Hvor ulykkelig må man være for å skille seg?

[AnonymBruker]

Dette er ikke kritikk av deg TS, for jeg skjønner deg godt, jeg bare lurer på om du har tenkt noe på hvordan du tror det blir med barnefordeling? Om det blir 50/50 så må jo guttungen bo alene med faren annenhver uke..

Anonymkode: 9fef7...b72

[AnonymBruker]

Så vondt å lese om regimet du og ungene lever under, ts. Det høres ut som du har bestemt deg, og godt er det. 

Det er vondt det du skal gjennom nå, men du (og ungene) får det så mye, mye bedre etterpå. 

Anonymkode: b7647...1d6

[Det er mitt liv!!!]

Jeg går gjerne for 50/50, tenker at det er naturlig. Eller at jeg bor så pass nær far at de kan være der de vil. Jeg tror nok far vil sette mye mer pris på barna når han ikke har de hele tiden. Han kan også være veldig morsom og er ikke ALLTID masete og kjefter. Kommer helt ann på humøret.

Jeg er så utrolig takknemlig for alle tilbakemeldingene her!!!  

Når jeg parkerte bilen i dag så kjørte jeg den ikke inn i garasjen, jeg satt den på utsiden og tenkte: ah så deilig, nå er han bortreist og kan ikke kommentere surt hvorfor jeg ikke har kjørt den inn:0)

Ja jeg er konfliktsky, men når noen blir skikkelig urettferdig behandlet, da blir jeg sint! Så jeg tør å si i fra, men han er en mester i å argumentere og å finne unnskyldninger, så noen ganger blir det som å diskutere med et barn. Så blir det bare krangel. 

Akkurat nå har jeg en sorg fordi jeg må såre han ( frykter også at han kan gå så langt som å ta livet av seg), samtidig tenker jeg ( endelig) at han får selv ta ansvar for sitt liv!! Og det samme må jeg.

Jeg skal bli fri!!!! Endelig!!!! Er så glad at jeg har funnet motet.

Kommer kanskje til å skrive her om hvordan det går ( om jeg overlever da), og kanskje noen kan finne styrke i å lese min historie. 

Tusen takk alle sammen <3

[AnonymBruker]

Anonymkode: a2871...0f3

[AnonymBruker]

Håper du holder oss litt oppdatert, ts. Kjenner at jeg kommer til å tenke på deg innimellom denne uka. 

Anonymkode: b7647...1d6

[AnonymBruker]

Aktuell heading hos deg Ingen fasit, noen blir lykkelig av det som gjør andre ulykkelig..
Men er man ikke lykkelig, i dette ENE livet man har fått på denne jord. Da er det tid for å gjøre et grep. Gjøre en endring slik at man blir lykkelig.
Lykke kommer og går litt. Når man er sliten og lei, kan veien til lykke føles lang. Så skjer det noe som gjør at man kjenner lykke helt ned i tærne.. og sånn går no dagan..

Å være fornøyd med livet sitt derimot. Og dagene i livet - det må vi kunne unne oss..?
Vi må kunne leve et liv vi er tilfreds med, og ikke minst, fylle livet vårt med mennesker som hjelper til med den følelsen?

Jeg vet hvordan det er å forlate en mann man har elsket, som man på mange måter ikke har noe å utsette på.. Som ikke slår, ikke drikker, som er godt likt av alle og som ikke minst er pappaen til ens barn.

Det er mange forskjellige ekteskap, og man kan sammenligne seg selv.. Noen ganger vil man ta skoene å løpe umiddelbart, andre ganger tenker man at man har det vel godt....?

Men når tanken om å forlate, fordi man ikke føler det godt.. stadig er tilbakevendende - er det ikke da på tide å gjøre det du nå har bestemt deg for..?

Jeg gjorde det, og har aldri sett meg tilbake å angret.
Ja, det var litt kaos med det samme, og det var ikke alltid like godt å stå i det når det storma.. men så løsna det til slutt.
Etter noen år traff jeg til og med en ny mann. Og jeg tenker stadig på hvor annerledes livet mitt er nå.
Jeg får så mye igjen. "Det drypper så mye på klokkeren"...

Jeg kan ha en dårlig dag nå også - så klart. Det kan vi alle.
Men jeg er god og glad i hjertet mitt. Mannen er snill og god, og vil OSS. ALltid. Og vårt beste.

Jeg sier bare; do it.
Make it happen.
og hauger med klemmer og lykke til

Anonymkode: 1993a...71c

[AnonymBruker]

Hei TS,

du har jo kommet til en beslutning, og det virker som den eneste rette. Jeg synes du har akseptert for mye for lenge, og det har jo utvilsomt gått utover barna. Når du tenker at dette ikke er så ille, så er det sannsynligvis fordi du har hatt det sånn så lenge at du er blitt vant til det og ikke helt ser hva som er normalt. Samtidig han samboer også blitt så vant til at han kan være slik, at han ikke ser sine egne feil - før kanskje etter at det er slutt? Jeg hadde i alle fall aldri klart å leve slik og hadde en venninne gjort det, ville jeg prøvd å få henne til å sette seg i respekt eller gå fra ham. Han eier ingen respekt for dere og hans definisjon av elske er ikke god om det er slik han utøver kjærlighet.

Jeg kjenner at jeg er litt bekymret for at han kommer til å skade deg når du sier fra. Det er bra barna ikke skal være der, men kan det hende du bør si det et annet sted enn hjemme alene? Eller ha en venninne som venter på deg utenfor? Eller ta det opp med ham på telefon? Han vil kanskje synes det er råttent, men du kan si at du ikke turte å slippe bomben på tomannshånd, fordi du var redd han skulle eksplodere, siden han tross alt blir fort sint for småting? Du kan jo si at du ønsker en samtale på familievernkontoret og så si der at du har kommet til skilsmisse. Jeg ville også lagt vekt på samarbeid, vennskap, at han kanksje ikke er lykkelig han heller, siden han er så lite harmonisk og så "hard".

Håper du kan fortelle hvordan det gikk.

I alle fall; lykke, lykke til - det er i alle fall det riktige valget. 

 

Anonymkode: c7077...f70

[Titan]

Du kommer til å få det knallbra! Håper han behandler ungene skikkelig når du ikke lenger er der, men du får snakke med dem om å aldri være redde for å fortelle om noe er galt, uansett hvem det handler om. Du kan fikse det uten å skade den andre parten. Men lykke til, du er heldig som har bestemt deg

[Det er mitt liv!!!]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

du har jo kommet til en beslutning, og det virker som den eneste rette. Jeg synes du har akseptert for mye for lenge, og det har jo utvilsomt gått utover barna. Når du tenker at dette ikke er så ille, så er det sannsynligvis fordi du har hatt det sånn så lenge at du er blitt vant til det og ikke helt ser hva som er normalt. Samtidig han samboer også blitt så vant til at han kan være slik, at han ikke ser sine egne feil - før kanskje etter at det er slutt? Jeg hadde i alle fall aldri klart å leve slik og hadde en venninne gjort det, ville jeg prøvd å få henne til å sette seg i respekt eller gå fra ham. Han eier ingen respekt for dere og hans definisjon av elske er ikke god om det er slik han utøver kjærlighet.

Jeg kjenner at jeg er litt bekymret for at han kommer til å skade deg når du sier fra. Det er bra barna ikke skal være der, men kan det hende du bør si det et annet sted enn hjemme alene? Eller ha en venninne som venter på deg utenfor? Eller ta det opp med ham på telefon? Han vil kanskje synes det er råttent, men du kan si at du ikke turte å slippe bomben på tomannshånd, fordi du var redd han skulle eksplodere, siden han tross alt blir fort sint for småting? Du kan jo si at du ønsker en samtale på familievernkontoret og så si der at du har kommet til skilsmisse. Jeg ville også lagt vekt på samarbeid, vennskap, at han kanksje ikke er lykkelig han heller, siden han er så lite harmonisk og så "hard".

Håper du kan fortelle hvordan det gikk.

I alle fall; lykke, lykke til - det er i alle fall det riktige valget. 

 

Anonymkode: c7077...f70

Tusen takk for fine ord. Jeg må tørre å si det til han direkte, jeg tror det vil være en del av å vise meg selv hvor sterk jeg kan være. Jeg har prøvd å få han med på familiekontoret flere ganger ( til og med sagt at det er et krav), men det vil han absolutt ikke.  Han har ikke vært voldelig med meg før, men ser for meg at han drikker seg dritings når jeg har gått og glipper helt ut da. Jeg avtaler med en kompis som kan være med han i helgen. Og han vil ikke vite hvor jeg eller barna er. 

Jeg spurte minste mann i dag ( vi er jo alene hjemme) om hva han synes om vi hadde skilt oss. Jeg sa at jeg ikke elsket pappa slik som før og at jeg var sliten sv at vi kranglet.

Hæ sa han, ja det må jo dere finne ut av. Men hva med Japanturen ( vi har bestilt) til sommeren? Det må vi bare se på, sa jeg.

Så gikk han å gjorde lekser.

Jeg lover å skrive om hvordan ting går på fredag.

Takk igjen for all styrke. 

[runi]

Den 13.2.2016 at 9.33, Det er mitt liv!!! skrev:

Akkurat nå føler jeg på en lettelse, lettelse over å ha tatt valget om å forlate mannen min. 

Vi har vært gift i 20 år, har to barn på 17 og 13 år. Jeg har i mange år vært ekspert på å lure meg selv. Lure meg til å tro at det ennå er kjærlighet. Men det er ikke det. Jeg har hele tiden tenkt at, jeg har jo lovet han å være med han til livets slutt. Jeg må kjempe, for han, for barna for den økonomiske fremtiden. Bare tanken på hvor knust han vil bli, får det til å vrenge seg i magen min. Men nå må jeg bryte det løftet. Jeg vil kjenne at jeg lever MITT liv!!!

Andre ser på oss som det perfekte ektepar. Ovenfor andre smiler og ler vi, holder hender og kysser. Han er utrolig kjekk, morsom og sosial. Hva er problemet lurer du kanskje på???

Han er kontrollfreak! Og jeg er konfliktsky!!

Noen eksempler: når jeg har fridag ( en dag i uken) vil han alltid vite hva jeg har gjort ( av husarbeid og plikter i hjemmet), når jeg fant ut at jeg ville begynne å lage sunn niste til minstemann på 13 ( fordi han er ganske distré og har problemer m å følge med på skolen, fikk jeg ikke lov til det, for dette var noe han fint klarte selv ( ja to tørre skiver med syltetøy). Måtte slutte med det. minstemann er som sagt ganske distré. Han har hele livet fått høre at han er bare lat. Han sier selv at det knytter seg i magen når pappa kommer ned trappen mot rommet, han hører på trinnene at det er pappa som kommer.... Og da vanner det alltid kjeft for noe han har glemt. Mannen min er verdensmester!! Han har alltid rett. Og hvis jeg kan dokumentere ( via nettet) at han tok faktisk feil, bare avfeier han det og sier han trodde det var rett.  Han er svært opptatt av en flott fasade. Redd for å drite seg ut. Der er vi totalt forskjellige. Han går aldri i diskusjon eller lytter til mine eller barnas argumenter om det er noe vi vil oppnå. Nei! Sier han bare. Ikke noe å diskutere.

Huff. Dette høres ikke så ille ut, og det er derfor jeg lurer på hvor ulykkelig må man være for å bryte et ekteskap.

Vi får det nok greit når barna flytter ut sier han, jeg kjenner  jeg gruer meg til å være alene med bare han. Skal jeg bli kåt, må jeg nødt til å se porno for jeg klarer ikke tenne på han. Han krever sex to ganger i uken, og jeg gruer meg til hver gang og føler meg som en prostituert. Han har regler og blir skikkelig sur hvis andre ikke setter skoene på plass, spiser i sofaen, ikke rydder opp etter seg med en gang, men han kan gjerne gjøre det selv. Og har alltid en unnskyldning på hvorfor han kan gjøre det. 

Jeg har lurt meg selv i mange år ( og han) til å tro at jeg elsker han. Jeg må si til han minst to ganger om dagen at jeg elsker han. Og jeg sier det. Om ting har toppet seg opp, har vi pratet og han lover bot og bedring og forstår meg, men då går det et par uker så er kjeftingen, den konstante naggingen i gang. 

Jeg føler for hver dag som går så kaster jeg bort livet.

jeg har stoooor omsorg og brenner for å hjelpe de svake i samfunnet. Dette må jeg ofte gjøre i skjul, for han mener jeg heller må være med familien. 

Nei til neste fredag så skjer det. Det er mitt liv! Og han skal ikke få styre meg lenger. Jeg skal finne meg en liten leilighet og de ukene jeg har barna, skal jeg overdrysse dem med kjærlighet og bygge opp deres selvtillit. Vise de at man som kvinne kan ta et selvstendig valg. Velge bort det som er vondt i livet.

Jeg skal pakke klar en koffert, ha klart et sted å bo midlertidig, ha pepperspray i lommen ( tilfelle han klikker i vinkel), skrive ut bankutskrift ( så han ikke gjemmer unna masse penger ( vi er ganske velstående)) og når jeg sier det, skal jeg legge all skyld på meg selv og mine følelse. 

Jeg skal ikke vike fra mitt valg! Det er nå jeg skal begynne å leve.

 

men fy faen å jeg gruer meg til den samtalen!!! Og jeg vet at det blir en vanskelig tid. MEN jeg vet også at ting ordner seg til slutt! 

Del gjerne din erfaring.

Lykke til 

[AnonymBruker]

Den 13. februar 2016 at 21.36, Det er mitt liv!!! skrev:

Han har laget sin egen niste siden han begynte på skolen:0)

og selvfølgelig klarer han det selv. Det jeg begynte med var å lage niste med stekt egg ( masse proteiner), litt grønnsaker og litt frukt. Og jeg gjorde det bare en -to ganger i uken ( spesielt de dagene han skulle ha prøver).Mannen min begynte også med om jeg visste hvor mye det faktisk kostet med egg!!! ( og vi har god råd). Jeg mener at det er vel mitt valg at jeg Jan lage sunn niste av kjærlighet og for at konsentrasjonen skal bli bedre av og til, uten at han nekter meg det.Eller er jeg helt på jordet....

Det syns jeg er en hyggelig omsorgsfull gest å gjøre. Sønnen din er i vokse-fasen og trenger næring. Min 12-åring hadde også bare lagd tørt brød med syltetøy om han lagde nista selv. Derfor lager jeg til han, med glede. 

 

Dette klarer du- du har bare et liv, og du skal bruke det på noe som gjør deg glad!! Stå på!! 

Anonymkode: aa082...d28

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man bare lever en gang, så hvorfor bli i et forhold der man er  ulykkelig?

Anonymkode: 66353...228

[Det er mitt liv!!!]

Det er gjort! Han hadde typisk en forferdelig dag på jobben. Det var over på 15 min. Han ble fly forbannet. Kastet tallerken og glasset i veggen. Se til helvete å kom deg ut skrek han. 

Kvelden drakk og tok han tabletter. Sendte masse stygge SMS til menig eldste datter. 

Dagen etter er han bare lei seg. Vil gå i terapi og psykolog. 

 

[AnonymBruker]

Da er selve sjumilssteget tatt! Takk for at du oppdaterte og glad han ikke gikk løs på deg. 

Kommer du til å gå i terapi m ham? (Utover de obligatoriske timene i fm separasjon) Eller er det for sent? 

Anonymkode: c7077...f70

[AnonymBruker]

Den Saturday, February 13, 2016 at 13.27, Det er mitt liv!!! skrev:

Takker for tilbakemeldinger! Han kimmer til å si: men du sa jo i forrige uke og i går at du elsker meg. Og ja jeg sier det hele tiden, hvis jeg ikke gjør det, så sier han: hva er galt denne gangen da. Vi må prate. Så blir det bare en krangel. 

Så jeg lyver jo når jeg sier det. Men jeg må jo det nå, for jeg må si det på riktig tidspunkt, når barna ikke er hjemme og jeg har fått ordnet der praktiske. 

Han er bortreist man-torsdag i neste uke, og da ordner jeg alt, og prater m han på fredagen.

nå må jeg bare så godt jeg kan prøve å late som ingen ting:/

 

Du er sterk og jeg beundrer deg for ditt valg! Dette er noe man fint leser at du har reflektert gjennom, ønsker og at dette er det beste for deg og barna. Du skriver at du vil overdrysse dem med kjærlighet når de er hos deg og bygge opp selvtilliten deres. Du virker som en meget god mor, som endelig kan få være deg selv 100% med dine barn. 

Flott at du tenker ut det praktiske dere må gjennom og at dette er noe du ordner før samtalen. Jo mer du går gjort på forhånd, jo enklere vil overgangen bli og mindre diskusjoner/krangler. Jeg beundrer deg for å tenke praktisk og for å stå på ditt valg. 

Håper alt ordner seg og at du får det bra nå! Ingen fortjener å bli behandlet slik i hjemmet. Det nå ha vært utrolig vanskelig å slappe av. Jeg kjenner skuldrene anspente seg av å lese hvordan denne mannen har oppført seg ovenfor dere. Om mulig,  anbefaler jeg deg å ta en avslappende massasje i løpet av uken. For egen del ville dette løsnet opp mye stress og angst i kroppen, slik at man er bedre forberedt og takler stress på en helt annen måte. 

Sender en varm klem og ønsker deg lykke til. Du fortjener å ha det bra og jeg heier på deg

Anonymkode: 8a8bf...5da

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Det er mitt liv!!! skrev:

Det er gjort! Han hadde typisk en forferdelig dag på jobben. Det var over på 15 min. Han ble fly forbannet. Kastet tallerken og glasset i veggen. Se til helvete å kom deg ut skrek han. 

Kvelden drakk og tok han tabletter. Sendte masse stygge SMS til menig eldste datter. 

Dagen etter er han bare lei seg. Vil gå i terapi og psykolog. 

 

Du skriver at han er kontrollfreak, men i forhold til væremåten til han, så er det nærliggende å tenke psykopatiske trekk. Både at han skal kontrollere hva som er rett og galt, men også det med å være sjarmerende den ene dagen, og å være ond den neste dagen er klassiske trekk.

Anonymkode: 67b77...65a

[Det er mitt liv!!!]

Som jeg sier til han, så er jeg ikke klar for å gå i noe terapi. Jeg må bo alene så får tiden vise hva som skjer. 

Han synes dette kom som en bombe, og mener jeg burde sagt: nå går vi i terapi eller så går jeg i fra deg.              Selv føler jeg st det er det jeg har sagt, når jeg har sagt til han at jeg setter det som et krav st vi går i terapi og at jeg ikke ber om det for morro skyld. Han sier han er ødelagt nå og at han aldri vil bli bra igjen og at han vil elske meg hele livet og at han aldri skal si et stygt ord og at jeg alltid kan gjøre som jeg vil.

men jeg er tom nå. Han sier at jeg etter alle disse årene i alle fall fortjener at jeg er der å trøster han.

men jeg kan ikke det. Han må bruke familien og vennene sine til det.

jeg er lei meg for de jeg sårer og av til kommer en liten tvil. Men må må jeg ta ansvar for mitt liv og barnas og han ta ansvar for sitt.

 

[Berit]

"han fortjener....", han burde sagt at du fortjener bla å ikke være der for han.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Det er mitt liv!!! skrev:

Som jeg sier til han, så er jeg ikke klar for å gå i noe terapi. Jeg må bo alene så får tiden vise hva som skjer. 

Han synes dette kom som en bombe, og mener jeg burde sagt: nå går vi i terapi eller så går jeg i fra deg.              Selv føler jeg st det er det jeg har sagt, når jeg har sagt til han at jeg setter det som et krav st vi går i terapi og at jeg ikke ber om det for morro skyld. Han sier han er ødelagt nå og at han aldri vil bli bra igjen og at han vil elske meg hele livet og at han aldri skal si et stygt ord og at jeg alltid kan gjøre som jeg vil.

men jeg er tom nå. Han sier at jeg etter alle disse årene i alle fall fortjener at jeg er der å trøster han.

men jeg kan ikke det. Han må bruke familien og vennene sine til det.

jeg er lei meg for de jeg sårer og av til kommer en liten tvil. Men må må jeg ta ansvar for mitt liv og barnas og han ta ansvar for sitt.

 

Når man har vært i lag lenge, så fortjener den andre parten en ordentlig forklaring. Men om du føler at du har gitt han det, så støtter jeg deg i at han må finne sin vei videre selv. 

Anonymkode: 67b77...65a

[AnonymBruker]

Dette er en mann med psykopatiske trekk slik jeg leser det. Jeg var ungdom da min mor forlot min stefar etter 10 år sammen. Han var verdens flotteste på utsiden, men kontrollerte ting i hjemmet. Jeg fikk ofte høre det om det var hår på børsten min etter bruk, at jeg ikke hadde satt på plass tannkremen der den skulle stå osv. 

I ettertid har det vært så UTROLIG synd på han utad over hvor fæl mor har vært som gikk fra han, han som fremdeles elsker henne. Han brukte over 2 år på å ta av seg ringen og viser seg fremdeles ikke offentlig med sin nye samboer (6 år siden mamma gikk fra han). Folk tror fremdeles at de er gift fordi han oppfører seg slik. 

Hvorfor skrive dette? Kun fordi det er greit å være klar over at du burde være konsekvent og ta vare på alt av dokumentasjon fremover, ettersom at dere har barn og tenker 50/50 løsning. 

Anonymkode: 8a8bf...5da