Kjæresten trenger rom, jeg synes det er vanskelig å ikke ta kontakt

[AnonymBruker]

Vurderer å skrive noe sånt: 
"Dette går ikke. Jeg forstår at det er en mulighet for at noe har skjedd, og du vet at jeg er her for deg. Og jeg kan også gi deg tid og rom, og la deg være i fred til du er klar. Men jeg trenger å vite om det er det du trenger, og hva som er greia. Det er ikke sånn du har vært den siste uka man behandler noen man er glad i, selv om man kanskje er i en kjip situasjon selv. Selvsagt vil jeg helst snakke med deg, høre hva som skjer, jeg synes jeg fortjener det. Men om du ikke kan gi meg det, gi meg i alle fall noe. Si at jeg skal være her for deg, om du fremdeles er glad i meg, at jeg skal vente på deg (litt usikker på formuleringen her), si at du trenger tid, men du kommer til å ta kontakt. Men bare si noe." 

Hva tenker dere? 

TS. 
Jeg er kanskje en jente som nå ikke klarer å ta noen beslutninger selv. Jeg føler meg som et idiotisk skall av meg selv. Er det verdt det å være glad i noen for dette? Det er et eget spørsmål. Men uansett, jeg vil ikke være denne jenta som trenger hjelp fra KG til de mest elementære ting/beslutninger, men jeg befinner meg i en situasjon jeg ikke kan noe om, og som gjør meg håpløs. 

Anonymkode: 16052...2b5

[Sh999]

Hei kjære TS! Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver!! Mitt råd er at du må bare la han få tid og rom selv om det er vanskelig, men tro meg du vil vinne på det.😊 han vet hvor han finner deg. Hvis det drar ut og du ikke orker og gi han mer tid så sier du klart ifra at nå skylder han deg og få vite hva det går i! I mellomtiden må du jobbe med deg selv, det er forferdelig vanskelig å være så avhengig av noen psykisk! Elsk deg selv og konsentrer deg om og tenke at du ikke er avhengig av han for at du skal være lykkelig😀 masse lykke til

[Sh999]

ikke tenk at du er håpløs, det er du ikke! Og ta beslutninger når hjertet og hodet kolliderer er veldig vanskelig! Skjønner at du har lyst og skrive det til han, men jeg ville ikke gjort det! Sånn det er nå tror jeg bare du vil pushe han enda mer fra deg dessverre! "Drit" litt i han nå og se om han kommer til deg. 

[Sh999]

Har vært i en ganske lik situasjon selv skjønner du, og jeg gjorde det bare verre for meg selv med og prøve og få svar, desperasjonen kom frem og jeg angrer som en hund på at jeg ikke klarte og være litt mer laydback, det hadde nok kanskje reddet forholdet.

[AnonymBruker]

Å true med konsekvenser eller å gi konsekvenser i form av slike hendelser, er veldig skadelig. Det skaper distanse mellom dere. Prøv å unngå det.

Man kan sette ned foten og bli tatt på alvor, uten å påpeke "hvis ikke er det sånn" trusler. Hvis han har det vanskelig nå, det kan hende han har en helt helt annen versjon ts. Og det har han nok garantert. Dere må synke inn i hverandre litt bedre, forstå hverandres behov, ikke bare ens egne. Og det virker som at dere har begynt å skyve hverandre bort, du gjør det på din måte og han gjør det på sin måte. 

 

Når man har dype følelser og er i en av de forholdene, blir ofte ting følelsesfullt. Og hvis dere har et sånt type forhold, så kan jeg love deg at han også føler noe sterkt, men har en annen side. Dere kjenner ikke til hva hverandre føler for øyeblikket. Ikke bli sur på han for det, ikke straff han. Noe han ikke må gjøre med deg heller.

Anonymkode: 4ed4d...94a

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Sh999 skrev:

Hei kjære TS! Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver!! Mitt råd er at du må bare la han få tid og rom selv om det er vanskelig, men tro meg du vil vinne på det.😊 han vet hvor han finner deg. Hvis det drar ut og du ikke orker og gi han mer tid så sier du klart ifra at nå skylder han deg og få vite hva det går i! I mellomtiden må du jobbe med deg selv, det er forferdelig vanskelig å være så avhengig av noen psykisk! Elsk deg selv og konsentrer deg om og tenke at du ikke er avhengig av han for at du skal være lykkelig😀 masse lykke til

10 minutter siden, Sh999 skrev:

ikke tenk at du er håpløs, det er du ikke! Og ta beslutninger når hjertet og hodet kolliderer er veldig vanskelig! Skjønner at du har lyst og skrive det til han, men jeg ville ikke gjort det! Sånn det er nå tror jeg bare du vil pushe han enda mer fra deg dessverre! "Drit" litt i han nå og se om han kommer til deg. 

4 minutter siden, Sh999 skrev:

Har vært i en ganske lik situasjon selv skjønner du, og jeg gjorde det bare verre for meg selv med og prøve og få svar, desperasjonen kom frem og jeg angrer som en hund på at jeg ikke klarte og være litt mer laydback, det hadde nok kanskje reddet forholdet.

Takk for svar! Gah, jeg føler meg så dritt nå. Hadde vært bedre å vite det var over, for da kunne jeg gråte. Den følelsen jeg har nå er mer bekymring enn sorg. Sorg klarer jeg, det er vondt og jævlig. Men jeg vet hvordan. Men dette. Jeg aner ikke. 

Hva om han er død. Hva om noe har skjedd. Hva om, hva om, hva om! 

Jeg føler meg i grunn ikke så avhengig av ham psykisk, jeg overrasker meg selv der. Men jeg er avhengig av å bli behandlet med hensyn. Av å bli respektert, at mine følelser blir respektert og at jeg blir sett. Jeg kunne gitt ham tid, mye tid, hva han ønsker, men jeg kan ikke gi ham meg som mindre verdt enn det han er. Jeg kan ikke gjøre meg mindre enn det han er. Mine følelser er ikke mindre viktige enn hans. Og hvis det er sånn han tenker om meg, noe jeg synes denne atferden sier, så kan jeg ikke ha ham. Vil jeg virkelig redde et forhold til en mann som ikke en gang kan si "Jeg har det vondt, la meg være i fred i noen dager/en uke"? Jeg vet at jeg er aksepterende, jeg vet at jeg klarer meg uten ham, og kan være der for ham uten at vi har kontakt på en stund, men kan jeg akseptere at han ikke har nok respekt og hensyn til meg til å si fra? 

@a l'orangehva tenker du om det jeg skriver her? 

Det er så jævlig vanskelig å stå opp for MEG. For jeg vil ha HAM. Jeg tenker som deg Sh999, at jeg må være laidback, jeg må være slik og sånn, sånn at han skal synes det er greit å ha meg. Men hvor likeverdige i forholdet er vi da? Jeg tror jo du har rett, at jeg gjør det verre for meg selv, men samtidig, kanskje det å skrive at "dette er ikke greit" er å vise meg selv at jeg har verdi, og som du sier at jeg elsker meg selv, og jeg trenger ikke ham for å være lykkelig. 

Takk for oppmuntrende ord. Det er en kjip situasjon å være i. Følte kanskje du også at du var ikke verdt at han kontaktet deg? 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å true med konsekvenser eller å gi konsekvenser i form av slike hendelser, er veldig skadelig. Det skaper distanse mellom dere. Prøv å unngå det.

Man kan sette ned foten og bli tatt på alvor, uten å påpeke "hvis ikke er det sånn" trusler. Hvis han har det vanskelig nå, det kan hende han har en helt helt annen versjon ts. Og det har han nok garantert. Dere må synke inn i hverandre litt bedre, forstå hverandres behov, ikke bare ens egne. Og det virker som at dere har begynt å skyve hverandre bort, du gjør det på din måte og han gjør det på sin måte. 

Når man har dype følelser og er i en av de forholdene, blir ofte ting følelsesfullt. Og hvis dere har et sånt type forhold, så kan jeg love deg at han også føler noe sterkt, men har en annen side. Dere kjenner ikke til hva hverandre føler for øyeblikket. Ikke bli sur på han for det, ikke straff han. Noe han ikke må gjøre med deg heller.

Anonymkode: 4ed4d...94a

Takk for svar!

Jeg er ikke sur på ham, jeg er mest såret. Jeg ønsker ikke å dytte ham vekk, men jeg ønsker heller ikke å akseptere alt. Jeg ønsker å gi ham det han trenger, avstand, tid, rom, hva det måtte være. Men jeg kan ikke lese tanker, og jeg synes ikke det er greit å få vite ingenting, så skal jeg bare vente der. La oss si at han bare er en bæsj, og jeg er god og fin, og ikke sier noe, og jeg bare er den jævla idioten som ikke skjønte at han var en bæsj. Okei, det var barnslig, men skjønner du hva jeg egentlig mener? At han ikke vil ha meg lenger, men ikke er redelig nok til å si fra, eller noe sånt. 
 Jeg er så sliten, og det er vanskelig å ordlegge seg godt. 

Men la meg si det sånn, det at han er sånn mot meg nå, uavhengig av grunn gjør at jeg føler meg veldig dårlig, det vet han, burde ikke han, uansett om han føler seg veldig dårlig, ha nok respekt og hensyn for meg til å si fra? Til å si noe som helst? 

Hva mente du forresten med "hvis ikke er det sånn" trusler? For jeg har prøvd å unngå fullstendig sånn "hvis du ikke kontakter meg i løpet av morgendagen orker jeg ikke mer", eller "hvis ikke du gjør sånn og sånn, så blablabl". Det jeg har sagt er at jeg synes ikke det er greit å ikke vite, at jeg er bekymret, at jeg blir glad om jeg får høre fra ham. At jeg er redd for at noe har skjedd, fordi da skulle jeg ønske jeg visste noe. Jeg sier ikke sinte ord, men kanskje strenge, at "dette er ikke greit, dette er ikke en god måte for meg å bli møtt på"? Mener du det også blir en slik type trussel? 

Og jeg skjønner ikke, hvis han har det vanskelig nå: HVA har skjedd!?  Stakkars kjæresten min  tenker jeg jo, og jeg er så redd for ham. Men samtidig skal det ikke være mulig å la høre fra seg? 10 ord? 

Du skriver jeg ikke skal straffe ham, jeg prøver jo selvsagt ikke å gjøre det. Men straffer ikke ham meg, med å la meg gå å ikke vite NOE? 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[Sh999]

Skjønner deg så godt, bedre og vite svart selv om det er negativt enn å gå rundt med den usikkerheten og en følelse av å ikke være verdt nok eller respektert! Hvis du ikke klarer og slappe av så tenker jeg at det får briste eller bære og si rett ut i klartekst at du føler deg ikke rett behandlet og fortjener et orntelig svar , så du har noe og forholde deg til. Si hva du trenger og be han møte deg på midten! Håper det ordner seg for deg😊

[AnonymBruker]

12 timer siden, a l'orange skrev:

Det finnes helt klart en lås på akkurat dette!

Dette er hans problem, ikke ditt. Det han gjør er å på en snikete måte overføre sitt problem på deg. Dette kan du gjøre;
Send han en melding hvor du forklarer at du opplever ham som umulig å nå gjennom til, og at dette ikke er en god måte å være kjæreste på. Si at dette gjør deg utrygg og at vonde følelser er noe du må hanskes med og som bryter ned forholdet. Si at du gjerne vil stille ekstra opp for ham dersom han har det vondt, men at det er umulig å gjøre når han ikke sier hva det gjelder eller hva som er best at du gjør. Si at du holder deg helt unna, og at han får si tydelig fra dersom det er noe du kan gjøre.

Skriv gjerne det her:

7 timer siden, a l'orange skrev:

Dette!

Jeg synes det er foruroligende at såpass mange synes man skal holde seg for god for å si fra, som om det er man selv som er en masekråke når den andre bare forsvinner. Herregud er det noen av dere som mener at dette er å vise respekt for kjæresten? For forholdet? For seg selv?

Når man kjenner på sinne og behov for å markere grenser, så skal man gjøre det. Man kan godt gjøre det rolig og behersket og telle til ti før man gjør det. Den det å ikke si fra vil bare føre til at sinnet undertrykkes og bobler opp et sted når man minst venter det. Trass, kverulering, krangler man aldri blir ferdig med. En kjæreste som ikke tør gjøre noe i frykt over at det kan bli galt.

Det er ikke respektfullt overfor noen, at du holder tett når de tråkker over grensene dine.

Å, a l'orange, jeg setter pris på svarene dine. Du virker å skrive en motsatt mening enn de fleste andre. Mener du virkelig dette? For jeg blir etter mer refleksjon mer tilbøyelig til å tenke sånn. Jeg tenker jo "jeg gjør alt for å beholde ham", men er ikke det bare selvutslettende? Jeg vet at jeg vil bli elsket. Men jeg vil bli elsket for et menneske jeg selv kan like. Jeg vil ikke bli elsket som noen som er selvutslettende. Jeg vil ikke bli elsket for noen som er mindreverdig. Jeg vil bli elsket som likeverdig. Og hvis man kunne gjort ALT for å beholde noen, hvor likeverdig er man da? Er det verdt at han elsker meg, hvis han elsker meg som noen som er mindre enn ham selv? Om du skjønner refleksjonene mine nå? 

Jeg er jo tilbøyelig til å tenke som mange skriver "vær chill, easy, breezy, covergirl. La ham få tid, vis at du ikke trenger å bli tatt hensyn til, at du er alt det positive med å ha kjæreste, noen som er der for deg uansett, noen som gjør ting for deg, og stiller opp, men uten at du må gjøre det tilbake", det er lett for meg. Men jeg vet med meg selv at jeg ville ikke sagt det til noen andre. For da ser jeg at det blir feil. Hvis man stiller opp for noen, så skal den personen stille opp tilbake. Hvis man uansett er der for noen, så fortjener man at denne personen stiller opp tilbake. Til min beste venninne ville jeg sagt at "han respekterer deg ikke, og driter i dine følelser. kan hende han ikke forstår dem, men du sier det jo til ham, og da å ikke ta seg 20 sek for å skrive en melding, du fortjener mer. du er jo så bra. jeg er så glad i deg, og du fortjener å bli sett og verdsatt, og være med noen som ser deg som likeverdig.". Men til meg selv sier jeg heller "vær chill". Men er det riktig? Er ikke det selvutslettende? 

Jeg vil jo ha ham, for han er en god mann. Men kanskje jeg tar feil, for hvor god er han hvis han ikke ser på meg som likeverdig? Og kan han se på meg som likeverdig når han gjør dette? Han er liksom SÅ bra! Men er han det når han ikke har noen minutter til å gjøre at jeg ikke føler meg dritt, ja, selv om han kanskje også har det dritt? Er han så fantastisk når jeg sier "vær så snill ta kontakt, så jeg vet at du lever", og jeg ikke hører noe? 

Eller så bare er han død, og livet mitt blir jævlig. 

Du skriver spørsmålstegn ved om det er respekt, mener du da at han ikke viser respekt for meg? 
Jeg har lest tråden din om vold osv. og jeg vet at menn kan være jævlige, jeg har vært i et forhold selv med en som var stygg mot meg, og jeg vet at det er SÅ mye verre enn dette. Men er dette sånn som ... man rett og slett bare må finne seg i? Er dette OK oppførsel? Sånn er alle? Jeg mener at man må tåle feil hos partneren definitivt, ting er ikke alltid bra, jeg har feil! Men er dette helt OK? 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Sh999 skrev:

Skjønner deg så godt, bedre og vite svart selv om det er negativt enn å gå rundt med den usikkerheten og en følelse av å ikke være verdt nok eller respektert! Hvis du ikke klarer og slappe av så tenker jeg at det får briste eller bære og si rett ut i klartekst at du føler deg ikke rett behandlet og fortjener et orntelig svar , så du har noe og forholde deg til. Si hva du trenger og be han møte deg på midten! Håper det ordner seg for deg😊

Takk du, jeg håper også det ordner seg. 
Jeg føler liksom at det han gjør ikke er rett. Selv om jeg vet at kverningen min er mitt problem, så er det vel ikke så rart, når jeg hører ingenting? Når for alt jeg egentlig vet, så kan noe alvorlig ha skjedd. (Selvsagt vil jeg ikke være sint da!) Men hvis ingenting har skjedd, og han har bare forsvunnet sånn, det er ikke en OK ting å gjøre, er det? Hvis man fikk SMS fra moren sin om "jeg er redd for at du er dø", og man lot det gå flere døgn før man svarte, det er ikke OK? (det er ikke heeelt likt, men jeg har jo sagt jeg er bekymret for at noe alvorlig har skjedd!)

Jeg kjenner nå at jeg blir et slikt menneske som jeg ikke skjønner, helt frenetisk opptatt av en annen. Men nå kjenner jeg at jeg er bare så redd. Hva om. 

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[AnonymBruker]

Sorry, nå ble det mye posting i min egen tråd! 
Men fikk nettopp en absurd tanke. Hva om ens egen kjæreste er død, og man går dager uten å vite det? 

... Jeg har lest om crazy ekser som tar kontakt med familiemedlemmer, og blablabla, og jeg tenker, nei, jente ikke gjør det mot deg selv! Men det slo meg nå brått at han er død, og jeg må bare spørre søsteren om hun vet om noe har skjedd, for hvor jævlig er jeg hvis jeg driver å tenker at han ikke er god mot meg, og så er han egentlig død. 

TS
Vær ærlige, er jeg helt ute å kjøre nå, eller er dette mulig? 

Anonymkode: 16052...2b5

[Sh999]

Nei det er ikke sunt og være fanatisk opphengt i en annen! Jeg har vært der og det er et helvete, følte at jeg alltid var på vakt, overanalyserte hver minste ting, var sjalu osv.. Sier ikke at du er sånn altså😉 men klart at man lurer når fyren ikke klarer og svare og du blir bekymret for om det har skjedd han noe! Jeg er enig i at du fortjener et svar/livstegn! Veldig viktig å ikke la seg bli tråkket på fordi man vil gjøre alt for at den andre skal elske en! Det blir helt feil og misforstått kjærlighet!

[AnonymBruker]

Alt er jo selvfølgelig mulig, men nå tror jeg du tenker for mye og krisemaksimerer! Lett for jeg vet, man prøver desperat og lete etter svar i alle Bauer og kanter.. Huff, føler med deg.

Anonymkode: 7878e...9ab

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Sh999 skrev:

Nei det er ikke sunt og være fanatisk opphengt i en annen! Jeg har vært der og det er et helvete, følte at jeg alltid var på vakt, overanalyserte hver minste ting, var sjalu osv.. Sier ikke at du er sånn altså😉 men klart at man lurer når fyren ikke klarer og svare og du blir bekymret for om det har skjedd han noe! Jeg er enig i at du fortjener et svar/livstegn! Veldig viktig å ikke la seg bli tråkket på fordi man vil gjøre alt for at den andre skal elske en! Det blir helt feil og misforstått kjærlighet!

Jeg føler meg ikke fanatisk opphengt i ham, men jeg føler meg litt fanatisk opphengt i situasjon, "HVA ER DET SOM SKJER!?" liksom.  
Jeg sliter ellers ikke med noe sjalusi eller var på vakt. Men jeg er bekymret, fordi jeg ikke har hørt noe. 
Jeg er enig med det siste du sier. Takk for at du "hører" på meg.  

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt er jo selvfølgelig mulig, men nå tror jeg du tenker for mye og krisemaksimerer! Lett for jeg vet, man prøver desperat og lete etter svar i alle Bauer og kanter.. Huff, føler med deg.

Anonymkode: 7878e...9ab

Ja, jeg tror du har rett. Det er jo faktisk talt MULIG, men det er sikkert 0,009 % mulighet. Jeg tror jeg bare fikk den tanken nå at men TENK OM, og hvor jævlig menneske jeg er hvis kjæresten min skulle vært død, og jeg sutrer over at han ikke tar kontakt. Absurd liksom. 

Men hva tenker du, er det OK å ikke svare hvis han bare er sur og trenger å være alene litt, å da ikke svare når jeg tydelig er bekymret for om han døde? Klart, jeg kunne gått lenge uten å høre fra ham hvis jeg visste han var opptatt med noe, men å høre sånn "gleder meg til å snakkes, ringer deg seinere", og så bare *poff* då blir man bekymret. 

Jeg er også litt der nå: nå har jeg gitt beskjed, hva det får meg til å føle, og at jeg er redd, og håper på svar, at jeg er glad i ham, og hvis han trenger tid er det bedre han sier det. Jeg har latt ham vite hva jeg føler, han VET det, og nå må jeg bare vente på ham, selv om det måtte gå en UKE. (Selv om da tenker jeg at en vurdering om av hvorvidt det er akseptabelt er på sin plass?)
Men samtidig, tenk om det går en uke, og han var død. Blæh. 

Takk for omtanke!  

TS

Anonymkode: 16052...2b5

[Sh999]

Nei synes ikke det er ok, det burde gå an og svare om han er sur og si det da i det minste, så skjønner godt at du er frustrert!  Men du har nok dessverre ikke noe annet valg nå enn og vente når du har sagt klart ifra hva du føler og er bekymret for! Viser det seg at han bare har stukket hodet i sanden og ikke vil snakke osv  da fortjener han faktisk ikke og ha en dame som bryr seg så mye om han som du gjør! Da er han ikke moden nok til og være i et seriøst forhold spør du meg! Håper virkelig du finner utav det snart. Vet så altfor godt hvodan det er å ligge våken og tenke seg grønn!  

[Sariou]

Denne tråden bekymrer meg litt. Når ble det greit å ignorere kjæresten sin sånn helt uten videre egentlig, og når ble verden sånn at vi ikke skal vise oss sårbare, stille krav til andre mennesker, kreve å bli tatt hensyn til og forvente å få være viktige?

Kjære TS. Det er faktisk meningen at man skal bli bekymret når man plutselig ikke hører noe fra kjæreste, og det er faktisk greit å forvente at han som et minimum kan si "Sorry, men jeg trenger tid nå!" om det er sånn det er. Hvis jeg ikke hadde hørt noe fra kjæresten min siden tirsdag hadde jeg for lenge siden kontaktet familien hans for å finne ut om han var ok, og om han var ok, ville det krevd en jævlig god forklaring for at forholdet ikke skulle vært over.

[a l'orange]

⭐️

Endret 5. desember 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

Så han har egentlig ikke bedt om rom, han har bare ikke gitt lyd fra seg? Det er ikke bra. Man kan selvfølgelig gå uten kontakt i perioder i sunne forhold, men da er det normalt å ha avklart det på forhånd ... Den andre parten skal ikke sitte på andre enden og føle seg usikker på hva som skjer, på generell basis.

Anonymkode: ce2f8...6d3

[lille_myyy]

2 timer siden, a l'orange skrev:

Ja, du vakler mellom at du vil se på DEG SELV som verdifull (stå opp for deg selv, behandle deg som om du var verdt noe), og at du vil ha akkurat HAN (som du føler ikke behandler deg med respekt, dvs ikke behandler deg som verdifull).

Det jeg mistenker, er at han egentlig også skulle ønske at DU så på DEG SELV som verdifull. Og at han ikke helt vet hvordan han skal få deg til å se at du er det.

 

For (og med all respekt!) TS, det tankekjøret du er villig til å gå gjennom her, innen du står opp for deg selv og sier at "Nok er nok!", det røper at du egentlig ikke tror at du er verdt så mye. Og at den passive aggresjonen og tankekjøret ditt mest sannsynlig er til plage for han også allerede. Han trekker seg unna.

Når du ikke sier fra hvor grensene dine går, så legger du belastningen med å finne dette ut, over på hans skuldre. Det er et vanvittig tungt ansvar å ha. Kanskje han er sliten?

For apropos vold; grensene mellom hvem som utøver og hvem som utsettes for vold er ofte uklare. Du føler at han behandler deg dårlig. Men du sier ikke fra. Og det å mase, det å kreve at mennesker svarer, påstå at det tar bare noen sekunder å svare, true med å kontakte familie og venner for å sjekke om noen lever, slike ting hadde gjort at jeg personlig hadde følt meg utsatt for vold (jeg har opplevd nokså nøyaktig dette, så jeg vet). Når man ikke er i stand til å sette gode grenser for seg selv, TS, så kan man fort ende opp på feil side av denne vippen.

Paradokset er at man er så redd for å bli forlatt, så man står ikke opp for den man et og det man selv ønsker, går over i urimelig modus, og setter seg selv i høyrisikosone for å bli forlatt.

Det jeg synes du burde fokusere nå, er på deg selv. Ha det bra selv. Begynn enkelt med å puste langt inn i magen, drikk noe varmt og søtt. Fortsett med å fokusere på hva du kan gjøre, skriv ned ting du liker og ikke liker og hva du kan gjøre for å si fra til mennesker om dette, gjør noe for deg selv, som å ta kontakt med en psykolog eller FVK for å lære deg å sette grenser bedre. Vær din egen venninne, stå opo for deg selv og si fra når noen behandler deg dårlig.

Dette handler til syvende og sist om DEG, ts. Ikke om han, men om DEG. 

Lykke til! 

Dette!! Og det er så mange som trenger å ta disse ordene til seg.

Du bør ta kontakt med han, og faktisk si hva du føler på nå. Jeg tror ikke på et forhold uten kommunikasjon. Han sier ingenting, og du sier ingenting. Jeg har ikke helt fått tak i om det siste han sa til deg var "jeg trenger rom for å tenke, jeg tar kontakt når jeg er klar for det igjen.", eller om han bare ikke har gitt lyd fra seg? Det er naturlig at du reagerer, helt naturlig!! Men disse tankene dine begynner å bli din egen værste fiende, så prøv å få tak i dette før tankene blir enda verre. Dra til noen du kjenner, prøv å få hjelp til å sortere litt av disse tankene.

Hvilke tanker er hensiktsmessige, og hvilke tanker er uhensiktsmessige? 

[AnonymBruker]

Jeg kan også bli tilbaketrukket. Men jeg har aldri latt være å gi lyd fra meg på flere døgn, det har ingen av kjærestene mine opplevd. Jeg kan trekke meg bort for å tenke etter krangler eller noe vanskelig, men da alltid med en form for kommunikasjon og beskjed. Men om jeg trekker meg så langt bort fra noen jeg er glad i, plutselig, da er det noe alvorlig..at noe alvorlig har hendt (ikke tenkt dødsfall), blitt veldig såret etc.

Anonymkode: 4ed4d...94a

[OppNedPåAlt]

Jeg føler med deg TS. Jeg var i en lignende situaasjon som deg for et års tid siden. Kjæresten min sa plutselig han trengte en liten pause. Bare være alene. Ikke kunne han si hvorfor, ikke hvor lenge. Jeg var fra meg, jeg var jo glad i han. Kjenner bare hvordan magen knytter seg når jeg leser dine innlegg.

Jeg mener den måten er svært egoistisk. Hvis du ikke er "problemet" eller årsaken til at han trenger alenetid så må han si det, og ikke holde deg ventende og uviten. Og hvis det er på grunn av deg, så må han prate med deg.

Jeg håper alt ordner seg for deg <3