Hvor ulykkelig må man være for å skille seg?

[Det er mitt liv!!!]

Akkurat nå føler jeg på en lettelse, lettelse over å ha tatt valget om å forlate mannen min. 

Vi har vært gift i 20 år, har to barn på 17 og 13 år. Jeg har i mange år vært ekspert på å lure meg selv. Lure meg til å tro at det ennå er kjærlighet. Men det er ikke det. Jeg har hele tiden tenkt at, jeg har jo lovet han å være med han til livets slutt. Jeg må kjempe, for han, for barna for den økonomiske fremtiden. Bare tanken på hvor knust han vil bli, får det til å vrenge seg i magen min. Men nå må jeg bryte det løftet. Jeg vil kjenne at jeg lever MITT liv!!!

Andre ser på oss som det perfekte ektepar. Ovenfor andre smiler og ler vi, holder hender og kysser. Han er utrolig kjekk, morsom og sosial. Hva er problemet lurer du kanskje på???

Han er kontrollfreak! Og jeg er konfliktsky!!

Noen eksempler: når jeg har fridag ( en dag i uken) vil han alltid vite hva jeg har gjort ( av husarbeid og plikter i hjemmet), når jeg fant ut at jeg ville begynne å lage sunn niste til minstemann på 13 ( fordi han er ganske distré og har problemer m å følge med på skolen, fikk jeg ikke lov til det, for dette var noe han fint klarte selv ( ja to tørre skiver med syltetøy). Måtte slutte med det. minstemann er som sagt ganske distré. Han har hele livet fått høre at han er bare lat. Han sier selv at det knytter seg i magen når pappa kommer ned trappen mot rommet, han hører på trinnene at det er pappa som kommer.... Og da vanner det alltid kjeft for noe han har glemt. Mannen min er verdensmester!! Han har alltid rett. Og hvis jeg kan dokumentere ( via nettet) at han tok faktisk feil, bare avfeier han det og sier han trodde det var rett.  Han er svært opptatt av en flott fasade. Redd for å drite seg ut. Der er vi totalt forskjellige. Han går aldri i diskusjon eller lytter til mine eller barnas argumenter om det er noe vi vil oppnå. Nei! Sier han bare. Ikke noe å diskutere.

Huff. Dette høres ikke så ille ut, og det er derfor jeg lurer på hvor ulykkelig må man være for å bryte et ekteskap.

Vi får det nok greit når barna flytter ut sier han, jeg kjenner  jeg gruer meg til å være alene med bare han. Skal jeg bli kåt, må jeg nødt til å se porno for jeg klarer ikke tenne på han. Han krever sex to ganger i uken, og jeg gruer meg til hver gang og føler meg som en prostituert. Han har regler og blir skikkelig sur hvis andre ikke setter skoene på plass, spiser i sofaen, ikke rydder opp etter seg med en gang, men han kan gjerne gjøre det selv. Og har alltid en unnskyldning på hvorfor han kan gjøre det. 

Jeg har lurt meg selv i mange år ( og han) til å tro at jeg elsker han. Jeg må si til han minst to ganger om dagen at jeg elsker han. Og jeg sier det. Om ting har toppet seg opp, har vi pratet og han lover bot og bedring og forstår meg, men då går det et par uker så er kjeftingen, den konstante naggingen i gang. 

Jeg føler for hver dag som går så kaster jeg bort livet.

jeg har stoooor omsorg og brenner for å hjelpe de svake i samfunnet. Dette må jeg ofte gjøre i skjul, for han mener jeg heller må være med familien. 

Nei til neste fredag så skjer det. Det er mitt liv! Og han skal ikke få styre meg lenger. Jeg skal finne meg en liten leilighet og de ukene jeg har barna, skal jeg overdrysse dem med kjærlighet og bygge opp deres selvtillit. Vise de at man som kvinne kan ta et selvstendig valg. Velge bort det som er vondt i livet.

Jeg skal pakke klar en koffert, ha klart et sted å bo midlertidig, ha pepperspray i lommen ( tilfelle han klikker i vinkel), skrive ut bankutskrift ( så han ikke gjemmer unna masse penger ( vi er ganske velstående)) og når jeg sier det, skal jeg legge all skyld på meg selv og mine følelse. 

Jeg skal ikke vike fra mitt valg! Det er nå jeg skal begynne å leve.

 

men fy faen å jeg gruer meg til den samtalen!!! Og jeg vet at det blir en vanskelig tid. MEN jeg vet også at ting ordner seg til slutt! 

Del gjerne din erfaring.

[Atea]

Det er vanskelig å måtte ta valget om å gjøre det slutt. Jeg var sammen med en i over ti år. Han var periodedranker og brøt avtaler, kunne gå på butikken og bli borte i en ukes tid. Jeg fryktet ikke utroskap, visste at han som regel var med kamerater og satt og spilte og røyka hasj. Men innså at mitt liv ble satt på vent. Han tenderte også til å bli voldelig igjen, etter sju år. Da frykta jeg at det var litt amfetamin med i bildet.

Jeg gikk fra han mest pga barna. For hvilken rollemodell ønsket jeg for dem! Hvis jeg skulle finne meg i alle avtalebruddene var jeg redd de ville anse det som normalen og at de selv ville bli på samme måte. Og jeg visste at jeg ikke kunne dytte ting under teppet stort lenger, de var alt blitt tenåringer og mine hvite løgner ville med stor sannsynlighet blitt avslørt.

Så en dag ba jeg han om å flytte. Vi bodde sammen par måneder og kranglet ikke. Den dagen han kjørte tingene sine bort, det siste han tok med fra stua var gitaren, da var det ikke lett. Jeg ble apatisk i flere måneder, men det gikk også bra. En venninne inviterte meg til landstedet til mannen sin, og der var jeg noen dager. Samme høst begynte jeg på et kurs jeg ikke hadde tatt sjansen på før jeg ble singel, for når han brøt avtaler ble jeg satt  på vent og det var ikke en enkel situasjon. Jeg hadde ettervirkninger i mange år, var hele tiden bevisst på at avtaler - det er jo noe som normalt brytes ikke sant. Men i dag er jeg trygg.

Så selv om vi ikke har samme historie ts, er det likevel ganske likt. Vi tenker det samme, mye kanskje pga barna. Bare si til han at du vurderer å flytte ut, og at du håper dere kan holde kontakten som venner. En annen ting er at ingen vet om man finner sammen igjen etter ett års tid. Vi var nesten der, men så møtte jeg en annen. (og gresset var slett ikke grønnere på den andre siden av gjerdet, men det er en annen historie)

 

 

[AnonymBruker]

Mange holder sammen for barnas skyld, men i ditt tilfelle, vil barna få det mye bedre hvis dere skiller dere. Barna er store nok til å velge hvor de vil bo, og det blir sannsynligvis hos deg. 

 

Lykke til, jeg syns du gjør det riktige!

Anonymkode: 88092...d2b

[AnonymBruker]

1 time siden, Det er mitt liv!!! skrev:

...

Huff. Dette høres ikke så ille ut, og det er derfor jeg lurer på hvor ulykkelig må man være for å bryte et ekteskap.

...

For meg så høres dette ille ut, fordi du og barna hele tiden får understreket at det dere føler og tenker ikke er viktig. Det er en vond og vanskelig måte å leve på. Det er nok vanlig å tenke at det "ikke er så ille" fordi det ikke er fysisk vold/makt i bildet, men når du ikke har mulighet til å tenke fritt men navigerer etter hans "fasit" så er det ødeleggende.

(Siden du føler for pepperspray som en sikkerhet, så er jeg ikke helt sikker på om ikke det er latent eller fysisk vold i historien også?)

Masse lykke til!

Anonymkode: a4948...2d6

[Ulla Ullsokk]

Jeg har ingen historie å dele, men jeg kan forstå deg veldig godt av grunner jeg ikke orker å gå så detaljert inn på. Dvs min mann har en brøkdel av din manns egenskaper, men har dempet de betraktelig etter at jeg holdt på å flytte ut i fjor. Han er egentlig helt super, og bryr seg aldri om hvor jeg er eller hvem jeg er sammen med, men han har et litt sykelig forhold til rydding, så det ble mye nægging en periode helt til det klikket for meg og jeg sa "sånn her vil ikke jeg ha det!"

Dvs jeg hadde en myyye mindre grunn enn deg til å ville flytte ut, hvis man skal diskutere hvor lite som er ille. Han tok et skikkelig oppgjør med seg selv og snudde helt på flisa! Det tar jeg av meg hatten for! Jeg hadde ikke orket å leve lenge med den næggingen, ble jo helt paranoid! "Nå kommer han snart hjem, hva kan jeg rydde??" Det hadde bare ikke gått! Heldigvis tok han til vettet og så hva som var viktig i livet. 

Jeg synes du gjør det eneste riktige med å gå fra han. Bare sexen hadde vært nok for meg! Vi har et veldig bra sexliv, det har nok hjulpet oss, pluss at vi har det morsomt sammen og ler mye. Likevel vurderte jeg å flytte, så jeg synes ikke din grunn er for liten i det hele tatt!!

Jeg drømmer fortsatt om at jeg en dag kanskje skal bo alene, uten å trenge å ta hensyn til noen, men velger å ikke tenke på det nå. Akkurat nå vil jeg være her jeg er, og jeg elsker mannen, men det er litt skummelt at den tanken ikke slipper taket...

For min del har barna uansett best av at vi bor sammen, for din del trenger barna et fristed! Det er ikke bra for barn å leve sånn! Gi dem noen år med ro før de flytter hjemmefra!

Jeg synes de tingene du skriver er veldig ille, hadde aldri i verden taklet at noen kontrollere meg på den måten! Aldri! Og bare at du føler at kaster bort livet dit... Nei, gå!

Ønsker deg masse lykke til! Kan du holde oss oppdatert med hvordan det går når du sier det?

 

[Det er mitt liv!!!]

1 time siden, Ulla Ullsokk skrev:

Jeg har ingen historie å dele, men jeg kan forstå deg veldig godt av grunner jeg ikke orker å gå så detaljert inn på. Dvs min mann har en brøkdel av din manns egenskaper, men har dempet de betraktelig etter at jeg holdt på å flytte ut i fjor. Han er egentlig helt super, og bryr seg aldri om hvor jeg er eller hvem jeg er sammen med, men han har et litt sykelig forhold til rydding, så det ble mye nægging en periode helt til det klikket for meg og jeg sa "sånn her vil ikke jeg ha det!"

Dvs jeg hadde en myyye mindre grunn enn deg til å ville flytte ut, hvis man skal diskutere hvor lite som er ille. Han tok et skikkelig oppgjør med seg selv og snudde helt på flisa! Det tar jeg av meg hatten for! Jeg hadde ikke orket å leve lenge med den næggingen, ble jo helt paranoid! "Nå kommer han snart hjem, hva kan jeg rydde??" Det hadde bare ikke gått! Heldigvis tok han til vettet og så hva som var viktig i livet. 

Jeg synes du gjør det eneste riktige med å gå fra han. Bare sexen hadde vært nok for meg! Vi har et veldig bra sexliv, det har nok hjulpet oss, pluss at vi har det morsomt sammen og ler mye. Likevel vurderte jeg å flytte, så jeg synes ikke din grunn er for liten i det hele tatt!!

Jeg drømmer fortsatt om at jeg en dag kanskje skal bo alene, uten å trenge å ta hensyn til noen, men velger å ikke tenke på det nå. Akkurat nå vil jeg være her jeg er, og jeg elsker mannen, men det er litt skummelt at den tanken ikke slipper taket...

For min del har barna uansett best av at vi bor sammen, for din del trenger barna et fristed! Det er ikke bra for barn å leve sånn! Gi dem noen år med ro før de flytter hjemmefra!

Jeg synes de tingene du skriver er veldig ille, hadde aldri i verden taklet at noen kontrollere meg på den måten! Aldri! Og bare at du føler at kaster bort livet dit... Nei, gå!

Ønsker deg masse lykke til! Kan du holde oss oppdatert med hvordan det går når du sier det?

 

Tusen takk for dine ord! Det gir meg styrke i det jeg nå skal gjennom.

[Det er mitt liv!!!]

Takker for tilbakemeldinger! Han kimmer til å si: men du sa jo i forrige uke og i går at du elsker meg. Og ja jeg sier det hele tiden, hvis jeg ikke gjør det, så sier han: hva er galt denne gangen da. Vi må prate. Så blir det bare en krangel. 

Så jeg lyver jo når jeg sier det. Men jeg må jo det nå, for jeg må si det på riktig tidspunkt, når barna ikke er hjemme og jeg har fått ordnet der praktiske. 

Han er bortreist man-torsdag i neste uke, og da ordner jeg alt, og prater m han på fredagen.

nå må jeg bare så godt jeg kan prøve å late som ingen ting:/

 

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du sier at du elsker han mens du forbereder deg. Jeg synes faktisk du bør ringe et krisesenter mens han er borte, fordi de forstår både dynamikken i et slikt forhold og hva det gjør med deg. Jeg tror de kan støtte deg i hvordan du gjør det og hvordan du kan møte argumentene hans. Fortsatt masse lykke til! 

Anonymkode: a4948...2d6

[Dub]

Hei ts.

Det som jeg kom til å tenke på er om du faktisk tør å si dette til han direkte. Har du tenkt ut hvordan han kan ta dette? Du er redd for at han kan klikke. Det kan plutselig skje den dagen. Hva om mannen din nekter deg å forlate han? Satt på spissen. Det er bra at du har en plan b, men da bør du bo på et sikkert sted. Så ikke han begynner å oppsøke deg og det blir enda mer ubehagelig.

[Eolin]

uff! føler så mye med deg og håper alt går bra når du drar. stol på deg selv og lytt til dine egne følelser! sender masse gode tanker og ønsker! virker som om du har det meste på plass, men ikke vær i tvil om å kontakte hjelpesenter hvis det eskalerer og du føler deg utrygg/truet.

det der med kjefting og opprettholde fasade, "jeg har alltid rett og jeg KREVER dette av dere" er ikke sunt for noen. så jeg synes ikke du har få grunner til å dra, tvert imot tusen grunner til å dra. håper det går bedre med deg og sønnene dine framover også!

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt at du sier at du elsker han mens du forbereder deg. Jeg synes faktisk du bør ringe et krisesenter mens han er borte, fordi de forstår både dynamikken i et slikt forhold og hva det gjør med deg. Jeg tror de kan støtte deg i hvordan du gjør det og hvordan du kan møte argumentene hans. Fortsatt masse lykke til! 

Anonymkode: a4948...2d6

Signerer denne!

(Men må si at en gutt på 13 klarer å lage seg et par skiver selv.  Det lærer han aldri hvis du skal passe på det hver gang.  Og man kan jo bare slutte å kjøpe syltetøy og andre usunne pålegg slik at utvalget bare er sunt. Jeg laget nisten min selv og fant frem brødmat etc etter skolen fra jeg begynte på skolen.. ) 

Anonymkode: 6d424...052

[Det er mitt liv!!!]

Han har laget sin egen niste siden han begynte på skolen:0)

og selvfølgelig klarer han det selv. Det jeg begynte med var å lage niste med stekt egg ( masse proteiner), litt grønnsaker og litt frukt. Og jeg gjorde det bare en -to ganger i uken ( spesielt de dagene han skulle ha prøver).Mannen min begynte også med om jeg visste hvor mye det faktisk kostet med egg!!! ( og vi har god råd). Jeg mener at det er vel mitt valg at jeg Jan lage sunn niste av kjærlighet og for at konsentrasjonen skal bli bedre av og til, uten at han nekter meg det.Eller er jeg helt på jordet....

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Det er mitt liv!!! skrev:

Han har laget sin egen niste siden han begynte på skolen:0)

og selvfølgelig klarer han det selv. Det jeg begynte med var å lage niste med stekt egg ( masse proteiner), litt grønnsaker og litt frukt. Og jeg gjorde det bare en -to ganger i uken ( spesielt de dagene han skulle ha prøver).Mannen min begynte også med om jeg visste hvor mye det faktisk kostet med egg!!! ( og vi har god råd). Jeg mener at det er vel mitt valg at jeg Jan lage sunn niste av kjærlighet og for at konsentrasjonen skal bli bedre av og til, uten at han nekter meg det.Eller er jeg helt på jordet....

Hva skjer hvis du gjør som du vil selv om han prøver å nekte deg noe? Hva hadde skjedd dersom du fortsatte å lage niste til sønnen din?

Anonymkode: 8fa9f...659

[Det er mitt liv!!!]

Det er jo litt det som problemet, jeg er konfliktsky. jeg prøver først å argumentere om at det er bra for han og at jeg ønsker å gjøre det av kjærlighet. Da sa han at det er bare tull, og så hever han stemmen og blir sint. Da gir jeg meg.... Orker ikke diskutere ... 

[Det er mitt liv!!!]

Min mann og eldste datter er på skoletur i utlandet frem til torsdag. Fredag etter jobb skal jeg prate med min mann. Jeg er nå alene med minsten på 13. Han sa: så deilig mamma nå har vi nesten en uke fri med kjefting!

Bør jeg fortelle det til barna før jeg sier det til min mann? Slik at de er forberedt? Nå har jeg jo tid til å sitte og forklare. Er jo redd mannen skal frike helt ut og da må vi bare flykte i en fart. ( jeg skal uansett passe på at barna ikke er hjemme når jeg sier det til han)

men bør jeg si det til de først? 

Moen råd?

[AnonymBruker]

Hvis du er redd for at han skal bli aggressiv, så ville jeg ha plassert ungene hos foreldrene dine eller nære venner med sine viktigste ting + noe bagasje, så de ikke trenger å bli med i en evt. dramatisk eksplosjon og flukt.

Anonymkode: 5d0c3...8a6

[Gjest Jokkmokk]

Vanskelig å si om endel av dette er hans faktiske handlinger eller din oppfattelse, men den dagen det knyter seg i magen til barna tenker jeg ting har gått alt for langt.

I et slikt tilfelle ville jeg krevd full omveltning av hverdagen eller brudd.

Problemet er jo bare at barna fortsatt må forholde seg til det de synes er vanskelig, mens du flytter permanent fra det.

Så jeg hadde nok tatt noen gode og lange runder på familievernkontor i separasjonstiden for å bedre ting. 

[AnonymBruker]

Hvis du er helt sikker på at du vil få det bedre uten ham, er det vel ikke noe å lure på? 

Anonymkode: 556a8...0b8

[Reveenka]

Jeg synes absolutt du skal forlate mannen din ut ifra det du skriver. Så stå kravene og ikke vik unna. Forbered deg mentalt og praktisk på å møte motstand og at konfliktnivået vil bli høyt når du forteller at han at du reiser fra han. Om du viker unna når han blir sinna til vanlig så trenger du å ha en strategi på plass slik at denne konflikten ikke ender som alle de andre - hvor du gir deg.. 

Dette kommer til å bli tøft, men jeg heier på deg!  

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jokkmokk skrev:

Vanskelig å si om endel av dette er hans faktiske handlinger eller din oppfattelse, men den dagen det knyter seg i magen til barna tenker jeg ting har gått alt for langt.

I et slikt tilfelle ville jeg krevd full omveltning av hverdagen eller brudd.

Problemet er jo bare at barna fortsatt må forholde seg til det de synes er vanskelig, mens du flytter permanent fra det.

Så jeg hadde nok tatt noen gode og lange runder på familievernkontor i separasjonstiden for å bedre ting. 

Dette!  Sorry, men får helt vondt i magen av å tenke på hvordan oppførsel til far må ha gått inn på barna, iallefall side  de ikke har hatt noen til å stå opp for seg! Du sier jo om deg selv at du er konfliktsky. 

Ville absolutt tatt kontakt med familievernkontoret, både for å få spikre noen samværsregler OG kanskje litt veiledning omkring hvordan snakke med barna om det de har gått igjennom. Lykke til!

Anonymkode: 675ea...8fb