Det er over

[pialen]

Hei du, er selv midt opp i dette... Vet akkurat hvordan du har det... Her hadde vi 14 år sammen, barn og hus... Bf flyttet for 1 mnd siden og jeg kjenner fortsatt at jeg lever i en boble... Barn og jeg har det ok, men klarer ikke å slappe helt av, og sette meg ned å tenke på hva som skjer er for vondt.. SÅ holder på med noe for det meste hele tiden... Kjekt med hus og oppussing sier jeg akkurat nå!!

KLumpen i magen, presset i brystet, vekttap, det er som å lese om meg selv..

Sender en klem

Endret 31. juli 2011 av pialen

[pialen]

Gjest @ 22:33

Ting ble nok en vane. Men jeg er ganske enkel av meg, og når det er et familieliv med trygghet og stabilitet, så klarer jeg meg uten den brusende forelskelsen. Jeg elsker henne jo også fortsatt (ja - jeg er en mann ), så vanen, rutinen, hverdagen og kjærligheten som jeg trodde var trygg og god var nok for meg.

Kanskje er jeg også lei? Tja. Det kan hende. Det har slått meg gjennom årene; "henne, for evig og alltid?". Men... det er nok mange måneder før jeg kan overbevise meg selv om at en annen kjærlighet er bedre.

Man kan ikke tvinge et annet menneske til å elske. Og det var vel noe av det første jeg sa; det er ingen skyld i det å slutte å elske, det skjer, og forsøk på tvang vil virke mot sin hensikt. På den annen side; jeg vil ikke gi opp så lett. Hun har hatt 6-12 måneder med disse tankene, og ikke inkludert meg. En veldig menneskelig svikt i kommunikasjonen, men jeg føler meg frarøvd muligheten til å jobbe med problemene sammen med henne. Istedet ... blir jeg presentert hennes ferdige tankeprosess som en endelig beslutning. Og det er trist.

Signalene har vært der. Jeg har nok vært for trygg på forholdet og kjærligheten til å oppfatte de som det de var. (Til slutt, i går kveld, var det nettopp det at jeg tok opp signalene (snarere, mangelen på signaler om kjærlighet), som "slapp katten ut av sekken")

Ellers, og til alle andre: Takk for tanker.

Som å lese om meg selv her kjenner jeg..... Det som såret meg mest er at eks har gått med dette over lengre tid uten å snakke med meg om dette..

[Gjest Hannee]

Klem til deg Pialen

[Gjest OP]

Og en klem til deg Pialen, fra trådstarter her.

Jeg plager dere litt til med en oppdatering, selv om de færreste er interessert :-)

I dag hadde jeg henne og barna til middag i min nye leilighet. De var hyggelig.... vi ordnet det praktiske, skrev ferdig samværsavtalen før meklingstimen vår, ble enige om barnebidrag, etc.

Innimellom spøkte vi med vår noe overraskende situasjon. At vi sitter her, over 30 og single, og hvordan planene våre har tatt et par skudd for mye for baugen. Til og med utroskapet hennes fikk noen sarkastiske vitser slengt etter seg, og vi smilte faktisk av hverandres situasjoner.

Oppi alt dette er jeg vanvittig takknemlig for at vi klarer å opprettholde vennskapet. Jeg sitter her i kveld og for første gang merker jeg på kroppen at det er sånn som dette at det nok skal være. Og det får gå greit. Barna kommer til å klare seg fint, når de har så fornuftige foreldre som oss to. (I samværsavtalen er det lengste som går mellom at de ser hver av oss 3 dager, ellers ser de oss begge så godt som hver dag)

Kanskje en dag jeg våkner og føler meg lykkelig - lykkeligere - enn før. Og kan smile litt ekstra når jeg ser ei søt jente. Og kanskje noe mer. Jeg ser at det kan skje, og bare det føles som et skritt fremover.

--

Og så en morsom historie:

Dagen i dag var av den typen hvor alt jeg så og hørte og overhørte fikk minnene om det som var til å strømme på... tidvis en ganske tung og trist dag. Det toppet seg på ettermiddagen når jeg tok drosje fra kontoret.... og drosjesjåføren hadde samme etternavn som typen hun var utro med. Og det er ikke et vanlig etternavn, for å si det slik... sjansen er stor for at de er i familie.

Var fristende å spørre om han kjente ham. Men det var en pandoras eske jeg ikke ville åpne :-)

[Gjest Gjest]

Og en klem til deg Pialen, fra trådstarter her.

Jeg plager dere litt til med en oppdatering, selv om de færreste er interessert :-)

I dag hadde jeg henne og barna til middag i min nye leilighet. De var hyggelig.... vi ordnet det praktiske, skrev ferdig samværsavtalen før meklingstimen vår, ble enige om barnebidrag, etc.

Innimellom spøkte vi med vår noe overraskende situasjon. At vi sitter her, over 30 og single, og hvordan planene våre har tatt et par skudd for mye for baugen. Til og med utroskapet hennes fikk noen sarkastiske vitser slengt etter seg, og vi smilte faktisk av hverandres situasjoner.

Oppi alt dette er jeg vanvittig takknemlig for at vi klarer å opprettholde vennskapet. Jeg sitter her i kveld og for første gang merker jeg på kroppen at det er sånn som dette at det nok skal være. Og det får gå greit. Barna kommer til å klare seg fint, når de har så fornuftige foreldre som oss to. (I samværsavtalen er det lengste som går mellom at de ser hver av oss 3 dager, ellers ser de oss begge så godt som hver dag)

Kanskje en dag jeg våkner og føler meg lykkelig - lykkeligere - enn før. Og kan smile litt ekstra når jeg ser ei søt jente. Og kanskje noe mer. Jeg ser at det kan skje, og bare det føles som et skritt fremover.

--

Og så en morsom historie:

Dagen i dag var av den typen hvor alt jeg så og hørte og overhørte fikk minnene om det som var til å strømme på... tidvis en ganske tung og trist dag. Det toppet seg på ettermiddagen når jeg tok drosje fra kontoret.... og drosjesjåføren hadde samme etternavn som typen hun var utro med. Og det er ikke et vanlig etternavn, for å si det slik... sjansen er stor for at de er i familie.

Var fristende å spørre om han kjente ham. Men det var en pandoras eske jeg ikke ville åpne :-)

Du er for rolig, for godtakende. Jeg tror det vil smelle for deg senere. Dette ville aldri skjedd om hun ikke hadde plutselig forelsket seg i en annen og tatt steget før hun overhodet gadd informere deg.

[MaxUflax]

I dag har det vært en uke, og jeg har brukt dagen i dag til brutalt å gå gjennom mine følelser for henne.

Foreløpig tenker jeg at jeg sørger mer over fortiden vi har hatt sammen, mer enn fremtiden vi ikke får. Å aldri få kysse henne igjen er egentlig.. ikke et stort tap. Det er mer tapet av familien vår, hverdagen vår, og rammene rundt livet som var så trygge.

Uten barn.. så hadde ikke sorgen vært så stor. Jeg ser faktisk for meg en situasjon, hvis hun hadde kommet til meg for 6 måneder siden når hun begynte å tvile, hvor vi kunne gått fra hverandre gjensidig.

Jeg er ikke typen til å gå fra hverandre fordi den romantiske kjærligheten er borte, når det er barn i bildet, og når familie, økonomi og alt det andre som holder familier sammen er på plass. Men jeg hadde ikke blitt fullt så sjokkert.

Og angående utroskapet. Det var snakk om kyss, og kos, og forelskelse. Ingenting i sengen, men det meste annet som skjer før soveværelsedøren. Akkurat det bedraget stikker dypt. Inget poeng i å gå nærmere inn på det, annet enn å si at det oppleves akkurat slik som andre beskriver det.

Videre ønsker jeg inderlig å opprettholde vennskapet til henne. På grunn av barna selvfølgelig, men også fordi jeg fortsatt trives i hennes selskap (underlig nok). Jeg ser nå at de siste månedene så har vi vært mer som venner, enn som kjærester. Riktignok har vi kysset, og kost, og sexfrekvensen har vært godt over snittet, men det har kanskje vært mer fra vane enn fra lidenskap.

Jeg ser faren at jeg har klart å bedra meg selv. At jeg egentlig elsker henne mer enn jeg har tenkt nå, men det vil tiden vise. Jeg tror jeg er mer redd for å bo alene uten familien rundt meg, enn jeg er redd for å ikke lenger ha henne som kjæreste. Jeg vil veldig gjerne fortsette å være der for henne skulle hun trenge det, og jeg håper hun vil være der for meg. Og for barna, slik at vi av og til kan gjøre ting sammen med dem.

Jeg vet ikke hvordan det vil virke, og det kommer til sist an på om jeg er ærlig med meg selv når jeg tenker at kjærligheten nok er på hell, også for meg. Hvis det stemmer at jeg ikke lenger elsker henne, så skal det kunne gå. Og hvis ikke, vil det vise seg, og da må jeg takle dét problemer for seg.

(Dette avhenger også av hva som skjer med og mellom henne og den andre mannen utover høsten. Og om hun vender seg mot meg igjen når forelskelsen tar slutt. I så fall er jeg ganske overbevist om at jeg avviser henne. Og det sier jo sitt.)

Du virker som en reflektert og svært oppegående mann. Deler min sympati med deg her og som flere andre sier, en dag vil det bli skyfritt og du vil på nytt finne deg selv i et nytt liv med den nye rette

Lykke til videre

[Gjest OP]

Du er for rolig, for godtakende. Jeg tror det vil smelle for deg senere. Dette ville aldri skjedd om hun ikke hadde plutselig forelsket seg i en annen og tatt steget før hun overhodet gadd informere deg.

Å jo, det smeller. I bilen når jeg kjører hjem (hvis noen har lagt merke til en mann som skriker til ingen mens tårene spruter), i dusjen... Jeg vet at for å bearbeide dette må jeg la følelsene slippe til når jeg føler dem.

Men mest av alt er jeg sliten. Sliten av at alt snus på hodet. Nå vil jeg fortest mulig gjennom, og ut på andre siden.

--

Noen tanker, som jeg gjorde meg i går. Jeg leste en diskusjon ett eller annet sted; "Hvorfor mislykkes 50% av alle forhold" eller noe slikt.

Og det slo meg at mitt ekteskap, det mislyktes ikke, det tok slutt.

For at noe skal mislykkes, så må det tjene mot sitt formål. Hva er formålet med et parforhold? Jo, å gjøre hverandre lykkeligere, og å lage rammer for at barn blir lykkelige.

I 12 år har vi lyktes med dette.

Det er ikke et poeng i seg selv å tviholde på et forhold, og i et tilfelle som dette (hvor følelser forsvinner, og utroskap kommer in i bildet), er det for meg ganske åpenbart at det ikke vil gjøre noen av partene lykkeligere over tid. Og barna deretter.

Da er det bedre å avslutte før man blir uvenner. For hvis man er lykkeligere alene enn sammen, da er forholdet mislykket nettopp hvis man blir værende med hverandre. Og hvis barna har det bedre med to foreldre som bor et lite stykke fra hverandre, men er venner og samarbeider, enn å bo i et kjølig, kjærlighetsløst hus, da er det å skilles det som skal til for at ekteskapet skal lykkes.

[Gjest Fortvilet]

Må si det er befriende å lese hvordan dere har takletr dete. Jeg er selv mann og har vært sammen med samme jente siden jeg var 17 år. Vi har hatt fantastiske 21 år. For litt over en uke siden tok jeg tak i hennes endrede sinnstilstand de site 14 dagene. Jeg skjønte at noe var galt og trykte litt på for å komme tilbunns i det.

Da kom bomben. Hun slet så mye med usikkerheten rundt følelsene for meg at hun ikke klarte å skjule det for meg. Etter mye prat viser det seg at hun har fått litt følelser for en annen. Hun hadde håpet at dette gikk over, men det har ikke gjort det.

Hun sier hun er utrolig gla i meg, men er usikker på om det vi har er nok til å fortsette. I tillegg så er følelsene for den andre mannen der enda. De har oppstått for noen måneder siden.

Jeg har ikke merket noe spesielt på henne nå, hun sier at hun har forsøkt å kanalysere disse inn i vårt forhold. Det har vært meget bra de siste månedene, på alle måter noe hun er enig i.

Vi har vært gift i over 9 år og har to barn sammen. Den andre mannen (jeg vet ikke navnet og har egentlig ikke noe ønske om å vite det nå heller - er ikke det som er viktig), har også samboer og barn. Hun føler at han har vist litt interesse for henne også, men at hun har stoppet dette tidlig.

Føler jeg har mye til felles med det som skrives her. Vi har ikke gått fra hverandre enda, jeg vet hva jeg vil og det er å kjempe for det vi har. Både hun og familien er verdt det. Jeg klarer heller ikke være sjalu på hennes følelser. Jeg er mer opptatt av hva hun føler for meg. Sjalusien kommer kanskje hvis vi skilles.

Jeg kjenner jo at jeg er redd for at det er veien vi går og som de fleste føler jeg da at verden raser rundt meg. Men hun jobber med sine tanker og følelser og viser kjærlighet for meg innimellom. Det gir meg selvsagt et håp. I tillegg er vi enige om å gå til familievernkontoret, men ventetiden er lang.

Jeg også føler at vi har lyktes med noe i 21 år! Jeg føler heller ikke at vi har misslyktes nå, selv om vi er der vi er. Jeg har fortsatt tro på at vi kan fortsette i lykkelige rammer og komme styrket ut av det, men det er klart håpet mitt svinner for hver dag som går.

Vekttap (har ikke spist noe særlig på 9 dager), fortvilelse og sorg preger livet mitt nå. Samtidig så er jeg ikke mindre glad i min kone nå enn tidligere.

Dette er en grusom "boble" å leve i. Må holde masken for barnas skyld, men spises opp innvendig. Jeg beundrer den ærligheten og åpenheten vi har hatt den siste tiden. Det koster henne mye å si at hun ikke vet om hennes kjærlighet for meg er nok til at vi skal leve sammen, samtidig som at hun har noen følelser for en annen som hun ikke har kjent på lenge. Etter 21 år vil ikke den nyforelskede følelsen være der lenger, den er erstattet av noe annet og dypere (forelskelse varer i snitt maks 2 år). Derfor er jo dette følelser jeg ikke kan konkurrere med...

Har aldri postet noe slik i et forum på nett før, men det er faktig godt å kunne skrive litt om det.

Har noen noe fornuftig å komme med annet enn at jeg skal pakke å dra, så mottas det med takk.

[Havbris]

Vet ikke helt om det er så mye råd å gi akkurat. Dere har hatt 21 år sammen. Det er lenge - det er en lang historie og det innebærer at dere har holdt sammen, også i motbakker.

Hun vet ikke lenger om hennes følelser er nok til å ville fortsette samlivet med deg. Samtidig som hun har fått følelser for en annen mann. At dette opptrer samtidig er neppe tilfeldig. Mest sannsynligvis ble hun første betatt av en annen, og dermed ser den "hverdaglige" hjemmearenaen kjedelig ut. En man hun vært sammen med i 21 år skinner ikke like mye som en som er helt "ny". Og i sammenlikning vil han som er hjemme i første omgang komme dårligs ut når det dras sammenlikninger.

Så spørsmålet er jo om det er dette som skjer - at hun blir forelsket i en forelskelse og blander dette sammen. Det er mange som har gått på den smellen der - og våknet opp altfor sent.

Jeg vet ikke om det er slik med konen din - men jeg synes ikke du skal gi opp i første runde. Hva dere kan gjøre med dette vet jeg ikke

[Kosemose]

Ryddet for innlegg av utestengt bruker.

Kosemose, mod

[Gjest Fortvilet]

Takk for svar.

Jeg gir ikke opp, men føler meg litt som jeg sitter i passasjersetet på en bil som har havnet i grøfta og ikke har noe påvirkning på om sjaføren setter bilen i bergveggen eller får oss opp på veien igjen.

Jeg har tatt mange initiativ til å prate og etterhvet kommet lenger, samtidig så ser jeg at jeg ikke må presse for mye på. Har fått beskjed om at da drar hun uansett.

Jeg tar meg i å tenke hvordan skal vi dele hjem, bil, hytte o.s.v. Fordeling av barna og alt annet som hører med i et samlivsbrudd.

Det å la den du elsker få rom når du vet at hun sansynligvis ikke elsker deg lenger er utrolig vanskelig. Jeg vet jo ikke hva hun tenker og hvor veien går. All den usikkerheten spiser meg opp innvendig og gjør at jeg nesten stopper opp å leve. Føler at jeg lever for barna, men eksisterer bare ellers. Det går helt sikkert over uansett løsning.

Vi får se. Hun drar alene på hytta i kveld for å få tid til seg selv. Satser på at det hjelper henne i hennes prosess. Til slutt hjelper vel deg meg også kanskje...

[Havbris]

Skjønner at du føler at du er i fritt fall og ikke aner om du lander med bena eller hodet først! Det vonde er jo at du sitter i et grep! Og jeg skal ikke helle salt i såret, men er du sikker på at hun reiser alene til hytta?

[Gjest Fortvilet]

Ja jeg er helt sikker på at hun reise alene og ikke har hatt besøk. Men om det har vært annen en kontakt vet jeg selvsagt ikke.

Uansett så har jeg funnet ut hvem det er og det vet hun også at jeg har. Ikke at jeg kommer til å bruke den informasjonen til å ødelegge hans forhold nå. Det vil bare ødelegge for oss alle. Jeg fokuserer med oss to og om vi har noe vi kan redde. Det er det som er viktig.

[Gjest Håpløs]

Så vondt det er å lese disse innleggene....

Jeg sitter på andre siden av "bordet". Etter et mangeårig forhold føler jeg nå at jeg og mannen min har kommet til veiens ende. Til slutten av hva jeg orker, til enden av det jeg makter. En her inne skrev at vedkommende ikke skjønte at slike brudd kom som en bombe. Nei - disse bombene har hatt en lang lunte som man ha kunnet slukke før bomben eksploderte. Slik føler jeg ihvertfall vår situasjon var.

Vi har gått gjennom mye sammen, det er endel detaljer som jeg ikke skal gå innpå, men det involverte blant annet en lang periode der han begynte å drikke og meldte seg helt ut av familien. I den perioden mistet jeg min kjærlighet for ham, og min tillitt i ham. Jeg følte at hans prioritering ikke la hos meg og familien og alt han gjorde såret meg veldig.

Akkurat som konen til TS fikk også jeg følelser for en annen. Dette vet min mann ingenting om, og betyr i grunn heller ikke noe for mine avgjørelsene. Mine følelser for min mann var forlengst sluknet. Jeg har fortalt ham at jeg ønsker å flytte ut for 3 måneder siden, men bor fortsatt hjemme. Vi har prøvd samtaleterapi men begge følte ikke at det hjalp. Jeg føler at han tror at dette vil "gå over" så lenge han klarer å holde meg hjemme. Selv synes jeg også beslutningen å flytte ut er vanskelig pga ham, barna, familien. Jeg beundrer dere i tråden som har tatt disse vonde avgjørelsene så rask, og har begynt den lange, vonde veien oppover igjen.

Du er modig, TS, jeg beundrer deg. Klart du må bli sint, lei deg, frustrert! Det er ikke du som har valgt denne veien videre. Men når hun først hadde bestemt seg er det det rette, akkurat det du gjør. Rett opp ryggen og forsøk å komme deg videre.

Klem...

[Herr Langbein]

Hei - det er jeg som er TS. Nå har jeg jo en konto, som jeg kan svare med.

Det viser seg at livet fortsetter selv om det tar slutt.

Jeg drar på jobb, jeg jobber, jeg drar hjem. Noen dager henter jeg barna, eller jeg leverer dem. Noen dager trener jeg, eller går i butikken. Jeg har det ikke spesielt bra mye av tiden, men jeg har det heller ikke håpløst hele tiden.

Noen ganger smiler jeg, noen ganger ikke. Noen ganger ler jeg, noen ganger reiser jeg meg fattet fra plassen min på jobb, går rolig bort til toalettet, lukker og låser døren, setter meg ned på dolokket og gråter.

Men jeg ville ikke ha dette ugjort. Jeg vil heller være meg nå enn i et alternativt univers hvor vi ikke hadde Samtalen, hvor hun fortsatt går rundt og prøver å ta mot til seg for å gjøre det slutt, uten følelser for meg.

Jeg har ikke kjærlighetssorg, men jeg er i en slags sjokktilstand. Omstendighetene rundt meg forandret seg så plutselg. Og mye av selvbildet mitt var tett knyttet mot rollen som familiefar og hennes mann. Det tar tid å finne et nytt sted å stå når alt raser ned rundt.

Men jeg trives alene. Det tok noen dager før jeg husket det, men jeg blir ikke ensom. Et tomt hus er ikke i seg selv negativt, og det hjalp å innse det. (Det er verre når jeg har barna, for da er lydene i huset så like det de var før sommerferien). Jeg savner ikke eksen. Jeg føler ingen tiltrekning når jeg ser henne, og jeg er pragmatisk nok til å forstå at hun var ikke den Ene rette, men hun var riktig i noen år.

Men det er vanskelig å være rundt henne. Det er en "spenning" der jeg ikke kan definere, som gjør at jeg går fra ethvert møte med en vond følelse i magen.

Målet om å bevare vennskapet er skrinlagt foreløpig. De mentale krumspringene jeg måtte gjøre for å smile, overbevise meg selv om at utroskapen var menneskelig og kunne overses for å bevare samarbeidet var for vanskelige akkurat nå. Det kostet for mye, og jeg må fokusere på meg selv. Akkurat nå er det lettest å tillate meg selv sinne når jeg møter henne, selvfølgelig uten at barna merker det.

Så kommer det en dag hvor jeg får litt avstand, og da kan det hende ting endrer seg.

--

Det er vanskelig å gå gjennom dette. Jeg leter stadig etter mentale verktøy jeg kan bruke for å gjøre det lettere. Hvordan jeg skal tenke, hvordan jeg skal unngå tanker.

Ting jeg kan si til meg selv, som at: Nå kan jeg bytte ut en god nok kjærlighet med en god kjærlighet.

Og: Smerten jeg føler nå er prisen jeg villig betaler for den lykke fremtiden vil bringe meg.

Og sakte men sikkert letter det. I begynnelsen var det en klump i magen hele tiden, og en jernhånd rundt brystet. Nå er det som et teppe som gjør det meste uinteressant og uinspirerende. Klumpen og hånden returnerer av og til.

Men jeg kan glede meg til ting og over ting. Og uke for uke... nærmer jeg med den dagen jeg er mer lykkelig enn jeg var sammen med henne.

[Gjest jenta]

Jeg får så vondt av å lese dette. Har så lyst å gi deg en god og varm klem! Huff! ...

[Havbris]

Hei TS

Jeg ser at jeg også har svart en annen fortvilet mann i tråden din - og det virker sikkert forvirrende.

Oppi alt det vonde klarer du i det minste å ta et steg til siden å betrakte "galskapen" litt utenfra. Det kan være fornuftig når her-og-nå kjennes for ille ut.

Det må være smertefullt å vite at hun gikk lenge i en avslutningsprosess som du ikke fikk ta del i - der din stemme ikke skulle få betydning. Og det var kanskje slik hun også tenkte - at om du hadde blitt tatt med i prosessen så hadde det virket forstyrrende på det hun ante at måtte komme. Men det må oppleves som ydmykende å ikke ha blitt ansett som viktig nok, til å få være med på å påvirke en slik prosess.

Du sier du ikke savner henne - men du savner alt det som var forbundet med det å leve i en familie. Det gir deg jo allerede et håp om at det fortsatt finnes en kvinne der ute som vil vise seg å bli den riktige for deg.

Endret 24. september 2011 av Havbris

[sol i sinnet]

Til deg TS og dere andre som er blitt forlatt...

En klem med ønsker om at dere en dag, snart når tiden er inne ,våkner og kjenner at det ikke gjør fullt så vondt, og ikke kjennes fult så tomt

[Gjest Gjest]

Jeg vet nøyaktig hva du går gjennom, vi var sammen i 15 år, jeg er 36 i dag, hun er 37. Hun gjorde det slutt i juni, 2 uker senere traff hun en fyr som hun nå er i forhold med. Alt endret seg i juni, det livet jeg kjenner endret seg helt. Nå har vi barna annenhver uke. Jeg har ingen kontakt med henne uten om det vi må pga barna. Hun er super lykkelig mens jeg sitter igjen å føler tiden har stoppet helt opp. 3mnd senere er savnet sterkt til stedet. Tenker på henne fra jeg står opp til jeg legger meg. Vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre lengre. Klarer ikke å gjøre noe som helst lengre..

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her av alle steder. Ikke et forum jeg har spesiell tilhørighet til. Men jeg må fortelle _noen_..

12 år sammen. Barn. Plutselig, utifra ingenstedshen; "jeg elsker deg ikke lenger"

Og så plutselig kan det skje.

(Det er nesten komisk så klisjéaktig et liv kan bli over natten. Noe som var unikt, spesielt, og ment å vare til vi blir gamle kan med ett oppsummeres som på film, eller med standardmodeller.

Denial, anger, bargaining, depression, acceptance. Det er langt frem til akseptanse. Fornektelse, sinne og forhandlinger går igjen og igjen i hodt. Merker depresjonen komme snikende.

Jeg er "hodemenneske" og kan normalt analysere meg ut av de vanskeligste følelsessituasjoner. Men dette er uoverkommelig. En klump i magen. En hånd som presser rundt brystet. Ingen apetitt. Umulig å sove.)

Dette er ikke noe uvanlig situasjon. Den som bryter ut har tenkt på dette lenge, gjærne i flere år. Det er vanligvis slik at de fleste ikke snakker om at de vil skilles før dagen er der.