Dette er jo som sedvanlig å betrakte som en observasjon fra utsiden, men det fortoner seg som en slags sannhet i mitt bilde. Jeg personlig er veldig opptatt av å ha det så godt som det lar seg gjøre, og jeg velger å tro at jeg treffer riktige valg for å få dette til. Hva vet vel jeg om ikke disse som ikke egentlig vil være lykkelige gjør akurat det samme som meg?? Sitter på sin opphøyde kjepphest og mener seg å ha rett! Det er en uting, og ikke minst usmakelig og bittelitt ondskapsfullt. Men sannheten fratrer ikke av noen av disse grunner. Det er og blir noen som trives aller best med mistrivsel, noen tilogmed i selveste helvete. Disse kjennetegnes ofte av et inngående behov for selvutslettelse og fornektelse. Disse kvalitetene viser seg sjeldent sammen, men de veksler på, omtrent som en scizofren's personligheter. Overraskende, brå og sjelden på rett plass. Skulle du være så uheldig å angripe helvetes' opphav, eller bare såvidt pirke borti, kan holde, vil en egenskap vise seg veldig tydelig, og den kalles forsvar, eller også forklaring. En av de tingene disse menneskene sjelden går tom for er nettop forklaringer på hvorfor det nå er slik det er. Forsvar går gjerne hånd i hånd med forklaring, og de snakker ofte samme språk. De er sjønt enige om at dette bare er tilfeldigheter, og selvfølgelig en enkelt hendelse. Hver gang! Hver eneste gang...

Som den opphøyde selvrettferd jeg innimellom føler at jeg er, kan jeg ikke la vær å reflektere over hvorfor??? Jada, jeg kjenner selvfølgelig til mekanismene om hvordan oppvekst og arv

påvirker våre voksne valg og handlinger. Og hvordan de som har blitt et offer for

omstendighetene gjerne bruker livet på å rette opp sine "feil". Men, det er ikke disse

mekanismene jeg føler på i denne sammenhengen. Ordet offer er vesentlig. Offer-rollen er

trygg for disse. Det er det de kjenner. Det er det de kan. De kan ta imot og være i stormen

eller helvete om du vil, men de blir utrygge på trygghet og ro. De er usikre på hvordan de

skal forholde seg til dette. Egenskapen ukjent farvann er meget god venn med frykt og

usikkerhet. Disse tar overhånd, og skremmer både forklaring og forsvar på flukt. Offeret er

nakent og blottet, og risikerer å måtte se på seg selv, og kanskje la andre se seg også.

Usikkerheten over hvordan dette skal arte seg er større enn frykten for skrekken og avmakten

tilsammen. Offeret vil ikke lenger være et offer, og hva i all verden er hun/han da??? Et

vanlig, ekte lykkelig menneske som ikke trenger å bli sett hele tiden??? Nei takk!! Fortsetter

i det kjente og kjære en runde til, så får vi se.

Det er uansett deilig å være tilbake