jeg vil føle meg vel på utsiden også! Jeg skal komme meg dit, men jeg tror ikke på noen "quick fix". Å få et normalt forhold til mat, og det å holde seg normalvektig er noe som tar tid å lære seg. Det er det viktigste jeg har lært i løpet av alle år. Man må ha tålmodighet.. Så kommer man i mål til slutt

Anonymkode: 31ceb...22d

[Frida]

Den 19.2.2016 at 8.51, Emiliania skrev:

Jeg er ikke overvektig nå, men ønsker å bidra, for å gi innblikk på hvorfor jeg var overvektig. Det var psykiske + fysisk skade som forårsaket vektøkningen. 

Jeg var overvektig, var litt over 100 kg på mitt tyngste. To faktorer spilte en stor rolle, mobbing og en ulykke jeg var utsatt for da jeg var 8-9 år gammel. Fikk lett hodepiner og kunne ikke være fysisk aktiv grunnet det. Mobbingen ødela selvtilliten min fullstendig. Før jeg møtte eksen var jeg rundt 80 kg. Etter et par år med han, var vekten oppe i 100 kg. Må også sies at forholdet oss imellom var usunt. Alle ting som gikk feil var min skyld ifølge han og moren hans, han tilbrakte mer tid på PCen enn med meg og fikk meg generelt til å føle meg verdiløs. Han gikk bak ryggen min ved flere anledninger.

De siste 1.5 årene har jeg vært nede på 70-73 kg (BMI på 23.5 sånn ca), trente (svangerskapet og en del komplikasjoner har stoppet det) og er aktiv, går hver dag. Fikk hjelp fra psykoterapaut og psykisk sykepleiere til å takle problemene mine, til å forstå at jeg er verdt noe og at jeg faktisk er en flott person som folk er glad i. Jeg så ikke det selv, men jeg ser nå at folk blir glad når de ser meg..  

Ble glad når jeg leste innlegget ditt, selvfølgelig siste avsnittet, og særlig siste setningen! Du fortjener 

[AnonymBruker]

Den 15.2.2016 at 14.06, AnonymBruker skrev:

Og nå mener jeg ikke 0,2 kg over BMI grensa her altså. Lurer på hvordan dere ble overvektige, altså når og hvorfor. Planlegger dere å gå ned i vekt, eller har dere prøvd? Hva er evt utfordrende med det? Er det kutting av matinntak (snop osv) eller den fysiske aktiviteten? 

Ikke stygt ment i det hele tatt, men er nysgjerrig.

Anonymkode: 24156...341

Sist jeg ble overvektig sluttet jeg med et altfor stort alkoholkonsum. Å kunne fråtse i noe annet i overgangsperioden hjalp meg med å holde meg unna alkoholen. Nå har jeg blitt vant til å være edru og har gått ned de tyve ekstra kiloene igjen 😄

Var overvektig to ganger tidligere også; første gang var det mest som et slags eksperiment for å se om jeg kunne legge på meg mye og gå ned tilsvarende. Når jeg hadde gått opp i vekt endret prioriteringene seg og det var ikke særlig viktig å gå ned de ekstra kiloene igjen. Så jeg bare fortsatte å spise (som jeg virkelig hadde fått sansen for) Men 5000- 8000 kcal daglig er lettere å spise enn å få bort, så det tok mange år før jeg var tilbake til normalen igjen etter tilslutt å ha innsett at nok var nok.

Også var det en gang jeg var deprimert. Først sluttet jeg omtrent å spise over en lengre periode. Når jeg fikk medisiner og ble bedre fra depresjonen hadde jeg en slags ulvehunger etter et alt for lavt kcalinntak over en lengre periode. Ble aldri mett og hadde en slags gnagende sult døgnet rundt. Medisinene hjalp nok heller ikke.

Er nå normalvektig menmå holde meg unna medisiner jeg egentlig hadde trengt for å ikke risikere å gå opp igjen. Prioriteringene kan sikkert endre seg, men akkurat nå er det viktig for meg å ha en normal vekt og å kunne trene som jeg vil.

Anonymkode: 9912a...294

[BlendaSensitive]

Denne tråden burde alle som jobber med overvektige lese. PT'er, leger, dietister, jordmødre, helsestasjonen, sykepleiere, og så videre.

 

Så utrolig mange ulike årsakter, medisiner, psykisk sykdom - og ikke minst dårlige oppvekst villkår. Det siste med alt fra misbruk, vold, psykisk mishandel, fattigdom, manglende nærvær fra foreldre.

 

Stor klem til alle dere som skriver. For da har dere uansett kommet så langt at dere kan sette ord på dette. Hvilket mange ikke kan, eller de fortsatt tenker "jeg er et dårlig menneske, jeg fortjener ikke annet".

[Emiliania]

11 timer siden, Frida skrev:

Ble glad når jeg leste innlegget ditt, selvfølgelig siste avsnittet, og særlig siste setningen! Du fortjener 

Takk, synes det var utrolig koselig skrevet av deg.  

[Gjest Cartina]

Jeg ble overvektig i hovedsak fra jeg var 15-21 (gikk fra 58-60 til 80-85). Sluttet med håndball og ridning, var lite i aktivitet, fikk meg kjæreste og det ble mye god mat, snacks, festing osv. Jeg så det ikke selv før jeg var 19-20 fordi det kom så gradvis og selv om jeg så det la jeg på meg enda litt til de 2 neste årene. De siste årene har det stått mer eller mindre før jeg fikk en pyskisk knekk i sommer/høst og la på meg enda litt. Jeg har prøvd å utallige ganger å gå ned, av og på i 3-4 år. 

 

Jeg begynte en livsstilsendring i september 2015 og den holder jeg fremdeles på med. Har så langt gått ned ca. 8kg. Planen er i hvert fall 8 til, også får jeg se etter hvert. Det er annerledes denne gangen. Jeg synes det er lett å trene og har for første gang blitt glad i å løpe, synes maten er det mest utfordrende selv om det også går greit nå. 

Endret 22. februar 2016 av Cartina