Noen med depersonalisering/realisering/ eksistensiell angst?

[andreasro]

Hei!

Jeg har symptomer som er skremmende like de som har blitt beskrevet tidligere i tråden, jeg også. Kjenner meg igjen i nesten alt som har blitt skrevet her. Føler på en måte at alt bare er generert i mitt hode, at hjernen eller sinnet"genererer" virkeligheten på samme måte som den kan generere en drøm. Det å eksistere i seg selv er skremmende, at jeg har et svært synsfelt som svever foran meg som liksom er meg, samtidig som man har små mentale bilder som svever sånn langt borte liksom. Har hatt det sånn i større eller mindre grad i 4 år, men har gradvis forverret seg, spesielt det siste halvåret. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, orker egentlig ikke mer. Har også hatt små glimt av dette som barn, men ble mer akutt utløst i en tilstand av bakrus fra alkohol, vet ikke om det er tilfelle for eventuelle andre som opplever lignende symptomer? 

Er også ekstremt alene, skulle ønske jeg møtte noen som hadde det som meg. Ingen jeg har vært i kontakt med som kan hjelpe meg. 

-Gutt, 20 

[AnonymBruker]

Det som nevnes her minner meg veldig om de følelsene/tankene jeg fikk med jevne mellomrom da jeg var liten. Husker spesielt at det pleide å skje mens vi kjørte bil. Jeg satt i baksetet og grublet og plutselig vandret tankene til hvorfor vi lever, hvorfor finnes mennesker? Hva er poenget med at vi i det hele tatt er her, liksom? Jeg rakk å tenke sånn  noen få sekunder. Følte at alt rundt med var uvirkelig. Alt bare fløt rundt på en måte, som om jeg var nummen. Så ble jeg livredd og prøvde alt jeg kunne for å "riste" det av meg igjen. Distrahere meg selv. Som voksen har jeg ikke opplevd det i like stor grad, men det er nok fordi jeg gjør alt jeg kan for å blokkere slike tanker før de rekker å utvikle seg. Jeg skjermer meg selv for ting jeg vet vil trigge de tankene. Det har mer gått over til en skikkelig angst for døden. Jeg takler ikke døden. Jeg er livredd for å gå glipp av noe, liksom.

Anonymkode: c8a7b...9f0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det som nevnes her minner meg veldig om de følelsene/tankene jeg fikk med jevne mellomrom da jeg var liten. Husker spesielt at det pleide å skje mens vi kjørte bil. Jeg satt i baksetet og grublet og plutselig vandret tankene til hvorfor vi lever, hvorfor finnes mennesker? Hva er poenget med at vi i det hele tatt er her, liksom? Jeg rakk å tenke sånn  noen få sekunder. Følte at alt rundt med var uvirkelig. Alt bare fløt rundt på en måte, som om jeg var nummen. Så ble jeg livredd og prøvde alt jeg kunne for å "riste" det av meg igjen. Distrahere meg selv. Som voksen har jeg ikke opplevd det i like stor grad, men det er nok fordi jeg gjør alt jeg kan for å blokkere slike tanker før de rekker å utvikle seg. Jeg skjermer meg selv for ting jeg vet vil trigge de tankene. Det har mer gått over til en skikkelig angst for døden. Jeg takler ikke døden. Jeg er livredd for å gå glipp av noe, liksom.

Anonymkode: c8a7b...9f0

Det er så merkelig når alt blir uvirkelig, klemte fingen min her om dagen det gjorde sikkelig vont men det ble en liten oppvåkning "wow" jeg er her.

jeg greier ikke slå meg til ro med at vi ikke vet hva som skjer etter døden samtidig er den så naturlig del av oss. 

At vi er på en planet og svever i et univers som er større en vi noen gang kan forstille oss føles også veldig uvirkelig for meg (allså jeg vet at det stemmer) men heie greia er så absurd. 

Her kjører vi bil, ser på tv og shopper mens vi svever ute i universet liksom.

Jeg er veldig fasinert av universet det er jo utrolig vakkert men det skremmer livet av meg, jo mer jeg tenker på alt vi ikke har svar på jo mer døds angst for jeg. 

Anonymkode: d1f8a...a85

[timotia]

Den 29. mai 2016 at 17.49, AnonymBruker skrev:

Det er så merkelig når alt blir uvirkelig, klemte fingen min her om dagen det gjorde sikkelig vont men det ble en liten oppvåkning "wow" jeg er her.

jeg greier ikke slå meg til ro med at vi ikke vet hva som skjer etter døden samtidig er den så naturlig del av oss. 

At vi er på en planet og svever i et univers som er større en vi noen gang kan forstille oss føles også veldig uvirkelig for meg (allså jeg vet at det stemmer) men heie greia er så absurd. 

Her kjører vi bil, ser på tv og shopper mens vi svever ute i universet liksom.

Jeg er veldig fasinert av universet det er jo utrolig vakkert men det skremmer livet av meg, jo mer jeg tenker på alt vi ikke har svar på jo mer døds angst for jeg. 

Anonymkode: d1f8a...a85

Kjenner meg veldig igjen. Noen som leser denne tråden enda? Håper å få kontakt med noen som har det likt.

[andreasro]

Får fremdeles varsler fra tråden via e-post ✋🏼

Bare å lufte tanker 👍👍☺️

[timotia]

Sliter med alt dette som er tidligere nevnt. Det begynte for 7 måneder siden, da jeg ble mor. Plutselig ble livet, døden, universet så sterkt, det kom liksom in my face. Akkurat som om jeg ikke visste om det tidligere, at jeg har vært blind på en måte. 

Det begynte med grubling om universet, men utviklet seg til døden og tid/rom. Nå har jeg døden hengende over meg hele tiden, og det gjør at alt virker uvirkelig. Hele eksistensen er så absurd, skjønner ikke at jeg ikke har blitt "gal" tidligere! Før gikk dagene og jeg hadde ingen angst for at de gikk. Nå virker tiden trist, og minner virker absurde. Akkurat som om tiden har flydd, selv om det ikke virket sånn før. 

Jeg har vært til behandling for depresjon siden februar, ingenting hjelper mot tankene mine. Går på medisin og prater med psykolog. Redd dette aldri går over igjen- samtidig som jeg tenker at det ikke er noen vits siden jeg skal dø uansett.. Håper noen kan hjelpe 🙏

 

 

[andreasro]

@timotiaAlle symptomene du nevner passer godt inn under diagnosen depersonalisering/derealisering, som i hvert fall jeg regner som den fellesbetegnelsen jeg kjenner meg mest igjen i. Kjenner meg igjen i alt du skrev i den siste posten din, pluss at jeg sliter med en del andre ting som har bygget seg opp igjennom årene. 

Ikke så mange psykologer og psykiatere kjenner noe særlig til diagnosen, derfor feildiagnoseres mange med depresjon/angst. Det trenger ikke nødvendigvis være feil diagnoser, men de er ofte ikke kjernen i problemet. Jeg anbefaler deg å lese en bok som heter "Feeling Unreal: Depersonalization Disorder and the Loss of the Self" (i pdf her:https://books.google.no/books?id=M-Cgs_T7Cl8C&printsec=frontcover&hl=no#v=onepage&q&f=false). Den går generelt litt mer i dybden en lommelegen.no, men best av alt er kanskje beskrivelsene pasienter av forfatteren gir utrykk for i starten av boka! Her fikk ihvertfall jeg litt a-ha opplevelse, og skjønte da at jeg ikke var alene, noe som kan hjelpe veldig. Boka forklarer også forklarer også at det er veldig vanlig at dette utløses av en overveldende opplevelser eller panikkanfall, f.eks. mest sannsynlig fødselen i dit tilfelle.    

Ellers så har denne karen en del gode videoer, og reflekterer åpent om sin opplevelse, samt at han formidler en del tips. Han har også opplevd en markant forbedring i tillstanden sin: https://www.youtube.com/user/bignoknow/videos . 

Når det er sagt, så tror jeg mye av grunnen til at dette bare varer noen dager eller uker for noen, mens det i ditt og mitt tilfelle varer i månedes og åresvis er at vi oppslukes i oss selv og velger å "dvele" og ha fokuset på disse tankene. Men det er jo lettere sagt en gjort å unngå det, og er selvfølgelig kjernen i problemet. Når det har pågått såpass tror jeg det er viktig å lese seg opp litt, "ruste seg" litt og sitte med så mye kunnskap om diagnosen så mulig. Allikevel er det viktig å ikke isolere seg, engasjere seg i noe, få deg en utdannelse hvis du ikke allerede har en... rett og slett leve livet. Tenke at det er ikke disse tankene som er livet ditt, det er alt som skjer i mellom disse tankene og følelsene som har en verdi. 

Ellers så mener jeg at ssir-preperater, altså serotonin-opptakshemmere, mest sannsynlig ikke har noen funksjon, ihvertfall ikke i dette tilfellet, regner med at det er dette behandleren din har satt deg på. Noe som imidlertid fungerer er legemidler innenfor Benzodiazepin familien, f.eks Sobril og Valium. Disse er veldig fysisk vanedannende, men brukt en sjelden gang, for å komme seg igjennom en spesielt hard dag, kan de være verdt å prøve dersom ting blir mye verre. Bodde noen måneder i utlandet, og der var disse legemidlene reseptfrie, så brukte det noen ganger der. 15-20 mg Diazepam fjernet 90 % av tankene og følelsene den aktuelle dagen, og ihverfall 50 % neste dag. Jeg var rett og slett "normal" igjen, men man blir litt småsusete i hodet de første timene etter inntak. Det virker dessverre bare midlertidig, og tankene vil mest sannsynlig ta seg opp igjen når virkestoffene forlater kroppen. Allikevel kan det være en trygghet å vite at det finnes legemidler på  markedet som faktisk fungerer, men man må ha stor respekt for denne legemiddelgruppen pga. kraftige abstinensplager dersom man skulle bli avhengig. 

Håper noe av dette hadde en verdi! Mvh Andreas, 21 år. 

[timotia]

2 timer siden, andreasro skrev:

@timotiaAlle symptomene du nevner passer godt inn under diagnosen depersonalisering/derealisering, som i hvert fall jeg regner som den fellesbetegnelsen jeg kjenner meg mest igjen i. Kjenner meg igjen i alt du skrev i den siste posten din, pluss at jeg sliter med en del andre ting som har bygget seg opp igjennom årene. 

Ikke så mange psykologer og psykiatere kjenner noe særlig til diagnosen, derfor feildiagnoseres mange med depresjon/angst. Det trenger ikke nødvendigvis være feil diagnoser, men de er ofte ikke kjernen i problemet. Jeg anbefaler deg å lese en bok som heter "Feeling Unreal: Depersonalization Disorder and the Loss of the Self" (i pdf her:https://books.google.no/books?id=M-Cgs_T7Cl8C&printsec=frontcover&hl=no#v=onepage&q&f=false). Den går generelt litt mer i dybden en lommelegen.no, men best av alt er kanskje beskrivelsene pasienter av forfatteren gir utrykk for i starten av boka! Her fikk ihvertfall jeg litt a-ha opplevelse, og skjønte da at jeg ikke var alene, noe som kan hjelpe veldig. Boka forklarer også forklarer også at det er veldig vanlig at dette utløses av en overveldende opplevelser eller panikkanfall, f.eks. mest sannsynlig fødselen i dit tilfelle.    

Ellers så har denne karen en del gode videoer, og reflekterer åpent om sin opplevelse, samt at han formidler en del tips. Han har også opplevd en markant forbedring i tillstanden sin: https://www.youtube.com/user/bignoknow/videos . 

Når det er sagt, så tror jeg mye av grunnen til at dette bare varer noen dager eller uker for noen, mens det i ditt og mitt tilfelle varer i månedes og åresvis er at vi oppslukes i oss selv og velger å "dvele" og ha fokuset på disse tankene. Men det er jo lettere sagt en gjort å unngå det, og er selvfølgelig kjernen i problemet. Når det har pågått såpass tror jeg det er viktig å lese seg opp litt, "ruste seg" litt og sitte med så mye kunnskap om diagnosen så mulig. Allikevel er det viktig å ikke isolere seg, engasjere seg i noe, få deg en utdannelse hvis du ikke allerede har en... rett og slett leve livet. Tenke at det er ikke disse tankene som er livet ditt, det er alt som skjer i mellom disse tankene og følelsene som har en verdi. 

Ellers så mener jeg at ssir-preperater, altså serotonin-opptakshemmere, mest sannsynlig ikke har noen funksjon, ihvertfall ikke i dette tilfellet, regner med at det er dette behandleren din har satt deg på. Noe som imidlertid fungerer er legemidler innenfor Benzodiazepin familien, f.eks Sobril og Valium. Disse er veldig fysisk vanedannende, men brukt en sjelden gang, for å komme seg igjennom en spesielt hard dag, kan de være verdt å prøve dersom ting blir mye verre. Bodde noen måneder i utlandet, og der var disse legemidlene reseptfrie, så brukte det noen ganger der. 15-20 mg Diazepam fjernet 90 % av tankene og følelsene den aktuelle dagen, og ihverfall 50 % neste dag. Jeg var rett og slett "normal" igjen, men man blir litt småsusete i hodet de første timene etter inntak. Det virker dessverre bare midlertidig, og tankene vil mest sannsynlig ta seg opp igjen når virkestoffene forlater kroppen. Allikevel kan det være en trygghet å vite at det finnes legemidler på  markedet som faktisk fungerer, men man må ha stor respekt for denne legemiddelgruppen pga. kraftige abstinensplager dersom man skulle bli avhengig. 

Håper noe av dette hadde en verdi! Mvh Andreas, 21 år. 

Takk for svar. Hadde det vært mulig med kontakt på f.eks messenger eller noen plass? 

[andreasro]

2 timer siden, timotia skrev:

Takk for svar. Hadde det vært mulig med kontakt på f.eks messenger eller noen plass? 

Sender deg pm!

[AnonymBruker]

Jeg er "Lino", fra tidligere i tråden (nytt brukernavn)

Det går bedre, selv om jeg fremdeles får noen sånne "aha"-opplevelser. At jeg plutselig blir veldig bevisst på at eksistens eksisterer! Om jeg har angst, vil følelsen bli sterkere.

Anonymkode: 433b7...051

[AnonymBruker]

Er dere stadig aktive?

Anonymkode: 5254f...774

[andreasro]

Jeg følger fortsatt tråden, ihvertfall!

[AnonymBruker]

2 timer siden, andreasro skrev:

Jeg følger fortsatt tråden, ihvertfall!

Jeg ble mildt sagt overrasket når jeg igår kom over dette temaet. Jeg har alltid trodd at det bare var jeg som er gærn. Jeg føler at all denne grublingen har preget mitt syn på livet for øvrig - det er ikke bare det at ting føles uvirkelig, det er jo det.. Hele verden er absurd for meg, særlig hvordan vi alle forholder oss til den og skaper våre sosiale normer.

Det å filosofere er en del av hvem jeg er, og alltid har vært. En velsignelse utvikler seg til en forbannelse..

Det er perioder jeg blir helt psyka ihjel, men det går greit sånn ellers.. Eller.. Jeg jeg blir ikke lenger stimulert av samfunnet, jeg er en del av det, men er liksom ikke en del av det lenger - og jeg vet for så vidt ikke om jeg noen gang kommer til å bli en del av det igjen.. Tilværelsen virker for banal.

Jeg blir også trigga av alle "tilfeldighetene", det hele er for tilfeldig til å være tilfeldig? Om det gjør mening..

Det kicket fra bardommen, som jeg aldri helt har klart å definere ble jeg også veldig overrasket over å dele med fler. Opplevde du det også? Og hvordan trigget du det og når startet det?

Går det bedre med deg idag, og preger dette hverdagen din og ditt syn på livet?

Anonymkode: 5254f...774

[andreasro]

Kjenner meg igjen i det meste du sier... Leste du posten min for to år siden? Linker til en bok, se litt i den og se om du kjenner deg igjen!

Starta da jeg var 17 etter et panikkanfall der jeg trodde jeg skulle dø... hadde egentlig det jeg blir tro er ganske «normal» tankegang før det. Trodde også at jeg var helt sinnsyk og den eneste som opplevde dette i starten, ja.

Går egentlig ikke noe bedre, men er mer vant med å leve med det... Prøver å fokusere på normale ting i hverdagen, jobb, venner osv. Prøver også å fortelle de nærmeste om dette, og de skjønner jo litt, selv om de nok ikke aner omfanget. Preger dette mye din hverdag?

[Gjest NuttinSpecial]

3 timer siden, andreasro skrev:

Kjenner meg igjen i det meste du sier... Leste du posten min for to år siden? Linker til en bok, se litt i den og se om du kjenner deg igjen!

Starta da jeg var 17 etter et panikkanfall der jeg trodde jeg skulle dø... hadde egentlig det jeg blir tro er ganske «normal» tankegang før det. Trodde også at jeg var helt sinnsyk og den eneste som opplevde dette i starten, ja.

Går egentlig ikke noe bedre, men er mer vant med å leve med det... Prøver å fokusere på normale ting i hverdagen, jobb, venner osv. Prøver også å fortelle de nærmeste om dette, og de skjønner jo litt, selv om de nok ikke aner omfanget. Preger dette mye din hverdag?

Begynte smått, tenkte å lese den nå i natt.. Takk forresten   

Hva var det ved den opplevelsen som formet sinnstilstanden din til noe "verre,galt og lite bærekraftig"? Var det den spesifikk tanke, eller åpnet du en slags ventil med forunderlige spørsmål? Om jeg får være så drøy å formulere det sådan..

Hva jeg sliter mest med å skildre er hvor vidt jeg tar feil eller ei - for er ikke livet et sprøtt fenomen? Er det ikke en bisarr opplevelse? Hvordan kan man egentlig fenomenet livet ? Hva er vel et menneskeliv.. En hund har ikke et like komplekst følelsesliv som meg, hvilket gjør den hengiven og lykkelig - meeen, betyr det at hunden har forstått livet bedre enn meg? 

Ignorant og lykkelig, eller intellektuell og apatisk? That's the question.. Eller er det et spørsmål overhodet...

Kan jeg spørre om din livsfilosofi, ditt livssyn? Vi kan gjerne dele per pm, om det er ønskelig.. 

Hvordan klarer du å fokusere, og hvordan klarer du intellektuelt sett å sette pris på dine venner? Jeg velger å ikke utdype det noe særlig for mine nærmeste, da de ikke evner å forstå. De prøver gjerne om temaet eventuelt skulle bli presentert, men de overflødige analysene gjør meg mer oppgitt enn de trøster meg.. 

Om det preger min hverdag? Det er min hverdag. Jeg undres hvor vidt det er en test eller en forbannelse.. 

Hva slags utfall håper du på - å fortrenge tankene eller å flette de inn i din mentalitet og livssituasjon? 

Det er deilig å kunne snakke om dette, det var en vidunderlig åpenbaring at jeg ikke er alene om disse forunderlige tankemekanismene. Ønsker håp og styrke din vei!

Endret 4. april 2018 av NuttinSpecial

[AnonymBruker]

Anonymkode: 5254f...774

[andreasro]

Det var en spesifikk følelse som dukket opp da som jeg aldri hadde kjent før, og det kan godt være det var den som kom først og utløste angsten, og ikke motsatt (det er uvisst). En slags ventil åpnet seg, ja. 

Livet er helt sjukt ja, men tror ikke hunder har forstått noe mer nei, tror det er menneskets evne til refleksjon som åpner for å reflektere over livet i utgangspunktet. 

Har ikke funnet noen religion som passer for meg enda, men når jeg tenker mye på døden og muligheten for at utfallet der faktisk i teorien kan bli negativt, så har jeg begynt å tenke litt på religion. Men tenker at fordi jeg er lokalisert et geografisk sted hvor det er stor tyngde med kristendom, burde ikke tilsvare at jeg velger akk den religionen. Hva med deg? Kan godt utveksle kontaktinformasjon hvis du foretrekker å skrive privat, ja. 

Vennene mine er nokså reflektere rundt mange spørsmål i verden, men jeg ser på det som en kjempefordel at vi kan snakke om helt vanlige ting. Da kan jeg fokusere på og leve meg inn i deres verden, noe som fungerer som en fin distraksjon. Jeg hater jo egentlig disse tankene, og vil ha de på avstand størsteparten av tiden. 

Haha ja samme her, men håper virkelig det verken er en test eller forbannelse, men noe tilfeldig som har fucket seg opp i hjernens kjemi. Jeg satser på å fortrenge tankene ja. Men noen ganger er det godt å snakke med noen som opplever det samme. 

[AnonymBruker]

Ser dette er en gammel tråd, men kom tilfeldigvis over den da jeg googlet "eksistensiell angst". Jeg har ikke lest mer enn første og siste side, men det er helt utrolig hvor godt jeg kjenner meg igjen! Jeg har hatt det slik av og på nå i noen måneder, og må bare si at dette er helt jævlig, og jeg føler meg helt gal og totalt alene. Jeg har hatt noe liknende før også, så det er ikke første gangen. Denne eksistensielle angsten ligger hele tiden og lurer i bakgrunnen, for så å plutselig nå en topp. Dette skjer flere ganger daglig.

Tankene er så og si identiske med det som allerede er beskrevet her: Det handler om min egen eksistens og min egen tilstedeværelse i det ubegripelige universet. Når disse tankene er på det mest intense, så er det som om det svartner, alt stopper opp og blir surrealistisk. Føler jeg skal miste meg selv helt. Men det er en trøst å se at jeg ikke er helt alene om det. Ikke at jeg unner noen å ha det slik, men det er er noe med at "felles skjebne er felles trøst" Jeg kjenner ingen andre som har det slik. Hvordan går det forresten med dere i dag? Håper dere har det bedre. ❤️

Anonymkode: bbe93...b81

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser dette er en gammel tråd, men kom tilfeldigvis over den da jeg googlet "eksistensiell angst". Jeg har ikke lest mer enn første og siste side, men det er helt utrolig hvor godt jeg kjenner meg igjen! Jeg har hatt det slik av og på nå i noen måneder, og må bare si at dette er helt jævlig, og jeg føler meg helt gal og totalt alene. Jeg har hatt noe liknende før også, så det er ikke første gangen. Denne eksistensielle angsten ligger hele tiden og lurer i bakgrunnen, for så å plutselig nå en topp. Dette skjer flere ganger daglig.

Tankene er så og si identiske med det som allerede er beskrevet her: Det handler om min egen eksistens og min egen tilstedeværelse i det ubegripelige universet. Når disse tankene er på det mest intense, så er det som om det svartner, alt stopper opp og blir surrealistisk. Føler jeg skal miste meg selv helt. Men det er en trøst å se at jeg ikke er helt alene om det. Ikke at jeg unner noen å ha det slik, men det er er noe med at "felles skjebne er felles trøst" Jeg kjenner ingen andre som har det slik. Hvordan går det forresten med dere i dag? Håper dere har det bedre. ❤️

Anonymkode: bbe93...b81

Ja det er grusomt og forferdelig ensomt, men jeg ser jo at det heldigvis ikke er så uvanlig som en tror. Jeg VET ikke om dette er det jeg har, men jeg er ikke helt rolig enda. Jeg føler mer og mer på at årene går og så er det så mye en skulle gjort. 

Denne følelsen av at man kanskke må handle selv og at ikke noen er ment for deg eller noen skjebne som jobber for deg. 

Da jeg var barn var jeg ekstremt redd for verdensrommet, at det hemmet meg i hverdagen. Jeg var så redd for at vi skulle bli sugd inn i det sorte hull. Skulle heller aldri ta fly, for da var man nærmere verdensrommet og kunne bli sugd oppi 

Anonymkode: afd93...c98

[Sindre123]

Sliter selv med dette. Noen som har funnet noe som hjelper?