Hvor ulykkelig må man være for å skille seg?

[AnonymBruker]

Trådstarters innlegg kunne nesten ha vært skrevet av meg... Jeg levde med min ekssamboer i 20 år før jeg klarte å gå. Min eks høres akkurat som ts sin kommende eksmann. Utad veldig hyggelig, flink å bidra i lokalsamfunnet, stilte opp på alle møter som dreide seg om ungene. Hjemme bidro han aldri med noe rundt ungene, kun når familie og venner var til stede. Tror jeg kan telle på en hånd alle gangene han feks la barna, kun vasket hus tre ganger på 20 år ( de tre gangene jeg lå på fødehjemmet) og lagde middag kanskje 3-4 ganger. Han skulle alltid ha full kontroll på hvor jeg var, hvem jeg snakket med, sjekket tlf og pc osv. Utad kunne det virke som omsorg når han ringte for å høre hvor jeg var (kunne gjerne være med moren hans som hos en venninne) og han kjørte og hentet meg alltid (har lappen selv) om jeg feks skulle på jentefest, og kanskje hadde avtalt å sitte på med andre. 

Ovenfor våre tre barn var han knallhard og det gikk veldig hardt ut over eldstemann. Evig kjefting og brøling over den minste ting, såpass mye at selv moren hans reagerte. Han hadde aldri feil, aldri gjorde han noe galt og alltid var det min feil at han var sliten eller trist. I tillegg begikk ham seksuelle overgrep og tom det var min feil. Kun noen få skjønte virkelig hvem han var og hvordan jeg og barna hadde det. I etterkant har nok mange fått en A ha opplevelse av han, og har sett hvordan han virkelig er. 

Bruddet gikk greit i starten, men han har motarbeidet meg på alle måter, og det var en tøff kamp. De første årene etter bruddet mente han jeg skulle fortsette min rolle som husmor også i hans nye hjem, og han har ikke bidratt med noe til barna. I begynnelsen bodde de to yngste der 50/50, og han har klart å være roligere og oppført seg bedre mot barna. mot meg har det blitt bare verre og verre, men det er greit så lenge barna har det bra. 

Etter noen år fikk han ny samboer, og hun blir behandlet likedan som meg, mens barna hennes blir behandlet bedre enn hans egne. Det har resultert i at de to yngste bor nå kun hos meg, og dette er selvsagt kun min feil. Yngstemann på 19 år er modig nok til å si i fra til faren at hverken hun eller søstrene orker å bo der nå han oppfører seg sånn,,men det gikk ikke inn. Et eksempel på forskjellsbehandlingen var at et år (da de var yngre og bodde 50/50 og skulle være tre uker i sommerferien hos ham) dro han til Spania med samboer og hennes barn (jevngamle med mine eldste) mens mine ikke fikk være med. Beskjeden var at jeg hadde alt ansvar for våre tre barn uansett. Det var da mine yngste flyttet til meg. 

Jeg vil ikke si min ekssamboer er psykopat, men han er helt klart manipulerende og ser ikke egne feil og mangler opp i alt. Et hvert forsøk fra min side på å løse problem har hele veien blitt møtt med anklager om at jeg er manipulerende. FVK osv har gitt han opp... Nå er barna voksne og jeg slipper enn så lenge å forholde meg til han. 

Mitt liv uten han har vært fantastisk, en lettelse over å slippe unna, glede over å være meg sel, glede over å være fri, ha frihet!!! 

 

Lykke til TS, tror du trenger det og en stor klem!!! 

Anonymkode: 2805a...98d

[Det er mitt liv!!!]

Fy søren å mye vi kvinner må tåle. Vi må lære barna våre å sette ned foten med en gang, slik at forelskelsen ikke overskygger faresignalene!

Så glad for å høre st d går greit nå. Du var tøff!!! 

Stakkars nåværende kjæreste....

love

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter noen år fikk han ny samboer, og hun blir behandlet likedan som meg, mens barna hennes blir behandlet bedre enn hans egne. Det har resultert i at de to yngste bor nå kun hos meg, og dette er selvsagt kun min feil. Yngstemann på 19 år er modig nok til å si i fra til faren at hverken hun eller søstrene orker å bo der nå han oppfører seg sånn,,men det gikk ikke inn. Et eksempel på forskjellsbehandlingen var at et år (da de var yngre og bodde 50/50 og skulle være tre uker i sommerferien hos ham) dro han til Spania med samboer og hennes barn (jevngamle med mine eldste) mens mine ikke fikk være med. Beskjeden var at jeg hadde alt ansvar for våre tre barn uansett. Det var da mine yngste flyttet til meg. 

Nå er jeg mann, men mener likevel det er du som har gått seirende ut av dette. Ingen ting er større enn å kunne ha et fint forhold med sine barn. Det at de så tydelig vil være hos deg, og sier klart i fra om hvordan far er, så er det jo han som får det trist, uavhengig om han forstår det selv eller ikke.

Anonymkode: 67b77...65a

[Sugerøret]

Fra hva du selv skriver,så er dette ikke noe lykkelig ekteskap. Kom deg ut ,og start ett nytt liv.

Du har det ikke bra, barnet på 13 har det i alle fall ikke bra.

Jeg ville helt klart gått for skillsmisse

[AnonymBruker]

Spm er hvordan blir menn slik? Hva manglet i deres barndom? Man kan bare lure.

Anonymkode: 75955...bc8

[stemorrollen]

Sett opp et møte med familievernskontoret. De har psykologer som kan gi deg råd på hvordan du kan håntere dette på best mulig måte, og muligens snakke med deg og mannen om hvordan dere kan sammarbeide bedre om du vil prøve det først med hjelp. Jeg tror virkelig det er det beste du kan gjøre!

[Det er mitt liv!!!]

3 minutter siden, stemorrollen skrev:

Sett opp et møte med familievernskontoret. De har psykologer som kan gi deg råd på hvordan du kan håntere dette på best mulig måte, og muligens snakke med deg og mannen om hvordan dere kan sammarbeide bedre om du vil prøve det først med hjelp. Jeg tror virkelig det er det beste du kan gjøre!

Takk for godt råd. Jeg tar kontakt med de i morgen!

[AnonymBruker]

Det kom veldig mange svar fra ulike brukere i denne tråden. Jeg ville kontaktet bv ts og bedt de om råd. Det kan hende at de vil se på deg som mindre egnet til å ha ansvar for barn, men det er DETTE du skal be dem om hjelp til, å støtte deg og barna, og spør også hvilken støtte de kan tilby pappaen.

Anonymkode: 04fbc...b0d

[Ramona]

Lykke til! Kan du fortsette å holde oss oppdatert? Er i en lignende situasjon selv.

Endret 22. februar 2016 av Ramona

[Det er mitt liv!!!]

Det kan jeg. Ta kontakt i innboksen på profilen min her, om det er noe du lurer på/trenger hjelp til.

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Nå er jeg mann, men mener likevel det er du som har gått seirende ut av dette. Ingen ting er større enn å kunne ha et fint forhold med sine barn. Det at de så tydelig vil være hos deg, og sier klart i fra om hvordan far er, så er det jo han som får det trist, uavhengig om han forstår det selv eller ikke.

Anonymkode: 67b77...65a

Jeg synes selvsagt det er godt å ha et fint forhold til barna mine, men jeg skulle likevel ønske at faren hadde et godt forhold også. Det er litt sårt å tenke på alle årene som har gått der barna har beskyldt meg for ikke å ta kampen mot faren (i forhold til penger, forskjellsbehandling osv) men godt å vite nå at de er alle voksne og ser farens oppførsel selv. Far tror at jeg i alle år har oppmuntret til å boikotte samvær, men sannheter er faktisk stikk motsatt. 

Anonymkode: 2805a...98d