Jeg hater mennesker

[Gjest döderlein]

Her har dere nå vært veldig heldige da, alle dere som er så mye bedre enn alle andre!

Dere har jo funnet hverandre, så nå kan dere jo riktig kose dere med å synes at ingen er så bra som dere, og hvor forferdelige alle andre er.

Dere bør absolutt danne et nytt fellesskap, dere vidunderpersoner. Hvis dere synes disse andre her er bra nok for dere da!

Dette handler ikke om å sette seg selv over andre.

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig ikke du hater mennesker.. men at du bare er lei og kanskje deprimert? Feks om en jente som du møter på gata å hun tror hun er verdens deiligste å du tenker fy faen drittkjærring.. så blir hun påkjørt å får skikkelig vondt.. hadde ikke du hjulpet henne da? Eller om det plutselig ble krig,terrorangrep.. da hjelper man hverandre å står sammen. Men sånne ting er kanskje lett og glemme det daglige liv i samfunnet vårt. Har selv dager jeg ikke kan fordra menneskeheten,men da prøver jeg å tenke litt lenger en min egen nesetipp.

[EnsligSau]

.-

Endret 9. februar 2012 av EnsligSau

[Gjest Valiumsjunkie]

Wow, jeg er litt sjokka nå. Nå skal ikke jeg komme her og fortelle at jeg har SÅ flott liv, eller noe.

Jeg har det mer på motsatte måten, jeg undrer meg over hvordan folk klager på at verden er så jævlig når folk flest er så innmari snille og greie! De fleste smiler jo på gaten, de fleste trer støttende til når man spør, og jeg er ikke manipulerende eller noe sånt. Jeg er ikke et enormt glis eller noe noe sånt, men hvis man møter folk med et avvæpnet kroppsspråk og en vennlig tone så kommer man så utrolig mye lenger. Det krever to stykker for å kommunisere, og jeg tror kanskje at misantroper legger veldig stor del av det sosiale ansvaret over på andre. Jeg ser an hvem jeg gidder å "degge" med, hvis det er greie og flotte folk så hvorfor ikke, hvis det er en person som virker til å ta det som en selvfølge så ÆSJ. Kanskje jeg bare har vært heldig hittil.

De fleste vil bare bli akseptert og likt, og jeg tror kanskje mange sender ut ubevisste signaler som gjør at man kanskje blir avvist i større eller mindre grad. Ingen liker å være sammen med negative energislukere heller, jeg blir direkte sint av slike mennesker, misliker sterkt folk som sluker energi, og unngår dem som pesten. Vi liker ikke å være i nærheten av folk som fører ubehag med seg, og jeg har til og med møtt et par som holder opptelling med hvilke "tjenester" man har gitt hverandre. Slitsomt. Ellers er inntrykket at folk flest viser enormt med hensyn.

Man må også si i fra selv, ikke forvente at folk skal tilby seg noe uten at man legger merke til det. Jeg er vant til å bli pushet på, og å kunne si nei når jeg ikke har lyst. Da må man også gi tydelig beskjed når det er noe man ønsker fra andre.

Det er mer det at det finnes råtne egg, er klar over det, og de kan ødelegge dagen min for en stakket stund, men jeg tenker i større grad at det er folk med psykiske problemer eller at de har det fælt selv, selv om det kan være lett å tenke at det er en selv det er noe galt med.

Ironisk nok har jeg et kynisk menneskesyn, med tanke på at jeg ikke tror at altruisme eksisterer, eller har noensinne eksistert. Alle er ene og alene egoistiske dyr, og man kan kanskje ta det med i betraktningen? Ta menneskene for det dem er, og ikke forvente at mennesker er noe som er enormt opphøyd fra dyreriket, selv om vi liker å innbille oss det. Når alt kommer til alt, står vi oss selv nærmest.

[Pixie]

Skjønner deg litt på en måte, TS, jeg synes oppførselen til utrolig mange er motbydelig, og det er utrolig hva folk kan få seg til å si eller gjøre mot medmennesker, som de ikke kjenner en gang! Og hvor mange voldtekter, voldsaker, smålig uthenging , krig osv osv vi hører om i media, som vi forholder oss til i tillegg til og må omgås hver dag. Hører det er et eller negativt om noen overalt fra alle ca, hele tiden, og jeg har mer og mer trukket meg tilbake fra alle. Holder meg på toppen av fjellet langt unna folk, og tilbringer dagene enten i skogen eller på studioet, og treffer venner kanskje en gang i uka, om ikke det en gang.

Dette kan på noen høres veldig trist og kjedelig og ensomt ut, men tvert imot. For jeg innser jo at da jeg var mer ute og sosial før, hang jeg meg jo rett på denne negative vibben, og var like god som dem hele tiden. Og nå som jeg har fått masse tid med meg selv og skogen og hobbyen min, ser jeg helt annerledes på saken. Jeg hater dem ikke, de er jo bare gode mennesker alle sammen, som bare har havnet i en negativ loop. Og jeg som holder meg positiv og mer objektiv på alt enn før, har på en måte et ansvar da å spre positiviteten til dem som trenger det, og fortelle dem at de ikke trenger å ta ting så tungt og la seg påvirke for mye av hva som forventes av dem for å følge malen i samfunnet.

Hvis alle tar seg mer ting til å glede seg over de små tingene, og har - om bare et lite snev av - tro på karma, tror jeg ikke verden hadde vært et så hektisk og aggressivt og egoistisk sted å måtte overleve.

Ho hoi, skal si jeg hadde mye på hjertet her, men det var da greit å endelig få satt ord på hva mye tilbrakt tid i skogen og langt vekk fra folk har gjort med tankebanene mine de siste månedene!

[Gjest MorAase]

Det er ikke rart du har det slik TS. Majoriteten av det norske folk er tross alt gjennomførte idioter.

[Harmonics]

Det krever to stykker for å kommunisere, og jeg tror kanskje at misantroper legger veldig stor del av det sosiale ansvaret over på andre.

Vel, jeg har det slik at jeg så absolutt forstår at folk er "greie" - hva man nå skulle legge i akkuratt det - men jeg føler bare at dem er så langt under meg at jeg hele tiden må gå krokbøyd i deres selskap for at dem liksom ikke skal få jantelov-nykker og mene at jeg er sær eller arrogant fordi jeg synes at vanskelige ting er interessante.

Det blir så mye mas og forklaring utav å måtte strekke seg ned til deres nivå hele tiden.

Så kommunikasjonen er dårlig, ja.

[AnonymBruker]

Vel, jeg har det slik at jeg så absolutt forstår at folk er "greie" - hva man nå skulle legge i akkuratt det - men jeg føler bare at dem er så langt under meg at jeg hele tiden må gå krokbøyd i deres selskap for at dem liksom ikke skal få jantelov-nykker og mene at jeg er sær eller arrogant fordi jeg synes at vanskelige ting er interessante.

Det blir så mye mas og forklaring utav å måtte strekke seg ned til deres nivå hele tiden.

Så kommunikasjonen er dårlig, ja.

Huff, stakkars deg, som har det så fælt med oss som er av samme art!

Men her er du jo så heldig, du vidundermenneske! Du har jo funnet flere som mener seg opphøyet fra resten av oss, så kanskje du finner noen i denne tråden som er bra nok for deg?

[AnonymBruker]

Etter min mening er dere høy på eget selvbehag og serlvforherligelse. Andre, til og med de dere mener er bra nok, synes kanskje ikke at dere er noe å samle på i det hele tatt.

Enten er dere for unge til å ha fått livserfaring, og blitt mykere av det, eller så har dere en eller annen diagnose som gjør at normale folk tar avstand.

Normale folk klarer å tilpasse seg verden. Og om de er mer intelligente enn de fleste andre, så greier de å leve med det, og finne fellesskap på andre plan, evt med de de føler de har noe til felles med.

[AnonymBruker]

Vel, jeg har det slik at jeg så absolutt forstår at folk er "greie" - hva man nå skulle legge i akkuratt det - men jeg føler bare at dem er så langt under meg at jeg hele tiden må gå krokbøyd i deres selskap for at dem liksom ikke skal få jantelov-nykker og mene at jeg er sær eller arrogant fordi jeg synes at vanskelige ting er interessante.

Det blir så mye mas og forklaring utav å måtte strekke seg ned til deres nivå hele tiden.

Så kommunikasjonen er dårlig, ja.

Kan du forklare litt mer på hvilken måte du mener at du må "strekke deg ned" til deres nivå? På hvilken måte, intelligensmessig, eller frykten for å belære? Kanskje dette er en utfordring jeg ikke har vært utsatt for, og dermed blir den for abstrakt for meg! Trenger forklaring!

Vanskelige ting er interessante? På hvilken måte?

Jeg gidder ikke å forklare ting til folk som ikke ligger på samme "grunnlagsplan" som meg, de vil aldri forstå uansett, men noen har jo likevel evnen til å forstå, kanskje ikke nødvendigvis erfaringsmessig, men i teorien. Man må dessvere forklare hvis noen skal forstå, og når det ikke angår en, så er det ikke særlig spennende heller. Alltids unntak.

En ting, jeg er vanvittig redd for å være belærende, og jeg liker folk som er redd for det samme sjøl. Belærende perzoner. Æzj.

[Paine]

Jeg er sånn selv, TS, men har innsett at det er min egen holdning til verden det først og fremst er noe galt med, som mange er inne på i denne tråden.

Etter min mening er dere høy på eget selvbehag og serlvforherligelse.

For min del handler det jo ikke om dette i det hele tatt. Tvert imot ble jeg født med ekstremt dårlig selvtillit, og den har egentlig ikke kommet seg noe særlig på de snart 30 årene jeg har levd. Jeg føler at de fleste andre ser på meg som dum (og med god grunn), samtidig som jeg synes de fleste andre er idioter. Litt paradoksalt.

[Sweet77]

Etter min mening er dere høy på eget selvbehag og serlvforherligelse. Andre, til og med de dere mener er bra nok, synes kanskje ikke at dere er noe å samle på i det hele tatt.

Enten er dere for unge til å ha fått livserfaring, og blitt mykere av det, eller så har dere en eller annen diagnose som gjør at normale folk tar avstand.

Normale folk klarer å tilpasse seg verden. Og om de er mer intelligente enn de fleste andre, så greier de å leve med det, og finne fellesskap på andre plan, evt med de de føler de har noe til felles med.

Du. De som er mer intelligente enn andre har ofte store problemer med å tilpasse seg. Det er ikke så rart heller.

Som barn forstår de ofte ikke forskjellen på seg selv og andre, og tror alle andre har samme utgangspunkt som dem. I skole og sosiale sammenhenger kommer de med svar og innspill som er naturlige for dem, men som ligger langt over hva de jevnaldrende forstår - uten at de ser det selv.

For de jevnaldrende blir en slik person raskt en trussel, de forstår det jo heller ikke, og reagerer negativt på en person som alltid sitter med de "riktige" svarene. Og stiller "besservisseren" utenfor.

Det fører til at de aldri får anledning til å være med på den normale sosialiseringen. Som forsvar mot en verden som oppfører seg fiendtlig mot dem, konkluderer de med at de forstår mer enn andre - og det stemmer. De gjør det, men læringen som ligger i normal interaksjon med andre har de aldri fått med seg.

Etter en hel oppvekst på denne måten har en slik person ofte en hel last med negative og ekle erfaringer å håndtere, påført dem av mennesker som de har opplevd at fra naturens side er dummere enn dem, og som aldri har ønsket dem velkommen. Dette er deres verden. Er det rart man blir desillusjonert da?

[AnonymBruker]

Du. De som er mer intelligente enn andre har ofte store problemer med å tilpasse seg. Det er ikke så rart heller.

Som barn forstår de ofte ikke forskjellen på seg selv og andre, og tror alle andre har samme utgangspunkt som dem. I skole og sosiale sammenhenger kommer de med svar og innspill som er naturlige for dem, men som ligger langt over hva de jevnaldrende forstår - uten at de ser det selv.

For de jevnaldrende blir en slik person raskt en trussel, de forstår det jo heller ikke, og reagerer negativt på en person som alltid sitter med de "riktige" svarene. Og stiller "besservisseren" utenfor.

Det fører til at de aldri får anledning til å være med på den normale sosialiseringen. Som forsvar mot en verden som oppfører seg fiendtlig mot dem, konkluderer de med at de forstår mer enn andre - og det stemmer. De gjør det, men læringen som ligger i normal interaksjon med andre har de aldri fått med seg.

Etter en hel oppvekst på denne måten har en slik person ofte en hel last med negative og ekle erfaringer å håndtere, påført dem av mennesker som de har opplevd at fra naturens side er dummere enn dem, og som aldri har ønsket dem velkommen. Dette er deres verden. Er det rart man blir desillusjonert da?

Dette innlegget kan jeg skrive under på. Jeg "likte" heller ikke mennesker, inntil jeg skjønte at jeg selv var årsaken til "problemet".

Har alltid følt meg utenfor, og i tillegg holdt meg for meg selv. Sosial omgang med jevanaldrende ga meg ingenting i oppveksten. Lærte meg selv å lese og male som 4-åring, og siden den gang har bøker og kunst vært en stor interesse. I barnehagen forsøkte jeg å lære de andre barna å lese, og trivdes best sammen med de ansatte.

På skolen tjente jeg lommepenger ved å gjøre leksene til de andre.

Har vært mye alene opp gjennom oppveksten og i voksen alder, og utviklet sosial angst og alvorlig depresjon. Trodde det var noe alvorlig galt med meg, at jeg var dum og/ellers "skadet" på noe vis, siden jeg ikke likte noen - og dermed heller ikke gjorde noe for at andre skulle like meg. Som igjen gjorde at de ikke likte meg heller.

Det var psykologen jeg havnet hos som satte meg på tanken - og jeg fikk gjennomført en ordentlig IQ-test. Fikk en score på 138. Psykologen mener jeg har alle tegnene på at jeg har vært et meget intelligent barn, og kommet skjevt ut derfra.

Jeg følte at alle brikkene falt på plass. Ikke minst var det godt å få fasiten på hvorfor jeg ikke "likte" andre, og at jeg slett ikke var, eller er, dum.

Jeg har blitt flinkere til å hygge meg med de aktivitetene jeg fortrekker, og blitt flinkere til å verdsette mennesker. Har også blitt flinkere til å "finne" intelligente mennesker på eget nivå, i stedet for å mure meg inne og bare "hate alt og alle".

Så for meg var dette grunnen til at jeg tidligere ikke har likt mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg tror at vi er mange som har det slik som du beskriver, ts. Fint at du sier det høyt her inne.

[Gjest Koala Lompa]

På en måte så kjenner jeg meg igjen i mye av det som skrives her. På en annen side så skjønner jeg også at enkelte her kommer med kommentarer som Etter min mening er dere høy på eget selvbehag og serlvforherligelse

Mulig det har noe med at jeg har elendig selvtillit.

Jeg føler svært sjeldent tilhørighet. Noe av det verste jeg vet er å være med på sosiale sammenkomster hvor alle sitter å skråler til dde imens de tørrjukker på hverandre. Blikkene deres sier; kom an,heng med du også. Jeg takler det bare ikke. Dette var kanskje et dårlig eksempel.

Jeg stiller ofte spørsmål ved om jeg betyr noe i det hele tatt for de få vennene jeg har. Forsentkomming til avtaler, omgjøring av planer i siste liten, dårlig til å stille opp om jeg trenger noe er gjengangere av problemstillinger som jeg setter spørsmål ved. Jeg prøver å gi f**n men det er vanskelig. Jeg får meg ikke til å være "slik" den andre veien.

Når jeg er blandt folk som diskuterer kunst,politikk og generelt samfunnsrelaterte problemstillinger så føler jeg mye er påtatt pjattprat. Føler mange prøver å fremstå mye klokere enn de egentlig er. Mange mennesker prøver å være så sabla forståsegpåere. Samtidig så er jeg kanskje slik selv,bare ikke høylydt.

Men til tross for dette så føler jeg som sagt at det er jeg som er problemet. Det er jeg som har har misforstått. Det er jeg som er den dumme parten.

Jeg kan ikke pårope meg at jeg er så sabla smart, men jeg kjenner meg i igjen mye av det som blir nevnt i denne tråden.

[Gjest Karm a]

Du. De som er mer intelligente enn andre har ofte store problemer med å tilpasse seg. Det er ikke så rart heller.

Som barn forstår de ofte ikke forskjellen på seg selv og andre, og tror alle andre har samme utgangspunkt som dem. I skole og sosiale sammenhenger kommer de med svar og innspill som er naturlige for dem, men som ligger langt over hva de jevnaldrende forstår - uten at de ser det selv.

For de jevnaldrende blir en slik person raskt en trussel, de forstår det jo heller ikke, og reagerer negativt på en person som alltid sitter med de "riktige" svarene. Og stiller "besservisseren" utenfor.

Det fører til at de aldri får anledning til å være med på den normale sosialiseringen. Som forsvar mot en verden som oppfører seg fiendtlig mot dem, konkluderer de med at de forstår mer enn andre - og det stemmer. De gjør det, men læringen som ligger i normal interaksjon med andre har de aldri fått med seg.

Etter en hel oppvekst på denne måten har en slik person ofte en hel last med negative og ekle erfaringer å håndtere, påført dem av mennesker som de har opplevd at fra naturens side er dummere enn dem, og som aldri har ønsket dem velkommen. Dette er deres verden. Er det rart man blir desillusjonert da?

Godt sagt, Flair. Og så innmari korrekt!

[Gjest Andria]

På en måte så kjenner jeg meg igjen i mye av det som skrives her. På en annen side så skjønner jeg også at enkelte her kommer med kommentarer som Etter min mening er dere høy på eget selvbehag og serlvforherligelse

Mulig det har noe med at jeg har elendig selvtillit.

Jeg føler svært sjeldent tilhørighet. Noe av det verste jeg vet er å være med på sosiale sammenkomster hvor alle sitter å skråler til dde imens de tørrjukker på hverandre. Blikkene deres sier; kom an,heng med du også. Jeg takler det bare ikke. Dette var kanskje et dårlig eksempel.

Jeg stiller ofte spørsmål ved om jeg betyr noe i det hele tatt for de få vennene jeg har. Forsentkomming til avtaler, omgjøring av planer i siste liten, dårlig til å stille opp om jeg trenger noe er gjengangere av problemstillinger som jeg setter spørsmål ved. Jeg prøver å gi f**n men det er vanskelig. Jeg får meg ikke til å være "slik" den andre veien.

Når jeg er blandt folk som diskuterer kunst,politikk og generelt samfunnsrelaterte problemstillinger så føler jeg mye er påtatt pjattprat. Føler mange prøver å fremstå mye klokere enn de egentlig er. Mange mennesker prøver å være så sabla forståsegpåere. Samtidig så er jeg kanskje slik selv,bare ikke høylydt.

Men til tross for dette så føler jeg som sagt at det er jeg som er problemet. Det er jeg som har har misforstått. Det er jeg som er den dumme parten.

Jeg kan ikke pårope meg at jeg er så sabla smart, men jeg kjenner meg i igjen mye av det som blir nevnt i denne tråden.

Jeg må bare signere denne.

[Martin Blåtind]

TS, er du fortsatt her? Jeg ble litt skremt da jeg så innlegget ditt, da jeg kjenner meg ekstremt mye igjen. Jeg kjenner på et så intenst hat mot mennesker, men mye av grunnen føler jeg ironisk nok er mye på grunn av at jeg er veldig empatisk. Men det er så mange frekke, manipulerende, arrogante drittsekker der ute, som ikke engang har hjernen med seg, at det er til å bli gal av.

Seriøst, jeg trodde det var noe jeg selv kunne skrevet for 6 år siden, og var usikker før jeg så noe om sykehus og nyresvikt, for det VET jeg at jeg ikke har hatt. Så da er det utelukket. Så; har ting bedret seg siden den gang? Isåfall, hva har hjulpet?

Og er TS i det hele tatt fortsatt her, (Ser det er skrevet via anonym bruker) eller kan TS se at jeg har skrevet her nå på noen som helst måte? Registrerte meg utelukkende på grunn av hva jeg leste i TS, og fant ut at det må være bedre å komme i kontakt med likesinnede istedenfor å bare sitte her å irritere meg over mennesker jeg aldri vil ha noe med å gjøre uansett. 

[AnonymBruker]

Jeg liker ingen, inntil de kan bevise for meg at det er mulig å like dem. Og det skjer ikke ofte. 

Anonymkode: 48d3e...3e6

[AnonymBruker]

De finnes, ønsker meg en slik venn som deg, er slik selv.

Anonymkode: c556d...710