Skal man endre seg for å få en kjæreste?

[Nettinettet]

Det er en liten misforståelse ute å går når det kommer til det å endre seg, eller tilpasse seg for en partner. Et blogginnlegg jeg har skrevet fyker rundt på Facebook for øyeblikket og det fikk meg til å tenke på at dette kanskje kan være interessant for dere her inne også.

Alt for mange går inn i forhold med personer de egentlig ikke passer sammen med, bare fordi det er følelser der og de så gjerne vil ha den personen. De tilpasser seg det den andre personen vil hele tiden og de aksepterer ting fra partneren som egentlig ikke er noe de synes er OK, bare fordi de vil at personen skal like dem.

Endring er bra, hvis det er noe du selv ønsker og ser at du trenger, men å gå i mot dine prinsipper for å bli likt av en kjæreste? Ikke lurt synes jeg.

En annen ting er jo det å få følelsen av å ikke være bra nok, fordi personen man vil ha er så annerledes enn en selv. Man går på tå hev hele tiden fordi man har på følelsen at man er for mye eller for lite av noe. Samtidig kan det hende at det er andre der ute som vil synes man er fantastisk nettopp fordi man er som man er.

En person kan synes at du tar for mye plass, mens en annen person kan digge deg fordi du byr på deg selv. En person kan synes du er kjedelig, mens en annen kan synes det er fantastisk at du er så behagelig og rolig å være med.osv

Hvorfor kjempe så hardt for å bli likt av noen, når en annen kan synes man er fantastisk som man er.

Endret 11. mars 2015 av Nettinettet

[Gjest Mythic]

Jeg tenker at når man går inn i et nytt forhold, så må begge tilpasse seg til en viss grad. En skal finne sin rytme, sin måte å være sammen på, finne ut av hverandre, akkurat som man gjør i alle andre relasjoner i livet. Man må jo det med venner, kolleger og bekjente også, det ville være rart om man ikke skulle tilpasse seg en ny partner.

Når det er sagt, handler det om grader av ting. Hvis en blir selvutslettende og går på akkord med seg selv for å føle at man er bra nok som partner, blir det selvfølgelig feil. Det blir også feil å ta på seg skylapper og lukke øynene for eventuelle ting hos den andre som man vet man ikke kommer til å klare å leve med i lengden, bare fordi man er forelsket. Tro meg, den feilen har jeg gjort mange ganger, men det har jeg blitt bevisst på å ikke gjøre om igjen. Man rasjonaliserer så mye at man klarer å overbevise seg selv om at "det blir nok bra bare vi får vært sammen en stund". Erfaring har vist meg at det blir som regel motsatt...

[AnonymBruker]

Men hva når man ikke klarer å like de man faktisk passer sammen med? Altså at man ikke er tiltrukket fysisk, eller / og ikke klarer å utvikle følelser??

Jeg er så LEI, de jeg vil ha passer jeg vel eeegentlig ikke med, eller så er de ikke interessert i meg igjen.

Og alle de som virkelig viser at de tar meg for den jeg er, de kunne jeg ikke hatt mindre lyst på

Er sliten av hele greia... Vært singel 1 år nå, og bare styra her og der. Men blir enten ditchet eller må ditche selv av ulike årsaker...

Anonymous poster hash: f0c81...f40

[Hapa]

Jeg tenker at når man går inn i et nytt forhold, så må begge tilpasse seg til en viss grad. En skal finne sin rytme, sin måte å være sammen på, finne ut av hverandre, akkurat som man gjør i alle andre relasjoner i livet. Man må jo det med venner, kolleger og bekjente også, det ville være rart om man ikke skulle tilpasse seg en ny partner.

Når det er sagt, handler det om grader av ting. Hvis en blir selvutslettende og går på akkord med seg selv for å føle at man er bra nok som partner, blir det selvfølgelig feil. Det blir også feil å ta på seg skylapper og lukke øynene for eventuelle ting hos den andre som man vet man ikke kommer til å klare å leve med i lengden, bare fordi man er forelsket. Tro meg, den feilen har jeg gjort mange ganger, men det har jeg blitt bevisst på å ikke gjøre om igjen. Man rasjonaliserer så mye at man klarer å overbevise seg selv om at "det blir nok bra bare vi får vært sammen en stund". Erfaring har vist meg at det blir som regel motsatt...

Bra skrevet, helt enig!!

[Gjest Mythic]

Bra skrevet, helt enig!!

Thank you kind sir

[Nettinettet]

Jeg tenker at når man går inn i et nytt forhold, så må begge tilpasse seg til en viss grad. En skal finne sin rytme, sin måte å være sammen på, finne ut av hverandre, akkurat som man gjør i alle andre relasjoner i livet. Man må jo det med venner, kolleger og bekjente også, det ville være rart om man ikke skulle tilpasse seg en ny partner.

Ja det var litt dumt at jeg skrev tilpasse og ikke endre i overskriften. For jeg snakker selvfølgelig om store endringer her. Slike endringer som kan være bra for noen og unødvendige for andre.

Men godt innlegg fra deg Mythic

[Nettinettet]

Men hva når man ikke klarer å like de man faktisk passer sammen med? Altså at man ikke er tiltrukket fysisk, eller / og ikke klarer å utvikle følelser??

Anonymous poster hash: f0c81...f40

Da må man lete videre!

Det er slik at vi er veldig forskjellige, og noen av oss er litt mer spesielle enn andre. Da tar det også lengre tid før vi finner noen som vi føler tiltrekning til.

Det jeg kan anbefale deg er å se på datingen som personlig utvikling. Gå på masse date og vær åpen for å treffe potensielle dater på nye arenar, og tenk at en hver date er en date i riktig retning. Ikke legg så mye i det annet enn at du lærer om deg selv og andre mennsker.

Fokuserer du på "NÅ vil jeg ha kjæreste!" vil du mest sannsynlig håpe at du har møtte den rette hver eneste gang. Dermed mister du deg selv og du ser ikke de mulighetene som ligger bak en dårlig date. Altså kanskje han/hun kjenner noen som ER rett for deg?

[Becka]

Det er en liten misforståelse ute å går når det kommer til det å endre seg, eller tilpasse seg for en partner. Et blogginnlegg jeg har skrevet fyker rundt på Facebook for øyeblikket og det fikk meg til å tenke på at dette kanskje kan være interessant for dere her inne også.

Alt for mange går inn i forhold med personer de egentlig ikke passer sammen med, bare fordi det er følelser der og de så gjerne vil ha den personen. De tilpasser seg det den andre personen vil hele tiden og de aksepterer ting fra partneren som egentlig ikke er noe de synes er OK, bare fordi de vil at personen skal like dem.

Endring er bra, hvis det er noe du selv ønsker og ser at du trenger, men å gå i mot dine prinsipper for å bli likt av en kjæreste? Ikke lurt synes jeg.

En annen ting er jo det å få følelsen av å ikke være bra nok, fordi personen man vil ha er så annerledes enn en selv. Man går på tå hev hele tiden fordi man har på følelsen at man er for mye eller for lite av noe. Samtidig kan det hende at det er andre der ute som vil synes man er fantastisk nettopp fordi man er som man er.

En person kan synes at du tar for mye plass, mens en annen person kan digge deg fordi du byr på deg selv. En person kan synes du er kjedelig, mens en annen kan synes det er fantastisk at du er så behagelig og rolig å være med.osv

Hvorfor kjempe så hardt for å bli likt av noen, når en annen kan synes man er fantastisk som man er.

Fordi, det er ikke alltid lett å finne noen man har rett følelser for heller. Å finne en man passer sammen med OG har rette følelser for, hvor lett er det? Hvor høye krav skal man sette til det? Å finne den rette?

Ellers er jeg enig altså. Jeg er enig at å gå på tå hev, nei nei nei. Det skal man ikke. Men tilpasse seg? Ja, det syntes jeg man kan til en viss grad. Og da som du sier, hvis det er noe man kanskje bør, og vil endre ved seg selv. ( som i mitt tilfelle nettinett. ) Men hvis den andre også har sider som burde endres litt på, så skal ikke det stå bare på den ene. Begge må tilpasses og vise forståelse. Men det er tøft, da slike ting kan skape problemer ved oppstart. Men kunne det blitt bedre på lang sikt? Er det nødvendigvis slik at forhold som har en røff start skal ende katastrofalt også? Eller kan dette faktisk styrke, nettopp fordi de rette følelsene og kampinstinktet er der?

[AnonymBruker]

Man tilpasser seg til en viss grad. Det er viktig å inngå kompomisser, så den ene ikke føler seg overkjørt. Det blir mismatch om den ene er en nikkedukke uansett.

Man tar jo et valg om å være noen sin, til tross for ulikheter osv også. En som passer helt utmerket på alle plan er vel ikke lett å finne, og det kan bli tamt i lengden. Det er viktig å være innstilt på at man er to individer, som også er et team som skal stå sterkt sammen.

Anonymous poster hash: f9688...2a9

[AnonymBruker]

Blir du aldri lei av å opprette disse trådene Nettinettet?

Anonymous poster hash: 77c2c...eb3

[AnonymBruker]

Jeg har aldri truffet et mann som er enkel å ha med å gjøre, så

Det er en liten misforståelse ute å går når det kommer til det å endre seg, eller tilpasse seg for en partner. Et blogginnlegg jeg har skrevet fyker rundt på Facebook for øyeblikket og det fikk meg til å tenke på at dette kanskje kan være interessant for dere her inne også.

Alt for mange går inn i forhold med personer de egentlig ikke passer sammen med, bare fordi det er følelser der og de så gjerne vil ha den personen. De tilpasser seg det den andre personen vil hele tiden og de aksepterer ting fra partneren som egentlig ikke er noe de synes er OK, bare fordi de vil at personen skal like dem.

Endring er bra, hvis det er noe du selv ønsker og ser at du trenger, men å gå i mot dine prinsipper for å bli likt av en kjæreste? Ikke lurt synes jeg.

En annen ting er jo det å få følelsen av å ikke være bra nok, fordi personen man vil ha er så annerledes enn en selv. Man går på tå hev hele tiden fordi man har på følelsen at man er for mye eller for lite av noe. Samtidig kan det hende at det er andre der ute som vil synes man er fantastisk nettopp fordi man er som man er.

En person kan synes at du tar for mye plass, mens en annen person kan digge deg fordi du byr på deg selv. En person kan synes du er kjedelig, mens en annen kan synes det er fantastisk at du er så behagelig og rolig å være med.osv

Hvorfor kjempe så hardt for å bli likt av noen, når en annen kan synes man er fantastisk som man er.

Dette forutsetter jo at man faktisk treffer på en osm synes man er fantastisk som man er.

Jeg treffer utrolig sjeldent på menn som er interesserte i meg, og de få som er det har aldri vært ålreite typer. De er alltid egoistiske typer uten så mye empati eller respekt for meg.

Så det er det jeg er vant til, og har aldri truffet på noe annet.

Jeg føler menn bare er drittsekker, og at det ikke finnes en snill fyr som kan falle for meg.

Med andre ord; Jeg tror ikke på kjærligheten. Har aldri sett den før.

Gidder ikke sitte på gjerdet og henge heller hele livet. Derfor tar jeg litt det jeg får, av kjedsomhet.

Kanskje trist, men absolutt sant.

Anonymous poster hash: 14f39...164

[Becka]

Jeg har aldri truffet et mann som er enkel å ha med å gjøre, så

Dette forutsetter jo at man faktisk treffer på en osm synes man er fantastisk som man er.

Jeg treffer utrolig sjeldent på menn som er interesserte i meg, og de få som er det har aldri vært ålreite typer. De er alltid egoistiske typer uten så mye empati eller respekt for meg.

Så det er det jeg er vant til, og har aldri truffet på noe annet.

Jeg føler menn bare er drittsekker, og at det ikke finnes en snill fyr som kan falle for meg.

Med andre ord; Jeg tror ikke på kjærligheten. Har aldri sett den før.

Gidder ikke sitte på gjerdet og henge heller hele livet. Derfor tar jeg litt det jeg får, av kjedsomhet.

Kanskje trist, men absolutt sant.

Anonymous poster hash: 14f39...164

Alle menn er absolutt ikke drittsekker! Men jeg skjønner negativiteten din når man er brent gang på gang. Det er vanskelig å finne kjærlighet. Det er vanskelig å finne en som matcher. Og det er iallfall vanskelig å finne begge deler!

[AnonymBruker]

Det er en liten misforståelse ute å går når det kommer til det å endre seg, eller tilpasse seg for en partner. Et blogginnlegg jeg har skrevet fyker rundt på Facebook for øyeblikket og det fikk meg til å tenke på at dette kanskje kan være interessant for dere her inne også.

Alt for mange går inn i forhold med personer de egentlig ikke passer sammen med, bare fordi det er følelser der og de så gjerne vil ha den personen. De tilpasser seg det den andre personen vil hele tiden og de aksepterer ting fra partneren som egentlig ikke er noe de synes er OK, bare fordi de vil at personen skal like dem.

Endring er bra, hvis det er noe du selv ønsker og ser at du trenger, men å gå i mot dine prinsipper for å bli likt av en kjæreste? Ikke lurt synes jeg.

En annen ting er jo det å få følelsen av å ikke være bra nok, fordi personen man vil ha er så annerledes enn en selv. Man går på tå hev hele tiden fordi man har på følelsen at man er for mye eller for lite av noe. Samtidig kan det hende at det er andre der ute som vil synes man er fantastisk nettopp fordi man er som man er.

En person kan synes at du tar for mye plass, mens en annen person kan digge deg fordi du byr på deg selv. En person kan synes du er kjedelig, mens en annen kan synes det er fantastisk at du er så behagelig og rolig å være med.osv

Hvorfor kjempe så hardt for å bli likt av noen, når en annen kan synes man er fantastisk som man er.

Jobber hardt med markedsføringen din om dagen.

Anonymous poster hash: d1e0c...d0c

[Nettinettet]

Fordi, det er ikke alltid lett å finne noen man har rett følelser for heller. Å finne en man passer sammen med OG har rette følelser for, hvor lett er det? Hvor høye krav skal man sette til det? Å finne den rette?

Ellers er jeg enig altså. Jeg er enig at å gå på tå hev, nei nei nei. Det skal man ikke. Men tilpasse seg? Ja, det syntes jeg man kan til en viss grad. Og da som du sier, hvis det er noe man kanskje bør, og vil endre ved seg selv. ( som i mitt tilfelle nettinett. ) Men hvis den andre også har sider som burde endres litt på, så skal ikke det stå bare på den ene. Begge må tilpasses og vise forståelse. Men det er tøft, da slike ting kan skape problemer ved oppstart. Men kunne det blitt bedre på lang sikt? Er det nødvendigvis slik at forhold som har en røff start skal ende katastrofalt også? Eller kan dette faktisk styrke, nettopp fordi de rette følelsene og kampinstinktet er der?

Burde endres på for hvem? For å kunne fungere sammen med partneren ikke sant? Men hva hvis personen ikke ønsker å endre disse tingene, burde han da ikke finne en partner som aksepterer han slik han liker å være?

[Nettinettet]

Alle menn er absolutt ikke drittsekker! Men jeg skjønner negativiteten din når man er brent gang på gang. Det er vanskelig å finne kjærlighet. Det er vanskelig å finne en som matcher. Og det er iallfall vanskelig å finne begge deler!

Men er det ikke verdt å lete etter?

[Nettinettet]

Jeg har aldri truffet et mann som er enkel å ha med å gjøre, så

Dette forutsetter jo at man faktisk treffer på en osm synes man er fantastisk som man er.

Jeg treffer utrolig sjeldent på menn som er interesserte i meg, og de få som er det har aldri vært ålreite typer. De er alltid egoistiske typer uten så mye empati eller respekt for meg.

Så det er det jeg er vant til, og har aldri truffet på noe annet.

Jeg føler menn bare er drittsekker, og at det ikke finnes en snill fyr som kan falle for meg.

Med andre ord; Jeg tror ikke på kjærligheten. Har aldri sett den før.

Gidder ikke sitte på gjerdet og henge heller hele livet. Derfor tar jeg litt det jeg får, av kjedsomhet.

Kanskje trist, men absolutt sant.

Anonymous poster hash: 14f39...164

Vi er alle forskjellige, men jeg forstår ikke de som velger å være sammen med noen bare for å være sammen med noen. Selv har jeg det mye bedre alene, enn å være sammen med en jeg egentlig ikke har følelser for.

[Becka]

Burde endres på for hvem? For å kunne fungere sammen med partneren ikke sant? Men hva hvis personen ikke ønsker å endre disse tingene, burde han da ikke finne en partner som aksepterer han slik han liker å være?

Ikke nødvendigvis kun for partneren. Min usikkerhet burde ikke endres kun for en partner, men for egen selv følelse. Så kommer an på. Nei hvis personen ikke har noe ønske om å endre seg/tilpasse seg, så er det jo en lost case. Men er vi litt for basante? Trassige? Når det kommer til endring? Jeg mener, mange er veldig på det at de for guds skyld ikke skal endre seg for noen, men kan ikke mange av disse endringene faktisk være bra for enn selv også? Syntes man skal tenke litt over det.

[Becka]

Men er det ikke verdt å lete etter?

For all del, er det totalt miss match, så skal man ikke på død og liv få det til fungere anyway. Men jeg mener bare at kanskje man burde kunne se litt på seg selv, og hva man kan gjøre for å få noe til å fungere. Det hadde selvsagt vært fantastisk om jeg fant en mann som matchet meg komplett, OG som i tillegg gav meg alle de rette følelsene. Men skal jeg lete til jeg blir gammel og grå? Er det eneste lykken?

[Nettinettet]

For all del, er det totalt miss match, så skal man ikke på død og liv få det til fungere anyway. Men jeg mener bare at kanskje man burde kunne se litt på seg selv, og hva man kan gjøre for å få noe til å fungere. Det hadde selvsagt vært fantastisk om jeg fant en mann som matchet meg komplett, OG som i tillegg gav meg alle de rette følelsene. Men skal jeg lete til jeg blir gammel og grå? Er det eneste lykken?

Det kommer jo ann på innsatsen. Jeg vil heller lete til jeg blir gammel og grå, enn å være sammen med en som ikke får meg til å ha det bedre med han enn uten. Men så trives jeg veldig godt med den jeg er og har det bra alene også

[AnonymBruker]

Det kommer jo ann på innsatsen. Jeg vil heller lete til jeg blir gammel og grå, enn å være sammen med en som ikke får meg til å ha det bedre med han enn uten. Men så trives jeg veldig godt med den jeg er og har det bra alene også

Dette kunne jeg skrevet selv. Er 25 og har alltid vært singel. Er veldig fornøyd med livet mitt. Men jeg er ikke interessert i ONS og kunne jo tenkt meg kjæreste. Men dessverre har jeg vansker med å finne en jeg er så fornøyd med at jeg vil gi opp en tilværelse jeg faktisk trives med.

Men så lenge jeg er "bare" 25 så syns jeg at jeg skal kunne være litt kresen, og forhåpentligvis få full klaff til slutt. Orker ikke noe halvveis.

Anonymous poster hash: 8bf10...990