Hvorfor blir folk som er langt nede straffet og hatet av andre?

[Version 2.0]

Mennesker med alvorlige psykiske problemer egner seg ikke som foreldre uansett hvor glade de er i barnet og omvendt. Barnet kan bli ødelagt for resten av livet, noen barn mister i verste fall livet som følge av slike foreldre. F.eks kan en alkoholiker elske barna sine over alt på jord, likevel kan sykdommen på sitt verste føre til at de henter barna sine i bhg mens de er alkoholpåvirket, kjører hjem og havner i en ulykke der barna dør. En med alvorlig bipolar lidelse kan drepe barnet sitt i affekt eller være så syk at barnet er den som må være omsorgsperson for forelderen.

Selvsagt er det mange med mildere psykiske plager, meg selv inkludert. Og mange med psykiske mén eller plager kan være utmerkede og omsorgsfulle foreldre.

Angst og depresjoner rammer de fleste mennesker en eller annen gang, for noen er det hardere og mer kronisk. Andre har bare en periode før de blir bedre igjen, og kan se tilbake på seg selv og tenke hvor sterke de var som kom seg ut av det. Disse er ofte raske til å dømme andre som ikke er like raske å bli friske. Lite skjønner de at omfanget til andre mennesker kan være totalt forskjellig fra det de selv opplevde. Det er vel litt her kjernen ligger, nemlig at dersom man ikke har opplevd noe selv så blir det vanskelig å vise forståelse. De fleste har ikke opplevd å være alvorlig langt nede over lengre tid, og de klarer derfor ikke fullt å empatisere. De sliter med å forstå, og siden de ikke forstår så kan de også føle seg truet, bli redde. Når man blir redde er det lett å være dømmende og ufin.

 

 

[Maleficenta]

3 timer siden, Klopp skrev:

Folk som sliter psykisk, er langt nede og kraftig deprimert. Vil bare.. Mange klarer ikke jobbe og går på nav eller er ufør (selv er jeg ung ufør) pga dette. Hvorfor er det så mange som hater oss og presser oss enda mer ned? Prøver de å utrydde oss helt? Få oss så langt ned at vi ikke orker mer?

Noen av de som får barn blir barnet fratatt. For barnevernet mener de er for gal til å ha barn. Kanskje det eneste lyspunktet de hadde i livet var sønnen eller datteren. Å personen blir enda mer nedfor. Kjenner litt til ei som ble fratatt barnet. Vet hvem hun er. Hun var ei god mor, men hun slet psykisk og var deprimert enda hun fikk hjelp. Hun ble litt mer lykkelig når barnet kom. Hun hadde det godt med ungen sin og kom på andre tanker når hun var mor. Men de kom å tok barnet hennes. Hvorfor gjør folk det verre? Hvorfor tar de barn som ikke har det vondt? Frykter for at jeg aldri får ha noe med mitt barn å gjøre når jeg blir far og tanken knuser meg enda mer.

I forhold er det ikke lov å være lei seg og deprimert i flere dager. Er noen langt nede og sliter litt psykisk. Ja da er det DUMP HAN/HENNE med en gang. Kjæresten rømmer og finner seg noen som har et perfekt liv. De som sliter og er langt nede må leve alene og bli enda sykere av ensomheten. Kun singellivet, ff og ons som fungerer for oss.

Folk som har hatt en tung oppvekst og har et tungt liv. Ja de må man holde seg unna. De gjør deg ulykkelig, de er farlige, de er psykopater og de må holde seg alene. Det er det tusenvis som mener.

Ord jeg har fått høre er taper av samfunnet, psykopat (noe jeg absolutt ikke er), snylter, gal, bitter, skaff deg hjelp og mye mer.. Sånn er det mange som får høre hvor enn de er. 

Hjelp får jeg og har jeg fått i mange mange mange år. Men hjelper det? Noen hjelper det. Meg hjelper det ikke. Etter å ha gått så lenge. Hvorfor føler jeg meg ikke lykkelig da? Hvorfor har ikke livet endret seg? Alle blir ikke frisk på 123. Men det er det folk forventer! Ellers er det bare å gi deg opp og la deg ligge alene i mørket og kulden. Sånn jeg opplever det. Heldige de som ikke har det sånn. Livet blir tyngre og tyngre for hvert år synes jeg. Jeg teller på dager jeg er glad, og dager jeg er nedfor. Det er mye flere dager jeg er nedfor og det blir flere og flere av dem. 

"Du må jo gjøre noe selv for at livet skal endre seg og bli bedre. Ikke bare sitte å deppe. Det hjelper ingenting". Tror du ikke jeg prøver? Tror du ikke mange andre prøver? De som virkelig vil prøve, prøver. For noen blir det bedre. For andre ikke. Hvorfor blir det ikke bedre da? Hvorfor skal noen leve i et evig mørke? For min del ser fremtiden mørk ut og jeg frykter fremtiden. Gruer meg. Men innerst inne har jeg et lite håp om at alt blir bedre og det blir flere lykkelige dager enn vonde dager. Jeg håper at Gud har en god plan for meg i fremtiden. Lov å håpe.

Men det ser ut som at de som har et perfekt liv får enda mer perfekt liv, og de som har et vondt liv får det bare vondere og vondere. Livet er veldig HARDT!!

Ingen har et perfekt liv.

Hun som ble fratatt barnet... Jeg tenker at det er andre grunner som ligger bak, som hun ikke forteller jeg da... Noen som havner i en dyp depresjon kan bli tiltaksløse og visse ting kan bli forsømt. Hørt om mye rart mødre har gjort under en alvorlig fødselsdepresjon f.eks...

Men for å svare på tråden, så tror jeg, at siden depresjon og psykiske lidelser ikke er synlig på kroppen, så er det mange som ikke tar det på alvor, for man ser ikke syk ut. Har hørt flere folk si om psykisk syke personer at de bare klager og syter hvor syke de er bare for å få oppmerksomhet. Merket at jeg ble ganske provosert over at noen seriøst har slike holdninger.

[AnonymBruker]

Ikke snakk for alle, jeg dømmer ingen.

MEN er det snakk om pskiske problemer/rusmisbruk så innleder jeg ikke en relasjon, har gjort det tidligere og har bare ført til ytterlige problemer for meg. Det orker jeg ikke lenger og er en ærlig sak.

Ønsker deg all lykke til, ingen mennesker som ungår fordommer uansett hvor vellykket de er.

Anonymkode: 73410...f6a

[Gjest The damned]

Ja, jeg tror det er fordi mange ikke har vært der selv og sammenligner med seg selv og hvordan man selv er. Så sitter de å sier at man skal ta seg sammen og kanskje tenker at man har jo opplevd motgang selv, men aldri latt seg bli deprimert.

Og angst er noe folk som ikke har det selv ikke klarer å forstå. De tenker at selvsagt blir alle nervøse sammen med andre de ikke kjenner og klart man kan bekymre seg over ting. Jeg tror mange bare har seg selv og sitt utgangspunkt å sammenligne med og for dem virker det da sutrete med folk som er åpne om sine utfordringer og kanskje de tror at folk overdriver og vil ha oppmerksomhet?

Virker bare som mange ikke engang prøver å forstå og er veldig opptatt av at "men jeg er slik og sånn og klarer meg helt fint" og tenker at folk som sliter psykisk er svake og sutrete.

Jeg skulle gjerne ønske at det var aksept for det å kunne snakke om slike ting,men ute i det virkelige livet så deler jeg ingenting om hva jeg sliter med utenom behandlere og andre jeg oppsøker angående det.

Nå nevnte jeg bare angst og depresjon siden disse er de to diagnosene som blir mest kritisert. Tyngre diagnoser er mer godtatt selv om mange ser ned på dem som har disse også.

[AnonymBruker]

Sier som de andre, barnevernet er der for barnets beste, ikke for at barnet skal gjøre mor glad. Ting kan virke bra utad, men hva som skjer i hjemme er ofte ukjent for andre. 

Hva gjelder å tråkke andre ned så tror jeg egnetlig det handler om realitetsorientering og å møte den "stakkars meg" mentsliteten mange uføre utstråler. Leser både her inne, i andre medier og hører i samtaler uføre omtale alle andre som har perfekte liv, tjener masse penger, kan shoppe, kan reise på ferie, kan gjøre nesten hva de vil osv. Faktum er at ingen har perfekte liv, men de fleste sliter med sitt eget i det stille eller snakker kun med sine nærmeste. Å jobbe betyr ikke å ha god råd, selv har jeg ikke råd til noe annet enn hjemmeferie i sommer selv i full jobb. Jeg har flere kroniske sykdommer, men tilpasser hverdagen så godt jeg kan og jobber og klarer meg best mulig ut fra det jeg har til rådighet. Det er ofte tungt og vanskelig, men da er det å grave frem vilje og tenke at det blir bedre. Jeg klager ikke over det til noen, men mine uføre venner klager veldig til meg over sykdom og alt som kan relateres til sykdom. De blir veldig selvsentrerte, noe jeg til en viss grad kan forstå når du ikke har andre ting som tar fokuset ila dagen, men det er likevel slitsomt å høre på. Ofte forsøker de ikke en gang, for "jeg er syk, jeg kan ikke". Da kan man bli litt krass i svaret når grensen er nådd, kan ikke og vil ikke er for mange synonymt dessverre. Kunne kommet med mange eksempler, men det tar for mye plass. Og noens dårlige mentalitet smitter gjerne over oppfatningen av andre. Ikke så lett å forklare, men jeg tror mange kunne klart mer med litt mer guts og spark i rævva enn lulle seg inn i egen selvmedlidenhet, og jeg kjenner et par av dem. Jeg tror folk er lei av å høre på syt og derfor svarer igjen, og så blir det oppfattet nedlatende uten st det er intensjonen, spesielt når mottakeren føler seg sårbar.

Og ang det å innlede et forhold til en som er ufør, beklager men jeg skal være så ærlig å si at det er en dealbreaker for meg. Om jeg hadde vært gift og partneren ble ufør hadde saken vært en annen, men jeg går ikke inn iett forhold med en som er ufør fordi det vil legge for store føringer på mitt liv før eller siden. Gjerne nye venner, men ikke kjærester.

 

Anonymkode: 46fce...673

[AnonymBruker]

17 timer siden, Klopp skrev:

Folk som sliter psykisk, er langt nede og kraftig deprimert. Vil bare.. Mange klarer ikke jobbe og går på nav eller er ufør (selv er jeg ung ufør) pga dette. Hvorfor er det så mange som hater oss og presser oss enda mer ned? Prøver de å utrydde oss helt? Få oss så langt ned at vi ikke orker mer?

Noen av de som får barn blir barnet fratatt. For barnevernet mener de er for gal til å ha barn. Kanskje det eneste lyspunktet de hadde i livet var sønnen eller datteren. Å personen blir enda mer nedfor. Kjenner litt til ei som ble fratatt barnet. Vet hvem hun er. Hun var ei god mor, men hun slet psykisk og var deprimert enda hun fikk hjelp. Hun ble litt mer lykkelig når barnet kom. Hun hadde det godt med ungen sin og kom på andre tanker når hun var mor. Men de kom å tok barnet hennes. Hvorfor gjør folk det verre? Hvorfor tar de barn som ikke har det vondt? Frykter for at jeg aldri får ha noe med mitt barn å gjøre når jeg blir far og tanken knuser meg enda mer.

I forhold er det ikke lov å være lei seg og deprimert i flere dager. Er noen langt nede og sliter litt psykisk. Ja da er det DUMP HAN/HENNE med en gang. Kjæresten rømmer og finner seg noen som har et perfekt liv. De som sliter og er langt nede må leve alene og bli enda sykere av ensomheten. Kun singellivet, ff og ons som fungerer for oss.

Folk som har hatt en tung oppvekst og har et tungt liv. Ja de må man holde seg unna. De gjør deg ulykkelig, de er farlige, de er psykopater og de må holde seg alene. Det er det tusenvis som mener.

Ord jeg har fått høre er taper av samfunnet, psykopat (noe jeg absolutt ikke er), snylter, gal, bitter, skaff deg hjelp og mye mer.. Sånn er det mange som får høre hvor enn de er. 

Hjelp får jeg og har jeg fått i mange mange mange år. Men hjelper det? Noen hjelper det. Meg hjelper det ikke. Etter å ha gått så lenge. Hvorfor føler jeg meg ikke lykkelig da? Hvorfor har ikke livet endret seg? Alle blir ikke frisk på 123. Men det er det folk forventer! Ellers er det bare å gi deg opp og la deg ligge alene i mørket og kulden. Sånn jeg opplever det. Heldige de som ikke har det sånn. Livet blir tyngre og tyngre for hvert år synes jeg. Jeg teller på dager jeg er glad, og dager jeg er nedfor. Det er mye flere dager jeg er nedfor og det blir flere og flere av dem. 

"Du må jo gjøre noe selv for at livet skal endre seg og bli bedre. Ikke bare sitte å deppe. Det hjelper ingenting". Tror du ikke jeg prøver? Tror du ikke mange andre prøver? De som virkelig vil prøve, prøver. For noen blir det bedre. For andre ikke. Hvorfor blir det ikke bedre da? Hvorfor skal noen leve i et evig mørke? For min del ser fremtiden mørk ut og jeg frykter fremtiden. Gruer meg. Men innerst inne har jeg et lite håp om at alt blir bedre og det blir flere lykkelige dager enn vonde dager. Jeg håper at Gud har en god plan for meg i fremtiden. Lov å håpe.

Men det ser ut som at de som har et perfekt liv får enda mer perfekt liv, og de som har et vondt liv får det bare vondere og vondere. Livet er veldig HARDT!!

Vet ikke - blir de det? Er noen så slemme? 

Nei, spør han her.  For min del begrenser det seg litt nok på en slik konsert. Melodien er fengende den, men selve teksten er kanskje litt sinna mtp at dette ikke var sant. Folk må få høre på hva de vil og gå på konsert og sånt, og å lage en helt ny sang til temaet må dem jo få gjøre, men for min del så klarer jeg ikke helt å ta en del i dette annet enn at noen spøkte. 

 

Anonymkode: 269d0...46c

[Gjest Klopp]

Den 29.5.2016 at 2.09, AnonymBruker skrev:

Sier som de andre, barnevernet er der for barnets beste, ikke for at barnet skal gjøre mor glad. Ting kan virke bra utad, men hva som skjer i hjemme er ofte ukjent for andre. 

Hva gjelder å tråkke andre ned så tror jeg egnetlig det handler om realitetsorientering og å møte den "stakkars meg" mentsliteten mange uføre utstråler. Leser både her inne, i andre medier og hører i samtaler uføre omtale alle andre som har perfekte liv, tjener masse penger, kan shoppe, kan reise på ferie, kan gjøre nesten hva de vil osv. Faktum er at ingen har perfekte liv, men de fleste sliter med sitt eget i det stille eller snakker kun med sine nærmeste. Å jobbe betyr ikke å ha god råd, selv har jeg ikke råd til noe annet enn hjemmeferie i sommer selv i full jobb. Jeg har flere kroniske sykdommer, men tilpasser hverdagen så godt jeg kan og jobber og klarer meg best mulig ut fra det jeg har til rådighet. Det er ofte tungt og vanskelig, men da er det å grave frem vilje og tenke at det blir bedre. Jeg klager ikke over det til noen, men mine uføre venner klager veldig til meg over sykdom og alt som kan relateres til sykdom. De blir veldig selvsentrerte, noe jeg til en viss grad kan forstå når du ikke har andre ting som tar fokuset ila dagen, men det er likevel slitsomt å høre på. Ofte forsøker de ikke en gang, for "jeg er syk, jeg kan ikke". Da kan man bli litt krass i svaret når grensen er nådd, kan ikke og vil ikke er for mange synonymt dessverre. Kunne kommet med mange eksempler, men det tar for mye plass. Og noens dårlige mentalitet smitter gjerne over oppfatningen av andre. Ikke så lett å forklare, men jeg tror mange kunne klart mer med litt mer guts og spark i rævva enn lulle seg inn i egen selvmedlidenhet, og jeg kjenner et par av dem. Jeg tror folk er lei av å høre på syt og derfor svarer igjen, og så blir det oppfattet nedlatende uten st det er intensjonen, spesielt når mottakeren føler seg sårbar.

Og ang det å innlede et forhold til en som er ufør, beklager men jeg skal være så ærlig å si at det er en dealbreaker for meg. Om jeg hadde vært gift og partneren ble ufør hadde saken vært en annen, men jeg går ikke inn iett forhold med en som er ufør fordi det vil legge for store føringer på mitt liv før eller siden. Gjerne nye venner, men ikke kjærester.

 

Anonymkode: 46fce...673

Mange syter og er sånn "stakkars meg" mennesker. Ikke bare uføre, men de i jobb også. Skjønner godt de er irriterende. Men vi skal være forsiktig med å være frekk igjen. Pga vi vet ikke hvem som virkelig er så nedfor at den minste motgang gang få de til å skade seg selv og rett og slett bryter helt sammen, men sånn tenker ikke folk. De tenker ikke på ting som kan skje før det har skjedd noe. Når du er død, så er plutselig alle glad i deg og føler med deg. Ikke før. Da tenker folk bare på seg selv. Til noe grusomt skjer. Synes det er kvalmt av mennesker. Er man lei syting så si det på en fin måte. Ikke hakk ned på personen som syter. Mange føler seg bedre når de synes synd på seg selv for kanskje ingen andre gjør det. Ingen har det perfekt nei, men ikke alle har et vondt og tungt liv. 

[Gjest MadameDeRosa]

12 timer siden, Klopp skrev:

Mange syter og er sånn "stakkars meg" mennesker. Ikke bare uføre, men de i jobb også. Skjønner godt de er irriterende. Men vi skal være forsiktig med å være frekk igjen. Pga vi vet ikke hvem som virkelig er så nedfor at den minste motgang gang få de til å skade seg selv og rett og slett bryter helt sammen, men sånn tenker ikke folk. De tenker ikke på ting som kan skje før det har skjedd noe. Når du er død, så er plutselig alle glad i deg og føler med deg. Ikke før. Da tenker folk bare på seg selv. Til noe grusomt skjer. Synes det er kvalmt av mennesker. Er man lei syting så si det på en fin måte. Ikke hakk ned på personen som syter. Mange føler seg bedre når de synes synd på seg selv for kanskje ingen andre gjør det. Ingen har det perfekt nei, men ikke alle har et vondt og tungt liv. 

Det er akkurat sånn! Medmenneskelighet og forståelse, ikke døm den som er lei seg, støtt istedenfor! Skader ikke å være snille mot folk rundt seg. Man vet ofte ikke sannheten, og man forteller som regel ikke alt som er. 

Det med å ta vare på de en har rundt seg, livet er kort. Litt sent å gi de første rosene i en begravelse, for å sette det på spissen. 

[AnonymBruker]

Fordi de går rundt å klager og syter om hvor synd det er på dem.

Anonymkode: 79d73...d11

[Gjest MadameDeRosa]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fordi de går rundt å klager og syter om hvor synd det er på dem.

Anonymkode: 79d73...d11

Så løft da den personen OPP istedenfor å rakke NED på! Er det så himla vanskelig? Hørt om oppmuntring? Er nettopp det de trenger! Støtte, forståelse og oppmuntring! Et annet perspektiv, og å gjøre noe positivt sammen f eks, kan få personen til å glemme for en stakket stund.

[AnonymBruker]

Den 28.5.2016 at 17.30, AnonymBruker skrev:

Typisk norske folk å sparke de som ligger nede

Anonymkode: ce92e...4a7

Nei, det er det ikke.

Synes man det er hardt her, trenger man mer perspektiv. Så og si hvor som helst i resten av verden hadde man gått til grunne. Vi har et velferdssystem som sørger for at alle overlever. 

Anonymkode: 0c5b3...f55

[AnonymBruker]

5 minutter siden, MadameDeRosa skrev:

Så løft da den personen OPP istedenfor å rakke NED på! Er det så himla vanskelig? Hørt om oppmuntring? Er nettopp det de trenger! Støtte, forståelse og oppmuntring! Et annet perspektiv, og å gjøre noe positivt sammen f eks, kan få personen til å glemme for en stakket stund.

Så enkelt er det ikke. Mine foreldre er håpløse om man forsøker å oppmuntre dem, det har jeg forsøkt fra jeg var liten og jeg har nå gitt opp. For hver positive ting jeg sier, snur de det til noe negativt. Vi har fortsatt kontakt, men overfladisk, og ikke mye. Av og til må man holde avstand for å redde seg selv. 

Anonymkode: 780b9...0e6

[Gjest MadameDeRosa]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så enkelt er det ikke. Mine foreldre er håpløse om man forsøker å oppmuntre dem, det har jeg forsøkt fra jeg var liten og jeg har nå gitt opp. For hver positive ting jeg sier, snur de det til noe negativt. Vi har fortsatt kontakt, men overfladisk, og ikke mye. Av og til må man holde avstand for å redde seg selv. 

Anonymkode: 780b9...0e6

Som barn skulle ikke du trenge å støtte dine foreldre, og være forelder for dine egne foreldre. 

Skjønner godt at etter å ha prøvd og prøvd, at du tar avstand. 

Men i denne sammenhengen tenker jeg på noen i lik alder osv, venner eller kjæreste

[Lou Salome]

Folk som er langt nede tror at andre straffer og hater dem. Det er bare deres oppfatning fordi de er deprimerte, det er ikke reellt, ikke alle andre og samfunnet, men depresjonen som forteller dem det. Det er kun en oppfatning du har fordi du er langt nede. Jeg straffer ingen, hater ingen. Særlig ikke dem som sliter.

[AnonymBruker]

Den 28.5.2016 at 1.42, The damned skrev:

Ja, jeg tror det er fordi mange ikke har vært der selv og sammenligner med seg selv og hvordan man selv er. Så sitter de å sier at man skal ta seg sammen og kanskje tenker at man har jo opplevd motgang selv, men aldri latt seg bli deprimert.

 

Dette er den populære tankegangen blant psykisk syke - "ingen forstår meg" - men ofte er det faktisk motsatt.

De som er hardest er de som HAR vært der, men kjempet seg ut av det. Fordi de vet det er mulig.

På samme måte er de mest kapitalistiske menneskene jeg kjenner de som startet ut på minussiden, og nå er på plussiden.  F.eks. min kamerat som vokste opp i veldig fattig og nå tjener gode penger. Han ville aldri gitt penger til en tigger for "de kan vel endre egen situasjon - det gjorde jo jeg". Mens mine venner som er oppvokst på Oslo vest nesten er dumsnille, for "ikke alle har vokst opp som meg".

Jeg ser det på mennesker som har vært igjennom mye, men har klart seg bra. De har mindre tålmodighet, for de satt der selv.

Anonymkode: 0c5b3...f55

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, MadameDeRosa skrev:

Som barn skulle ikke du trenge å støtte dine foreldre, og være forelder for dine egne foreldre. 

Skjønner godt at etter å ha prøvd og prøvd, at du tar avstand. 

Men i denne sammenhengen tenker jeg på noen i lik alder osv, venner eller kjæreste

Verken venner eller kjæreste skal måtte ha den rollen over lengre tid. Man skal hjelpe dersom noen trenger det, ja, men dersom man selv blir brutt ned er det helt legitimt å bryte/redusere kontakten.

Anonymkode: 780b9...0e6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er den populære tankegangen blant psykisk syke - "ingen forstår meg" - men ofte er det faktisk motsatt.

De som er hardest er de som HAR vært der, men kjempet seg ut av det. Fordi de vet det er mulig.

På samme måte er de mest kapitalistiske menneskene jeg kjenner de som startet ut på minussiden, og nå er på plussiden.  F.eks. min kamerat som vokste opp i veldig fattig og nå tjener gode penger. Han ville aldri gitt penger til en tigger for "de kan vel endre egen situasjon - det gjorde jo jeg". Mens mine venner som er oppvokst på Oslo vest nesten er dumsnille, for "ikke alle har vokst opp som meg".

Jeg ser det på mennesker som har vært igjennom mye, men har klart seg bra. De har mindre tålmodighet, for de satt der selv.

Anonymkode: 0c5b3...f55

Ikke dra alle under en kam. Jeg har vært i situasjoner som ikke har vært gode. Betyr ikke at fordi om jeg har kommet meg i dag, så betyr det ikke at jeg har glemt hvordan det var, og at alle klarer å komme seg opp og frem til tross for depresjoner/plager/økonomi etc... Ikke alle har samme utgangspunkt heller, fordi om de er i samme situasjon, så empati er en god ting. 

Syns den kameraten du omtaler, virker lite empatisk, og har "glemt" litt, og viser en side som ikke er helt positiv, med tanke på at han egentlig burde skjønne hvordan det er, og føle MED personer som er fattige. Det kan være tusen årsaker til at de er fattige. Så her syns jeg dine venner som har vokst opp på Oslo vest har mer medmenneskelighet enn han vennen din som har vært i stiuasjonen selv. 

Jeg har vært igjennom mye, men har klart meg bra. Jeg har likevel ikke mindre tålmodighet, men større forståelse, og vet at selv det minste smil eller klem hjelper... 

 

Anonymkode: cb390...eed

[AnonymBruker]

Livet blir ikke bedre av å fokusere på følelsene sine. Eneste måten livet endres på er å fokusere på noe konstruktivt utenfor seg selv. Har vært syk selv, kan ikke forvente at andre skal være syke med oss. Neste gang er den en annen som blir syk, så en til. Man blir ikke hatet og straffet av andre bare fordi de lever sitt eget liv, akkurat slik som du gjør. 

 

Anonymkode: b2e13...691

[Gjest The damned]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er den populære tankegangen blant psykisk syke - "ingen forstår meg" - men ofte er det faktisk motsatt.

De som er hardest er de som HAR vært der, men kjempet seg ut av det. Fordi de vet det er mulig.

På samme måte er de mest kapitalistiske menneskene jeg kjenner de som startet ut på minussiden, og nå er på plussiden.  F.eks. min kamerat som vokste opp i veldig fattig og nå tjener gode penger. Han ville aldri gitt penger til en tigger for "de kan vel endre egen situasjon - det gjorde jo jeg". Mens mine venner som er oppvokst på Oslo vest nesten er dumsnille, for "ikke alle har vokst opp som meg".

Jeg ser det på mennesker som har vært igjennom mye, men har klart seg bra. De har mindre tålmodighet, for de satt der selv.

Anonymkode: 0c5b3...f55

Tja,ikke alle som sitter og sier dette har vært der selv. Noen tror at de vet alt fordi "de har lest det" eller "jeg kjenner en som var slik og sånn".

Dessuten er det ikke en populær tankegang. Det er fakta at folk som ikke har vært der selv ikke alltid klarer å forstå helt hvordan det er. Tross alt er det ikke noe man bør forvente heller og psykisk syke er like forskjellige som andre.

Så har du dem som har slitt før og av en eller annen grunn tror de at alle i samme situasjon eller med samme diagnose er som dem. Folk er faktisk ulike og ulike utgangspunkt og forutsetninger. Dessuten er vel folk ulike selv om de har slitt med noe selv. At du kjenner noen som ikke er spesielt sympatiske betyr ikke at "ofte er det faktisk motsatt".

[Gjest Klopp]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er det ikke.

Synes man det er hardt her, trenger man mer perspektiv. Så og si hvor som helst i resten av verden hadde man gått til grunne. Vi har et velferdssystem som sørger for at alle overlever. 

Anonymkode: 0c5b3...f55

Selv om vi lever i et godt land og de fleste overlever så betyr ikke det at man blir automatisk lykkelig og kommer seg opp fra mørket. Nei ikke alle overlever. Noen velger siste utvei. Å ende alt. Det er ikke penger og hvor godt vi lever som avgjør om man er langt nede eller ikke.