Jeg håper, og tror egentlig, at jeg er et godt menneske. Et menneske som er godt. God mot andre mennesker, og meg selv. God mot de som ikke er så gode mot seg selv, og de som ikke er så gode mot andre. Jeg ønsker det av meg selv. Jeg vil baksnakke meg selv som en dårlig rollemodell om jeg ikke evner å være god nok. Kan man måle god nok? Hvordan vet vi om det holder? Holder det mål, eller blir det bare prat? Det er ikke veldig gyldig å bare prate om det. Man kan ikke snakke seg til å bli et godt eller bedre menneske. Man må da gjøre noen greier i livet for å få dette til, å være god. Å evne å se andre er godt. Å vise denne at man har sett, er enda bedre. Å fortelle det er det aller beste. Da er man på vei mot god. På god vei, faktisk La oss legge til grunn at vi er gode mennesker, og gode rollemodeller for våre barn, og de vi kjenner som er gode, og de som er mindre gode, i håp om at de kan lære noe av oss og vår måte å møte verden på. Er vi gode nok om vi ikke evner å fortelle en annen god at hun ikke alltid er så god om hun tror? Er hun god når hun ellers er god, men ikke evner å se andre enn seg selv og sitt når det virkelig gjelder? Antagelig, hun trenger bare å bli sett ekstra. Da er det igjen opp til oss andre, da, å være gode og se....igjen. Går det langt nok er det de beste som evner å utslette seg selv og egne behov. Da er vi vel mer over på mitt forrige tankespill i "Ikke alle vil ha det godt", og det er en annen side av saken. Hun som alltid skal sees og høres og vurderes og forstås, hun har ikke rekkevidde til å høre og se og vurdere og forstå på samme nivå selv. Hun er jo fantastisk usikker, selvfølgelig, og alt i alt er det synd på henne. Er vi da gode nok til å forstå dette, tilgi, se og føle med? Ja, desverre, så er vi altfor ofte det. Desverre sier jeg, for hva lærer hun av at vi alltid skal sy puter under armene og hvor som helst på henne? Vi forteller henne jo stadig at slik hun er, er godt, og at hun er mer verdt å se enn oss, for hennes utfordringer er viktigere eller mer spesielle enn våre. Og dette kan hun faktisk ikke noe for. Vi kunne utfordre hverandre på å legge igjen litt godhet, og pynte oss med litt takt og tone, og tøffe oss opp for neste møte. Vi kunne si det til henne, som vi tenker i ensomhet, og noen ganger er innom overflaten på i de dypeste samtalene vi andre imellom. Vi hadde sannsynligvis hjulpet henne videre, eller vi hadde også kanskje revet ned alt hun stolte på.... Men, det kan hende det hadde styrket henne i det lange løp. For hvor gode er vi egentlig, når vi blir nikkedukker, og skal skåne og puse? Det er ikke godhet, det er feighet! Ja, vi er feige mennesker. Mennesker er feige! Vi skal ikke si fra. Vi skal ikke blande oss. Vi skal ikke risikere feider eller uvennskap. Ikke engang for eget eller andres beste! Å nei, vi vil bevare freden. Og bevare meg vel, det er da godt med fred. Men kommer man videre da? Hvis man ikke tar med noen kriger? Jeg tror ikke det, egentlig. Jeg tror vi og de rundt oss, ikke minst henne, henne og sikkrt også han ville ha blitt mye bedre mennesker om vi hadde vært i ærlig krig en gang iblandt. Å få luftet, rengjort og rusket litt er da ganske deilig:)