Dere som er overvektige :)

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tips: tell kalorier ukentlig, det er mer logisk å gjøre enn daglig.
#2: på "juksedager" speeder du bare opp metabolismen din, så i uka etterpå vil du ofte oppleve økt fremgang, hvis du fortsetter på kalorikuttet.

Anonymkode: 65c70...37c

Jeg har telt kalorier for hele uken tidligere for å få gjennomsnittet, gjorde dette over flere uker. Jeg ligger på 2000 kcal i snitt per dag for en uke og vekten rikker seg ikke, så på en måte kan det stemme. Føler bare jeg er så utrolig dårlig på å slanke meg. Liker ikke å "lide". Har vært slank hele livet frem til 25 års alder. Får vel ta meg i nakken nå. HATER Å SLANKE MEG! Det gjør meg sur. 

Anonymkode: 782a6...c63

[Gjest Nanne70]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å slanke seg handler egentlig bare om to ting:

1) Spise mindre og lære deg å takle sultfølelsen (etter noen uker blir hjernen innstilt på det!)

2) Være kreativ i matveien, prioritere kostholdet

Jeg ble plutselig sulten... fikk ikke lyst på knekkebrød, så da raspet jeg 2 gulrøtter, tok en halv skje creme fraiche og litt salt og pepper. Dette er eksempel på snacks som smaker godt

Anonymkode: 65c70...37c

Man trenger ikke å være sulten for å gå ned i vekt. Det handler om å spise riktig mat i riktige mengder og med en måltidsfrekvens som passer deg.

[tussi680]

Ble litt overvektig etter fødsel, og gikk ikke ned igjen. Etter det fikk jeg lavt stoffskifte og måtte starte med tabletter som ( grrrr!) økte vekten min!

[AnonymBruker]

Jeg har alltid taklet følelser med mat og helt fra jeg var liten har jeg hatt et sykelig forhold til sukker. Husker at jeg gikk i skapet med bake-ting hjemme og spiste sukker med teskje og "stjal" ruter av kokesjokolade.

Jeg har gått opp i perioder med alvorlig sykdom der jeg var sengeliggende, depresjon der jeg brukte mat som trøst og fordi jeg har fått stoffskifteproblemer. Men jeg ville garantert gått opp uansett, og vil fortsette å gjøre det så lenge jeg bruker mat som "dop"

De periodene i livet mitt jeg har vært fornøyd med kroppen min har vært så få at jeg husker de veldig godt. Jeg er ikke så overvektig nå - kanskje 7-8 kg for masse. Bare for et halvt år siden veide jeg 10 kg mindre og følte at jeg nesten var i mål. Kunne gå med hvilke klær jeg ville, hadde fått selvtilliten tilbake, turte å være sosial igjen, jogget, gikk i singlet uten å ha komplekser for armene mine og følte meg fin. Hadde trent og spist fornuftig i underkant av et år. Trodde jeg var helt ferdig med å "misbruke" mat men så skjedde det som alltid skjer. Maten tok over igjen. Denne gangen var det kanskje pga masse overtid, stress på jobben sånn at jeg falt ut av treningsrutinene mine - eller kanskje det bare går i sykluser. Maten tar over enda jeg vet hva det fører med seg. Jeg vet at det ødelegger økonomien og helsen. At risikoen for sykdom øker. At det er mye vanskeligere å føle seg pent kledd, mindre å velge mellom og den følelsen av å være blubbete gjør at jeg bare vil stenge meg inne.

Det jeg ikke på noen måte kan fatte og begripe er at jeg er en oppegående person på de fleste andre områder i livet. Har mye ansvar på jobben, er selvstendig og takler tilsynelatende alt på strak arm. Jeg mistenker at jeg ikke takler det på strak arm men med mat, men jeg får aldri tak i de "egentlige" følelsene som evt utløser overspising. Kraftig overspising. Har kontaktet både senter for spiseforstyrrelser, psykolog og lest en haug med bøker men har ikke funnet løsningen. Når jeg har gravd hodet mitt i bøker lenge nok, og gått opp i vekt lenge nok, så blir jeg bare så fed up at jeg "berre gjer da" som Yngvar i Puls sier. Altså, jeg klarer alltid å hente meg inn igjen.

Hele livet mitt har dreiet seg om vekt. Hva jeg ikke har kunnet gjort, redsel for å være den tjukkeste og det er kun tre sommere jeg kan huske der jeg har vært på badestrand i bikini. Og jeg er ikke 200 kg, jeg svinger mellom ca 55 og har vært litt over 80 på det verste. Mesteparten av tiden har jeg vel lagt mot slutten av 60-tallet som med min høyde setter meg i str 40/42

Det eneste som virkelig har funket har vært to typer slanketabletter jeg har fått på resept. Den ene ble opprinnelig gitt som antidepressiva og den andre for vektnedgang men den ble trukket fra markedet. Begge de medisinene slo av "mat-senteret" i hjernen min sånn at jeg ikke tenkte mat 24/7. For det gjør jeg, faktisk, og det tror jeg ikke at andre gjør. Jeg er aldri mett sånn som andre forteller at de er mett. Ikke en gang når jeg spiser til jeg får vondt i magen har jeg noen metthetsfølelse.

Jeg sysn det er skikkelig flaut å ha vektproblemer - spesielt siden det er så tydelig for alle at man har mistet kontrollen. Føler at jeg ville gjort hva som helst for å finne en løsning, men jeg klarer det ikke. Altså, jeg klarer å ligge i kaloriunderskudd og gå ned men jeg klarer ikke å slutte og bruke mat.

Anonymkode: 8fb3f...bf7

[BlendaSensitive]

Den 2016-02-17 at 1.45, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid taklet følelser med mat og helt fra jeg var liten har jeg hatt et sykelig forhold til sukker. Husker at jeg gikk i skapet med bake-ting hjemme og spiste sukker med teskje og "stjal" ruter av kokesjokolade.

Jeg har gått opp i perioder med alvorlig sykdom der jeg var sengeliggende, depresjon der jeg brukte mat som trøst og fordi jeg har fått stoffskifteproblemer. Men jeg ville garantert gått opp uansett, og vil fortsette å gjøre det så lenge jeg bruker mat som "dop"

De periodene i livet mitt jeg har vært fornøyd med kroppen min har vært så få at jeg husker de veldig godt. Jeg er ikke så overvektig nå - kanskje 7-8 kg for masse. Bare for et halvt år siden veide jeg 10 kg mindre og følte at jeg nesten var i mål. Kunne gå med hvilke klær jeg ville, hadde fått selvtilliten tilbake, turte å være sosial igjen, jogget, gikk i singlet uten å ha komplekser for armene mine og følte meg fin. Hadde trent og spist fornuftig i underkant av et år. Trodde jeg var helt ferdig med å "misbruke" mat men så skjedde det som alltid skjer. Maten tok over igjen. Denne gangen var det kanskje pga masse overtid, stress på jobben sånn at jeg falt ut av treningsrutinene mine - eller kanskje det bare går i sykluser. Maten tar over enda jeg vet hva det fører med seg. Jeg vet at det ødelegger økonomien og helsen. At risikoen for sykdom øker. At det er mye vanskeligere å føle seg pent kledd, mindre å velge mellom og den følelsen av å være blubbete gjør at jeg bare vil stenge meg inne.

Det jeg ikke på noen måte kan fatte og begripe er at jeg er en oppegående person på de fleste andre områder i livet. Har mye ansvar på jobben, er selvstendig og takler tilsynelatende alt på strak arm. Jeg mistenker at jeg ikke takler det på strak arm men med mat, men jeg får aldri tak i de "egentlige" følelsene som evt utløser overspising. Kraftig overspising. Har kontaktet både senter for spiseforstyrrelser, psykolog og lest en haug med bøker men har ikke funnet løsningen. Når jeg har gravd hodet mitt i bøker lenge nok, og gått opp i vekt lenge nok, så blir jeg bare så fed up at jeg "berre gjer da" som Yngvar i Puls sier. Altså, jeg klarer alltid å hente meg inn igjen.

Hele livet mitt har dreiet seg om vekt. Hva jeg ikke har kunnet gjort, redsel for å være den tjukkeste og det er kun tre sommere jeg kan huske der jeg har vært på badestrand i bikini. Og jeg er ikke 200 kg, jeg svinger mellom ca 55 og har vært litt over 80 på det verste. Mesteparten av tiden har jeg vel lagt mot slutten av 60-tallet som med min høyde setter meg i str 40/42

Det eneste som virkelig har funket har vært to typer slanketabletter jeg har fått på resept. Den ene ble opprinnelig gitt som antidepressiva og den andre for vektnedgang men den ble trukket fra markedet. Begge de medisinene slo av "mat-senteret" i hjernen min sånn at jeg ikke tenkte mat 24/7. For det gjør jeg, faktisk, og det tror jeg ikke at andre gjør. Jeg er aldri mett sånn som andre forteller at de er mett. Ikke en gang når jeg spiser til jeg får vondt i magen har jeg noen metthetsfølelse.

Jeg sysn det er skikkelig flaut å ha vektproblemer - spesielt siden det er så tydelig for alle at man har mistet kontrollen. Føler at jeg ville gjort hva som helst for å finne en løsning, men jeg klarer det ikke. Altså, jeg klarer å ligge i kaloriunderskudd og gå ned men jeg klarer ikke å slutte og bruke mat.

Anonymkode: 8fb3f...bf7

Først og fremst klem til deg.

Vet jo ikke hvor høy du er, men følte du virkelig deg overvektig på 50-60 kg? Iså fall er du kanskje litt spiseforstyrret....

 

Men over til noe annet. Vil kommentere det jeg har uthevet i din tekst.

Har du tatt dette opp med legen? Det finnes et hormon som noen mangler som gjør at metthetsfølelsen ikke er der. Jeg har en venninne som har et barn med dette. H*n tar nesespray ved hvert måltid for å hjelpe til med metthetsfølelsen.

 

OM du har snakket med legen om dette, har du testet lavkarbo? For jeg hadde det sånn før, null kontroll og kunne fint spise 8 brødskiver og fremdeles ha lyst på mer.... Etter streng lavkarbo har jeg lært meg bedre når jeg er sulten, når jeg er fysen, når jeg er mett - eller rett og slett tørst.

Jeg spiser ikke streng lavkarbo nå, men veldig moderat. Og har blitt kjent med hvilken matvarer som trigger i gang overspisingen. Og det er helt FANTASTISK å ha kontrollen!!

Bare som et innspill til deg.

[Emiliania]

Jeg er ikke overvektig nå, men ønsker å bidra, for å gi innblikk på hvorfor jeg var overvektig. Det var psykiske + fysisk skade som forårsaket vektøkningen. 

Jeg var overvektig, var litt over 100 kg på mitt tyngste. To faktorer spilte en stor rolle, mobbing og en ulykke jeg var utsatt for da jeg var 8-9 år gammel. Fikk lett hodepiner og kunne ikke være fysisk aktiv grunnet det. Mobbingen ødela selvtilliten min fullstendig. Før jeg møtte eksen var jeg rundt 80 kg. Etter et par år med han, var vekten oppe i 100 kg. Må også sies at forholdet oss imellom var usunt. Alle ting som gikk feil var min skyld ifølge han og moren hans, han tilbrakte mer tid på PCen enn med meg og fikk meg generelt til å føle meg verdiløs. Han gikk bak ryggen min ved flere anledninger.

De siste 1.5 årene har jeg vært nede på 70-73 kg (BMI på 23.5 sånn ca), trente (svangerskapet og en del komplikasjoner har stoppet det) og er aktiv, går hver dag. Fikk hjelp fra psykoterapaut og psykisk sykepleiere til å takle problemene mine, til å forstå at jeg er verdt noe og at jeg faktisk er en flott person som folk er glad i. Jeg så ikke det selv, men jeg ser nå at folk blir glad når de ser meg..  

Endret 19. februar 2016 av Emiliania

[AnonymBruker]

Jeg veier ca 25 kg mer enn jeg skulle ønske, har gått ned 10 kg og klart å holde meg der (utrolig nok). 

Jeg vokste opp i et hjem preget av vold, krangling, foreldre som truet med å drepe hverandre og som jevnlig fortalte barna at de skulle ønske barna aldri ble født. Mor trøstespiste, en vane jeg "arvet". Porsjonene var alltid enorme, og det var aldri sunn mat.  

Jeg flyttet hjemmefra uten å kunne noen ting om mat, var deprimert og selvmedisinerte med usunn mat i store mengder. 

Jeg spiser aldri snop/kaker, bare vanlig mat. Men jeg blir aldri mett, jeg er konstant sulten. I tillegg er det fortsatt vanskelig å slutte med trøstespising, jeg tar meg selv i å gå til kjøleskapet sikkert hundre ganger hver dag. 

Jeg har hoftedysplasi, og til dels mye smerter på grunn av det, noe som legger en demper på trening. Jeg forsøker, men gir opp når det gjør så vondt som det gjør. Bare å gå tur kan være vanskelig. Så kostholdet er det som kan utgjøre forskjellen for meg, men der sliter jeg veldig. 

Anonymkode: 81fb9...fe9

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg overvektig, heller undervektig, men etter å ha lest i tråden her ser jeg i grunn at det bare er tilfeldigheter at jeg ikke er det.. Moren min har alltid vært ekstremt opptatt av sunnhet, følte meg alltid skikkelig ekkel og usunn om jeg spist noe som ikke var bra nok i hennes øyne. Om jeg lagde meg et ostesmørbrød i hverdagen fikk jeg ekle blikk, og det er jo i grunn bare brødskive med ost (fikk ikke ekle blikk om jeg spiste brødskive med ost...). Helt fra jeg var veldig ung har jeg aldri klart å soise usunt foran andre, det har ført til at jeg snek til meg mye mat og spiste i skjul, og gjerne stappet det i meg ukontrollert. Kunne fint spise to hele chipsposen på en kveld om jeg var alene hjemme. Og slik er det fremdeles, når samboeren min ikke er hjemme får jegalltid et stort behov for å spise så mye mat som mulig, og føler nærmest jeg har etegilder...

Nå er jeg som sagt ikke overvektig, men jeg tror den eneste grunnen til det er at jeg alltid har hatet å spise mat, så før middag kan jeg gjerne bare ha spist to brødskiver hele dagen og litt frukt, og til middag for eksempel en lite kyllingfile og en potet. Grunnen til at jeg hater mat er fordi jeg i veldig mange år ikke klarte å holde på noe mat jeg spiste, hver gang jeg spiste fikk jeg store smerter og diaré kort tid etter. Har nå funnet ut hva jeg tåler og ikke tåler (veldig mye mat jeg ikke tåler dessverre), men mat vegringen henger igjen, jeg er på en måte redd for å spise, selv om ejg ikke sjeldnere blir dårlig nå enn før. Blir alltid dårlig etter fråtsingen da...noen ganger prøver jeg å si at om det ikke hadde vært for fråtsingen, så hadde jrg bare blitttynnere kg tynnere, men uansett så er det ikke bra dette her, og jeg burde ta tak i det psykisk...

I tillegg var det alltid moren min som fylte opp tallerkenen med mat, og jeg måtte sitte til jeg hadde spist opp alt, selv om det tok mange timer og ejg egentlig var mett etter 1/3, tror  også dette har mye å gjøre med at jrg ikke liker mat. 

Beklager for at dette kanskje ble feil å skrive her, siden jeg ikke er overvektig, men jeg blir ganske provosert av oppveksten min..eller oppveksten til folk generelt her inne, hvordan kan foreldre gjøre slikt mot barna sine og tro at det ikke ender dårlig? 

 

Anonymkode: af3c0...d03

[Brimi]

Den 16. februar 2016 at 3.53, AnonymBruker skrev:

Jeg har telt kalorier for hele uken tidligere for å få gjennomsnittet, gjorde dette over flere uker. Jeg ligger på 2000 kcal i snitt per dag for en uke og vekten rikker seg ikke, så på en måte kan det stemme. Føler bare jeg er så utrolig dårlig på å slanke meg. Liker ikke å "lide". Har vært slank hele livet frem til 25 års alder. Får vel ta meg i nakken nå. HATER Å SLANKE MEG! Det gjør meg sur. 

Anonymkode: 782a6...c63

Jeg vet dere skrev at dere ikke ville ha tips, men jeg får vondt inne i meg når noen sier at de ikke liker å lide pga slanking. Jeg har vært kraftig overvektig og måten jeg gikk fram på var å finne ut hvor mange kalorier jeg lå på om dagen for så å ta bort ca. 100 kcal hver uke/annenhver uke. Det tar TID for både kroppen og hjernen å bli vandt til mindre mat og på denne måten "lurer" man kroppen. Det er i hvertfall min erfaring. Det viktigste er å være på et nivå hvor man går ned OG er fornøyd (altså ikke lider). Beklager om jeg gikk over streken.

 

Jeg tror også at mange her inne kunne ha godt av å få hjelp fra f.eks et helsesenter, psykolog etc. Det er vanskelig å endre vaner. Enda vanskeligere når følelser er involvert! 

 

Jeg slet med overspising når jeg var ung pga traumatiske hendelser. I tenårene utviklet jeg anoreksi og på slutten av tenårene ble det en blanding av anoreksi og overspising. Så flyttet jeg ut fra et usunt boforhold og da spiste jeg masse usunt og fortsatte med det. Gikk opp 20 kg på noen måneder. Spiser enda usunt, men sjeldnere enn før. 

Endret 19. februar 2016 av Brimi

[Tigerstaden]

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, begynte derfor å trøstespise. jeg jobber nå med å gå ned i vekt, jeg veide 110 kg, men nå veier jeg 92 kg, og jobber meg fortsatt nedover, hvor målet er å komme under 75 kg, for da har jeg normal BMI. Jeg er 177 cm.

[AnonymBruker]

Jeg har vært tynn hele mitt liv, veldig tynn. Mer enn 10 kg undervektig. Uansett hva jeg spiste, så la jeg aldri på meg noe som helst.

Så for meg var det nesten litt uvirkelig å begynne og gå opp i vekt i 40-års alderen. Jeg skjønte ikke at det var medisinen mot depresjon og angst som gjorde det. Noen år gikk, og jeg lå og vippet på grensen til overvektig faktisk. Da leste jeg en dag tilfeldigvis pakningsvedlegget til medisinen der det sto at overvekt var en bivirkning, og på grunn av dette og en viktig grunn til, bestemte jeg meg for å rett og slett kutte ut den medisinen. Så fikk jeg heller lære meg å leve med depresjonen og ta det som det kommer. 7 kilo raste av meg på kort tid etter medisinslutt. Nå er jeg kanskje bare et par kg mer enn ønskelig (for meg selv), men godt innenfor normalvekt ifølge BMI.

For min del var det altså bivirkning av medisin som forårsaket vektøkningen.

Anonymkode: 52b33...cfa

[AnonymBruker]

Var tynn/normalvektig som barn. Begynte å gå opp i vekt på ungdomsskolen pga trøstespising i skjul. Da jeg flyttet hjemmefra etter videregående og sammen med kjæresten ble det mer usunn mat og hadde etterhvert ca 10-15 kg for mye. Etter dette har vekten min svinget fra 65-75 kg. Begynte på noen nye medisiner i fjor og lagt på meg ca 20 kg. Har nylig sluttet på disse og gått ned ca 5 kg. Målet er å komme under 65 kg igjen. 

Anonymkode: 7ced1...8d5

[PaperFlower]

Jeg har vært stor hele livet mitt, og slitt med overspising og spiseorgier så og si hele livet. Vokste opp i et hjem med dårlig råd og foreldre som jobbet mye, hvor vi hadde varme middager bare 2-3 ganger i uka. Det betydde at når det først var mat, spiste jeg kjempemye - til det var tomt. Det henger fortsatt igjen i dag.

Jeg sliter også med depresjon, som tømmer meg for krefter daglig. Jeg har til og med kjøpt en ordentlig tredemølle så jeg slapp å trene ute blant folk (pga. angst) men jeg har bare ikke energi til det. Det er småting i hverdagen jeg føler tapper den siste resten av energi jeg kunne ha brukt på tredemøllen, men jeg håper de en dag løser seg og jeg kan begynne å trene på den daglig igjen. (Om noen leser dette og lurer: nei, jeg har aldri merket noe ekstra energi av å trene, heller tvert om.)

En periode for noen år siden gikk depresjonen min og mye av angsten bort. Jeg begynte å spise normalt og gikk til og fra skole hver dag. Jeg raste ned i vekt, og var det tynneste jeg noen sinne har vært. Var fornøyd med kroppen for første gang i livet mitt.

Ett par år etter det, gikk psyken min nedover igjen, og jeg la på meg. MASSE. 20-30 kg på et par år. Veier nå ca 110 kg (er 165 høy) og har aldri i hele mitt liv vært så stor. Skammer meg skikkelig, men jeg har bare ikke energi til å gjøre noe med det. Har mer enn nok å bare prøve å fungere sånn nogenlunde i samfunnet.

Jeg kjøper mat som skal vare en uke, men spiser det opp i løpet av 3-4 dager. Deretter må jeg kjøpe mer, og gjør det samme. Jeg har ikke mulighet til å bare kjøpe for én dag av gangen, så det fungerer ikke heller.

[AnonymBruker]

Var normalvektig 2. året på videregående. I 3. klasse ble det mye kantinemat, så kom russetida, sydentur med fyll hver dag, et år i utlandet, kjæreste som også var glad i godis, studentlivet osv. Har gått opp ca. 20 kg på disse 9-10 åra, så i snitt per år er det jo ikke så mye. Det har bare sneket seg på sakte, men sikkert. Ingen annen grunn enn latskap og at jeg er glad i god mat, godteri og kaker. Rett og slett alt som er usunt. Jeg har et stort ønske om å gå ned 20-30 kg, men det er en kamp. Jeg må bare sette ned foten en dag og si at nok er nok, men det er så himla vanskelig. Jeg er lei av å være tjukk, så dette må jeg bare få til. 

Anonymkode: acee2...447

[tussi680]

Som sagt, jeg har vært tynn gjennom hele livet fram til jeg fikk ungene, deretter har jeg ikke greid å gå ned og spesielt ikke nå når jeg tar stoffskiftetablettene. Jeg også har prøvd utallige ganger, dog ikke med all slags mulig kurer. Har gått ned 10 kg engang, men da hadde jeg ikke dette kroppsprbl.som stoffskifte gir. Det er tablettene som er skyld i min oppgang. Jeg har spist det jeg har spist til normalt, men det føk opp når jeg startet med dem.

[Gjest Jessica]

Den Monday, February 15, 2016 at 15.43, AnonymBruker skrev:

Jeg har en BMI på 50,15. 

Ble født med bollekinn og rundt ansikt, men var undervektig som liten. 
På barneskolen ble jeg mobbet og utsatt for overgrep av eldre gutter. 
Begynte med selvskading da jeg var 7 år. Men det var vanskelig å skjule det, så jeg begynte å straffe meg selv ved å ikke spise. Jeg kunne gå dager uten å spise, kastet opp og besvimte. 
Var så syklig undervektig i noen år. 

Da jeg var rundt 10 år forandret det seg. 

For å gjøre de voksne rundt meg glad så spiste jeg. Men ikke vær dag. Jeg kunne gå 4 dager uten mat, også spiste jeg et stort måltid også fastet jeg i 4 dager igjen. Jeg hatet mat, mat var en byrde. Jeg ble kvalm og dårlig av å spise mat til slutt. Kroppen ville ikke ha mat, men jeg måtte spise for å skjule problemene mine. 
Forbrenningen min var helt på trynet. Jeg kunne spise en posepotetgull og det var alt jeg spiste på ei uke. 
En annen uke spiste jeg normalt, 1 måltid om dagen. Neste uke spiste jeg kun 2 måltider op ei hel uke etc. 
Det gikk i raske og enkle måltider, usunt og raske karbohydrater. Drakk mye brus, bare brus egentlig, helst siden jeg var 2 år. 

Vekten gikk sakte men sikkert opp. 
Da jeg var 26 gikk jeg ned 15 kilo, fra 113 til 98 kg. 
Bare på grunn av at jeg spiste to måltider om dagen. Jeg splittet på en måte middagen i to, slik at middagsporsjonen ble mindre, også spiste jeg frokost. 
På ca 5 måneder gikk jeg ned 15 kilo. Trente ikke mer, spiste ikke annerledes, annet enn at jeg spiste to måltider om dagen. 

Så møtte jeg veggen pga depresjon og angst. 
Gikk på medisiner som ødela apettiten nå til de grader. Første gjorde at jeg var konstant sulten. Kastet opp vær dag fordi jeg var så sulten. Pakket innpå med godteri og alt som var fort og enkelt. Gikk så opp 25 kg på litt over 1 år. 
Startet på nye medisiner og apetitten forsvant helt. Gikk ned 10 kg på 3 måneder. Kastet opp, besvimte og var generelt i dårlig form. Sakte men sikkert presset jeg meg igjennom problemene. Jeg spiste selv om at jeg kastet det opp. Litt etter litt klarte jeg å holde på maten. Falt tilbake til gamle synder, ett måltid her, ett måltid der. Faste i ett par dager, spise dritt her og dritt der. Gikk så opp 17 kg på 5 måneder. 

Nå er her jeg. 133 kg viser vekten. 
Prøver å spise ett måltid om dagen. Straffer meg selv ved å kutte meg hvis jeg ikke spiser. 
Får flere og flere arr, vekten kryper oppover. Vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg er så sliten av å kjempe mot mat og kroppen. Jeg er så langt nede at jeg gir faen. Dør jeg så dør jeg. Nei vet du hva, jeg vil dø. 
Det er noe som har ligget i bakhodet siden jeg var lita. x antall shotter tequila; Håpet om å dø er sterkt, men gang på gang blir jeg fraktet til sykehuset og må pumpes. Sitter igjen med skammen om å faile. 
Jeg klarer faen meg ingenting. 
Orker snart ikke mer. Jeg har gitt opp håpet om å bli tynn og pen. For selv om at jeg er tynn så er jeg fortsatt stygg og ubrukelig, en byrde for samfunnet og mindre verdt enn dritten under skoa til de største kriminelle avskummet i verden. Jeg bryr meg ikke lengre, jeg er lei. Jeg vil dø, orker ikke mer. 

Jeg har gitt opp. 
Jeg gir faen i om vekten viser 60 kg eller 360 kg. Orker ikke mer. har ikke energi til å bry meg lengre. Dør jeg i en alder av 40 år pga overvekt så blir jeg overlykkelig! Orker ikke å leve til jeg er 90 år, livet er det verste som har hendt meg. 
 

Anonymkode: 33138...9fe

Så forbanna trist å lese. Vet noen andre om dette ? Deler du dine tanker med venner og familie?  Jeg forstår at du vil gi opp, men livet kan fortsatt bli bra. Det gjorde noe med meg å lese dette, jeg håper du tar kontakt med meg hvis du vil snakke litt 💙

[AnonymBruker]

Den 18. februar 2016 at 20.12, BlendaSensitive skrev:

Først og fremst klem til deg.

Vet jo ikke hvor høy du er, men følte du virkelig deg overvektig på 50-60 kg? Iså fall er du kanskje litt spiseforstyrret....

 

Men over til noe annet. Vil kommentere det jeg har uthevet i din tekst.

Har du tatt dette opp med legen? Det finnes et hormon som noen mangler som gjør at metthetsfølelsen ikke er der. Jeg har en venninne som har et barn med dette. H*n tar nesespray ved hvert måltid for å hjelpe til med metthetsfølelsen.

 

OM du har snakket med legen om dette, har du testet lavkarbo? For jeg hadde det sånn før, null kontroll og kunne fint spise 8 brødskiver og fremdeles ha lyst på mer.... Etter streng lavkarbo har jeg lært meg bedre når jeg er sulten, når jeg er fysen, når jeg er mett - eller rett og slett tørst.

Jeg spiser ikke streng lavkarbo nå, men veldig moderat. Og har blitt kjent med hvilken matvarer som trigger i gang overspisingen. Og det er helt FANTASTISK å ha kontrollen!!

Bare som et innspill til deg.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Jeg føler meg ikke overvektig på 50-60 kg. Jeg er 158 høy og alt fra 58 kg og nedover er jeg fornøyd med. Idealvekten min ligger rundt 54 kg når jeg er godt trent i tillegg. 

Med min høyde så er alt fra slutten av 60-tallet til over 80 som jeg har vært på det meste, fra moderat høy til helseskadelig bmi. Selv om kanskje 65-70 kg høres lite ut så ser det mye ut med min høyde - først og fremst fordi det aller meste legger seg rundt magen. Allerede ved et par og seksti kg har jeg helsefarlig midjemål.

Du har helt rett i at jeg har en spiseforstyrret tankegang. Jeg vet at det ikke er normalt å tenke på mat som en narkoman tenker på heroin. 

Jeg har også tenkt flere ganger at det må være noe i hjernen/kroppen hormonelt men jeg trodde ikke at det gikk an å måle f.eks leptin på blodprøver? 

Jeg har prøvd lavkarbo/moderat karbo flere ganger og det er ingen tvil om at det virker. Suget forsvinner og det er ikke lenger et problem å la være å spise usunt. Men så kommer det en anledning der det er kake - bursdag, konfirmasjon eller bryllup - og jeg tenker at nå er jeg jo helt uten sug og det vil gå helt greit å ta et halvt stykke. 

Da er det gjort. Det hjelper ikke å "stå i mot i 20 minutter" eller "si til deg selv at du skal få spise godteri på lørdag" som det står i bøkene. Etter 20 min eller 48 timer alt etter så lenge jeg holder ut er suget etter søtt så stort at jeg nesten kunne gjort hva som helst for en pakke kjeks. Jeg sitter på jobb og tenker på mat, i bilen, er jeg på besøk hos noen så er tankene nesten utelukkende rettet mot skålen med sjokolade som står på bordet. 

Jeg forstår jo at dette er helt syk oppførsel. Det er sykt å lage en batch med muffins eller brownies for så å spise alt selv toppet med krem. 

Jeg skal til endokrinolog for stoffskifteproblemer og kunne gjerne bedt han om å sjekke andre ting også, men dette er ikke akkurat noe jeg tør å fortelle. Det er ingen som vet at jeg har det sånn og jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg er så sterk og trygg på meg selv. Denne oppførselen står så veldig i kontrast til resten av livet mitt og siden jeg ikke er enormt overvektig så blir jeg ikke tatt helt på alvor verken av lege eller psykolog. 

Og jeg fatter ikke for mitt bare liv at jeg ikke klarer å bare ta meg sammen på dette området. Alle andre impulser klarer jeg å overstyre med viljestyrke uten problemer - og jeg sluttet å røyke for over 10 år siden på flekken. 

Forstår meg ikke på dette

Anonymkode: 8fb3f...bf7

[BlendaSensitive]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare! Jeg føler meg ikke overvektig på 50-60 kg. Jeg er 158 høy og alt fra 58 kg og nedover er jeg fornøyd med. Idealvekten min ligger rundt 54 kg når jeg er godt trent i tillegg. 

Med min høyde så er alt fra slutten av 60-tallet til over 80 som jeg har vært på det meste, fra moderat høy til helseskadelig bmi. Selv om kanskje 65-70 kg høres lite ut så ser det mye ut med min høyde - først og fremst fordi det aller meste legger seg rundt magen. Allerede ved et par og seksti kg har jeg helsefarlig midjemål.

Du har helt rett i at jeg har en spiseforstyrret tankegang. Jeg vet at det ikke er normalt å tenke på mat som en narkoman tenker på heroin. 

Jeg har også tenkt flere ganger at det må være noe i hjernen/kroppen hormonelt men jeg trodde ikke at det gikk an å måle f.eks leptin på blodprøver? 

Jeg har prøvd lavkarbo/moderat karbo flere ganger og det er ingen tvil om at det virker. Suget forsvinner og det er ikke lenger et problem å la være å spise usunt. Men så kommer det en anledning der det er kake - bursdag, konfirmasjon eller bryllup - og jeg tenker at nå er jeg jo helt uten sug og det vil gå helt greit å ta et halvt stykke. 

Da er det gjort. Det hjelper ikke å "stå i mot i 20 minutter" eller "si til deg selv at du skal få spise godteri på lørdag" som det står i bøkene. Etter 20 min eller 48 timer alt etter så lenge jeg holder ut er suget etter søtt så stort at jeg nesten kunne gjort hva som helst for en pakke kjeks. Jeg sitter på jobb og tenker på mat, i bilen, er jeg på besøk hos noen så er tankene nesten utelukkende rettet mot skålen med sjokolade som står på bordet. 

Jeg forstår jo at dette er helt syk oppførsel. Det er sykt å lage en batch med muffins eller brownies for så å spise alt selv toppet med krem. 

Jeg skal til endokrinolog for stoffskifteproblemer og kunne gjerne bedt han om å sjekke andre ting også, men dette er ikke akkurat noe jeg tør å fortelle. Det er ingen som vet at jeg har det sånn og jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg er så sterk og trygg på meg selv. Denne oppførselen står så veldig i kontrast til resten av livet mitt og siden jeg ikke er enormt overvektig så blir jeg ikke tatt helt på alvor verken av lege eller psykolog. 

Og jeg fatter ikke for mitt bare liv at jeg ikke klarer å bare ta meg sammen på dette området. Alle andre impulser klarer jeg å overstyre med viljestyrke uten problemer - og jeg sluttet å røyke for over 10 år siden på flekken. 

Forstår meg ikke på dette

Anonymkode: 8fb3f...bf7

Vi er like høye og jeg veier nesten 80 kg selv.

 

Spør legen m dette med hormon og sultfølelse, legen er der for å hjelpe, så ikke vær flau! Om du ikke gir all informasjon, så kan heller ikke legen ta de rette prøvene. Kan selvfølgelig vært helt psykisk den manglende sultfølelsen, men er jo verdt å teste for alle fall.

Du kan jo legge det frem at du har hørt om denne hormonforstyrrelse, og at du opplever manglende sultfølelser.

http://www.helsekostopplysningen.no/Innhold/Livsstil--Helse/Energibehov--forbruk/Regulering-av-sult-og-metthet/

 

 

Kjenner godt igjen dette med lavkarbo og selskap.... uff. det er da jeg også hopper på brødvogna.....

[missdior]

Jeg var alltid litt større enn de andre ungene da jeg var liten, men aldri feit. Kraftig, men aktiv. Spilte håndball i mange år, og nådde min topp da jeg var 14 år. Da spilte laget mitt i flere aldersgrupper og vi var rågode. Jeg var utrolig godt trent, og hadde en sterk og flott kropp. Så spilte vi finale i en cup, og jeg knuste min venstre kneskål. Det var nedslående og jeg ble veldig lei meg, og jeg tror kanskje jeg ble deprimert. Opptreninga var hard, og da kneet var såpass bra igjen at jeg kunne begynne å trene ordentlig hadde hele laget mitt beveget seg enda et hakk  opp. Jeg kom meg aldri på deres nivå igjen, og treninga dabbet veldig av.

La nok på meg 5-10 kg iløpet av denne tiden kan jeg tenke meg. Men så.. Jeg flyttet til faren min som 16-åring. Flyttet over 100 mil bort fra mamma. Hos faren min fikk jeg eget rom i kjelleren, og det var det. Vi snakket ikke sammen, og snakket vi var det kjeft. Og han kommenterte hva jeg spiste, hele tiden. To brødskiver til kveldsmat? Det er for mye. Gikk jeg inn på kjøkkenet kunne han rope etter meg at "du trenger ikke spise hele tiden vet du". Det endte med at jeg spiste i skjul. Jeg tok med all maten ned på rommet mitt, og fråtset. Det ble aldri laget middag i det huset, så jeg brukte de skarve stipendkronene mine på å kjøpe meg middagsmat. Så spiste jeg gjerne alt jeg lagde. Presset alt inn. For det kunne være lenge til neste måltid, for plutselig kom faren min hjem, og jeg kunne ikke gå inn på kjøkkenet mer den dagen. Jeg hadde lager under senga på rommet mitt. Kneipbrød. nugatti, kjeks, alt mulig. Var bestandig redd for å være sulten, og for å la faren min se meg spise.  Jeg la på meg 30 kg på tre år mens jeg bodde der. Jeg hadde det overhodet ikke bra, men klarte ikke slutte å spise. Maten ble en trøst!

Nå er det fire år siden jeg flyttet ut deifra, og jeg har gått ned 10 kg (og 9 kg til, men de la jeg på meg i graviditeten så de har ingenting med dette å gjøre). Jeg jobber hardt for å gå enda mer ned i vekt, og jeg er på vei. Det er vanskelig, så jævlig vanskelig. Og det sitter fortsatt igjen dette med å spise som en gal når jeg er alene. Spiser gjerne en hel pose med potetgull for å skjule sporene mine. Kaster posen i søpla ute. Bare for at ingen skal se at jeg har spist noe. I bunn og grunn er det jo bare jeg selv som kan endre på dette. Det er jo så lett, sånn egentlig.

Godt å få det ut. Puh.

[AnonymBruker]

Den 15.2.2016 at 19.57, AnonymBruker skrev:

Jeg hater også at folk kommenterer kroppen min. Når jeg har gått ned en del, kommer kommentarene, og jeg hater det selv om det er hyggelig ment. Har i ettertid skjønt at slike kommentarer har fått meg til å spise mer igjen, og da slipper jeg også kommentarer.

Anonymkode: 63e6d...f48

Akkurat slik har jeg det også. Kjenner flere som sliter med overspising og har gått mye opp og ned i vekt, men overraskende få forstår meg her, så det var litt godt å lese dette selv om det er leit at du sliter med det samme.

Anonymkode: 165a6...774