Hvilke psykiske lidelser har du?

[Gjest Gjest]

Jeg har angst og depresjon. Har hatt en veldig fin barndom og utrolig kjekke foreldre.

Min depresjon og angsten kom på ungdomsskolen. Var ikke klar over hva det var da den gang. Jeg har hatt det siden da, men nå har jeg lest mye om det. Går fast på medisin og jobber mye med meg selv.

Har angst for å fly ( den er jeg åpen om ) men har også angst for å stå i butikk kø ( spesielt matbutikk ) . Dette vet kun mannen min om.

Jeg gruer meg til barna blir eldre og jeg må kanskje forklare dette problemet til dem , jeg håper å bli frisk til da

[AnonymBruker]

Spiseforstyrrelser. Hatt i over 20 år. Av én eller annen grunn er jeg på vei til å bli frisk - og det helt av meg selv

[Phaedra]

Tråden er delt.

Diskusjon rundt hvorvidt ADHD, ME og andre sykdommer er nevrologiske eller psykiske sykdommer er delt ut hit.

Diskusjon rundt medisinering og psykiske sykdommer er flyttet hit.

Innlegg ang. selvmordstanker er slettet iht. KGs regler. Viser til denne tråden for forklaring av hvorfor vi har denne regelen.

Diskusjon rundt moderasjon kan tas på privat melding til meg.

Phaedra,mod

[melly666]

I tre-fire år led jeg av depresjoner, var suicidal og en selvskader.

Sosial angst fra 4. klasse til jeg ble 18-19. Ikke så alvorlig at jeg aldri kunne gå ut, men høy nok til at jeg fysisk gjemte meg fra folk hvis noen banket på døra, alltid kom med unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kunne bli med ut ect. Samt at det å ringe noen var et helvete.

Er nå så godt som frisk helt på egen hånd (annet enn kjærester som har trøstet). Litt sosial nervøsitet, i større grad enn vanlig blyghet (og så er jeg jo innadvendt) - men ikke så alvorlig at det går utover livskvaliteten min i stor grad

[AnonymBruker]

Sosial angst, GAD og depresjon.

Takket være medisiner ( fant riktig match på forsøk 2) og terapi begynner jeg å se lysere på tilværelsen.

[AnonymBruker]

Selektiv Mutisme. Er blitt litt bedre nå med det, var mye verre før når jeg var mindre. Nå klarer jeg å snakke med flere og mer enn bare familie, men sliter forsatt veldig sosialt sett. Dette har gjort at jeg nå idag sitter med null venner. Jeg har ingen venner, og det er veldig vanskelig å kommunisere med meg.

Jeg er veldig usikker og nervøs, det kommer nok av fortiden min som jeg har hatt. Ble jo en del mobbing og plaging pga. jeg ikke snakket. De andre på skolen trodde jo jeg ikke kunne snakket, selv om jeg snakket helt normalt hjemme, osv. Har alltid hatt et ønske om å snakke på skolen, ordene har bare ikke kommet ut. Ble aldri diagnosert med dette når jeg var liten pga. lite informasjon om denne lidelsen.

Det hender at jeg føler meg ensom iblant. Noen ganger hadde det vært kjekt å kunne hatt noen å dratt på besøk til, eller ringe til. Har akseptert at det bare er sånn livet er, alle kan jo ikke ha venner. Alle kan ikke ha noen å snakke med, det er alltid noen som må være alene. Sånn er livet. Jeg er nok en av de som ikke hører til her i samfunnet.

[Miranda16]

Jeg bipolar. Det er enkelt å medisinere bort toppene, men dessverre ikke bunnene. Må vel si jeg har ganske bra livskvalitet i lange perioder.

Man opparbeider seg endel erfaring på "akutt" medisiner. Heldigvis slipper jeg ta beroligende etc. Angst har jeg heldigvis ikke, men har opplevd det når jeg var helt på bunn for flere årss iden. Angst er en fæl lidelse som jeg ikke unner min verste fiende. De fleste kan ikke sette seg inn i det å depresjoner, men da prøver jeg til å koble det mot fysisk smerte som de fleste har opplevd. Og nei det er ikke glamorøst å være bipolar, selv om jeg synes svært mye i media fremstiller oss som litt rare, tullinger.

Det som er litt misforstått med lidelsen føler jeg er at mani er vanlig og det er ikke. Noen få velger å gå umedisinert fordi maniene er så fantastiske, men det kan ende katastrofalt, når man havner i kjelleren etterpå.

[Gjest Bomullsdott]

Jeg har sosial angst. Hadde depresjon før, men er nesten kvitt den nå (i alle fall mye bedre). Dette er vel de to eneste "diagnosene" jeg har.

I tillegg har jeg andre småting som er "feil" med min psyke, men som ikke kan defineres som sykdommer. Jeg har blant annet en slags identitetskrise som har vart en god stund. Jeg finner aldri ut hvem jeg er, hva jeg liker eller hvor jeg hører hjemme. Jeg finner meg ikke til rette noen steder. Vet at det kan være normalt i tenårene, men det har pågått flere år. Jeg kan ha ulike personligheter i forskjellige perioder. Dette gjelder min musikksmak, klesstil, humor og væremåte ovenfor andre mennesker + mer. Det er litt slitsomt, for jeg vet ikke hvem jeg er. Føler jeg hare mange sider. Jeg er lettpåvirkelig, så hvis jeg ser noen med en bra personlighet kan jeg ape etter dem en periode. Ganske teit, men jeg klarer aldri å finne meg selv.

Jeg vet ikke riktig hva dette er, men jeg klarer ikke å fungere hvis jeg ikke til en hver tid har en plan for hva som skal skje videre. Alt må planlegges til hver minste detalj. Jeg skriver opp alle gjøremål for dagen på en lapp, fordi jeg er så redd for å glemme. Jeg stoler ikke på meg selv lenger, bare på lappen. Jeg klarer ikke å slappe av hvis ikke jeg vet hva som skjer resten av uka. Jeg blir stressa av at ting skal skje på impuls eller at noen sier "vi tar det som det kommer". Dette er også utrolig slitsomt å leve med.

Dessuten har jeg en ekstrem beslutningsvegring. Jeg klarer ikke ta avgjørelser. Her snakker vi ikke om store avgjørelser, men helt ubetydelige ting. Jeg kan være i butikker i evigheter fordi jeg ikke klarer å bestemme meg. Jeg kan bruke et kvarter for å finne ut hvilket pålegg jeg skal ha på brødskiva. Enkelte i nærmeste familie mobber meg for dette, men det er ikke noe gøy å ha det sånn.

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt selektiv mutisme jeg også, snakker med for mange folk nå til at jeg kan kalles mutist, er ikke den som snakker høyest, men jeg får til å snakke med fler enn bare familien og det er godt. men jeg sliter veldig med angst og har ikke mange å være med. Er godt opp i 20 åra og har aldri vært sammens med noen. Det er noe jeg sliter med hver bidigste dag. Ser folk i min egen alder gifte seg, noe jeg ønsker selv, men ikke lett å møte noen når angsten sier at jeg ikke gjør det Har hatt et forferdelig angst anfall i helga og er veldig redd for å bli aleine. Huff ikke lett og ikke bli påmint om kjærsterier heller, da må jeg vel gå i hi og det vil jeg heller ikke. Vanskelig dette her synes jeg

[villemo84]

Bipolar og har ikke funnet "riktig" medisin for meg ennå! Begynner å bli nok nå kjenner jeg! Jeg har vært ganske åpen på den diagnosen jeg har for at andre skal forstå hvorfor jeg svinger og ikke bli såret osv hvis jeg plutselig ikke vil snakke med dem osv. De fleste har bare godtatt det, men noen ganger har jeg fått den " så sinnsykt kult da" reaksjonen! Det finnes jo berømtheter som også er bipolare må vite!!! Da må jeg ærlig innrømme at jeg blir målløs!

[AnonymBruker]

Hmmm..add,sosialangst. insovnings angst, angst for å dø,angst for å leve, angst for å være alene, avhengihet av noe, angst i form for konfrontasjon ,angst for å misslykke,

kan vi bare si angst! så er vi enige? ok... takk. eller kan jo hende det finnes ett felles angst som dekker det meste..

altmuligangst.no der er det...

[Gjest uAnonymBruker]

Borderline personlighetsforstyrrelse, spiseforstyrrelser panikk angst og sosialangst, emetofobi,selvskadig og depresjon.

Jeg føler meg som egentlig bare som en ball av psykisk sykdom hvor det ikke er mye normalt menneske igjen.

Men man kan ikke gjøre så mye annet enn å godta at sånn er det akkurat nå, og så jobbe ræva av seg for å bli frisk

[Gjest bellabulla]

- Hatt OCD så lenge jeg kan huske, blitt bedre av seg selv, nå gjelder det bare småting som "kan skjules"

- tics (som blir verre når jeg har angst eller er stresset/sliten)

- tvangstanker (går veldig ofte på geometriske former, helt vilt rart.. Klarer ikke se på tv uten å tegne figurer med blikket..)

- depresjon som kommer og går, har vært veldig lite til stede det siste året, men kjenner at det kommer tilbake nå..

- M.E, ikke at jeg vil kalle det en psykisk lidelse, men la gå... Ikke sengeliggende for øyeblikket:)

- Angst, spesielt for å mislykkes. Dermed tuller jeg ofte ting til for meg selv ved å bare bli hjemme istedet for å gå ut og gjøre ting. Ikke spør hvordan det går med studiene.. Kan også helt plutselig få angst for å snakke med folk. Midt i en samtale kan jeg bare holde kjeft og gå..

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fått en diagnose, for har dessverre ikke fått plass hos psykolog, men jeg vet at jeg har plagsomme og steke tvangslidelser (tvangshandlinger og tvangstanker) som hemmer meg i min hverdag. Hver minste lille ting er vanskelig. Jeg kan ikke pusse tenna uten å ha det forferdelig.

Og så lider jeg antakeligvis av bipolar og/eller ADHD. Og PCOS.

[Viljaa]

Har hatt perioder med depresjoner. Jeg vet dog ikke om jeg har noen spesiell diagnose på dette. Har snakket en del om disse periodene da jeg gikk i terapi, men det har vel ikke blitt utredet skikkelig.

Har hatt anoreksi. Sliter vel litt med å bli kvitt denne diagnosen. Jeg ER både normalvektig og fungerende i forhold til mat, men av og til så føles det som om sykdommen sitter i bakhodet og venter på at jeg skal få et svakt øyeblikk. Men for all del, har det fint ift. mat nå.

Har også hatt et par angstanfall. Utrolig ekkelt, men klarte å tenke meg vekk fra dem. Var eklest da jeg ikke skjønte hva det var for noe.

[Sofie_22]

(Sitter her og lurer på om jeg skal være anonym eller ikke, men shit au, jeg må slutte å bry meg. Hvilket uansett er latterlig når jeg så og si er anonym her fra før av)

Jeg har slitt med både deprsjon og spiseforstyrrelser. Sliter fortsatt, men det går bedre.

[Gjest CrazyCatlady]

Jeg har sosial angst og depresjon.

Føler at det går rette veien nå selv om jeg fortsatt sliter og har tunge dager.Syns ting har begynt å løsne de siste årene,og før det var jeg egentlig veldig langt nede.Skal snart forhåpentligvis begynne i terapi,men har kommet langt kun ved hjelp av meg selv også

[Rød Heltinne]

Spiseforstyrrelser og depresjon.

[Gjest Anonym]

Alvorlig depresjon. Psykologen min vil at jeg skal begynne på medisiner, men jeg ønsker ikke dette selv! vil egentlig bli innlagt, men aner ikke om jeg har god nok grunn til å legges inn frivillig? noe må skje, og det raskt. Har selvmordstanker, skader meg selv, angst og er ekstremt trist og lei livet!

[Minya]

OCD, konsentrasjonsvansker og angst for store folkemengder.

Konsentrasjonsvanskene kan være litt slitsomme fordi jeg får til å konsentrere meg om jeg bruker masse energi på det, men er da fullstendig tappet for energi og får voldsom hodepine etterpå. Reaultatet er at jeg som regel er vimsete.

OCD'en min er ikke veldig alvorlig, selv om det er noen ting jeg får helt mark av (ting som ikke står i rekkefølge eller orden og lignende) men kan være ganske morsom noen ganger da jeg har en tendens til å begynne å rydde i hyllene når jeg går i butikken og handler XD

Store folkemengder holder jeg meg unna såfremt det er mulig. Bodde i Oslo noen år, og i løpet av de årene feiret jeg ikke 17.mai en eneste gang pga de vanvittige mengdene med folk som vandret i gatene :O

Og så stammer jeg egentlig, noe jeg bruker stammeteknikk på slik at de fleste ikke hører det til vanlig, men jeg stammer som en gud om jeg blir sliten eller har brukt masse energi.

Endret 19. oktober 2011 av Minya