Evig singel? Altfor kresen??

[Gjest gjest1]

Det er nok ikke så enkelt, MAnnen.

Jeg selv har ingen egentlige kriterier som han må oppfylle. Han må bare være morsom og intelligent så jeg kan ha det gøy med ham og føre dype samtaler med ham. Hvis jeg vil.

Problemet er at jeg treffer mange hygggelige menn - men de er ikke morsomme! Og det er da de ikke fanger interessen min heller....

Og morsom er jo et uttrykk som kan variere veldig fra person til person. Thomas Giertsen er ikke min type morsom. Otto Jespersen og Harald Eia er heller ikke morsomme.

Jeg skal ikke ha en vitse- og historieforteller. Jeg vil bare ha en som er morsom å være sammen med.

Og så har jeg en venn som er morsom å være sammen med - og han hadde jeg tatt, hadde han bare ikke vært sånn at han bare ringer når han vil ha sex, og da gjerne midt på natta etter en lang kveld på byen og en bøtte med øl. Ellers hører jeg ikke noe...

Han prøvde seg med å ringe før han gikk på byen i går da, for å høre om jeg kunne ta en tur når han kom hjem igjen. Gidder jeg det? Nei.... sex med hel- eller halvfulle fyrer gidder man ikke.

Men morsom er han altså.... kjekk og sexy, og lett å prate med. I det hele tatt helt perfekt.... på alle andre områder enn at han ikke synes jeg er perfekt

[Gjest Ethereal]

Jeg synes du har en merkelig innstilling, Mannen. Antyder du virkelig at de fleste har urealistiske forestillinger om hva slags nivå de befinner seg på? Isåfall tror jeg det gjelder menn; kvinner tror stort sett ikke så bra om seg selv som de burde.

Jeg mener fortsatt at man skal sikte høyt, og ikke kun finne seg en partner fordi man burde. Hvis man selv er høyt utdannet, har bra utseende, fungerer utmerket sosialt, osv, og er ettertraktet (men av feil personer, som i mitt tilfelle) så funker det ikke uansett.

Jeg har opplevd det selv; jeg forsøkte å være sammen med en snill, OK utseende person av ren fornuft. Han er nok et scoop for mange, men utfordret meg ikke på det mentale planet. Og da hjelper det ikke.

[Gjest TomKrus]

For meg var det blant annet viktig med utdanningsnivå (ikke lønn, men intellektuell stimulans er viktig for meg), og i tillegg ville jeg ha en sporty person, som samtidig var utadvendt.

Da jeg gav opp, dukket han plutselig opp, på gata (ja, det er sant), og snipp snapp snute.

Hvorfor skal man nøye seg med lite?

Dette var ikke akkurat mye. Jeg har sett verre, mye verre.

[Gjest Mannen]

Noen som føler seg truffet her?

Ethereal, selv om jeg siterte deg så var innlegget egentlig rettet spesifikt mot deg.

Det var egentlig bare noen generelle spekulasjoner rundt problemstillingen "være kresen vs finne seg en partner".

Jeg mener ikke at alle har urealistiske forestillinger om seg selv - men min oppfatning er at dette gjelder like mye for kvinner og menn(naturlig konsekvens av likestillingen?) og har en tendens til å bli verre og verre desto lengre tid vedkommende har vært singel. Dette er selvfølgelig en generalisering basert på spinkelt grunnlag.

Min påstand er at enkelte single blir sære og kravstore på grensen til det absurde. Min hypotese er at det å leve alene(full frihet - aldri krav om å forhandle/kommunisere med et annet menneske om å nå en felles enighet) i lengden reduserer evnen/viljen til å inngå kompromiss/moderere egne meninger oppfatninger.

Når det er sagt, så synes det som om både du og Mysan fortsatt har bena plantet på jorden - jeg påstår på ingen måte at man skal fullstendig på akkord med egne ønsker og krav.... det er snakk om en balansegang.

[Gjest Mannen]

Ethereal, selv om jeg siterte deg så var innlegget egentlig rettet spesifikt mot deg.

Hmm...det var altså IKKE rettet spesifikt mot Ethereal..

[Gjest Ethereal]

Ethereal' date=' selv om jeg siterte deg så var innlegget egentlig rettet spesifikt mot deg[/quote']

Jeg antar det mangler et IKKE her....

men jeg sa at jeg skulle holde meg unna debatten, for generelt er jeg ikke fan av synsing fra personer som knapt har opplevd det debatten dreier seg om

[Gjest Gjestinne]

Synes egentlig det er flott at man ikke vil gå på akkord med seg selv - og som mange sier her; intet forhold er bedre enn et dårlig forhold.

Etter å ha lest innleggene her fremkommer det tydlig at flere har et håp/ønske om å treffe "den rette", samtidig som det er helt klart at denne personen må oppfylle en rekke krav.

Personlig så har jeg ingen liste hvor jeg krysser av...

Jeg går ikke på jakt heller. Men jeg vet hvilke egenskaper jeg setter veldig pris på hos menn jeg liker og han jeg forelsket meg sist i. Han har en del egenskaper som noen sikkert ville synes var høye krav (sånn som både intelligens, humor og kreativitet)!!

Jeg vet også hvilke egenskaper jeg synes er kompliserte hos han.

Forelskelse og det å finne en mann har veldig lite med bevisste krav å gjøre, for til sist er det følelser, kjemi, om det klaffer som teller. Ubevisste krav, ja...(men dette kan bety både egenskaper som er smarte og usmarte egenskaper.)

Andre kunne passe perfekt, men det er bare en jeg vil ha...

Jeg tror ikke det er annerledes for kvinner enn for menn.

Som kvinne lurer jeg derimot på om høyt utdannede menn ikke vil ha jentene de studerer sammen med, spesielt ikke hvis de har penger i tillegg til intelligens - om det er en turnoff.

[Gjest Gjestinnen]

Min påstand er at enkelte single blir sære og kravstore på grensen til det absurde. Min hypotese er at det å leve alene(full frihet - aldri krav om å forhandle/kommunisere med et annet menneske om å nå en felles enighet) i lengden reduserer evnen/viljen til å inngå kompromiss/moderere egne meninger oppfatninger.

Dette synes jeg er tøysete. De fleste single har venner, familie og en arbeidssituasjon som krever evne til å forhandle / inngå kompromisser og kommunisere.

Man kan generalisere om folk som aldri har vært alene også. Folk som har vært i forhold siden de var 16.

Uselvstendige, ikke i stand til å sove en natt alene, har ikke egne meninger, har ikke utviklet seg selv og sin identitet, makter ikke å stå for noe alene. Er avhengig av et forhold for å føle seg hele. Trenger bekreftelse av en mann/kvinne for å føle selvverd.

Dette finner du ikke hos langtidssingle, i hvert fall sjelden.

[Gjest Anonymous]

Dette synes jeg er tøysete. De fleste single har venner, familie og en arbeidssituasjon som krever evne til å forhandle / inngå kompromisser og kommunisere.  

Selvfølgelig - men dette er på langt nær like krevende og komplisert som når man lever i ett tett forhold(bor) med et annet menneske. I motsetning til venne- og arbeidsrelasjoner, hvor man i mange tilfeller enklere kan unngå mange konfliktsituasjoner.

Man kan generalisere om folk som aldri har vært alene også. Folk som har vært i forhold siden de var 16.  

Uselvstendige, ikke i stand til å sove en natt alene, har ikke egne meninger, har ikke utviklet seg selv og sin identitet, makter ikke å stå for noe alene. Er avhengig av et forhold for å føle seg hele. Trenger bekreftelse av en mann/kvinne for å føle selvverd.  

Dette finner du ikke hos langtidssingle, i hvert fall sjelden.

Helt klart. Dette blir jo det andre ytterpunktet - og de finnes definitivt de også.

Men temaet i denne tråden berørte singellivet og kresenhet derfor nevnte jeg ikke disse.

[Gjest Anonymous]

Som kvinne lurer jeg derimot på om høyt utdannede menn ikke vil ha jentene de studerer sammen med, spesielt ikke hvis de har penger i tillegg til intelligens - om det er en turnoff.

Personlig har jeg intet imot kvinner med både intelligens og penger.

For den som så på "Først og sist" i helga var det en av gjestene som hadde studert brudd i parforhold. Og økonomi var ofte en vesentlig bakgrunn for bruddene. Det viste seg da at om kvinnen plutselig begynte å tjene mer enn mannen valgte begge parter å frivillig forlate forholdet. Det er jo et interessant funn...

[ivanka]

jeg har helt klart blit særere og mindre kompromissvillig av å leve alene.

samtidig har jeg i samme periode utviklet bedre samarbeidsevner i forhold til omverdenen sånn rent generelt.

jeg lever jo ikke i en boble bare fordi det ikke er noen mann i huset.

[Gjest Gjestinne]

Personlig har jeg intet imot kvinner med både intelligens og penger.

For den som så på "Først og sist" i helga var det en av gjestene som hadde studert brudd i parforhold. Og økonomi var ofte en vesentlig bakgrunn for bruddene. Det viste seg da at om kvinnen plutselig begynte å tjene mer enn mannen valgte begge parter å frivillig forlate forholdet. Det er jo et interessant funn...

Vet du, jeg blåser i hva han tjener. Man går da ikke fra hverandre pga lønna?!!!!

Men når det gjelder krav, så vil jeg ikke ha en skilt mann med en ungeflokk og ekskone.

[Melissa Gioberti]

Det er selvfølgelig en ærlig sak å leve som singel fordi man ikke vil inngå noe kompromiss med de forveningene man har i forhold til en partner.

En annen ting er jo at desto mer man trives som singel - desto høyere vil jo terskelen være for at man skal se gode nok "argumenter" for å flytte sammen med en partner.

Ja, slik er det. Jo eldre vi blir, og trives som single, desto høyere blir kravene til en annen.

Jeg ser ærlig talt ikke for meg det å bo sammen med en mann. Har forsøkt og det var ikke spesielt morsomt eller interessant. Da er det mye mer gøy å være alene og legge seg/bråke når man vil.

Å være kjærester i perioder er et alternativ for stadig flere.

[Gjest sexysadie]

Trenger vi kvinner mannen mer?

[Gjest gjest1]

Sexysadie -

der treffer du vel kanskje min spiker i hvert fall. Jeg trenger ingen mann.

Jeg trenger ikke en som elsker meg for at jeg skal føle meg hel.

Jeg trenger ham ikke for å pusse opp - det fikser jeg selv.

Jeg trenger ham ikke for vaske bilen - det gjør jeg også selv

Jeg trenger ham ikke for å ha noen å dele livet mitt og opplevelser med - jeg har venninner til det.

Kanskje det hadde stilt seg annerledes om ingen av venninnene mine var single....? Ikke vet jeg....

Derfor kommer jeg ikke til å innlede et forhold før jeg kjenner at det føles riktig. Kan jo ikke ha et forhold bare for å ha det heller - pluss at jeg er fryktelig feig og vet ikke om jeg ville klart å gjøre det slutt igjen dersom kjærligheten ble borte....

[Melissa Gioberti]

Jeg synes jo at kvinner og menn behøver hverandre, som arter. Livet ville blitt fryktelig kjedelig uten menn i ens liv. Det er noe spennende over det, samtidig som menn tilfører mye bra.

Samtidig, ved siden av alt dette fine, er det potensiale for mye gnisninger, konflikter, undertrykte følelser og stadige misforståelser a'la Mars/Venus- problemstillingen. Noe som kan slite på.."Han forstår jo ingenting" osv.

Kanskje færre av oss ville klaget dersom vi hadde møtt på den rette mannen? Kan jo hende at mange av oss har vært sammen med "feil" type, og tror at alle menn er like ille. Får man konfliktene bekreftet gang på gang, er det ikke rart mange kvinner ønsker å bo alene.

[Sander]

Melissa G, jeg forstår så altfor godt at du ikke ser for deg å bo sammen med noen mann. Faktisk er jeg enig på egne vegne, jeg vil ikke anbefale noen kvinne å bo sammen med meg, hvis hun ikke absolutt må, da. Ikke det at jeg er voldelig eller hjelpeløs for den saks skyld, men hva ville hun ha å tjene på det i det daglige, av alt jeg har å gi, som hun ikke kunne få ved mer sporadisk kontakt? For min egen del ønsker jeg heller ikke å fire på kravene og ta inn i varmen noen som helst uten at det oppleves som et imperativ. Det handler dels om min tilbøyelighet til å dyrke det ideelle.

Mysan, har du heller ikke behov for å elske noen? Eller kanskje du har barn, da sier det seg selv at du kan gi ditt den veien.

Dypest sett er det viktigere for meg å elske noen enn selv å bli elsket for å føle meg hel. Jeg har fått nok kjærlighet i oppveksten til å føle meg verdifull uansett, det er et oppkomme inne meg som ønsker å gi til en spesiell person som kunne stå meg nær. Familie og venner kan aldri få den plassen, selv om de beste vennskapene i enkelte øyeblikk gir en helt spesiell tilknytning.

Til min store overraskelse opplever jeg nå og da interesse fra kvinner "på øverste hylle". Netsen bestandig viser det seg at så fort de har fått bekreftet at jeg har lagt merke til dem, ved at jeg har gitt det til kjenne, så har de fått det de vil ha.

Enda sjeldnere møter jeg noen som jeg umiddelbart kan begynne å gi av meg selv til. Når det har vært ekte, har det også vært gjensidig, men på grunn av omstendighetene har hun ikke kunnet ta konsekvensene av det. Det har ikke vært noen vei utenom å bryte all kontakt. Det var da jeg lærte hva det var å bli kynisk.

Hvem har sagt at det skal være enkelt? Det er ingen menneskerett å ha hell i kjærlighet. Ingen kan egentlig hjelpe deg. Faktisk er det ingen andre områder hvor man er så overlatt til seg selv. Hvis du da ikke tror på en høyere makt som står på din side.

[Melissa Gioberti]

Sant nok, Sander

Jeg la spesielt merke til hva du skrev om de som kan gi mye fordi de har fått mye- versus de som forventer å bli elsket (fremfor at det er nok for dem å bare gi)..

Det er mye som skal stemme over tid, og det er en hårfin balanse mellom å gi og ta.

Noen har opplevd å selv bare gi og gi uten å få så mye tilbake, ikke sant. Da kan man lett tro at det er kjipt å være i forhold.

For min del er jeg ikke pessimistisk altså. Bare skeptisk.

[Usikker]

 Jeg har fått nok kjærlighet i oppveksten til å føle meg verdifull uansett, det er et oppkomme inne meg som ønsker å gi til en spesiell person som kunne stå meg nær. Familie og venner kan aldri få den plassen, selv om de beste vennskapene i enkelte øyeblikk gir en helt spesiell tilknytning.

Er sååå enig med deg i denne beskrivelsen Sander.

Jeg klarer meg alene jeg også - trenger absolutt ingen til slike typiske "mannfolk-oppgaver". Klarer det meste sjøl - men det tar tid - det krever tid - og det må gjøres.

Det er den spesielle personen jeg søker - men som jeg ikke har funnet til nå. :-(

[Gjest Anonymous]

Det er mye som skal stemme over tid, og det er en hårfin balanse mellom å gi og ta.

Noen har opplevd å selv bare gi og gi uten å få så mye tilbake, ikke sant. Da kan man lett tro at det er kjipt å være i forhold.

Dett er noe av det dere som har erfaring vet, og som gjør deres valg mer forståelig.

I perioder kan det være aktuelt at den ene gir mer enn den andre, både krefter og behov varierer. Noen kan vel også leve med en viss ubalanse. Uansett er det uaktuelt å fortsette å gi til noen som ikke vil eller kan ta imot. Det er alltid destruktivt.

Usikker, du vet ikke at den personen er spesiell før du merker at det du gav, traff blink. Hvis du ikke har opplevd det, er det fortvilende lett å feiltolke. :trøste: