Vanlig å dele enkeltseng? Far og datter

[Gjest Jon Are]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig, og slik skal det være. Om en 12 år gammel jente skifter på samme rom som moren sin så er det faktisk ikke noe problem. Om en 12 år gammel jente skifter på samme rom som faren sin, så er det et ganske stort problem. Vi er forskjellige kjønn, og det oppheves ikke bare fordi man er foreldre og barn. Problemet her er at man ikke vet om barnet er barn enda, eller ikke. Og muligens er ikke far klar over at ei 9 år gammel jente gjerne begynner å bli kvinne, for han har en gutts erfaring, og der starter de ofte 2-3 år senere. 

Det er helt latterlig å komme med tulleinnlegg i en så alvorlig tråd. 

Anonymkode: b766c...b5a

Det var slettes ikke tull. Synes det er helt på grensen til det tvilsomme at at en far sover sammen med sin datter i en enkeltseng. Forøvrig har barn sin egen seng og den bør de lære seg til å bruke fra dag en. Det var ikke vanlig før(er snart 40) at barn sov sammen med foreldrene. Det ble da folk av oss også. har barn mareritt, bør de trøstes også følges tilbake til sin egen seng! Hadde barna til min kjæreste kommet opp i vår seng , hadde de pent fått nødt til å gå tilbake til sin egen seng. Selvfølgelig hadde jeg ikke godtatt det. Der er kjærestne min enig heldigvis.

Med hilsen fra

Jon are

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jon Are skrev:

Det var slettes ikke tull. Synes det er helt på grensen til det tvilsomme at at en far sover sammen med sin datter i en enkeltseng. Forøvrig har barn sin egen seng og den bør de lære seg til å bruke fra dag en. Det var ikke vanlig før(er snart 40) at barn sov sammen med foreldrene. Det ble da folk av oss også. har barn mareritt, bør de trøstes også følges tilbake til sin egen seng! Hadde barna til min kjæreste kommet opp i vår seng , hadde de pent fått nødt til å gå tilbake til sin egen seng. Selvfølgelig hadde jeg ikke godtatt det. Der er kjærestne min enig heldigvis.

Med hilsen fra

Jon are

Støtter Jon Are 100% i begge hans innlegg i denne tråden. 

Anonymkode: 65e0a...7d8

[liv]

Ikke unormalt at et offer oppsøker overgriperen (kommer tidligere enn planlagt på samvær etc.) for å bli ferdig med overgrepet. 

 

Jeg ville snakket med barnet - f.eks om du kjører henne et sted så dere ikke har øyekontakt. Samtaler i bil er undervurdert. Ikke tatt opp det med overgrep men sagt noe om hemmeligheter, og gode og onde berøringer og at det ikke er greit å la andre berøre dem, eller berøre andre, ikke en gang foreldre har lov til det og om noen venner av henne forteller om noe sånt så er det viktig å snakke med voksne rundt. F.eks lærer eller helsesøster, eller en annen forelder for det er hemmeligheter som gjør vondt i magen. 

Det er ting som jeg har snakket med min ni åring om fler ganger

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Jon Are skrev:

Det var slettes ikke tull. Synes det er helt på grensen til det tvilsomme at at en far sover sammen med sin datter i en enkeltseng. Forøvrig har barn sin egen seng og den bør de lære seg til å bruke fra dag en. Det var ikke vanlig før(er snart 40) at barn sov sammen med foreldrene. Det ble da folk av oss også. har barn mareritt, bør de trøstes også følges tilbake til sin egen seng! Hadde barna til min kjæreste kommet opp i vår seng , hadde de pent fått nødt til å gå tilbake til sin egen seng. Selvfølgelig hadde jeg ikke godtatt det. Der er kjærestne min enig heldigvis.

Med hilsen fra

Jon are

Du har tydeligvis ikke egne barn...

Anonymkode: e5ec5...44a

[Gjest cheshirecat]

14 timer siden, Bossa Nova skrev:

 

[Gjest cheshirecat]

2 timer siden, Jon Are skrev:

Det var slettes ikke tull. Synes det er helt på grensen til det tvilsomme at at en far sover sammen med sin datter i en enkeltseng. Forøvrig har barn sin egen seng og den bør de lære seg til å bruke fra dag en. Det var ikke vanlig før(er snart 40) at barn sov sammen med foreldrene. Det ble da folk av oss også. har barn mareritt, bør de trøstes også følges tilbake til sin egen seng! Hadde barna til min kjæreste kommet opp i vår seng , hadde de pent fått nødt til å gå tilbake til sin egen seng. Selvfølgelig hadde jeg ikke godtatt det. Der er kjærestne min enig heldigvis.

Med hilsen fra

Jon are

For 40år siden var det vanlig å slå unger også, så takk Gud for fremgang. Er blodig uenig med deg vedr. samsoving. Tror det er naturstridig å legge små babyer på eget rom "fra dag en". Du kan se på dyra; hvor mange mødre sover unna ungen sin? Til T.S: har spurt direkte men du er like unnvikende som du sier mannen din er: Mistenker du hun blir utsatt for overgrep ? Det er enkelt: "Ja/Nei/Kanskje"... -? Det er ganske essensielt for hva som faktisk diskuteres her.. 

[Gjest Jon Are]

8 timer siden, cheshirecat skrev:

For 40år siden var det vanlig å slå unger også, så takk Gud for fremgang. Er blodig uenig med deg vedr. samsoving. Tror det er naturstridig å legge små babyer på eget rom "fra dag en". Du kan se på dyra; hvor mange mødre sover unna ungen sin? Til T.S: har spurt direkte men du er like unnvikende som du sier mannen din er: Mistenker du hun blir utsatt for overgrep ? Det er enkelt: "Ja/Nei/Kanskje"... -? Det er ganske essensielt for hva som faktisk diskuteres her.. 

Det var slettes ikke vanlig å slå barna. Et ris på baken kanskje uten at det gjorde vondt når du virkelig hadde vært slem. Noe som kanskje var på sin plass enkelte ganger. Vi ble alle lagt på eget rom i egen seng på den tiden og ingen tok noen skade av det. Det er så mye dill og dall nå for tiden . Barm skal sove til voksne til de er nesten 10 år! Barn skal kjøres hit og dit (når vi var 12-13 år tok vi bussen til aktiviteter) Nå har jeg inntrykket av at alle skal kjøres. Jeg kjører aldri barna til kjæresten min none plass hvis det går en buss de kan ta! Dette er bevisst for at de skal lære seg å bli selvstendige. Er det mørkt ute , og de må vente lenge, så kanskje, men aldri ellers. Dette har vi en felles forståelse for. Men dette ble off topic..Få den mannen til å kjøpe egen seng til datteren. Det er virkelig kvalmt å ligge sammen i den alderen.

Med hilsen fra

Jon Are

[AnonymBruker]

10 timer siden, cheshirecat skrev:

For 40år siden var det vanlig å slå unger også, så takk Gud for fremgang. Er blodig uenig med deg vedr. samsoving. Tror det er naturstridig å legge små babyer på eget rom "fra dag en". Du kan se på dyra; hvor mange mødre sover unna ungen sin? Til T.S: har spurt direkte men du er like unnvikende som du sier mannen din er: Mistenker du hun blir utsatt for overgrep ? Det er enkelt: "Ja/Nei/Kanskje"... -? Det er ganske essensielt for hva som faktisk diskuteres her.. 

Til spørsmålet ditt må jeg si; jeg vet ikke.

Rett og slett fordi det er en alvorlig handling det er snakk om, og man ønsker ikke å tenke sånn om de man bor sammen med. Samtidig så  vet vi jo at sånne ting kan skje med hvem som helst, og ofte de personene man aldri kunne sett for seg kunne gjøre sånne ting.

 

Det kan være at de gangene de ligger sammen, så er det kun uskyldig, men det kan jo også være noe mer alvorlig..

 

Ts

Anonymkode: 2abff...ae6

[AnonymBruker]

1 time siden, Jon Are skrev:

Det var slettes ikke vanlig å slå barna. Et ris på baken kanskje uten at det gjorde vondt når du virkelig hadde vært slem. Noe som kanskje var på sin plass enkelte ganger. Vi ble alle lagt på eget rom i egen seng på den tiden og ingen tok noen skade av det. Det er så mye dill og dall nå for tiden . Barm skal sove til voksne til de er nesten 10 år! Barn skal kjøres hit og dit (når vi var 12-13 år tok vi bussen til aktiviteter) Nå har jeg inntrykket av at alle skal kjøres. Jeg kjører aldri barna til kjæresten min none plass hvis det går en buss de kan ta! Dette er bevisst for at de skal lære seg å bli selvstendige. Er det mørkt ute , og de må vente lenge, så kanskje, men aldri ellers. Dette har vi en felles forståelse for. Men dette ble off topic..Få den mannen til å kjøpe egen seng til datteren. Det er virkelig kvalmt å ligge sammen i den alderen.

Med hilsen fra

Jon Are

Innlegget støttes 110%

Anonymkode: 65e0a...7d8

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Jon Are skrev:

trenger ikke å ha egne barn for å ha mye med barn å gjøre i hverdagen. dårligeste argumentet jeg har hørt på lenge.

 

med hilsen fra

jon are

Enig! 

Anonymkode: 65e0a...7d8

[Aircondition]

Dette høres virkelig ikke helt normalt ut.. Det høres ikke greit ut i det hele tatt. Du burde prøve å merke deg om det er noe faste mønstre rundt de kveldene han ligger sammen med jenta. Atferd hos far, har han ekstra mye blikkontakt med barnet? Ikke meningen å legge meg borti privatlivet deres her, men ting å tenke på er jo sexlivet deres, hvordan er det? Gjerne når jenta ikke er der, hvordan er det om du hinter frempå om ekstra sengehygge mens hun er der, hvordan reagerer han om du kysser han, beføler han i det skjulte Etc. Rett og slett, føler du at du er interessant for han, at du tenner han? Dette er ting som kan være greit å ta med i betraktningen. Hva sier han dersom du, når han informerer om at han sover med henne sier at du trenger nærhet, trenger han? Du kan jo også spørre jenta, mens faren er til stede om hun ikke heller vil sove hos dere, si at det er større plass etc. Foreslå madrass på gulvet? Skap reaksjoner hos far.

Jeg ville også snakket med jenta. nå vet vi lite om relasjonen dere i mellom, men en god og trygg relasjon er viktig, vis at hun kan stole på deg, og i fet hele tatt kunne åpnet seg til deg om noe slikt.

[AnonymBruker]

Enig med Jon Are her om at det ikke er normalt å samsove i den alderen. Jeg er 40 år gammel, og har alltid lagt alene i egen seng da jeg var barn, med unntak om jeg var syk eller hadde mareritt og fikk trøst en liten stund (og da jeg var barn var det heller ikke normalt å slå barn (da fortalte man det i såfall ikke til andre)). Hvordan skal barn bli selvstendige om de ikke klarer å sove alene? Og hvis det er slik at samsoving er og blir et faktum og far ikke har planer om å endre på det, så må faktisk datteren få en dobbeltseng. Det er ikke bra for ryggen heller å ligge to stykker i en enkeltseng. Hvis skilsmisse har så voldsom dårlig samvittighet ovenfor barna at de behandler de som babyer til de er voksne, så får de heller la være å skille seg! Hadde jeg vært TS hadde jeg sagt at de to kunne tatt dobbeltsengen, og så hadde jeg flyttet på et annet rom... i et annet hus... (etter å ha forsikret meg om at det ikke skjedde noe overgrep).

Anonymkode: edfb5...268

[AnonymBruker]

1 time siden, Aircondition skrev:

Dette høres virkelig ikke helt normalt ut.. Det høres ikke greit ut i det hele tatt. Du burde prøve å merke deg om det er noe faste mønstre rundt de kveldene han ligger sammen med jenta. Atferd hos far, har han ekstra mye blikkontakt med barnet? Ikke meningen å legge meg borti privatlivet deres her, men ting å tenke på er jo sexlivet deres, hvordan er det? Gjerne når jenta ikke er der, hvordan er det om du hinter frempå om ekstra sengehygge mens hun er der, hvordan reagerer han om du kysser han, beføler han i det skjulte Etc. Rett og slett, føler du at du er interessant for han, at du tenner han? Dette er ting som kan være greit å ta med i betraktningen. Hva sier han dersom du, når han informerer om at han sover med henne sier at du trenger nærhet, trenger han? Du kan jo også spørre jenta, mens faren er til stede om hun ikke heller vil sove hos dere, si at det er større plass etc. Foreslå madrass på gulvet? Skap reaksjoner hos far.

Jeg ville også snakket med jenta. nå vet vi lite om relasjonen dere i mellom, men en god og trygg relasjon er viktig, vis at hun kan stole på deg, og i fet hele tatt kunne åpnet seg til deg om noe slikt.

Sexlivet vårt er helt greit igrunnen, han er som regel med om jeg tar initiativ. Siden vi fikk en liten en sammen for under 1 år siden, blir ikke akkurat sex prioritert. Kanskje han har dårlig samvittighet ovenfor jenta pga det også? 

Han sa ganske tidlig I forholdet at han hadde dårlig samvittighet pga han og mammaen til jenta, så derfor var det ikke så mye grenser osv her, men vil ikke innrømme å si han har det nå lenger. 

Han er egentlig ganske fraværende på dagtid, da han sitter store deler av dagen med mobil eller ligger å sover, eller I det hele tatt noe som gagner han, så kanskje han legger seg inn der fordi han har dårlig samvittighet for å ikke ha vært der så mye på dagtid.

Det er vanskelig å vite hva som egentlig er grunnen, men kommer til å spørre han neste gang det skjer ihvertfall. Om hva han tenker, og om han selv syntes det virker normalt.

 

Ts

 

Anonymkode: 2abff...ae6

[Gjest cheshirecat]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til spørsmålet ditt må jeg si; jeg vet ikke.

Rett og slett fordi det er en alvorlig handling det er snakk om, og man ønsker ikke å tenke sånn om de man bor sammen med. Samtidig så  vet vi jo at sånne ting kan skje med hvem som helst, og ofte de personene man aldri kunne sett for seg kunne gjøre sånne ting.

 

Det kan være at de gangene de ligger sammen, så er det kun uskyldig, men det kan jo også være noe mer alvorlig..

 

Ts

Anonymkode: 2abff...ae6

Jeg tenker at man får ikke disse tankene uten at det kanskje er andre årsaker som gjør at alarmklokkene går av. Jeg ville virkelig prøvd å ha en samtale med jenta, hva med å tilby deg at hun heller sover i dobbeltsenga med deg og far sover alene i hennes seng viss hun er redd eller engstelig. Se hvordan både hun og far reagerer på det og gi henne en mulighet til å trekke seg unna. Det er dypt alvorlige anklager å komme med, men det værste du kan gjøre er å snu ryggen til dette eller ikke ta tak i det, når du ført er usikker.. 

[Gjest cheshirecat]

Åh, så provosert at jeg faktisk logga meg på en pc for dette...:

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig! 

Anonymkode: 65e0a...7d8

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig med Jon Are her om at det ikke er normalt å samsove i den alderen. Jeg er 40 år gammel, og har alltid lagt alene i egen seng da jeg var barn, med unntak om jeg var syk eller hadde mareritt og fikk trøst en liten stund (og da jeg var barn var det heller ikke normalt å slå barn (da fortalte man det i såfall ikke til andre)). Hvordan skal barn bli selvstendige om de ikke klarer å sove alene? Og hvis det er slik at samsoving er og blir et faktum og far ikke har planer om å endre på det, så må faktisk datteren få en dobbeltseng. Det er ikke bra for ryggen heller å ligge to stykker i en enkeltseng. Hvis skilsmisse har så voldsom dårlig samvittighet ovenfor barna at de behandler de som babyer til de er voksne, så får de heller la være å skille seg! Hadde jeg vært TS hadde jeg sagt at de to kunne tatt dobbeltsengen, og så hadde jeg flyttet på et annet rom... i et annet hus... (etter å ha forsikret meg om at det ikke skjedde noe overgrep).

Anonymkode: edfb5...268

Svarer dere alle:

Omsorg, behovet for fysisk og psykisk nærhet og kjærlighet er åpenlyst en ekstremt viktig del av et barn sin utvikling. Spesielt spedbarn. Jon Are går tidlig ut med å poengtere at en nyfødt skal fra "dag en" sove i egen seng. Altså adskilles fra foreldre. Eneste årsak jeg kan se på som valid for dette er økt risiko for krybbedød ved samsoving. Idag er dette dog et relativt lite utbredt fenomen da vi har så mye kunnskap om emnet at vi kan forebygge etter beste evne.

BEHOV FOR KROPPSKONTAKT OG NÆRHET

I millioner av år har det for primat-unger vært en uunnværlig overlevelsesstrategi å kunne klamre seg fast til en pels. Primater er derfor fra fødselen av utstyrt med både griperefleks og mororefleks (Hess, 1997) – redskaper som sikrer tett kroppskontakt. Selv om vi har «mistet» pelsen, fødes vi fremdeles med disse refleksene. Dette gir grunn til å hevde at refleksene er en av indikasjonene på at også mennesket har en medfødt forventning om å være i tett kroppskontakt – om å bli båret.

Gråten opphører straks den nyfødte legges på kroppen til mor, viser en studie. Forskere anser derfor deres gråt som et rop om hjelp til å gjenopprette kroppskontakten (Christensson, Cabrera, Christensson, Uvnäs-Moberg & Winberg, 1995). Denne kontakten kan redusere negative konsekvenser av stresset ved å bli født, den sparer energi – temperaturen holdes oppe, og den fremskynder stoffskiftetilpasningen (Bystrova et al., 2003; Christensson et al., 1992). Nok en studie viser at spedbarn som bæres i minst tre timer per dag, gråter betydelig mindre enn barn som får den omsorg som er vanlig for vår kultur (Hunziker & Barr, 1986). Feltstudier fra kulturer der kontinuerlig kroppskontakt mellom spedbarnet og en bærer er en selvfølge, tyder på at vedvarende skriking så å si ikke forekommer. Denne type omsorg synes å springe ut fra menneskehetens felles utviklingshistoriske erfaring (se for eks. Schiefenhövel & Schiefenhövel, 1996). Tett kroppskontakt har en dobbelfunksjon: Barnet får en emosjonell, psykologisk og fysisk trygg base – den utløser velvære (Restak, 1979). Bæreren på sin side sensitiviseres overfor spedbarnets signaler, som så kan tolkes raskere. Kilde: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=406661&a=3

 

Jeg vil si at kroppskontakt (herunder da samsoving) er undervurdert når det gjelder barn sin utvikling. Nyere studier viser også at mye gråt fra barnets side kan hindre oksygenopptak til hjernen og dermed sinke barnets utvikling. At noen så kjapt ute her i tråden er så kritisk til samsoving, når man kanskje ikke har tilstrekkelig informasjon til å foreta en reell vurdering av emnet, ønsker jeg derfor å argumentere imot.

STØRRE BARNS BEHOV FOR OMSORG OG NÆRHET

Når vi beveger oss over på eldre barn, er det lite som tyder på at argumentet til sistnevnte AB, (fetet ut) - har noe hold i virkeligheten. Det er ingen studier (så vidt jeg vet) som tyder på at barn som samsover med foreldre har dårligere forutsetning for å sovne alene, eller være mindre selvstendig. Tvert imot vil jeg argumentere med at gjennom å gi barnet den omsorg, kjærlighet og fysisk og psykisk nærhet barnet ber om og trenger vil styrke dets evne til utvikling og skape selvtillit. Om barnet derimot møter avvisning, (spesielt i situasjoner eller perioder hvor det er ekstra sårbart) - vil jeg argumentere for at det er mer kritisk for barnets evne til å utvikle selvstendighet og et positivt selvbilde og selvverd. Studier gjort vedrørende narsissistiske personlighetstrekk indikerer såvidt jeg vet at dette kan utvikles blant annet en overkompensasjon på manglende oppmerksomhet og omsorg i barndom. (kilde: http://ec.estalos.com/narsissistisk-personlighetsforstyrrelse)

Jeg mener ikke at barn skal konstant dulles og lulles med. Men gir barnet utrykk for behov om omsorg og nærhet tror jeg ikke barnet styrkes eller selvstendig gjøres gjennom å "nektes" dette. Tvert imot så tror jeg at du kan ikke skjemme bort barn med omsorg og kjærlighet. Mangel på grensesetting og overdreven "dyrkelse" fra foreldre er selvfølgelig et annet kapittel, men det er ikke det vi snakker om her. Vi snakker nærmest om å dekke de grunnleggende behov..

ANGST HOS BARN ER VANLIG

Når foreldre samsover med (spesielt) større barn kan dette skyldes at barnet har perioder med uro/angst/bekymring. Angst er langt mer utbredt blant barn enn hva mange tror: " Angstforstyrrelser er blant de vanligste psykologiske problemene blant barn. En antar at cirka åtte til tolv prosent av alle barn har en eller annen form for angstforstyrrelse. Barn selv forteller oftere at de har angst, enn det foreldre og lærere rapporterer. Mens vi tidligere trodde at angstforstyrrelser hos barn gikk over av seg selv vet vi nå at dette kan være langvarige problemer og hos noen utvikler det seg til kroniske lidelser. En del voksne som sliter med angstproblematikk forteller at angsten startet allerede i barneårene".(Kilde: http://www.sinnetshelse.no/artikler/angst_barn.html ) 

 

Det virker helt FJERNT for meg da å si at foreldre som samsover med et større barn er "kvalmt", når særdeles mye indikerer at dette kan være en handling som både er nødvendig og til barnets beste, i den gitte situasjonen.

 

Edit; Til sist skal jeg si at nei, jeg tar feil, det var nok ikke normalt å slå barn for 40 år siden, men legger du på 20 år, så har jeg ikke feil. Poenget mitt med uttalelsen var at barneoppdragelse har vært i en stor omveltning de siste 100 årene, (heldigvis) og at gjennom å bruke et argument som viser til at "slik gjorde vi det for x -antall år siden derfor bør vi gjøre det idag også, som Jon Are gjør tidligere i tråden) er et elendig argument.  

T.S: Beklager at jeg kuppa tråden din, men mye av tema ditt handler om det er "Normalt" å samsove, og som jeg har argumentert for gjentatte ganger så mener jeg at ja, det kan det godt være. At du dog bekymrer deg for barnets vel og ve, kommer ikke av at samsoving i segselv er unaturlig, men at barnet her ikke nødvendivis utrykker ønske om samsoving (men far gjør) at barnet har gitt utrykk for at det er negative aspekter med samsovinga og at far bruker jenta som "partner" mer enn deg. DE tingene er mer "unaturlig" og foruroligende, enn samsovinga. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endret 25. januar 2016 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

26 minutter siden, cheshirecat skrev:

Jeg tenker at man får ikke disse tankene uten at det kanskje er andre årsaker som gjør at alarmklokkene går av. Jeg ville virkelig prøvd å ha en samtale med jenta, hva med å tilby deg at hun heller sover i dobbeltsenga med deg og far sover alene i hennes seng viss hun er redd eller engstelig. Se hvordan både hun og far reagerer på det og gi henne en mulighet til å trekke seg unna. Det er dypt alvorlige anklager å komme med, men det værste du kan gjøre er å snu ryggen til dette eller ikke ta tak i det, når du ført er usikker.. 

Jeg lurte vel først og fremst på om dette var normalt av andre foreldre å gjøre, eller om jeg burde prøve å gjøre noe med det (som å snakke med far). 

Jeg unnskylder ikke handlingene hans her, for om jeg begynner å tenke igjennom hvordan ting er her I huset, virker det jo veldig spesielt. Jeg har egentlig bare tenkt at jenta  var usikker og veldig pappajente.. 

 

Ts

Anonymkode: 2abff...ae6

[AnonymBruker]

Jeg var ekstremt knyttet til min mor frem til tenårene. Og min mor prøvde å gi meg trygghet etter beste evne. Da min storebror fikk eget rom og ikke sov på samme rom som meg lenger, prøvde vi med at min mor sto inne hos meg/satt på sengekanten min til jeg sovnet. Så fort neste skritt begynte med at jeg skulle sovne selv så var det helt forferdelig. Jeg var helt avhengig av tryggheten kun min mor kunne gi. Frem til jeg var 15 sov jeg i seng med min mor stort sett hver natt. En gang jeg var 16 så jeg en sykt skummel film og da sov jeg også hos henne, hun holdt rundt meg. Det var den tryggheten jeg trengte som barn og  tenåring. Og min mor visste det. Det var aldri berøring, seksuell kontakt eller noe annet grumsete. Kun en mor som ønsket at sitt barn skulle føle seg trygg, kun en trygghet hun kunne gi. Og jeg prøvde utrolig mange ganger å slutte med det, sove i min egen seng. Men det gikk ikke, jeg var livredd for gudene vet hva. De gangene jeg lå i min egen seng gråt jeg til morgenen etter. Til og med den første kjæresten min, da jeg var 16, ba meg legge meg hos min mor om det hjalp, han hadde uendelige samtaler med meg på senga natta gjennom, bare så jeg skulle komme meg gjennom natta.

 Jeg er ei helt normal voksen kvinne i dag, uten angst eller frykt for noe. Jeg kaster meg ut i ting jeg er redd for, redsel gir meg et kick nå. Så tryggheten jeg fikk av min mor har ikke skadet meg.  Men ære være min mor som ga meg den tryggheten jeg trengte. 

Anonymkode: 91dca...cff

[Raven Emerald]

Ryddet for persondebatt og avsporinger.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

18 timer siden, Jon Are skrev:

Det var slettes ikke tull. Synes det er helt på grensen til det tvilsomme at at en far sover sammen med sin datter i en enkeltseng. Forøvrig har barn sin egen seng og den bør de lære seg til å bruke fra dag en. Det var ikke vanlig før(er snart 40) at barn sov sammen med foreldrene. Det ble da folk av oss også. har barn mareritt, bør de trøstes også følges tilbake til sin egen seng! Hadde barna til min kjæreste kommet opp i vår seng , hadde de pent fått nødt til å gå tilbake til sin egen seng. Selvfølgelig hadde jeg ikke godtatt det. Der er kjærestne min enig heldigvis.

Med hilsen fra

Jon are

Helt enig i dette. Det jeg reagerer på er måten du omtaler redde barn som har mareritt, nyfødte babyer og at senga skal være forbudt. Hva når ungen er syk? Du legger ikke inn et eneste unntak. Jeg er nesten like gammel som deg, og fikk lov til å gå og legge meg med mor og far om jeg hadde mareritt. Siste gangen jeg gjorde det var jeg 11 år gammel (jeg slet og sliter mye med mareritt). Det er en selvfølge at man gir barna nærhet når de trenger det, uansett grunn, og uansett når på døgnet. Om babyen gråter klokken 12 om dagen skal man trøste og la babyen få nærhet, men nåde ungen om den griner kl 24 om natten, for da er det ikke lov? 

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig med Jon Are her om at det ikke er normalt å samsove i den alderen.

Anonymkode: edfb5...268

Hvem her har sagt det? Jeg er fullstendig uenig med Jon Are i at en nyfødt baby som er to dager gammel skal legges i egen seng, og at en ettåring med mareritt ikke skal få sovne trygt mellom mor og far. Jeg er ikke uenig i at en far ikke skal dele enkeltseng med en ni år gammel jente. Skill mellom tingene her!

Anonymkode: b766c...b5a

[Gjest cheshirecat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ekstremt knyttet til min mor frem til tenårene. Og min mor prøvde å gi meg trygghet etter beste evne. Da min storebror fikk eget rom og ikke sov på samme rom som meg lenger, prøvde vi med at min mor sto inne hos meg/satt på sengekanten min til jeg sovnet. Så fort neste skritt begynte med at jeg skulle sovne selv så var det helt forferdelig. Jeg var helt avhengig av tryggheten kun min mor kunne gi. Frem til jeg var 15 sov jeg i seng med min mor stort sett hver natt. En gang jeg var 16 så jeg en sykt skummel film og da sov jeg også hos henne, hun holdt rundt meg. Det var den tryggheten jeg trengte som barn og  tenåring. Og min mor visste det. Det var aldri berøring, seksuell kontakt eller noe annet grumsete. Kun en mor som ønsket at sitt barn skulle føle seg trygg, kun en trygghet hun kunne gi. Og jeg prøvde utrolig mange ganger å slutte med det, sove i min egen seng. Men det gikk ikke, jeg var livredd for gudene vet hva. De gangene jeg lå i min egen seng gråt jeg til morgenen etter. Til og med den første kjæresten min, da jeg var 16, ba meg legge meg hos min mor om det hjalp, han hadde uendelige samtaler med meg på senga natta gjennom, bare så jeg skulle komme meg gjennom natta.

 Jeg er ei helt normal voksen kvinne i dag, uten angst eller frykt for noe. Jeg kaster meg ut i ting jeg er redd for, redsel gir meg et kick nå. Så tryggheten jeg fikk av min mor har ikke skadet meg.  Men ære være min mor som ga meg den tryggheten jeg trengte. 

Anonymkode: 91dca...cff

Dette er et klassisk eksempel på hva jeg sikter til. Tror dette er langt mer normalt enn hva man snakker om. Stakkars de barna som sliter med angst og uro på natta, og vet at de ikke kan få sovne trygt med foreldrene vedsidenav seg fordi de synes jo det er "kvalmt"   all ære til din mor som gjorde det som er naturlig. - skulle en far latt barnet ligge alene og være urolig fordi han er far og ikke mor..? 

 

Endret 25. januar 2016 av cheshirecat