Det er da egentlig ikke mulig å gå i samma fella to ganger så sant man ikke er komplett idiot, eller?? Jo, jammen kan det se slik ut. Og det er faktisk mye som tyder på at det er fullt mulig! Et eksempel er hun som nå igjen har funnet en som drikker eller ruser seg på andre måter. Eller hun andre som igjen har en som styrer livet hennes, alle bevegelser og alle hun tilbringer tid med. Hva med hun som igjen prøvde å jobbe livet av seg? Og jeg kunne sikkert nevnt mange mange fler. Men dette beviser ihvertfall at første påstand er ubegrunnet.Vi gjentar og gjentar våre feil. Vi finner tilbake til det som destruerer oss igjen og igjen. Vi havner med hue i skuffen mange ganger gjennom livet, ofte under oppsikt av bekymrede familiemedlemmer og venner. Noen av de tør innimellom å si i fra, andre bare vurderer. Disse har alikevel en viktig rolle, for de kan være med å støtte oppunder det alle ser, og dermed bidra til de få som tar ansvar og forteller oss hvordan vi skal leve, hva vi skal gjøre og hvorfor! Og det er BARE godt ment! Det er sannsynligvis også helt nødvendig, ikke minst for den som sier det, men også for den som fortjener å høre det. Ikke at det ser ut til å ha noen virkning alltid, men for hver gang man får muligheten til å fylle på litt, håper man at noe fester seg. Og det gjør det også, sannsynligvis, for man hører gjerne dette gjentatt av denne med hue i skuffen når hun/han en sjelden gang trekker nevnte hode ut. Det er sjeldne, men sterke øyeblikk når innsikten tar overhånd på utsikten, og vedkommende faktisk ser at han/hun har et seriøst problem. DA er det ofte kriseplanlegging, store omveltninger som må iverksettes, det kreves engasjement fra fler, og så... skjer det ingenting! Dette er vel kanskje ikke like gjeldende for hun som jobber seg sakte ihjel...igjen. Hun venter gjerne med å starte prosesser til kroppen har fått nok, og legebesøkene blir mer frekventerte enn turene til jobben. Men, det er bivånerne jeg ønsker å hylle her. De som snakker, de som tier, de som er der og er der og er der. Uansett hvor mange dårlige avgjørelser vi tar. Uansett hvor mange ganger vi driter oss ut, og er til fare for oss selv. De er der, de forstår oss, og de later som alle gode ideer er våre egne, og ikke kom fra dem i utgangspunktet. Uten disse menneskene ville vi vel aldri fått hue opp av skuffen, og aller minst klart det med helt hode. Så, sett pris på de du har i livet ditt som sier alt det du ikke vil høre, de er de viktigste du har, for de kompletterer innsikten din så utsiktene dine blir bedre. Disse er rett og slett en irriterende, deilig nødvendighet i livet ditt :