jeg skal ha til den buksa eller den jakka. De passer jo fint i fargen, men de derimot er i det minste gode å gå i. Trenger jeg gå noe særlig? Kanskje jeg kan gå for å sitte mest mulig? Noen turer over gulvet går jo an, eller er det best med de jeg nettopp kom på at jeg også har? Da kan jeg ha denne genseren, men må bytte bukse. Forresten, de passer da ikke til den nye veska jeg så gjerne vil vise frem.... Uff, for noen vanskelige valg vi står ovenfor noen ganger, vi som er i overkant glad i sko,...og bein! Vi har da bein! Vi har bein og føtter og tær og alt vi trenger for å kunne bevege oss dit vi vil. Ofte tenker vi at vi kunne gjerne tatt bedre vare på beina våre. Det er tross alt de vi bruker mest om dagen, så sant vi ikke er sengeliggende.... Mange som ikke bruker beina sine, som rullestolavhengige liker også sko, og kan komme opp i samme fryktlige dilemma som fremstilt tidligere her, ikke å forglemme! Men mange av de også har bein. Felles for oss alle er at vi har liv! Vi er i live! Vi har våre bekymringer og problemer i livet og hverdagen, og de skal vi ta på alvor, men vi har bein og liv!! Tross alt! Alle har ikke det! DET skal vi også huske på. Mange har ikke bein, armer eller liv av mange grunner, men akurat nå vil jeg at vi skal vie noen sekunders tanker på alle de som morgendagens Tv-aksjon ønsker å hjelpe! Alle disse barna, og alle de voksne, som hver dag lever i frykt for å Tråkke på miner når de leker, dyrker jorda si, går til skolen, eller er på vei til sitt arbeide. Hver eneste dag er de redde. De risikrerer livet i forbifarten hver dag! Minene synes jo ikke, det er hele greia med de! Når de minst aner.... Våre liv,

problemer og trivialiteter synes små sett i forhold til dette. Selvfølgelig har vi lov å

klage!! Noe annet skulle tatt seg ut! Hva var vel livet om det ikke kunne krydres med problematiske tanker, hendelser og situasjoner? Dette hører med, også sykdom, frykt og død. Og det blir ikke noe mindre virkelig selv om noen har det værre. Men, kjære alle sammen; om dere evner, en liten stund å se forbi dere selv og deres egne, så titt litt over til disse andre,

svakere enn oss. Bruk et lite minutt på å lese om situasjonen, og åpne døren når de som ønsker

å gjøre enda litt mer, for å sørge for at de som er villige til å ofre alt for de som hver

dag risikerer livet, kommer i morgen og ber om ditt bidrag! Da kan du med god samvittighet gå tilbake til livets valg og kvaler, og føle at du også deltar i verden. Det må da være

morgendagens deiligste følelse?