Dere som er overvektige :)

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, får håpe det. Merker det er frusterende må jeg innrømme. En annen bivirkning er blant annet også oppblåst buk, så det ser større ut enn hva man egentlig er. Men men. Bedre å ta medisiner enn å ikke ta dem tross alt.

Anonymkode: 4af04...81c

Jeg går også på medisiner men var overvektig før jeg begynte på dem så for min del er det verken vann eller oppblåst buk som er problemet. Hadde det vært "så vel"

Anonymkode: 782a6...c63

[annebanane]

Ups, feil tråd.

Endret 15. februar 2016 av Moonwalker

[AnonymBruker]

For meg var det veldig mye sykdom, alt fra vanlig forkjølelse til kruppanfall, og alt derimellom. I tillegg hadde jeg mye problemer med ledd og smerter relatert til det, særlig knærne, så satt en periode i rullestol. Endte jo derfor opp med å være veldig stillesittende og veldig mye innendørs. I tillegg tok jeg medisiner som gjorde at man lettere la på seg, og det var egentlig sånn det startet.

Da jeg endelig ble frisk og kunne være aktiv og sluttet med medisiner, forventet jo alle at vekten ville rase av. Men jeg fikk lavt stoffskifte som følgesykdom og den gikk udiagnostisert lenge, og jeg merket det nesten utelukkende på vekta. Fikk alltid bare beskjed om at jeg måtte spise mindre og bevege meg mer, så jeg gjorde jo det, men det var aldri nok. Da jeg omsider fikk medisiner for det var jeg 19 år og nesten 90 kg(ungdomstiden min var helt fenomenal...). De første 3 ukene på medisiner mistet jeg nesten 10kg. Var så vant med å spise så lite og bevege meg så mye at jeg måtte få næringsdrikker på apoteket for jeg klarte ikke å holde vekta. Tok en stund før jeg klarte å venne meg til normalt matinntak og normal aktivitet, men det gikk seg til og nå har jeg heldigvis normal vekt:) Vært litt av en berg-og-dal-bane da:P

Anonymkode: 1e66c...611

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en BMI på 50,15. 

Ble født med bollekinn og rundt ansikt, men var undervektig som liten. 
På barneskolen ble jeg mobbet og utsatt for overgrep av eldre gutter. 
Begynte med selvskading da jeg var 7 år. Men det var vanskelig å skjule det, så jeg begynte å straffe meg selv ved å ikke spise. Jeg kunne gå dager uten å spise, kastet opp og besvimte. 
Var så syklig undervektig i noen år. 

Da jeg var rundt 10 år forandret det seg. 

For å gjøre de voksne rundt meg glad så spiste jeg. Men ikke vær dag. Jeg kunne gå 4 dager uten mat, også spiste jeg et stort måltid også fastet jeg i 4 dager igjen. Jeg hatet mat, mat var en byrde. Jeg ble kvalm og dårlig av å spise mat til slutt. Kroppen ville ikke ha mat, men jeg måtte spise for å skjule problemene mine. 
Forbrenningen min var helt på trynet. Jeg kunne spise en posepotetgull og det var alt jeg spiste på ei uke. 
En annen uke spiste jeg normalt, 1 måltid om dagen. Neste uke spiste jeg kun 2 måltider op ei hel uke etc. 
Det gikk i raske og enkle måltider, usunt og raske karbohydrater. Drakk mye brus, bare brus egentlig, helst siden jeg var 2 år. 

Vekten gikk sakte men sikkert opp. 
Da jeg var 26 gikk jeg ned 15 kilo, fra 113 til 98 kg. 
Bare på grunn av at jeg spiste to måltider om dagen. Jeg splittet på en måte middagen i to, slik at middagsporsjonen ble mindre, også spiste jeg frokost. 
På ca 5 måneder gikk jeg ned 15 kilo. Trente ikke mer, spiste ikke annerledes, annet enn at jeg spiste to måltider om dagen. 

Så møtte jeg veggen pga depresjon og angst. 
Gikk på medisiner som ødela apettiten nå til de grader. Første gjorde at jeg var konstant sulten. Kastet opp vær dag fordi jeg var så sulten. Pakket innpå med godteri og alt som var fort og enkelt. Gikk så opp 25 kg på litt over 1 år. 
Startet på nye medisiner og apetitten forsvant helt. Gikk ned 10 kg på 3 måneder. Kastet opp, besvimte og var generelt i dårlig form. Sakte men sikkert presset jeg meg igjennom problemene. Jeg spiste selv om at jeg kastet det opp. Litt etter litt klarte jeg å holde på maten. Falt tilbake til gamle synder, ett måltid her, ett måltid der. Faste i ett par dager, spise dritt her og dritt der. Gikk så opp 17 kg på 5 måneder. 

Nå er her jeg. 133 kg viser vekten. 
Prøver å spise ett måltid om dagen. Straffer meg selv ved å kutte meg hvis jeg ikke spiser. 
Får flere og flere arr, vekten kryper oppover. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg er så sliten av å kjempe mot mat og kroppen. Jeg er så langt nede at jeg gir faen. Dør jeg så dør jeg. Nei vet du hva, jeg vil dø. 
Det er noe som har ligget i bakhodet siden jeg var lita. x antall shotter tequila; Håpet om å dø er sterkt, men gang på gang blir jeg fraktet til sykehuset og må pumpes. Sitter igjen med skammen om å faile. 
Jeg klarer faen meg ingenting. 
Orker snart ikke mer. Jeg har gitt opp håpet om å bli tynn og pen. For selv om at jeg er tynn så er jeg fortsatt stygg og ubrukelig, en byrde for samfunnet og mindre verdt enn dritten under skoa til de største kriminelle avskummet i verden. Jeg bryr meg ikke lengre, jeg er lei. Jeg vil dø, orker ikke mer. 

Jeg har gitt opp. 
Jeg gir faen i om vekten viser 60 kg eller 360 kg. Orker ikke mer. har ikke energi til å bry meg lengre. Dør jeg i en alder av 40 år pga overvekt så blir jeg overlykkelig! Orker ikke å leve til jeg er 90 år, livet er det verste som har hendt meg. 
 

Anonymkode: 33138...9fe

Veldig trist å lese hvordan du har det. Går du i noe terapi? Har du tenkt over å få hjelp hos legen din? 

Anonymkode: 782a6...c63

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godteri er jo laget slik at man blir avhengig av det og det er derfor vanskelig å slutte med det. Samtidig hvis du spiser usunt i tillegg vil jeg tro du har mangel på ulike vitaminer og mineraler. Det fører til at du får mer lyst på godteri for rask energi. Kanskje du først og fremst skal prøve å ta tran o.l hvis du ikke bruker det og se om det hjelper. Når du kommer deg over kneika med denne avhengigheten av det usunne så er det mye lettere!  Betyr jo ikke at du må kutte alt som er usunt. Jeg sitter og spiser konfekt i dag selv f.eks, men tar bare noen få og så veier det litt opp at jeg hadde laks til middag synes jeg selv da  

Anonymkode: 24156...341

Jeg spiser variert til måltider. Har den siste måneden kuttet ut en del snop og spiser kun i helga. Satser på at det er veien å gå. For de siste årene har jeg spist sjokolade og snop daglig, sikkert et sted mellom 100 og 200 gram. 

Anonymkode: e8362...131

[AnonymBruker]

Har alltid vært litt lubben som barn, men det var ikke før jeg bodde ett år i USA at det virkelig gikk på helsa løs. Fra å veie rundt 50kg som 14-åring til 62kg som 15-åring. Roten til dette var selvfølgelig kostholdet og aktivitetsnivået.

Siden USA er og blir USA, så ble jeg på skolen tilbudt rene middager som skolelunsj i kantina. Det gikk i forskjellige hamburgere (osteburger, vanlig hamburger og slappy joe), pizzastykker, spaghetti med kjøtt og ost, pannekaker osv. I tillegg fikk vi selvfølgelig dessert til lunsjen (merkelig, ja). Da ble det chocolate chip cookies, mexican wedding cookies som var fylt med sukker til randen, sjokoladepudding og gele. Som drikke var det enten melk eller sjokolademelk.

I tillegg så lå skolen langt uti gokk. Det gikk rett og slett ikke an å gå til skolen, så langt unna var det. Jeg som bestandig gikk til og fra skolen i Norge måtte nå sitte i den gule skolebussen hver eneste dag og den stoppet rett utenfor inngangsdøren til skolen. Riktignok var det gym annenhver dag, men det var ikke særlig effektiv gym.

Så var det hjem og spise middag nummer 2. Kveldsmat spiste jeg faktisk aldri, men frokosten bestod jo av frokostblandinger med mye tilsatt sukker, og brødskiver som så mer ut som loff enn grove, mettende skiver. I tillegg fant lærerne på skolen støtt og stadig opp ting man skulle feire, og da ble det mye kake- og godterispising.

Fra å spise ei grov skive med pålegg til frokost, 2 grove skiver med pålegg til lunsj + melk, og en liten porsjon middag etter skolen til rene buffeeten i USA, så var forandringen ganske stor. Jeg ble jo til slutt så vant til å spise så mye mat der borte, at jeg spiste større porsjoner enn det jeg noen gang hadde gjort i Norge i tillegg til mer godterier.

Dette begynner å bli en del år siden, og kiloene sitter som støpt på meg fremdeles. Har flere ganger hatt mislykkete forsøk på å gå ned i vekt. Jeg kommer fra en familie som er nokså strenge på kosthold, så da jeg flyttet ut fikk jeg jo plutselig frie tøyler, noe jeg ikke var vant med hjemmefra. Dette har fått meg til å tenke på at det kanskje ikke er så lurt å være nazi på usunn mat hjemme, for det slår tilbake på en selv når man plutselig ikke har foreldre som våker over deg med haukeblikk lengre hva gjelder mat.

Anonymkode: 4623d...f92

[Mrs C85]

Er i dag ca 60 kg overvektig. Begynte i puberteten hvor jeg gikk opp litt. Så fikk jeg kjæreste da jeg var 20. Noe ekstra kosekilo da. Da jeg var 21 fikk jeg en psykisk knekk, gikk opp ca 20 kg da. Har de siste 10 årene svinget veldig. Ligger på mitt største nå. Vet hva som fungerer, men det er motivasjonen som er det verste. 

 

Overspiser søtsaker o.l. Spiser også mye i skjult og har dårlig samvittighet når jeg spiser "dårlig" mat. Er generelt veldig glad i grønt o.l. 

 

Håper at en dag klarer jeg å holde motivasjonen såpass lenge at jeg klarer å gå ned ønsket vekt. 

[AnonymBruker]

Har nå en BMI på 30,2. Jeg var vel relativt normal fram til ca 2.klasse, men synes selv det ser ut på bilder som det var ca da det endret seg.

Var alltid veldig fysisk aktiv i oppveksten, og var nok blant de som drev med flest sporty fritidsaktiviteter.
Jeg spiste imidlertid mye pasta, brød og andre raske karbohydrater. Med foreldre som jobbet skift ble det en del middagslaging selv. Da var det alltid pasta som gjaldt! Lunchen besto nesten hver dag av brødskiver med nugatti og sjokomelk.

Da jeg flyttet for meg selv ble jeg raskt sammen med kjæresten min, og det kom på ytterligere kjærestekilo. Vi dro også ut og spiste mye usunn mat og slikt. Nå i dag er jeg veldig glad i godteri. Jeg klarer å holde meg unna om jeg bestemmer meg 100%, men dessverre lider jeg av en alt eller ingentingholdning. Sjokolade er som narkotika for meg!

Jeg er fortsatt glad i å røre meg, men er samtidig alt for glad i sofaen. Har en statisk jobb med lite hverdagsaktivitet.

Jeg synes også matlaging er kjedelig, og tyr ofte til enkle løsninger om jeg ikke planlegger godt på forhånd. Jeg kan alle teoriene, men praksisen er det vanskelige. Å holde seg til gode vaner over tid når tidsklemma og hverdagen tar overhånd.

Det sies jo at trening utgjør gram, og kosthold kilo. Treninga klarer jeg, kostholdet er verre...

Anonymkode: 1483f...0ac

[Fiberhusk]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og nå mener jeg ikke 0,2 kg over BMI grensa her altså. Lurer på hvordan dere ble overvektige, altså når og hvorfor. Planlegger dere å gå ned i vekt, eller har dere prøvd? Hva er evt utfordrende med det? Er det kutting av matinntak (snop osv) eller den fysiske aktiviteten? 

Ikke stygt ment i det hele tatt, men er nysgjerrig.

Anonymkode: 24156...341

Nå er jeg ikke veldig overvektig lenger. Kanskje 10 kg for mye, bare. 

Jeg ble det fordi jeg mangler begrensning. Ikke fra barndommen, moren min var fantastisk med kosthold og rutiner. Men det skled ut for meg da jeg fikk min første samboer. For meg er emosjonell spising det vanskeligste. Og han? Han var en feeder. Og han spilte på følelsene mine - "hvis du ikke spiser opp all kaken så elsker du meg ikke", osv. Det ble litt for mye for meg... 

Overspise mye fordi jeg ikke kjenner at jeg er mett. Jeg må huske at jeg ikke skal spise mer enn en viss mengde. Snop er ikke så stort problem. Snopet jeg liker er stort sett popcorn eller iskrem av den lette sorten. Mat er verre. 

Hadde store planer om nye rutiner og kostplan men.... Da ble jeg gravid. Og da mistet jeg matlysten også  Har gått ned etter jeg ble gravid. Men ja,  det blir andre boller når bolla er ute av ovnen! Da kan jeg begynne på nytt 

[AnonymBruker]

Jeg la på meg på grunn av langvarig ubehandlet hormonsykdom. Jeg har gått ned 30 kg som følge av kostholdsendring. Nå har jeg endelig klart å begynne å trene, og jeg merker at kroppen blir strammere. 

Anonymkode: 5a2c9...87a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist å lese hvordan du har det. Går du i noe terapi? Har du tenkt over å få hjelp hos legen din? 

Anonymkode: 782a6...c63

Går til psykolog pga angsten og depresjonen. Men ikke mat-problemene. 

Anonymkode: 33138...9fe

[AnonymBruker]

Vokste opp i et hjem der man kastet i  seg uten å kjenne etter når man er mett. Det ble et slags ideal at man skulle spise seg mett, ofte sprengmett. I tillegg måtte vi alltid spise opp maten på tallerkenen også om vi var mette. Jeg ble aldri opplært til å kjenne etter når mettheten kom, og å stoppe da.

I barneår var jeg veldig aktiv, løp masse i skogen og på fjelltopper,  klatret i høye trær og syklet mye. Var i øvre del av vektnormalen, men klart innenfor. Da jeg i  overgangen til ungdomstida flyttet til en  by i en annen del av landet, endret mye seg. Jeg ble langt mer passiv, men matinntaket ble ikke endret like mye. Fant meg heller ikke til rette i den nye byen, og følte meg annerledes og ensom. Ble nedstemt, og har vært det siden.

Uten å å nærmere inn på flere årsaker, begynte jeg å håndtere følelser med å spise (godteri), noe jeg har gjort siden. Jeg var vant til å spise meg stappmett, noe som ikke gjorde saken bedre. Dette gjorde også at jeg ble sukkeravhengig. Jeg sluttet heldigvis å drikke brus som 15-åring, ellers hadde jeg vært mye tjukkere enn i dag.

 

Vekten har gått opp og ned (alt mellom 75 og 115). I perioder der jeg har trent mye,  har det også vært mindre behov for å  håndtere følelse ved å spise, men studier og ekstrajobb (og senere en travel og krevende arbeidshverdag) gir lite tid og overskudd til å trene. Jeg har flere ganger vært nærmere ved å bli utbrent pga. jobbing. 

Jeg hater også at folk kommenterer kroppen min. Når jeg har gått ned en del, kommer kommentarene, og jeg hater det selv om det er hyggelig ment. Har i ettertid skjønt at slike kommentarer har fått meg til å spise mer igjen, og da slipper jeg også kommentarer.

Vekten har gått som en jojo de siste åra, men jeg er nå fast bestemt på å skulle nærme meg normalvekt I løpet av et par år. Vekten viser nå 104, som er vanvittig høyt og helseskadelig, men likevel lavere enn for et halvt år siden. Jeg har lyst til å leve et liv der vekten ikke styrer hva jeg kan og ikke kan, der jeg kan gå lange fjellturer med tung sekk, hoppe tandem i fallskjerm m.m. Jeg har heldigvis alltid vært i aktivitet, og er i bedre form enn jeg ser ut. Jeg lager nå all mat fra bunnen av, og holder meg helt unna godteri, kaker og snacks. Har ca. oversikt over kaloriinntaket slik at jeg vet jeg ligger i minus.

Skulle jeg få barn, ønsker jeg å være en forelder som kan være et godt forbilde på kostholdssiden. Skal jeg klare det, må jeg ta tak i egne demoner og eget kosthold, og det er det jeg jobber med nå.

 

Anonymkode: 63e6d...f48

[AnonymBruker]

Vel, har vært overvektig siden jeg var barn. Men det var da jeg flyttet hjemmefra at vekta virkelig begynte å rase oppover. Frihet til å spise det jeg ville når jeg ville, pluss de berømte kjærestekiloene var bare begynnelsen, så kom en lang periode med litt psykiske problemer grunnet ting som skjedde i ungdomstiden (hadde bare stengt det inne frem til da) og medfølgende trøstespising. Sleng på en dæsj med generell latskap og en svakhet for god mat, og vips så satt jeg der med ca 50 kg for mye da....  Jobber hardt med å kvitte meg med det nå, men det viser seg dessverre at det skal svært lite til for å vippe meg av pinnen, slik at jeg må begynne på nytt igjen og igjen. Er litt lei nå, men tenker hele tiden at jeg skal klare å reise meg en gang mer enn jeg faller. 

Anonymkode: 55c74...372

[AnonymBruker]

Å slanke seg handler egentlig bare om to ting:

1) Spise mindre og lære deg å takle sultfølelsen (etter noen uker blir hjernen innstilt på det!)

2) Være kreativ i matveien, prioritere kostholdet

Jeg ble plutselig sulten... fikk ikke lyst på knekkebrød, så da raspet jeg 2 gulrøtter, tok en halv skje creme fraiche og litt salt og pepper. Dette er eksempel på snacks som smaker godt

Anonymkode: 65c70...37c

[Gjest incognita]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

-snip-

Vekten har gått som en jojo de siste åra, men jeg er nå fast bestemt på å skulle nærme meg normalvekt I løpet av et par år. Vekten viser nå 104, som er vanvittig høyt og helseskadelig, men likevel lavere enn for et halvt år siden. Jeg har lyst til å leve et liv der vekten ikke styrer hva jeg kan og ikke kan, der jeg kan gå lange fjellturer med tung sekk, hoppe tandem i fallskjerm m.m. Jeg har heldigvis alltid vært i aktivitet, og er i bedre form enn jeg ser ut. Jeg lager nå all mat fra bunnen av, og holder meg helt unna godteri, kaker og snacks. Har ca. oversikt over kaloriinntaket slik at jeg vet jeg ligger i minus.

Skulle jeg få barn, ønsker jeg å være en forelder som kan være et godt forbilde på kostholdssiden. Skal jeg klare det, må jeg ta tak i egne demoner og eget kosthold, og det er det jeg jobber med nå.

 

Anonymkode: 63e6d...f48

Så flink du er! Dette er en fin tankegang. Jeg håper du oppnår alle målene du har satt deg.  

[AnonymBruker]

Jeg har også gått "marsjen" og var anorektisk i tenårene, ble deretter opphengt i sunn mat og trening (trening hver dag, veide alt jeg spiste men spiste normale mengder), med en god del fråtsing og oppkast innimellom. Nå er jeg utrolig slakk med både trening og kosthold, spiser det jeg vil og trener lite. Veier 10 kg mer enn jeg burde for å være normalvektig. Har det bedre enn noen sinne. Så jeg ser heller overvektig ut med den psyken jeg har nå, enn å begynne å tukle med kontrollen igjen. Vet jeg burde funnet en gylden middelvei men det tar så lett over, dessverre. Passer på å stramme inn av og til når vekta nærmer seg 80, men ellers vier jeg minst mulig av tankene mine til mat!

Anonymkode: 1ac0b...dca

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Godteri er jo laget slik at man blir avhengig av det og det er derfor vanskelig å slutte med det.

Nei, kroppen er laget slik at den liker det søte.

Anonymkode: e90dd...f6e

[AnonymBruker]

Du trenger egentlig ikke trene mer enn 2 ganger i uken. Kostholdet betyr nesten alt på hvordan kroppen ser ut, eller rettere sagt energimengden.  

Når det er sagt hjelper trening på å få muskler, og med mer muskler trenger man ikke ha BMI på 19 for å ha lav nok fettprosent.

Anonymkode: 65c70...37c

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tenker ofte at "i morgen skal jeg begynne å slanke meg" det går bra helt til man drar på besøk til venner og familie og blir bydd det ene og det andre og da føler jeg alt liksom er ødelagt selv om jeg bare tar litt. Er nok litt perfeksjonist.

 

Anonymkode: 782a6...c63

Tips: tell kalorier ukentlig, det er mer logisk å gjøre enn daglig.
#2: på "juksedager" speeder du bare opp metabolismen din, så i uka etterpå vil du ofte oppleve økt fremgang, hvis du fortsetter på kalorikuttet.

Anonymkode: 65c70...37c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger egentlig ikke trene mer enn 2 ganger i uken. Kostholdet betyr nesten alt på hvordan kroppen ser ut, eller rettere sagt energimengden.  

Når det er sagt hjelper trening på å få muskler, og med mer muskler trenger man ikke ha BMI på 19 for å ha lav nok fettprosent.

Anonymkode: 65c70...37c

Nå var ikke poenget med tråden å gi råd til overvektige, men å la overvektige personer dele litt om hvordan de havnet i denne situasjonen og tanker om veien videre. Det er litt typisk at man automatisk bombarderes med råd med en gang man snakker om dette temaet, og det kan virke litt avskrekkende. Jeg føler hvertfall at folk kunne lyttet litt mer til det jeg har å si, i stedet for å servere løsninger på et sølvfat. Jeg vet jo hva jeg bør gjøre, så det er ikke så mye poeng i å formane. Husk at vi har to ører og en munn for en grunn, og at mennesker med normal vekt og normalt forhold til mat sjelden greier å forstå en som sliter med overvekt til det fulle!

Anonymkode: 1ac0b...dca