Jeg hater mennesker

[Gjest Tirkes]

Misantropi. Vanligere enn du tror.

[lille_fiol]

En ting som irriterer meg er at voksne ikke er noe bedre enn barn. da jeg var liten trodde jeg at alle voksne var snille,tok ansvar og ikke sa stygge ting til hverandre. Som liten får man jo inntrykk av dette siden de voksne hele tiden passer på at vi skal snakke fint til hverandre,ikke slå eller si stygge ting.

De voksne kan mange ganger være verre syns jeg,for de har inngrodde uvaner,og det er sjeldent noen kommer å irettesetter dem om de sier noe helt idiotisk.

Jeg kan irritere meg mye over hva folk sier,men har lært at for min egen del prøver jeg å tenke om personen mener noe stygt med å si det eller om det er en del av deres personlighet. Kan ta et eksempel da.

Hun ene på jobben min syns tydeligvis det var helt idiotisk av meg å skaffe feriepass til kaninen min da jeg skulle reise bort. Hun satt å snakka med meg og sa " jamen,kan du ikke bare ta å skyte den da?" åså lo hun, jeg sa "nei sånn må du ikke si" åså lo jeg litt selv,feig som jeg er,klarte ikke helt å forstå om dama faktisk mente det eller om hun slo av en "veeeeldig morsom spøk". Har lagt merke til at hun sier slike spontane og direkte ting til de andre på jobben og inkludert mannen hennes,så har funnet ut at det ikke er noe personlig hun kun gjør mot meg,dermed bare lar jeg det ligge. Men jeg synes at sånne kommentarer er helt merkelige..syns ærlig talt ikke det er morsomt i det hele tatt,ihvertfall ikke når hun må ha merka hvor seriøst og oppriktig glad jeg er i det dyret,men så kan man jo ikke være hårsår for alt her i verden,men enkelte ting syns jeg er så unødvendig.

[Gjest True Khaleesi]

Jeg er også ganske irritabel og irriterer meg raskt over andre mennesker. Jeg hater de ikke, men jeg kan mislike de fleste sterkt. Dette gjelder for øvrig kun når det kommer til manerer og folkeskikk. Jeg dømmer ingen etter musikksmak, tv-smak og slike irrelevante ting.

Det er mange som er hensynsløse, frekke og ufine f.eks på bussen, på butikken, i trafikken osv. Men jeg tror de fleste er slik fordi alle andre er slik. Dersom du for eksempel hadde vist større omsorg ovenfor andre og vist at du ikke har noe imot de, så kanskje hadde folk også sett på deg annerledes og behandlet deg bedre. Man blir behandlet etter som hvordan man behandler andre i mange tilfeller, men selvsagt ikke alle.

Jeg regner med at du er ung. Dessverre så er det ikke mange på din alder som har så mye empati og forståelse for sykdommer med mindre de har det selv eller har noen i familien som er syke.

[AnonymBruker]

Jeg er smart, reflektert og sympatisk, bli ven med med meg!

[Shalimar]

Kanskje å komme i kontakt med bra mennesker kunne vært en god idé.

Jeg finner dessverre ingen slike mennesker. Og om jeg finner de, så svikter de meg.

Si heller litt om hva du selv liker i andre mennesker, og hva dine interesser er, så kanskje saken tar en mer konstruktiv retning.

Jeg liker mennesker som er empatiske og reflekterte, og som ser de rundt seg.

Jeg vet ikke om jeg har så mange interesser. Jeg er interessert i politikk og samfunn og sånn, og psykologi da...

Er akkurat sånn selv.

Føler at det ikke er mange som deler mine interesser når det gjelder psykologi og samfunn, og at det dermed er lettere å irritere seg over å høre om små filleting som opptar livene dems. Veldig skadelig rett og slett å tilbringe årevis i feil miljø.

Men, veldig viktig å komme i rett miljø. Da kan alt forandre seg fort.

Elsker å omgås folk som er kunstneriske, eksentriske, dype, åndelige. Merkelig nok kan de ha en tendens til å dukke opp når man minst venter det. Fokuser mer på det du vil ha, enn det du hater.

[AnonymBruker]

For en ukes tid siden skulle ei veldig søt dame i en butikk regne ut hvor mye en dress til 5000 kroner kom til å koste med 30% rabatt. Jeg sier 5000 med en gang, men hun MÅTTE regne det på kalkulator for å være sikker. Og hun sier en 2-3 ganger at, jeg er ikke flink i matte.

Sånt irriterer meg bare rett og slett, ikke fordi jeg blir irritert på at hun "ikke kan det" men fordi jeg blir irritert på at jeg vet hun kan det. Men hun fokuserer i stedet på å tenke at hun ikke kan det og på kalkulatoren.

For meg, så er dette ett klassisk bevis på at folk er dumme.

Skjønner at dette er irriterende.

Men det er egentlig ikke sånn dum jeg mener. Jeg mener mer sånn sosialt dum, og folk som ikke tenker før de tenker. Hun er kanskje bare veldig dårlig i matte, og det klandrer jeg ingen for.

Når jeg sier at folk er dumme, tenker jeg ikke på matematisk intelligens og slikt. Jeg vet om folk som får 6-er i matte og allikevel er dumme som brød sosialt. Og folk som så vidt står i matte, men allikevel er veldig reflekterte, empatiske og høflige ovenfor andre.

Men misantropi, det er vel kanskje det jeg lider av. Beskrivelsen passer i alle fall perfekt, selv om jeg hater at jeg har et slikt syn på menneskeheten. Av og til føler jeg bare at det ikke er håp, og jeg skjønner ikke hvorfor det fins så mange idioter der ute.

Men hvem vet, kanskje det er jeg som er den største idioten.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, jeg har også blitt misantropisk etter div uheldige møter med andre mennesker!

[Gjest Cuntzilla]

Er jeg veldig unormal? Noen andre som har det som meg?

En annen dum ting jeg "gjør" er at jeg kan endre syn på noen bare av en filleting. Hvis jeg for eksempel får vite at vedkommende ser på Paradise Hotel eller hører på musikk jeg syns er søppel, for eksempel Akon, Snopp Dog, Madcon, Karpe Diem, 50 cent og liknende. Da klarer jeg ikke å ta vedkommende helt seriøst.

Hehe. Jeg klarer ikke å ta sånne som hater folk fordi de ser på Paradise Hotel e.l. seriøst. Misantropi for viderekomne.

Jeg tror du er ung, og at du går gjennom samme fase jeg har vært i som i bunn og grunn er den typiske teenage angst-greia med at man ikke passer inn noe sted - man er for smart for sitt eget beste, for moden for sine jevnaldrende, for apatisk til å bruke sitt potensiale, for lite mål i livet til å ha noen ambisjoner. Man føler seg ikke hjemme i klassen/miljøet/samfunnet/verden generelt. Og så blir man sur på verden generelt.

Det gikk litt over med meg, da. Kjenner bare på det i små øyeblikk som jeg tror hvem som helst kan bli helt matte av, som når man ser grenseløs idioti, menneskets ondskap, meningsløse grusomheter eller folk som står klint helt oppi bagasjebåndet på flyplassen.

Men ellers har jeg vokst det litt fra meg, er mye mer aksepterende for forskjellige mennesker og deres egenskaper nå enn jeg var for 5-6 år siden. Jeg løper ikke rundt og elsker alle i verden, men jeg har utrolig nok blitt rundere i kantene med årene når jeg alltid hadde innbilt meg at de kom til å bli skarpere.

Tror man må starte med å finne sitt miljø hvor man passer inn, møte mennesker man faktisk liker og som det er givende å være med. Det reddet iallefall meg i tenårene. Jeg var jo faktisk på feil sted, og hang med feil årskull, så ikke rart jeg følte det slik.

Og etter man klarer å se verdi i noen mennesker så tror jeg dette kan spre seg litt til å gjelde flere.

Men verden er proppfull av idioter, det er kanskje en vanskelig erkjennelse akkurat når den slår deg med all sin kraft, men man lærer seg å leve med den.

Jeg tror det er viktigere å fokusere innad på hva man selv kan gjøre og hvem man vil være enn å bruke altfor mye krefter på å irritere seg over andres valg. Men nå er vel nettopp med å ta avstand til folk/handlinger en viktig fase i prosessen med å "finne seg sjæl", det er kanskje dette du er midt oppi nå. Isåfall så vokser man det som sagt (delvis) av seg.

[Gjest döderlein]

Greit nok at folk er idioter og gjør hensynsløse ting, men prøv for all del å bli kjent med dem. Og vær ærlig, spør og grav, de fleste har flere interessante tanker enn du tror. Mange har vært gjennom ting du ikke hadde trodd.

Jeg har flere venner jeg har blitt skuffet over siden jeg har opplevd deres måte å oppføre seg på som uoppmerksom eller at de ikke tar hensyn. Om jeg f.eks. hjelper dem, og ikke får hjelp tilbake når det trenger.

Men jeg har snudd på den tankegangen, og tenker at er det veldig ille holder jeg meg unna denne personen, slutter å hjelpe vedkommende eller sier det jeg mener. Du har alltid et valg, du kan velge hvem du omgir deg med eller hvordan du selv vil ta innpå deg hva andre gjør mot deg. Noen ganger velger jeg også å se bort fra de dårlige egenskapene og tenke at greit, sånn er denne personen. Kanskje h*n ikke ser det samme som jeg gjør.

For eksempel har jeg en venn som ble fornærmet over at jeg ikke svarte han på melding før etter fem timer, sa han følte seg oversett og ignorert. For meg er det da viktig å forstå at dette er hans problem, jeg har ikke gjort noe slemt eller galt. Det er han som må forandre hvordan han tar innover seg ting.

Du kan ikke forandre verden, men du kan forandre din reaksjon på det som foregår rundt deg.

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere meg veldig til det du skriver. Apropos, er det pga sf du står i fare for nyresvikt?

I så fall så kan jeg si jeg har vært der også.

Jeg er bitter i en alder av 24 og er nesten konstant i dårlig humør. Positivitisme er overvurdert og tiltrekker seg bare åndsvake mennesker, etter min mening. Men i det hele og fulle så har jeg ikke noe til overs for mennesket som vesen. Liker knapt meg selv, men må nok tåle å leve i denne kroppen. Regner med at jeg ikke blir gammel heller, så jeg slipper iallefall å se meg forfalle. Det er en liten trøst, men hva skjer når en dør? Kan jo være så naiv å tro at det ligger et himmelrike å venter, siden livet før døden er knapt verdt å utså. Selv om jeg er kullsvart innvendig, så prøver jeg å fremstå som en..snill person bortsett fra humoren), og hvem tror vel at en tynn og sykelig person kan være like slem og tenke tanker som kunne skremme fanden på flatmark. Ha.

Det som hjelper meg litt er humor, men andre kan la seg provosere av min svarte og ironiske humor. Men det hjelper meg å overleve i denne jammerdalen. Holder meg stort sett for meg selv, jeg er ikke et sosialt vesen. You know...splendid isolation. Null hverdagsgeneraliseringer.

Prøver ellers å få tiden til å gå... skape noe..ha prosjekter.. har ikke så mange interesser, men føler meg krativ i mine mørkeste stunder.

hilsen Frøken Refnes.

Jaja, det var mitt vås..

[AnonymBruker]

For en ukes tid siden skulle ei veldig søt dame i en butikk regne ut hvor mye en dress til 5000 kroner kom til å koste med 30% rabatt. Jeg sier 5000 med en gang, men hun MÅTTE regne det på kalkulator for å være sikker. Og hun sier en 2-3 ganger at, jeg er ikke flink i matte.

Sånt irriterer meg bare rett og slett, ikke fordi jeg blir irritert på at hun "ikke kan det" men fordi jeg blir irritert på at jeg vet hun kan det. Men hun fokuserer i stedet på å tenke at hun ikke kan det og på kalkulatoren.

For meg, så er dette ett klassisk bevis på at folk er dumme.

Dette er ikke et klassisk eksempel på dumhet, det er et eksempel på dårlig selvtillit.

[melly666]

Sånn er jeg også, men jeg er ikke bitter for det. Jeg har alltid slitt med å passe inn og skaffe venner fordi hoveddelen av norsk ungdom oppfører seg på den måten. Jeg studerer på høyskole og "klassen" min består av 150 mennesker, og jeg snakker bare med en av de. De andre klikker jeg rett og slett ikke med, for de er mye mindre reflektert rundt livet og hvordan man skal oppføre seg enn det jeg er. Det høres veldig arrogant ut, men jeg har lavt selvbilde og absolutt ikke en som tenker høyt om seg selv - jeg bare tenker enda lavere om de andre.

Dog, som nevnt, jeg er ikke bitter for det. Jeg har mine gode venner og jeg har gutten jeg ønsker å dele livet mitt med, og det er alt jeg trenger. Jeg tror jeg aldri vil føle meg hjemme eller at jeg passer inn her i Norge. Men hvem vet, kanskje når jeg blir eldre? Har dog ingen problemer med å kommunisere med personer som jeg trenger å føre samtaler med (= de som snakker til meg, eller de jeg kommer i kontakt med via jobb). Jeg bare vet at jeg aldri ville invitert de inn som en del av mitt liv. Jeg har akseptert at de er sånn som de er, og jeg er sånn som jeg er.

[Violen]

Jeg har det som deg TS, du er ikke alene.

[Gjest sardintroll]

[AnonymBruker]

Jeg er også som deg ts, men jeg kunne aldri i verden mislikt noen for hva de ser på eller musikksmaken deres, eller klesstil for den sakens skyld... Tvert i mot så misliker jeg folk som dømmer etter det, og syns det er de som er lite smarte og ganske så trangsynte!

For min del går det på folkeskikk, manerer, folk som dømmer etter overfladiske ting osv...

Og jeg hater, hater, hater når jenter sitter og sender meg stygge blikk og/eller kjefter på kjæresten hvis de snakker med meg, fordi jeg er penere enn de... Æsj! Da går jeg fra å være hyggelig til å være en bitch rimelig sjapt kan man si!

[Gjest happy_me]

Det er ikke ofte jeg blir opprørt langt inn i sjela. Men de få gangene jeg blir det, er når andre mennesker behandler meg dårlig og urettferdig. Eller behandler andre mennesker urettferdig.

Det finnes dessverre mange mennesker som er sånn at de ser best sine egne fordeler og driter i hvordan de får fordelene sine, og hvordan det går utover andre stakkars ærlige individer.

Slenger meg på den som flere her har skrevet; Liker best dyr, jeg. De er forutsigbare, og en trenger ikke bekymre seg for at de er utspekulerte.

[Sweet77]

Høres absolutt ikke ut som du er alene, TS...

Du er sannsynligvis annerledes enn de rundt deg. Siden du ikke liker måten andre er på, så kan du unne deg å være glad for det også!

De tingene du ser, som andre ignorerer, er bra kvaliteter. Så vær fornøyd med deg selv.

Så kan du innvende at du hater, og at det trekker ned. Nei, det gjør det ikke. De tingene som skiller deg positivt fra de rundt deg er like positive uansett hva du måtte ha av andre kvaliteter.

Hatet ditt, som forsurer for deg, kan du få gjort noe med etterhvert, men jeg tror faktisk den jobben blir mye vanskeligere hvis du ikke er i stand til å sette pris på den du selv er først. Vanskelig å gi andre rom hvis man ikke greier å gjøre det for seg selv.

[AnonymBruker]

Kanskje å komme i kontakt med bra mennesker kunne vært en god idé.

Jeg finner dessverre ingen slike mennesker. Og om jeg finner de, så svikter de meg.

Si heller litt om hva du selv liker i andre mennesker, og hva dine interesser er, så kanskje saken tar en mer konstruktiv retning.

Jeg liker mennesker som er empatiske og reflekterte, og som ser de rundt seg.

Jeg vet ikke om jeg har så mange interesser. Jeg er interessert i politikk og samfunn og sånn, og psykologi da...

Jeg er slik, kaller det EKTE. Godt å se at jeg likevel ikke er alene:) Er veldig empatisk og reflektert, derfor leser jeg andre ganske kjapt, mange som er på ett lavt/ middels nivå

[Virina]

Tro meg TS, du er ikke alene. Noen ganger lurer jeg på om den eneste veien til lykke er ren naivitet og manglende evne til å reflektere.

[AnonymBruker]

Her har dere nå vært veldig heldige da, alle dere som er så mye bedre enn alle andre!

Dere har jo funnet hverandre, så nå kan dere jo riktig kose dere med å synes at ingen er så bra som dere, og hvor forferdelige alle andre er.

Dere bør absolutt danne et nytt fellesskap, dere vidunderpersoner. Hvis dere synes disse andre her er bra nok for dere da!